Folk, ass!

Treningssenteret er igjen utgangspunkt for skriverier. Dette må på ingen måte oppfattes som skryt. Jeg er der nesten aldri, og jeg er den første til å nedprioritere trening fremfor sosiale aktiviteter. Men det er så mye rart der.

Nesten hver gang jeg er der, har det kommet opp en ny lapp om ett eller annet. Ved inngangen står det at man skal bruke innesko på treningssenteret. Eller, det står vel til og med at det er forbudt med utesko på treningssenteret. Det er ok. Det kan jeg akseptere. Jeg lyver dersom jeg sier at det aldri har falt meg inn å bruke utesko inne på treningssenter. Men ingen vil vel gå og vasse i grus og småstein på det deilige, spesielle gulvet de har der oppe i den treningssalen. Dessuten gir det skiltet meg dårlig samvittighet bare ved tanken på å gå inn med utesko. Jeg kommer aldri til å gjøre det.

I garderoben står det: Dette er ingen lekeplass. Barn må være under oppsyn når de er i garderoben. Eller noe sånt. Dette er noe fritt gjengitt. Uansett: Det er en sånn barnepass-greie vegg i vegg. Så hvorfor skal man ha med seg små barn inn i garderoben i det hele tatt? Kan man ikke levere barna i den barnepass-greia først? Jeg kan leve med at det i noen FÅ tilfeller er sånn at man må ha barna med inn i garderoben, men da skal de selvfølgelig ikke leke der inne.

Videre opp i selve treningsrommet fortsetter det. Det er ikke tillatt med barn i treningsstudioet. Nei! Selvfølgelig ER det ikke det. Og her nekter jeg å høre på at det finnes noen grunn til at de skal opp dit i utgangspunktet. DET FINNES JO EN SÅNN BARNEPASSER-GREIE!!! Hvis dette er så vanskelig å få til, må man bli en sånn ekstremvariant av en person som trener hjemme og bruker barna som manualer. Jeg er ikke kin på å være der den dagen en unge setter fast tenna sine i en sånn ellipsemaskin! Heldigvis har de hengt opp lapp, så da trenger jeg ikke å være redd for det.

Det viser seg også at det er behov for å gjøre folk oppmerksomme på at det er påbudt med treningsklær i treningsstudioet. Javel. Hvem er det som banker i vei på en tredemølle i olabukse og fleece, liksom? Med skjerf og ørevarmere? Det er, om ikke spesielt, i alle fall veldig varmt!

Etter å ha oppført meg pent i treningsstudioet og ikke tatt med barna mine, gått med innesko og trent med treningsklær, oppdager jeg i garderoben at det står utenfor badstuen at det ikke er lov med mobiltelefon der inne. Hæ? HÆÆ? Hvem er det som har interesse av å sitte der inne, naken, sammen med fremmede mennesker, svettende, å prate i telefon? Inne i det pittelille, trange rommet?! Det er så merkelig. Folk er på randen av hysteri når det gjelder bakterier fra mat som har ligget på bakken i fem sekunder, og skitne håndtak inn på toaletter. Men den TELEFONEN, den skal med. Inn i badstua. Sammen med de andre nakne menneskene. Må bare sjekke Face. Der inne. Jeg begriper ingen ting.

Dette kommer i tillegg til lapper om at det ikke er lov til å bruke kalk, som selvfølgelig ville støvet ned hele sjappa, og at det ikke er lov til å klatre på stolpene utenfor garderoben, hvilket jo virker svært overflødig å MÅTTE gjøre, med tanke på at det finnes en kjempestor klatrevegg rett innenfor. Og som høyst sannsynlig er grunnen til at man har kommet dit i første omgang, hvis man skal klatre. Og sikkert flere lapper om at det ikke er lov med barn. Når jeg tenker meg om tror jeg det stod en om barn utenfor badstua.

Og da tenker jeg: hva er det med folk? Hvorfor er det noen som bare MÅ gjøre ting som åpentbart irriterer andre, og som bare er unødvendig?!

