Koz og klemz

Chile er en klemmende nasjon. Laereren, folks foreldre, diverse mennesker som arbeider pa skolen - i kantina, i resepsjonen, pa DAE - kontoret - folk man moter for forste gang og venner, naturligvis, skal klemmes. Og det hver eneste gang man motes. Og nar man sier ha det. Til tider er det et eneste klemme-inferno. Nar mange mennesker motes ma man nesten sette av tid til klemminmg foer man kan komme i gang med det man skal.

Dette gjor meg usikker. Hvem skal man klemme, og hvem ikke? Videre folger et par eksempler pa situasjoner hvor denne klemmingen har gjort det vanskelig a komme fra en ikke-klemmende nasjon: en gang kom jeg til en fest hvor det befant seg noe slikt som atte gutter, hvorav jeg ikke hadde mott noen foer. Jeg ble litt overveldet da jeg kom inn doren av sa mange ukjente, og begynte med a klemme han ene. De andre virket ikke videre interessert, sa jeg ga meg der. Etterpa foltes det imidlertid litt rart at jeg bare hadde klemt han ene. Jeg tror det forventes at man tar hele runden. Men det er da virkelig litt masete det ogsa. Det ble uansett en morsom kveld.

En annen gang tok Marcela meg med for a introdusere meg til en fyr som vasker klaer pa skolen. At han skulle klemmes virket som den storste selvfolge. Han reiste seg fra stolen og tok hele runden rundt skrivebordet for a klemme meg. Det var rart syntes jeg. Og da vi gikk igjen etter sann omtrent to minutter, skulle vi klemme igjen. De holder seg heldigvis bare til den ene siden, og ikke begge slik det kan se ut for at det er i Spania (dette baserer jeg pa da jeg motte Adrian for forste gang.) Jeg gjor det, men ser ikke vitsen.

Jeg horer videre til den gruppen mennesker som mener at "hvordan gar det?'" er et meningslost sporsmal. Med mindre man virkelig vil vite hvordan den andre personen har det. Jeg mener at de fleste ville bli overveldet begynte man a legge ut om hvordan man har det hver gang det spurtes om hvordan det gar. Jeg er inneforstatt med at det er en hoflighetsfrase, men jeg ser pa den som en unodvendighet. Sann sett har jeg VIRKELIG havet pa feil sted. Oboyoboy! De spor ALLTID, helt serr UTEN UNNTAK hvordan det gar! Jeg har naturligvis spurt om det forventes at man svarer, og det gjor det, men selvfolgelig da bare "bra" - og som i Norge, ingen utgreiing om hvordan det egentlig gar. Jeg blir mer demonstrativ her enn i Norge nar det gjelder det greiene der merker jeg.

Men jeg har oppdaget en annen ting som er sa fantastisk her at det veier opp mot alle darlige vaner chilenere matte ha. Oi - pa med de kulturrelativistiske brillene - de vanene chilenere har som er annerledes en de vanene vi har i Norge, var naturligvis det jeg mente a si. Men okei - holde dere fast....

Det finnes nesten ingen barnevogner! DET FINNES NESTEN INGEN BARNEVOGNER!!! Na skal det sies at jeg savidt hadde rukket a konstatere dette faktum for meg selv foer det kom et par rullende med en. Men hittil har jeg observert tre stykker, hvilket utgjor en minimal prosentandel sett i forhold til de som ikke har barnevogn, og man ma ta i betraktning at jeg har vaert her i maned.. Sa imorgen har jeg fatt inn pa oret at min RUT skal vaere ferdig (en maned etter at jeg avla et besok pa imigrasjonskontoret forste gangen) og jeg tror faktisk at jeg skal spasere inn til sentrum og nyte den hoyst sannsynlig barnevognfrie turen. TAKK FOR DET!

Temucolife

Brikkene begynner a falle pa plass - jeg foler at jeg har et liv i Temuco. Og jeg liker det. Det har blitt noen endringer fra slik ting var i starten, og noen ting har ikke helt endt opp slik jeg hadde sett det for meg. Jeg begynner med endringene.

