Jeg prøver å være så flink og miljøbevisst jeg klarer. Jeg innstiftet livsvarig medlemsakp i Blekkulfklubben for noen år tilbake, og oppretett sporenstreks miljøstasjon i Wilsesgate da jeg flytett inn der i februar. Jeg mener oppriktg talt at man ikke skal kaste mat, og mener generelt at folk er alt for hysteriske hva datostempling og holdbarhet på mat angår. I tillegg søker jeg lysbrytere for avslåing i stor skala, og har knapt hatt ovnen på inne på rommet mitt i hele vinter. Ingen skal si at jeg ikke er mitt strømforbruk bevisst. Jeg ser dessuten for meg et bilde av fisker med buken opp fra et eller annet tjern - et foto som har limt seg fast på netthinnen fra en bisarr naturfagbok jeg brukte til å pugge til en prøve rundt årstusenskiftet - nesten hver gang jeg setter på en vaskemaskin. Fiskene skulle angivelig være forgiftet av vaskemiddel som var lekket ut i vannet der de bodde.
Min iver etter å være miljøvennlig bunner i flere ting. Jeg er av den oppfatning at det er hensiktsmessig å leve etter føre-var prinsippet, i alle fall i miljø-øyemed. Det ville jo være tett driti ut om det viste seg at det nå faktisk er slik at global oppvarming er menneskeskapt. Nå argumenterte jeg omtrent så godt som en hvilkesomhelst gjennomsnittlig FrP-politiker.
Jeg inneforstått med at min innsats utgjør dråper i havet. I bunn og grunn handler det nok om at det gir meg en god følelse. Jeg skal selvfølgelig gni meg i hendene når alle oljeressurser er oppbrukt og jeg sitter på en kjempehaug med tom plastembalasje som plutselig får en vanvittig markedsverdi fordi man ikke lenger har oljeressurser til å mekke mer plastemballasje. Som jeg sikkert har vært inne på tidligere, så er jeg også dritt lei av at folk maser om strømprisene, uten å bruke en kilojule med energi for å ta sitt egets strømforbruk næmere i øyesyn. Det er mulig jeg er mye farget av mitt opphold i Chile, der man godtok at bare ett eller to rom i huset var oppvarmet, og ingen lot lyset stå på på badet med mindre noen oppholdt seg der. Uansett hva det kommer av, kan jeg i alle fall selv slå i bordet med at jeg er oppmerksom på mitt eget strømforbruk. Jeg levde lykkelig med det, en stund.
Men så viste det hele seg ikke å være så enkelt allikavæl. Stadig opplever jeg at jeg tilegner meg ny kunnskap som gjør livet som fanatisk kildesorterer og hobbymiljøverner vanskelig. Da jeg jobbet som pizzasjåfør hos Peppes tenkte jeg alltid at det var lurt å skru av motoren på bilen, før noen kunne opplyse om at det forurenser MINST like mye når du skrur motoren på, som det bilen slipper ut når den står på tomgang. WHATTEF..=??#/ Okei, da måtte jeg jo pent slutte med det, skulle jeg kunne forsvare mitt miljøstandpunkt.
Videre har jeg alltid omhyggelig skylt skitne tallerkner før jeg setter dem inn i oppvaskemaskinen, og levd i den tro at det var bra, både for miljøet og for maskinen. Men da er det plutselig slik at det tapper så mye varmt vann, at det å skylle av matrester nesten er som er miljøforbrytelse å regne. Dette er så innarbeidet i meg, at jeg noen ganger blir stående litt rådløs med tallerkenen i hånda, og ikke klarer å bestemme meg for om jeg skal skylle eller ikke skylle.
Men den største skuffelsen gikk jeg nok på i helgen under Earth Hour (som jeg naturligvis deltok på med stor iver. Jeg overvåket naboene, og fikk bekreftet at selv ikke under Earht Hour er folk interessert i å spare noen stakkarlige watt med strøm.) Da ble jeg opplyst om at dette med å skru av lyset når man går ut av et rom også er fånyttes. Det trekker nemlig like mye energi å skru lyset på, som å bare la det stå. Dermed skal man bare la lyset være på i rom man går mye inn og ut av.
Fortsetter det slik, kommer jeg etterhvert til å bruke hele min fritid på å foreta vurderinger på hva som er miljømessig best i enhver situasjon. Av gammel vane går jeg alltid bort til bryteren for å slå lyset av, men nå må jeg altså ta meg selv i det, og foreta en vurdering på hvorvidt det er påtrengt å sku av løyset. Hvem vet - kanskje skal jeg inn i dette rommet om kort tid?