Da jeg var i praksis i Asker og Bærums Budstikke, skjønte jeg at det er en ting som får folk til å tenne på alle pluggene, en brannfakkel uten sidestykke, i denne sammenhengen.  Og det er hundebæsj. Det er nesten ingen ting som provoserer folk i et lokalmiljø så mye som hundebæsj! En gang leste jeg en kommentartråd  til en sak på Budstikka.no om hundebæsj (ikke min egen, vel og merke), som hadde to hundre kommentarer. TO HUNDRE KOMMENTARER! Sett i lys av at det bor i underkant av 200 000 mennesker i Asker og Bærum, og langt i fra alle disse leser Budstikka, er det ekstremt mange, sånn jeg ser det. Og folk hater hverandre. Og hundene deres. Og folk hater folk som hater hundeeiere og hundene deres. Og barna, som ikke får være noen steder på treningssenteret stakkars, er igjen offer for det hele og ramler på ski i folks hundebæsj. Eller altså hundenes bæsj, som eierne ikke fjerner. Og det skammer andre hundeeiere seg over. Det er altså en bonza uten like.

Det skjønner jeg ikke. Det er enkelt. Hvis du har hund, så plukker du opp den bæsjen. Også legger du ikke fra deg posen på bakken litt lengre bort. Da gjør du bare vondt verre. Herregud.

- ÅÅÅÅÅÅkei. Hvalrossen får ikke bli med inn på treningsstudio? Hva er dette for et sært sted a liksom?

Å forholde seg til forholdisme

Hvis man skal være i det norske arbeidslivet, og leve i det norsk samfunnet generelt, er man nødt til å forholde seg til den mer og mer utbredte forholdsimen. Det er skrevet mye om dette, og det er jo fordi det er irriterende. Jeg skal imidlertid prøve å begrense utblåsningen av egen irritasjon, og snarere konsentrere meg om på hvilken måte irritasjonen kommer til utløp, og hvorfor jeg blir så irritert. Hvorfor er det så irriterende?

Jeg har jo hengt meg helt opp i dette. Ofte når noen snakker, og kommer til å skade for å dra på med mye "i forhold til", risikerer jeg å bli sittende å stirre på personen, uten evne til å få med meg det som blir sagt. Det eneste jeg tenker er: DET HETER IKKE I FORHOLD TIL!!!!!! IKKE BRUK DET FORBANNEDE UTTRYKKET!!! Ofte tar det helt av, og "i forhold til" dukker opp flere ganger i løpet av samme setning, og man forholdiserer i vei, uten at budskapet kommer frem. I alle fall til meg. Jeg er jo alt for opptatt av å irritere meg.

Videre får jeg lyst til, og dette er helt sant selv om det høres sinnsynkt ut, å sende ut fellesmailer hvor jeg høflig, men bestemt gjør folk oppmerksomme på denne veldige feilen som begås dag etter dag, og hvor jeg påpeker at dette kanskje er noe vi burde komme til livs. Og at det finnes folk som irriterer seg VELDIG over det. Disse folka er selvfølgelig meg, da jeg sjelden møter andre som irriterer seg så mye som meg selv. Noen irriterer seg kanskje litt. Jeg irritererer meg veldig.

Jeg avskriver autoritetspersoner som feilbruker det. - Jasså, så du bruker "i forhold" til feil? Da oppstår det en motvilje i meg til å lytte til det som blir sagt. Jeg har trukket statsministeres regjeringsevne i tvil fordi de bruker "i forhold" til feil. Forskere, leger - hvis de ikke kan bruke det lette ordet riktg, har jeg problemer med å stole på alt annet de sier.

Og det er jo da det begynner å gå opp for meg at dette er et problem. FOR DET ER JO BARE ET ORD! Hvorfor er det så viktig for meg at det brukes riktig? Det har jo ingen ting å si. Jeg snakker jo ikke helt korrekt selv alltid, heller. Feilbruker sikkert masse ord. Hengte og hang, lenger og lengre. Er jammen ikke lett å vite hva som skal brukes når. En gang diskuterte jeg "i forhold til" med en kollega, og hun sa bare - men kanskje man bare burde endre betydningen av det da? Det hadde jeg selvfølgelig problemer med å akseptere. Da er det jo ikke noen vits at ord har mening, da, liksom! Skal man bare tillegge et ord den meningen man vil?