Universidad Mayor badet i sol en ettermiddag en hvilken som helst dag

Pa skolen kan jeg som nevnt tidligere velge nesten de fagene jeg vil. Utvelgelsesprosessen er herved et tilbakelagt stadium, og det har blitt slik at jeg har tre journalistiske fag; periodismo y diversidad, periodismo de anticipacion og periodismo ingles. Sistnevnte kan man gjerne le av. Jeg gjor det  i grunnen sjael. Jeg er virkelig, oppriktig talt, alt for flink til a vaere i den klassen. Kanskje skyldes det latskap at jeg valgte dette faget, kanskje skyldes det andre ting. Den som leser videre far nok svaret pa det. Videre pa timeplanen star fotografi, hvor jeg forovrig har den kuleste laereren, og diseño y editicion de media (tror jeg det heter...). Flotte saker. Dette skal jeg komme meg gjennom uten det storste drama, tenker jeg.

Vi over oss pa a fotografere i "Fotografía". Ganske sa goy. 

Til a begynne med hadde jeg valgt et fag som virkelig var helt uoverkommelig vanskelig, og det er her endringen ligger. Forst lurte jeg meg selv til a tro at jeg skulle klare det, og at jeg er en sann person som klarer a jobbe meg gjennom alt. Fra na av hersker det ingen tvil: det er jeg ikke. Jeg ga det opp, og oss ble enige om at det var bade kulere, morsommere og til syvende og sist ogsa kanskje mer laererikt a ha et fag som er kjempelett - periodismo ingles - for da far jeg tid til a studere litt spansk ved siden av (hvilket jeg faktisk gjor fra tid til annen.) Jeg er jo dessuten her for a ha det litt goy, og bli venner med andre ting en et bibliotek. Det er imidlertid grunn til a holde litt igjen pa morsomhetene. Chilenere drikker med begge henda, blander femti-femti pisco og cola, og holder det gaende til sola star opp, eller lengre om det passer seg slik. Dette forte blant annet at undertegnede ikke var tilstede i sin andre time i Periodismo de Anticipacion idag, hvilket jeg haper ikke far konsekvenser utover den darlige samvittigheten som meldte seg omtrent da klokken slo to, og det at timen for lengst var over var et faktum. Jeg drister meg til a fortelle denne historien til tross for at det nok ikke faller i sa god jord hos internasjonalt kontor ved Hogskolen i Oslo, eller hos mine foreldre for den saks skyld.

A bo sammen med Adrian har videre ikke blitt helt slik jeg hadde trodd. Tidligere har jeg valgt a spare meg for detaljerte personforklaringer, i frykt for at vedkommende skal finne bloggen, og fa en person som snakker norsk til a oversette for dem hva jeg har skrevet om dem. Denne frykten foler jeg imidlertid ikke nar det gjelder Adrian - jeg tror ganske enkelt han er for lat til a foreta seg noe slikt.

Jeg ma forst si at Adrian er en grei gutt. Jeg merker at han muligens er blitt noe negativt fremstilt pa bloggen, og det skyldes nok at jeg har skrevet nar jeg har vaert irritert pa han. Rent PERSONLIGHETSMESSIG har jeg ingen problemer med han - han er bade snill og omtenksom. Men han er ogsa helt ubeskrivelig lat og forferdelig foretakslos. Hver eneste dag (per dags dato uten det klassiske unntaket) nar jeg kommer hjem, ligger han i sofaen (som han forovrig eier. Sannhet: jeg har sittet i den EN gang siden vi flyttet inn) i morket, spiller poker pa lille pcen sin og med The Simpson pa full guffe. Det er i og for seg helt ok, om han syntes det er en morsom mate a bedrive tiden sin pa, sa er det naturligvis greit for meg. I denne sammenhengen er det langt mer irriterende er det a finne kjokkenet i et helvetes rot hver bidige dag. Vasken er alltid full av oppvask, og han velger stort sett og ta klaerne sine ut av vaskemaskinen, og ikke lengre. Problemet er jo apenbart ikke at han ikke har TID til a bare gjore en bitteliten innsats. 

Hittil har jeg ikke sagt noe, men jeg vasker derimot gjerne opp alt i det oyeblikket jeg kommer hjem. Jeg foler selv at jeg gjor det svaert demonstrativt, for a fa han til a forsta at jeg ikke liker et kjokken som ser ut som en soppeldynge. Med tanke pa at han fortsatt ikke har brukt en kalori pa hverken a vaske opp eller gjore andre ting, tomme soppel, for eksempel, er det muligens ikke demonstrativt nok. Jeg ser for meg at jeg kommer til a EKSPLODERE en gang uti, tja, oktober kanskje.