Jeg tror jeg skal saksøke staten for dårlig informasjon rundt miljøbevissthet, og søke erstattning for tapt fritid. Hvorfor er det ikke satt sammen en utredningskommisjon som kan utarbeide en skikkelig informasjonsbrosjyre? Staten kan alltid klandres. For strømpriser, og tapt fritid. Hurra for det.
Jeg håper alle setter av tid til å se denne viktige videoen, med klar melding:
torsdag 31. mars 2011
fredag 25. mars 2011
Sidestatistikk og sinne
Jeg må snart skrive noe nytt. Jeg gjør det nå. Vi har alt vært inne på at jeg er rævva på å oppdatere - det temaet får dermed ligge.
Min gode venn Håkon, som jeg i grunnen ble kjent med for ikke så alt for lenge siden, men allikevel har rukket å bli en god venn, viste meg et konge opplegg her om dagen. På siden av bloggen, i et eget felt på høyre side har jeg nå fått opp en graf som viser aktiviteten på siden. Jeg var langt over gjennomsnittlig fornøyd med over 3000 treff på min særdelses ovale blogg. Videre ser jeg at jeg fort kan bli hekta på å følge med på om det nummeret stiger, at det nærmest kan bli en besettelse. Som vi ser - det bør ikke stå på motivasjonen - allikvel svikter jeg altså på leveringsfronten, slik jeg selv ser det.
Jeg tror mye av grunnen, nesten hele grunnen faktisk, er at jdet er problematisk å leve livet mitt om dagen. Det er selvfølgelig mangelen på tid jeg sikter til, selv om det ved første øyekast kunne se selvmordsdystert ut.. Jeg rekker aldri å sove nok. Aldri. Derfor er jeg alltid trøtt på denne praksisplassjobben jeg fortsatt er i. Videre blir jeg helt ør av å sitte ved pcen hele dagen. Et resultat av dette er at jeg gjør så mye som overhodet mulig for å styre unna pc-bruk når jeg ikke er på praksisjobb - ergo lite blogg-fokus. Videre har jeg en tendens til å bli fanget opp av fjernsynets magiske kraft, og dermed blir klokken kjapt både elleve og tolv før jeg hyller meg inn i dynens myke svøpe. Det kan høres pompøst ut, og det er det. Soving er blitt mye viktgere for meg etter at jeg tvinges til å stå opp klokken halv syv hver morgen. Det skal dog sies at jeg, overraskende nok for meg selv, og muligens andre, slumrer som en lausbikkje, og i praksis er jeg stort sett aldri ute av senga før sju. Jeg har alltid vært overbevist om at jeg kunne anse meg selv som en slags AB-modell. En AB-modell liker ikke å stå opp om morgenen, men gjør det allikevel, uten problemer.
Nok om det. Poenget er at ingenting er blitt så hellig som det å sove lenge en stakkars lørdag og søndagsmorgen. Jeg legger meg fredag, og fryder meg.
På grunnlag av dette trekker jeg følgende konklusjon: jeg overraskes ikke over at folk blir deprimerte dersom de har det sånn. Hva skjer med "glede seg til helg"-pakka? En evig endeløs venting på disse to stakkarslige dagene som tilsammen utgjør det vi mennesker kaller helg, men som for dyr er en hvilken som helst vanlig dag. Det er på tide å banke på med en sinnsyk klisje: JEG TROR IKKE MAN SKAL GLEMME AT HVER ENKELT DAG ER DET LIVET VI LEVER, OG SOM VI ALLE ER SÅ FORBANNET OPPTATTE AV. Jeg råtner på rot av pakka med å glede seg til helg. Jeg føler meg kallet til å sørge for at verden skal endre sitt syn på mandagene. I min utopiske verden våker alle opp, og roper henrykt: - KOOOONGe, det er mandag!
Det kan fort bli et livslangt prosjekt. Pakka virker for innarbeidet. Jeg tror jeg begynner med å slå fast en ting som har gått grundig opp for meg de siste to månedene: jeg er ikke moden for noen kontorjobb, der jeg må stille på arbeid klokken åtte om morgenen og bli der til kolkken er fire. Samme prosedyre. Ikke har jeg noe særlig å bira med i lunsjen heller. det går fryktelig mye i innkjøp av ny bil, graviditet (...) og barnas fritidsinteresser. Jeg har type null å bidra med. Når det snakkes om føding er jeg hypp på å bytte bord, men føler at det ikke er helt sosialt akseptert. Så jeg blir heller sittende, med knekkebrødet i halsen.