Jeg tror at noe av problemet ligger i at det kan synes som at folk føler at det har et vidt vokabular, og at det høres flott ut. At de snakker fint når de bruker "i forhold til". Det gjør de jo ikke. De dummer seg ut.

Som det fremgår av denne teksten, er det på høy tid at det ryddes opp i dette problemet. En ting er at ordet blir brukt feil. En annen ting er at jeg, og sikkert også flere med meg, blir mentalt syke av feilbruken. Det blir snart en diagnose, og kommer til å koste samfunnet masse penger. Penger man kunne brukt på virkelig syke, og eldre.

Videre er det forskjell på å "avfinne seg", og "innfinne seg". Dette skal folk alltid diskutere, av en eller annen grunn. Folk oppfatter det tydeligvis som at dette er noe jeg mener. MENER???! Det er ikke noe jeg MENER, det er et faktum! Det er noe av det enkleste i denne verden å føre bevis for! Videre fant jeg ut at hvis det er genitivs S i et veinavn, for eksempel Wedel JarlsbergS vei, skal det deles opp. Deretter fikk jeg vite at det ikke heter genitivs s, det heter det bare på tysk. Men genitiv er jo eieform, og Wedel Jarlsberg eier veien - - æææææææ! Dette tar fra meg nattesøvnen!!!

 Bra det ikke bare er på norsk det begås feil.

Bekymringsmelding om begrepsbruk

I går var jeg på spinning. Greit å få skrytt litt av det også så klart, men det er ikke meg, eller min innsats på sykkelsetet det skal handle om. Det skal handle om han som hadde sykkeltimen, og gamle folk. Han som hadde timen var en temmelig spinkel mann. Litt sånn senete fyr som typisk suser forbi bilen din innover i Maridalen med rulleski om våren, og vanlige ski om vinteren. Og sykkel til alle årstider. Og han er der uansett vær. Høyt hårfeste hadde han, og jeg ville tippe at han var omlag 40-45 år. Ikke så viktig hvilken alder han hadde, tenker du. Jo, det er litt viktig, og forklaring følger.

Han var tydeligvis en fyr som drev mye med idrett, det er på bakgrunnn av det inntrykket jeg har skissert bildet av ham over. Som en slags motivasjon for oss pesende syklister i salen, fortalte han om en dag her forleden hvor han hadde gått på en skikkelig smell fordi han hadde tatt i for hardt. Han hadde lagt seg ut med to karer som var i samme treningsgruppe som ham. Disse omtalte han som "to gamle folk, to skikkelige gamlinger." Ikke noe rart i det for så vidt, det er jo selvfølgelig kjipere å gå på en smell mot "to gamle folk" en "to unge og friske", bortsett fra at de to de var snakk om var - hold deg fast -mellom 50 og 55 år.

Hæ? Når ble det stuerent å kalle femtiåringer for "skikkelige gamlinger"? Jeg tror jeg kjenner endel folk som ville blitt ekstremt fornærmet over å bli kalt det, og det satt selvfølgelig to damer midt i salen som var nettopp - kanskje nøyaktig femti år. De så mistroisk på hverandre, og virket litt som at de ikke visste om de skulle le eller gråte. Ja, da gjør han ikke det igjen, tenkte jeg, for han må jo ha fått med seg hvordan de reagerte. Men det gikk ikke lenge før han klinte til med en ny historie om en 22-åring som hadde tatt opp kampen mot en gammal fyr, også han rundt femti, i løping på bane. Historien fortalte at den gamle fyren tydeligvis hadde tatt innersvingen på 22-åringen, og ha mente det måtte ha vært ekstremt kjipt for denne 22-åringen å bli slått av en gamling.

Jeg leste faktisk senest i går at forventet levealder i de utviklede delene av verden øker med fem timer for hver dag, to år for hvert tiår. Det har blitt hevdet at barn som fødes i dag kommer til å leve til de blir omtrent 103 år. Dette kan man lese om i Aftenpostens Innsikt, septemberutgaven 2013, om man er interssert. Hvis man da begynner å omtale folk i femtiårene som "gamlinger" begynner man jo å gå tom for begreper når man nærmer seg 70-årene. Da er man vel fort blitt et fossil. Når man er åtti, er man blitt et gammelt fossil, og når man når nitti, ja da er man fort et ELDGAMMELT fossil. Men hva da når man når hundre? Et fossil av fossilet? Nei, det blir jo bare rot.