Det virker dessuten ikke som at han har tenkt til a skaffe seg noen venner. Dette blir pa en mate litt trist, synes jeg. Han ligger i sofaen hver kveld og spiller poker - den samme aktiviteten han da pa en mate har brukt hele dagen pa ogsa. I begynnelsen spurte jeg om han ville vaere med pa litt fest og moro. Det ville han ikke. Na gidder jeg ikke sporre mer. Energy Life har det heller ikke lyktes meg a fa han med pa, og idag toppet det seg da han ikke engang ville vaere med til sentrum bare for a gjore NOE, liksom. Sa Adrian er kongen av huset, jeg er hushjelpen. Slik foler jeg det, i alle fall. En sak har jo som kjent alltid to sider - mye mulig han har en annen versjon. Men jeg fikk nettopp bestemme hva vi skulle se pa TV, sa stemningen oss imellom er det altsa ikke noe a si pa - i alle fall ikke enna.

Livet pa U - som de sier. Venstre, mer fototime, midten, en slags turnering de hadde pa skolen, Trofeo Mayor, hoyre, traer smykker skolegarden pa Universidad Mayor.

Kolombianske kuriositeter, del 2

Haha. HAHA! Jeg vet, jeg VET at folk tror at jeg har glemt at jeg la inn et innlegg som het "Kolombianske kuriositeter, del 1" - og dermed ikke har tenkt til a folge opp med noen del 2. Det stemmer imidlertid ikke. Dette har gnagd pa meg en stund na. Jeg onsket a runde av Colombia med en bildeserie, men det tar sa forbasket mye tid a laste opp bilder. Men idag tar jeg affaere. Jeg gir dere herved et lite stykke Colombia, om jeg sa skal vente hele dagen:

JAvisst - se det! Dette ble jo ganske saftig hulter til bulter. Nesten som i butikken til han som plystrer sa godt ( her kreves det at man har sett pa "Uti var hage", forste sesong, skal man ha noe grunnlag for a forsta hva jeg sikter til. De som kjenner til dette ler, forhapentlig). En rask oppsummering, bilde for bilde - jeg begynner pa toppen, til venstre, fortsetter med bildet til hoyre, og videre neste til venstre - etsetretsetra:

1. Paola setter et potetflak med majones og ketsjup (de blandet det til en egen saus de kalte salsa rosa....) til livs pa sin tantes femtiarslag.

2. Jeg fikk bli med i femtiarslaget. Alle matte ta bilde foran kaken. Legg merke til ballongen oppi kaken - det var min gave:) Fra venste: Hilde, tante, Paola, Andres

3. Paola pa fotballkamp. I Cali var der to lag som var omtrent like gode, og alle kranglet om hvilket som var best. De gronne, som jeg ikke husker hva het, var paolas lag, og ble dermed ogsa mitt.

4. Mer femtiarsdag. En skikkelig Colombiansk feiring hvor det er obligatorisk a danse - for alle.

5. Jeg spiller det alreite froskespillet jeg vant alle gangene, ved Laog Calima.

6. Calis versjon av "Berget det blaa" - eller Stabaek support som de muligens kaller seg na?!

7. " Gleden over en lav pris kan ikke kompensere for den sure folelsen av darlig kvalitet" - he, mannen som har valgt seg denne plassen a sove har muligens fatt kjenne dette pa kroppen.

8. Bruno, min yndlingshund, har jafset i seg noe fór.

9. God stemning pa SALSATEK.

10. God stemning i enn CHIVAS.

11. Mer bursdag - bilde uttafra

12. Mer chivas

13. Pa skolen. Fernando, laereren min, til venstre, og Harold, lederen av skolen, og forovrig verdens triveligste fyr, til hoyre.

14. Paola pa en skjonnhetssalong. Det var goy. Vi satt pa rekke og rad, og fikk fikset neglene pa bade hender og fotter - omtrent slik som i den musikkvideoen "Bugga Boo" - og selv jeg med de bittesma neglene gikk ut derfra med et bukbart resultat.
15. Topp stemning i dyreparken!

16. Jeg beviser herved at det ikke var tull at Bruno ville ligge OPPA alle tingene mine. Her har han funnet seg godt til rette oppi alt mitt rot. PUS!

17. Noe uenighet hersket det rundt hvorvidt Santos var det riktige valget da det skulle avgjores hvem som skulle styre landet etter presidentvalget.

18. En forsker studerer noen interessante funn pa en kaffeplantasje i Salento (Han var dessuten veldig flink til a greie ut om de interessante resultatene han kom frem til.)