Det er mulig jeg virker sint denne gangen. Men jeg er ikke det. Jeg bare tydeliggjør. Det må man når man jobber i lokalavis.
Jeg kom på at jeg har lovet bilder. Slepphendt. her kommer det noen:
Min gode venn Håkon, som jeg i grunnen ble kjent med for ikke så alt for lenge siden, men allikevel har rukket å bli en god venn, viste meg et konge opplegg her om dagen. På siden av bloggen, i et eget felt på høyre side har jeg nå fått opp en graf som viser aktiviteten på siden. Jeg var langt over gjennomsnittlig fornøyd med over 3000 treff på min særdelses ovale blogg. Videre ser jeg at jeg fort kan bli hekta på å følge med på om det nummeret stiger, at det nærmest kan bli en besettelse. Som vi ser - det bør ikke stå på motivasjonen - allikvel svikter jeg altså på leveringsfronten, slik jeg selv ser det.
Jeg tror mye av grunnen, nesten hele grunnen faktisk, er at jdet er problematisk å leve livet mitt om dagen. Det er selvfølgelig mangelen på tid jeg sikter til, selv om det ved første øyekast kunne se selvmordsdystert ut.. Jeg rekker aldri å sove nok. Aldri. Derfor er jeg alltid trøtt på denne praksisplassjobben jeg fortsatt er i. Videre blir jeg helt ør av å sitte ved pcen hele dagen. Et resultat av dette er at jeg gjør så mye som overhodet mulig for å styre unna pc-bruk når jeg ikke er på praksisjobb - ergo lite blogg-fokus. Videre har jeg en tendens til å bli fanget opp av fjernsynets magiske kraft, og dermed blir klokken kjapt både elleve og tolv før jeg hyller meg inn i dynens myke svøpe. Det kan høres pompøst ut, og det er det. Soving er blitt mye viktgere for meg etter at jeg tvinges til å stå opp klokken halv syv hver morgen. Det skal dog sies at jeg, overraskende nok for meg selv, og muligens andre, slumrer som en lausbikkje, og i praksis er jeg stort sett aldri ute av senga før sju. Jeg har alltid vært overbevist om at jeg kunne anse meg selv som en slags AB-modell. En AB-modell liker ikke å stå opp om morgenen, men gjør det allikevel, uten problemer.
Nok om det. Poenget er at ingenting er blitt så hellig som det å sove lenge en stakkars lørdag og søndagsmorgen. Jeg legger meg fredag, og fryder meg.
På grunnlag av dette trekker jeg følgende konklusjon: jeg overraskes ikke over at folk blir deprimerte dersom de har det sånn. Hva skjer med "glede seg til helg"-pakka? En evig endeløs venting på disse to stakkarslige dagene som tilsammen utgjør det vi mennesker kaller helg, men som for dyr er en hvilken som helst vanlig dag. Det er på tide å banke på med en sinnsyk klisje: JEG TROR IKKE MAN SKAL GLEMME AT HVER ENKELT DAG ER DET LIVET VI LEVER, OG SOM VI ALLE ER SÅ FORBANNET OPPTATTE AV. Jeg råtner på rot av pakka med å glede seg til helg. Jeg føler meg kallet til å sørge for at verden skal endre sitt syn på mandagene. I min utopiske verden våker alle opp, og roper henrykt: - KOOOONGe, det er mandag!
Det kan fort bli et livslangt prosjekt. Pakka virker for innarbeidet. Jeg tror jeg begynner med å slå fast en ting som har gått grundig opp for meg de siste to månedene: jeg er ikke moden for noen kontorjobb, der jeg må stille på arbeid klokken åtte om morgenen og bli der til kolkken er fire. Samme prosedyre. Ikke har jeg noe særlig å bira med i lunsjen heller. det går fryktelig mye i innkjøp av ny bil, graviditet (...) og barnas fritidsinteresser. Jeg har type null å bidra med. Når det snakkes om føding er jeg hypp på å bytte bord, men føler at det ikke er helt sosialt akseptert. Så jeg blir heller sittende, med knekkebrødet i halsen.
Det er mulig jeg virker sint denne gangen. Men jeg er ikke det. Jeg bare tydeliggjør. Det må man når man jobber i lokalavis.