Jeg ble jo selvfølgelig ekstremt nyskjerrig på hvor gammel denne sykkelinstruktløren var. Ikke fordi jeg skal anvende den kunnskapen til noe nytting, men det var da ekstremt til kjekkaseri!!?Han må jo totalt ha oversett at folk faktisk lever lengre nå til dags, og at man i mange tilfeller bare er halvveis i livet når man er femti. Det gikk plutselig opp for meg at det er kortere til femti enn den tiden jeg alt har levd, og da følte jeg meg også gammel. De to damene på midterse rad, snakket selvfølgelig opprømt med hverandre da de gikk fra timen. Det kan jeg god skjønne. De så ikke i det hele tatt skikkelig gamle ut, men at de var femti år, det tror jeg nok. Her må jeg selvfølgelig ta forbehold om at jeg kanskje oppfattet dem som mer opprømte en de var, jeg var nemlig litt opprømt selv.

Mads, min såklate bestevenn, mente at den siste bloggen jeg skrev var den kjedeligste hittil. Jeg tar det til meg, og vil gjerne benytte anledningen til å takke alle som skriver gøyale kommentarer. Det er lov å si at det jeg skriver er dårlig, men hyggeligst om man syns det er gøy!

Selskapsreisen, anno 2013

Vi har vært på ferie. Ikke noe spesielt med det - kanskje bortsett fra at vi unnet oss en uke midt i november. Noen vil sikkert også mene at det høres overflødig ut med ferie midt i en periode med arbeidsledighet. Det kan jeg være enig i.

Vi var på Gran Canaria, nærmere bestemt Playa Del Ingles. Altså, ikke Spania, sånn jeg trodde, men et merkelig stykke land som kan synes å være delt mellom Sverige, Finland, England, Tyskland og Norge. Man har åpenbart valgt anarki som styresett i denne pussig samensatte republikken - alt er lov, og ingen bryr seg om innbyggernes helse eller utdanningsnivå.

Nok ironi. Eller, vent - egentlig ikke. Det er så mye man kan si om chartertur. Det er ikke egentlig noe vits å fortelle at sokker i sandalene var regelen, ikke unntaket, at alle menyene var på norsk, finsk, svensk, dansk, engelsk og tysk, at ingen ville snakke spansk med oss, at VG er mer tilgjengelig en solkrem, at bassenget er som en bikube av pensjonister som sloss om de beste spottene - dette vet man liksom. Og om man ikke har opplevd det, så har man sett det på Charterfeber i fjernsynet. Playa del Ingles var allikvel verre en forventet.

"Verdeyoufron?". Det er det verste. Alle skal spørre hvor man er fra. Og når man er så ærlig å svare "eh Norway" så kommer det. "Heia norge"! Hva skal man svare på det? Ingen spanjoler lot seg imponere da jeg prøvde å snakke spansk som faktisk ga mening. SÅ HVA SKAL MAN SVARE? Jeg blir altså så klein, at jeg har ikke ord for å beskrive det. Det krøller seg innvendig, og man blir bare stående der å gape. En gang jeg tilfeldigvis stod utenfor en butikk og ventet på at Olav skulle på do kom det en fyr som først stirret et hull på meg, før han spurte "Verdeyoufron?" "Eh Norway". "Heia Norge! Veldig billig!" Herregud. Jeg kunne liksom ikke stikke av. Da ville jo Olav kommet ut og blitt fanget inn i det samme garnet. Det ble så stille og rar stemning.

Videre virker det som at man hadde inntrykk av at dette Heia Norge-fjaset skulle føre til at man fikk lyst til å kjøpe noe av alt søppelet de hadde inne i alle de helt like butikkene. Etterhvert var det altså så fristende å bare svare at man var fra, tja, Moldova, for eksempel. Ingen på Gran Canaria kan moldovisk(...??!!) Problemet er bare at man blir avslørt, for de har gjerne lært seg litt mer en bare "Heia Norge" (billig pris, fine t-skjorter), og dermed ville vi jo fort bli avslørt om vi snakket sammen på nettopp norsk, og ikke moldovisk. Man følte seg nesten forfulgt.