19. Pa skolen igjen. Loli, sekretaeren pa skolen, og Hilde, som dere kjenner.

20. Hilde og hestene er klare for fotballkamp!

21. Andres er talmodig og danser med en tommerstokk pa salsatek.

22. Mye hoy lyd og sprakvansker setter en effektiv stopper for en flytende kommunikasjonsprosess - men pa salsatek er jo salsadansing det viktigste:)

Jeg ser jo na, etter a ha brukt hele formiddagen min pa dette, at blogger opptrer likt som det forbannede program Dreamweaver. Dermed virket ikke min strategi - man far bare telle seg frem til det bildet man matte ha interessa av a vite noe om, for na har jeg andre ting a gjore. Jeg har et RUT jeg ma plukke opp, nemlig....

Byrakrati og visumpapirproblematikk

Jeg skal vaere i Chile en stund, og ma derfor gjennom en prosess der jeg registreres i landet, eller noe slikt. Jeg fortalte tidligere om DAS, visumkontoret i Colombia, som jo artet seg noe kranglete. Det gjor Registro Civil, som kontoret kalles her lengre sor, ogsa. Disse opplever jeg om mulig som enda mer kranglete en DAS, som jo stempet passet mitt etter ikke sa overveldende mye om og men.

For a legitimere seg i Chile, trenger man et kort de kaller RUT. Dette gjelder folk med midlertidig residens, sa vel som statsborgere. For a fa RUT ma man gjennom folgende prosess:

1. Man gar til ambassaden i Norge. Her ma man soke om visum - det visumet som passer til det formalet man har med sin reise til Chile. I mitt tilfelle, ikke overraskende, et studentvisum. For a tilegne seg et slikt, ma man skaffe til veie folgene: fodselsattest, politiattest (helst en som viser at du ter deg som folk), helseattest, brev fra skolen i Chile at du er tatt opp som student, brev fra skolen i Norge om at de har godkjent utvekslingen, brev fra Lanekassen som bekrefter at du far dekket oppholdet, samt et brev der du beskriver hva du har a bestille i Chile. Dessuten ma man betale omlag tusen kroner. Nar dette er godkjent, putter de noen frimerker i passet ditt, som er helt avgjorende nar man etterhver ankommer Chile, skal man ha noen sjans til a fa kloa i et RUT.

2. Fremme i Chile. Forst ma man ga til et kontor. Der viser man frem passet, med frimerkene i, og forteller hvor man bor og slike ting, samt at man fotograferes.

3. Deretter tar man med seg papirene man erverver seg fra dette kontoret, til et annet kontor. Her er det ofte lang ventetid, sa det gjelder a time riktg. Man ma dessuten passe pa at all informasjon i papirene fra det foregaende kontoret er KLINKENDE riktig. Vi ventet lenge og vel, sa det er en underdrivelse a si at jeg ble irritert da det viste seg at de hadde skrevet Smukkedad i stedet for Smukkestad, og dette var sa alvorlig at - ja, se, det! Vi matte dra tilbake til det forste kontoret og fa endret dette -......EN BOKSTAV! Jeg matte virkelig ta meg sammen for ikke a klikke helt.

4. Jeg samlet meg, og vi gikk tilbake til det forste kontoret. De ordnet sakene ganske kjapt, og vi vendte nok engang tilbake til kontor 2.


5. Her skulle det taes mer bilder, og som i Colombia, er fingeravtrykk en nokkel til suksess skal man fa orden i folkeregistrene. Alle fingrene matte til pers, og alt dette blekket er et evig mas. Tilslutt fikk jeg papiret der det stod at HILDE SMUKKESTAD LAVIK skal bo i Chile til desember - dette har vi i Registro Civil godkjent. Lappen var midlertidig, og det skulle vaere muligeht for a hente RUT-kortet en uke senere.


Bade Adrian og jeg hadde mye a gjore i uken som fulgte, sa ingen av oss rakk a hente vare representative RUT-kort. Jeg tok imidlertid affaere etter halvannen uke, og dro inn til sentrum. Da jeg var der, ringte plutselig Gonzalo. Han kunne fortelle at de pa Registro Civil plutselig hadde funnet ut at der manglet noe. .....?!?!?!??? Kortet skulle vaert klart en uke, og sa finner de det for godt a ringe enda en uke etter det for a informere om dette. Hva skjer med at man ikke fant ut det i den uken jeg skulle hentet kortet? Det de manglet var en kopi av stempelet den dagen jeg ankom Chile, eller noe i den duren.