Jeg kom på at jeg har lovet bilder. Slepphendt. her kommer det noen:
 |
| På gangbroene i Foz do Iguazu er det FORBUDT Å STREKKE SEG PÅ REKKVERKET |
 |
| AAARGHH - det var det selvfølgelig en turist som ikke greide å dy seg...og strakk beinet sitt på gangbroen. |
 |
| Tilbakei Norge. Kebabsjappa på hjørnet hadde trøbbel med kortmaskinen. Heldigvis var det bare midlertid. Det har de jo understreket to ganger. Jeg holdt dessuten på å klikke og lage nummer, før jeg så at dette faktisk medførte riktighet - det forteller nemlig lappen som er stiftet på i høyre hjørne. |
onsdag 9. mars 2011
Bitterhet rundt bestjeling og uteblitt VM-deltagelse
Jeg hadde skaffet sovepose. Liggeunderlag. Vedsekk. Pølsepinne til å steke grillpølse på bål. Jonatan og jeg hadde satt oss ned og laget en eminent spilleliste der ingen var glemt - Kjetil Stokkan, Ole Ivars, OL- floka, Daddy Yankee. Alle var med. Jeg hadde til og med skaffet eget VM-gear i form av frivilligdress fra Lillehammer OL. eg vet den hadde gjort suksess. Ingen skal si at jeg ikke stilte forberedt. Jeg rakk i alle fall å glede meg.
http://www.youtube.com/watch?v=jOtx0msoEOQ
La oss hoppe litt tilbake i tid. Ganske rett etter at jeg kom hjem fra Chile ble jeg frastjålet en ganske kul og temmelig dyr jakke. Følelsen av det, og følelsen av å gå glipp av å overnatte i skogen under århundrets, kanskje til og med årtusenets folkefest, er sammenlignbar. Man må bite bitterheten i seg.
Jeg hadde hengt jakka fra meg på et stativ, dog uten tilsyn av en vakt. Jeg tenkte som så at når det har gått bra i Sør-Amerika i syv måender, skal det naturligvis ikke være noe problem å gjøre dette i det velstående landet Norge. Her hvor vi opererer med minstelønnsordninger, arbeidsledighetstrygd og stipendordninger for studenter. Ingen skal behøve å sulte. Eller fryse. Jeg tok feil.
Det bitreste var nok at jakka gikk ut av døra rett foran trynet på meg. "Åh, hun har lik jakke som meg" tenkte jeg bare i det jeg så ei jente forsvinne ut døra i ei jakke som var påfallende lik min. I ettertid viste det seg at den ikke var lik. Det var min..... Jeg kunne tenkt meg å klippe av håret hennes i store tjafser med en skikkelig sløv saks. Saksen kunne gjerne vært dyppet i noe kliss. Sånn knekk, for eksempel, for å lage et skikkelig klisse-helvete. Etterpå skulle jeg gjerne vokse vekk øyenbrynene hennes, slik at det tok virkelig lang tid før de vokste ut igjen. Drittkjerring.
Da jeg oppdaget hva som hadde skjedd, svelget jeg tappert, og prøvde å overbevise meg selv om at jeg følte meg priveligert som i det hele tatt hadde penger til å kjøpe meg en så dyr jakke. Et desperat forsøk på å ikke virke kvelende materialitisk, selvfølgelig. Det var i og for seg ikke en ren løgn, men jeg savner fortsatt den jakka. Over en måned etter at den er forsvunnet. Det irriterer meg at den ikke henger i gangen og at jeg kan ta den på meg når et er kaldt. Jeg fikk igjen penger på forsikringen, men den er så ekkelt mager den trøsten. Jeg vil ikek ha penger. Jeg vil ha den jakka!
Det at jeg gikk glipp av den nå mye omtalte folkefesten i Kollen blir på mange måter lik. Man kan si at det kommer flere mesterskap. Det kommer en Kollensøndag. Det kommer mange andre helger hvor man skal gjøre mye annet gøy. Det er i og for seg riktig det - men det er ikke den siste helgen i ski-VM arrangert i Kollen, der alt var duket for en knallfest. Selv om jeg ikke liker å inrømme det, kommer det nok til å irritere meg ganske lenge. Hvertfall med tanke på at jeg har en nesten ubrukt OL-dress hengende i skapet. En OL-dress jeg så på som erstatning for den jakka som ble borte. En OL-dress som nå må vente lenge på den oppmerksomheten den fortjener. Været ute tilsier ikke at den egener seg til bruk de kommende ukene.
Avslutningsvis: jeg bekrefter at jeg nok en gang bruker tiden jeg er i Budstikka til å skrive i min egen blogg.