Når man er på ferie så vil man jo gjerne kose seg med noe god mat. Det var dessverre umulig i Playa del Ingles. Min restaurant, Hildes grill, ville vært den beste restauranten på hele Gran Canaria. Hvis den noen gang hadde blitt åpnet. Jeg regner med at det sier sitt - hvis ikke anbefaler jeg å lese innlegget "Hildes matblogg."  Basert på dette fikk vi en ny ide til et fjernsynsprogram. Eyvind Hellstrøm rydder opp - Gran Canaria. Han er jo kjent for sin iver etter at alle restauranter bør ha få, men gode ting på menyen. Det hadde med andre ord vært nok til et tyvetalls seonger bare i Playa del Ingles. Alle restaurantene hadde side opp og side ned med retter. Problemet med ideen er at Hellstrøm nok hadde pådratt seg stressykdommer, så vi ble enige om at det ikke hadde være en så god ide allikevel. Vi endte opp med å spise alle måltider på Subway etter at vi gikk rett på limpinnen på en Irsk pub hvor vi ble lovet et hamburger de skulle være "famous for", men som var to flate kaker på tørt brød, og en cæsarsalat som tydeligvis var blitt varmet opp i en ovn så osten på toppen fikk smelte. Mmmm, varm salat med smeltet ost.

Hvis man ikke spiser eller drikker eller soler seg, så spiller man minigolf. Når gjør man det ellers? Jeg har aldri i mitt liv gjort det. Men tettheten av minigolfbaner var stor, så vi måtte jo ta en runde. Jeg mistenker at dette blir et slags alibi - vi har spilt golf, dermed har vi hattt en aktiv ferie. Jeg kan jo skjønne at det kan være fristende å overbevise seg selv om det når man har ligget og veltet seg ved bassenget hele dagen. Jeg ble forøvrig shussset på ved bassenget - og er fortsatt sjokkert over det. En trasig finsk mann ble så oppgitt over at jeg hadde holdt av en solseng med en bok (altså ikke et håndkle eller annet som kunne virke "vanlig"). Han fant en ny seng som han kastet i bakken med et brak, før han viftet hissig med armen for å få meg til å flytte meg til siden. Jeg kan selvfølgelig gjøre det, men kan man ikke bare spørre?

Det skal ikke stå usagt: Olav og jeg hadde en veldig fin tur. Vi var til og med innom E6 - norsk pub! Det var bare for å ha gjort det også, liksom. Men neste gang drar vi nok heller til Madagaskar. Eller Ulan Bator.

Knurring rundt knask eller knep - og litt dugnad

I dag er det sånn grå høst. Det gjør det enda mer kranglete å være arbeidsledig. Når det er sånt vær som i dag, er det jo veldig fristende å bare gå rundt i tøfler og drikke kaffi hele dagen, og bare være inne. Men man bør jo iverksette noe. Denne dagen kommer tross alt ALDRI tilbake. Det ville jo vært klønete å ikke bruke den til noen ting bare på grunn av litt regn.

Det er kommet opp ny lapp om dugnad i borettslaget. Æsj - jeg har jo så dårlig erfaring med dugnad. Men nå er det lenge siden noen fra denne boenheten har stilt, så vi må nesten gå. Jeg kommer til å bli så sur hvis det regner. Men jeg har funnet ut at det er lurt å komme først! Da kan man være med å bære ting ned fra loftet, i stedet for å stå ute og klippe på en tjafsete rosebusk. Hvis de da ikke har tenkt til å prøve seg på den forhistoriske kjønnsdelingen de gjorde sist - mennene får bære ned fra loftet, damene må plante blomster og klippe busker. Hvis det er sånn denne gangen også, kan man bare slå fast at på borettslagsnivå har ikke likestillingen flyttet seg en meter.

Samme dagen som det er dugnad, er det halloween. Sikkert ikke overraskende, så hater jeg halloween. Det er meg helt uforståelig at nordmenn har trykket denne tradisjonen så hard til sitt bryst. Jeg har aldri skjønt hvorfor barn skal få godteri bare fordi de har kledd seg ut. Er ikke det noe av det beste de vet? De burde nettopp IKKE få godteri fordi de allerede har fått gjøre noe de syns er kjempegøy. Videre får man straff hvis man ikke gir godteri. Man tvinges altså inn i et handlingsmønster der alle følger denne ideen som sauer, av frykt for å få et egg kastet i ruta på de nypussede verandadørene, eller postkassa sprengt i fillebiter av en kinaputt. Av små barn! Hvem er det som har kommet på en så dustete ide? Resultatet er at ungene får så mye godteri at de ikke klarer og spise opp alt sammen, og det er jo ingen barn som har godt av å sitte og stappe i seg en hel tjueliters bøtte med godteri. Jeg regner med at den blåblå regjeringen tar en titt på dette, og innfører et forbud mot knask eller knep - de skal jo oppheve så mange forbud, så det er best å innføre noen nye, så regnestykket går opp. Det kan jo ikke være sånn at alt er lov.

Det er ikke bare barn som kler seg ut på halloween. Det er også fritt fram for de voksne. Det slår aldri feil. Den helgen det er halloween er alltid 31-bussen ned til sentrum full av folk som har vært på halloween-vors, og som skal på byen etterpå. Plutselig en dag midt i året hvor det er greit å gå ut og se ut som en komplett idiot! Alt er liksom lov. Gutter kler seg ut som jenter, jenter kler seg ut som prinsesser, noen tar bare på seg en teit parykk som går sin seiersgang rundt i lokalet når man kommer frem på utstedet. Alle vil prøve den gøyale parykken! Harry Potter får sin renessanse, og dopapirsalget går så det suser fordi plutselig skal alle være mumie. Når var det det norske folk plutselig fikk en sånn trang til å kle seg ut? Er det sånn at mange egentlig går rundt og har en sånn innestengt følelese av at de MÅ kle seg ut, og så ENDELIG når det er halloween, da kan de få utløp for denne følelsen.


Det er herved besluttet at det blir dugnad - da har vi en god unnskyldning for ikke å være hjemme når det kommer små hekser og troll og ringer på. Og for ordens skyld: ja til mer julebukk!

Sokker og småprat

Jeg har nettopp hengt opp EN MILLION sokker!

Det føltes i alle fall sånn ut da jeg hengte dem opp. Når jeg ser på tørkestativet nå, skjønner jeg at det kanskje bare dreier seg om et tyvetalls.

Jeg går altså inn i min fjerde uke som arbeidsLEDIG, og det begynner å hope seg opp igjen. Huset er fullt av ting som må gjøres. Det ligger støv i alle hjørner, og skittentøyskurven rant over. Merk; rant - den gjør det ikke lenger, for jeg har brukt dagen på klesvask.

Jeg pleier altså å stappe alt som enten er for stort til at det går an å henge det opp på en skikkelig måte, og alt som er så smått at det må henges opp på en skikkelig måte (les sokker og undertøy) inn i den store, deilige tørketrommelen vi har i vaskekjelleren. Da trenger jeg bare å brette disse tingene, og alt er ferdig på to timer.

Men med jevne mellomrom går tørketrommelen over fra å være deilig, til å være kravstor og vanskelig. Den hevder plutselig at man ikke har lukket døra ordentlig, selv om man helt sikkert har det, og den nekter å starte. Herregud, det er så irriterende! Når man har smelt igjen døra med all kraft for tiende gang- etter å ha prøvd med list i en ti minutters tid først, får man lyst til å skade den. Jeg snakker for meg selv når dette skjer, og irriterer meg grenseløst. Syns synd på meg selv som må henge opp ALLE de sokkene. En million i tallet. Og dumme sengetrekk som er helt uhåndterlige og subber i bakken. Og for ikke å snakke om sånne dobbeltlaken! De blir jo bare hengende på stativet som en ball uansett.

Videre er det håpløst at jeg nå må dekorere hele stua med klesvask. Det er jo ingen som vil ha en masse sokker hengende foran tven. Eller et stort tørkestativ foran skapet med alle dvdene, og et annet tørkestativ som sperrer for kjøleskapet! Dessuten blir det som å ha en egen maskin som produserer støv stående midt i stua! Jezez! Skjønner ikke den dumme tørketrommelen hvor vanskelig den gjør livet til folk bare fordi den nekter å høre på at døra faktisk ER lukket!