Jeg har også vurdert å bruke et helt innlegge på skrivefeil. Jeg tror bare at jeg fastslår først som sist: jeg er opptatt av norsk rettskriving - men det betyr ikke at jeg er utenommenneskelig på det området. Jeg skriver feil, og jeg gjør det stadig vekk. Det har begynt å gå sport i å tyne meg for skirvefeil på bloggen. Si at det er dritmange, når det er sånn fem stykker. Denslags plager nattesøvnen min. Jeg synes ikke fem skrivefeil et flere tusen tegns innlegg kvalifiserer til MANGE - men det er jeg villig til å diskutere. Jeg ber om at min nattesøvn ikke forstyrres mer av krasst, annledning, nyskjerrig og kjern. Jeg lærer av mine feil. Takk.
http://www.youtube.com/watch?v=jOtx0msoEOQ
La oss hoppe litt tilbake i tid. Ganske rett etter at jeg kom hjem fra Chile ble jeg frastjålet en ganske kul og temmelig dyr jakke. Følelsen av det, og følelsen av å gå glipp av å overnatte i skogen under århundrets, kanskje til og med årtusenets folkefest, er sammenlignbar. Man må bite bitterheten i seg.
Jeg hadde hengt jakka fra meg på et stativ, dog uten tilsyn av en vakt. Jeg tenkte som så at når det har gått bra i Sør-Amerika i syv måender, skal det naturligvis ikke være noe problem å gjøre dette i det velstående landet Norge. Her hvor vi opererer med minstelønnsordninger, arbeidsledighetstrygd og stipendordninger for studenter. Ingen skal behøve å sulte. Eller fryse. Jeg tok feil.
Det bitreste var nok at jakka gikk ut av døra rett foran trynet på meg. "Åh, hun har lik jakke som meg" tenkte jeg bare i det jeg så ei jente forsvinne ut døra i ei jakke som var påfallende lik min. I ettertid viste det seg at den ikke var lik. Det var min..... Jeg kunne tenkt meg å klippe av håret hennes i store tjafser med en skikkelig sløv saks. Saksen kunne gjerne vært dyppet i noe kliss. Sånn knekk, for eksempel, for å lage et skikkelig klisse-helvete. Etterpå skulle jeg gjerne vokse vekk øyenbrynene hennes, slik at det tok virkelig lang tid før de vokste ut igjen. Drittkjerring.
Da jeg oppdaget hva som hadde skjedd, svelget jeg tappert, og prøvde å overbevise meg selv om at jeg følte meg priveligert som i det hele tatt hadde penger til å kjøpe meg en så dyr jakke. Et desperat forsøk på å ikke virke kvelende materialitisk, selvfølgelig. Det var i og for seg ikke en ren løgn, men jeg savner fortsatt den jakka. Over en måned etter at den er forsvunnet. Det irriterer meg at den ikke henger i gangen og at jeg kan ta den på meg når et er kaldt. Jeg fikk igjen penger på forsikringen, men den er så ekkelt mager den trøsten. Jeg vil ikek ha penger. Jeg vil ha den jakka!
Det at jeg gikk glipp av den nå mye omtalte folkefesten i Kollen blir på mange måter lik. Man kan si at det kommer flere mesterskap. Det kommer en Kollensøndag. Det kommer mange andre helger hvor man skal gjøre mye annet gøy. Det er i og for seg riktig det - men det er ikke den siste helgen i ski-VM arrangert i Kollen, der alt var duket for en knallfest. Selv om jeg ikke liker å inrømme det, kommer det nok til å irritere meg ganske lenge. Hvertfall med tanke på at jeg har en nesten ubrukt OL-dress hengende i skapet. En OL-dress jeg så på som erstatning for den jakka som ble borte. En OL-dress som nå må vente lenge på den oppmerksomheten den fortjener. Været ute tilsier ikke at den egener seg til bruk de kommende ukene.
Avslutningsvis: jeg bekrefter at jeg nok en gang bruker tiden jeg er i Budstikka til å skrive i min egen blogg.
Jeg har også vurdert å bruke et helt innlegge på skrivefeil. Jeg tror bare at jeg fastslår først som sist: jeg er opptatt av norsk rettskriving - men det betyr ikke at jeg er utenommenneskelig på det området. Jeg skriver feil, og jeg gjør det stadig vekk. Det har begynt å gå sport i å tyne meg for skirvefeil på bloggen. Si at det er dritmange, når det er sånn fem stykker. Denslags plager nattesøvnen min. Jeg synes ikke fem skrivefeil et flere tusen tegns innlegg kvalifiserer til MANGE - men det er jeg villig til å diskutere. Jeg ber om at min nattesøvn ikke forstyrres mer av krasst, annledning, nyskjerrig og kjern. Jeg lærer av mine feil. Takk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)