Men så kommer jeg på alle de menneskene i verden som ikke har mat, og ikke klær de kan tørke midt i stua, og ikke har tv de kan irritere seg over at det henger sokker foran. Og langt mindre har en tørketrommel. Så får jeg dårlig samvittighet over hele greia.

Det er forøvrig ikke bare tørketrommelen jeg snakker til. I går tok jeg meg selv i å snakke til doen vår. Vi har en litt gammeldags do, med en sånn pinne man trekker opp i. Den hadde begynt å bli stående oppe etter at man har trukket opp, sånn at det blir stående å RENNE! Det må for all del ikke renne i en do etter at man har trukket opp, og siden jeg ikke har jobb, har vi jo heller ikke penger til å reparere den doen om den går i stykker. Dette sørget jeg nettopp da for å foretlle den. Deretter gikk jeg ut av badet og følte meg veldig rar.

Jeg må snart ned å hente en ny vask som er klar i vaskekjelleren. Heldigvis er ikke det sokker - da hadde det kjapt blitt mye fornøyelig prat her.

Forsikringssvindel

Her om dagen så jeg noe rart på tv. Jeg omtaler det som RART, selv om noen kanskje ville omtalt det som "uhørt" eller "ikke akseptabelt". Eller akseptabelt. Alt ettersom hva man mener om saken. Jeg omtaler det som rart, fordi jeg mener at man MÅ være uenig i det jeg så.

Det var et innslag på dagsrevyen om en dame som leide ut hus, jeg tror det var i Farsund. I det ene huset bodde det bare norske, eller "vanlige" mennesker, som de ble omtalt som. I det andre huset leide hun ut til ayslsøkere. I huset med bare vanlige mennseker, betalte hun 20.000 i forsikring, i huset med ayslsøkere betalte hun noe slikt som 160.000. Em, hæ?

Jepp - det var syv ganger så dyrt (nå er ikke 20.000 ganger 7 160.000, men det var det som ble sagt...)å leie ut til asylsøkere, og man er visst pliktig til å oppgi dersom man huser asylsøkere. Hvilket man jo kanskje ikke får så lyst til hvis den virksomheten skal lønne seg.

Så var det selvfølgelig intervju med en representat fra forsikringsbransjen. Han stod der i sin rosa genser, og kunne ikke skjønne hva journalisten som intervjuet ham gjorde så nummer ut av. Han mente at asylsøkere ikke kjente til hvordan de elektriske systemene her i Norge virket, de lagde mat på en annen måte, generelt at de ikke hadde kunnskap nok om norske systemer, og at det dermed var mye større sjanse for at noe skulle skje. Dette mente han på ramme alvor.

Hva, HVA er det han ser for seg at skal gå så skrekkelig galt? De har lysbrytere i Afrika også, og her lager vi jo til og med mat på komfyr med strøm. Jeg tror de forstår prinsippet med å skru av komfyren når du er ferdig. Og ingen vet bedre enn en som har levd i en stråhytte hele livet at du blåser ut lyset, eller bålet etter deg når du legger deg. For alle asylsøkere har jo bodd i en stråhytte hele sitt liv før de kom hit, så de vet ikke hvordan man ter seg i et vanlig hus.

Jeg bodde i Chile, og var stadig redd for at jeg ikke hadde skrudd av gassen på komfyren. Jeg innrømmer det. Det var en fare for at jeg kunne glemme det. Man ser for seg scenarioet - noen tenner en fyrstikk, og hele leiligheten blåser til havs og til værs. Men selv om jeg står her og INNRØMMER at jeg ikke hadde så god snøring på hvordan gasskomfyr funker, var det var ingen som sa at jeg måtte betale mer husforsikring da jeg bodde i Chile. Er det fordi jeg ikke har bodd i en stråhytte hele livet?

Jeg er så uenig i dette at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Hva er det fornoe gammeldags tankegang?LITT dyrere kan det være, - hvem vet, kanskje går det med SKO inne som fører til slitasje på gulvene, eller henger for mange klær opp på en knagg, så knaggen deiser i gulvet. Rekk opp hånda alle som er enige med meg. Det er rom for å avgi stemme.