Nok en gang matte jeg samle meg veldig for ikke a ekspodere totalt. Det er fa ting som irriterer meg sa enormt som slike ting (muligens slatt av nar folk gjor narr av det jeg skriver pa sprak jeg ikke kan....). Hva er det som er sa vanskelig, liksom?! Okei - jeg reiste til mitt hus, hentet mitt pass, Marcela og jeg kopierte sa blekket sprutet, og ifolge Marcela kunne moren hennes levere papirene for meg. Men idag kom hun jammen og gnagde om at jeg ma underskrive dem, eller noe. Jeg fikk det ikke helt med meg. Siden dette tydeligvis er veldig vanskelig, merker jeg at min innstilling til det hele blir noe likegyldig. I denne saken har jeg tatt av meg de kulturrelativistiske brillene. Det har snart gatt tre uker, og slik jeg forstar det er mitt RUT fortsatt langt utenfor rekkevidde.

Lordagssvada

Det er blitt nok en helg. Adrian vil ut og reise. Hilde vil ikke ut a reise. Det er naturligvis ikke mitt ansvar at Adrian skal ha det goy, men han kjeder seg apenbart, og det er jo litt dumt. Jeg har imidlertid valgt meg et fag pa skolen hvor jeg forstar omtrent sa mye som ingenting. Derfor ma jeg jobbe med dette idag. Jeg har et inntrykk av at Adrian ikke forstar helt at for meg tar det sann omtrent hundre timer mer a lese en bok en det tar for han. I gar gjorde han til og med narr av noe jeg hadde skrevet pa spansk. Jeg blir sjelden sint, men det gjorde meg sa sint at jeg fikk lyst til a klaske pc'en sammen sa tastene sprutet, kaste den i sekken og ga min vei. De som kjenner meg fra gammelt av, vet at jeg er i stand til a foreta meg denslags. Jeg gjorde imidlertid ikke det.


Etter en del om og men, infant jeg meg pa skolen. "Om og men" artet seg slik: jeg skrudde pa pcen min idag morges. Til min gledelige, og store, overraskelse hadde min egen pappa lagt meg til som kontakt pa selveste Skype. Man kan gjerne si at den eldre generasjon henger etter nar det gjelder teknonlogisk utvikling, men de skal ha for a gjore det de kan for a henge med nar forholdene krever det. Dette er en mann som savidt rakk a oppleve krigen, og videre har gjennomlevd Watergate-skandalen, hippietid, Fleksnes og KLM i fjernsynet en lordagskveld, og ikke minst den minnerike kvelden da selveste Bobbysocks stakk av med den hoythengende seieren i Melodi Grand Prix - og idag er han altsa pa Skype. Jeg tar av meg hatten for det. Etter a ha snakket med han bade lenge og ve,l slo jeg av en prat med Babbi. Vi diskuterte litt politikk, og ble ikke enige, og tilslutt matte jeg se realiteten i hvitoyet - klokken var blitt nesten ett, og skulle det vaere noen vits i a reise pa skolen, matte det skje na.

Og det skjedde. Jeg startet med a ga til kantina for a kjope meg en kaffe, og en juice. Skapet bak kassa var fullt av juice, men jeg fikk ikke kjope. Hvorfor var noe uklart, slik jeg oppfattet det, men de som jobber i kantina hevdet at de ikke fikk lov til a selge juice, enna. Dette fremstar like rart som det med tannkremen som ikke kunne brukes til barn bare i noen land, slik jeg ser det. Jeg kjopte en yogurt i stedet.


Her pa biblioteket sitter jeg na. Tendensen er akkurat den samme her som i Norge: facebook og blogg far plutselig en veldig nodvendighets- og interesseverdi idet man setter seg inn pa et bibliotek. Det begynner a ga opp for meg at jeg gjerne vil laere meg spansk, men helst uten a jobbe noe saerlig for det. Latskap, kalles det vel. Huff...

Hernandos gym

Empanadas. Completos. Papas fritas. Kjeks. Ost. Hvitt brod. Brus. Jeg ployer hyllene for det jeg finner av sunn mat pa min naerbutikk, Jumbo, men det er jammen ikke sa lett a styre unna det overveldende usunne kostholdet de ma sies a ha i dette ellers sa smale landet.(Bare for ordens skyld; naerbutikk er en ikke en passende betegnelse pa Jumbo. Jumbo er et megastort supermarked av den typen hvor de har ALT! Filmer, kasseroller, fotballspill, krydder, empanadas, tysk vollkronbrot og vaskepulver om hverandre. samtidig, det er den butikken som ligger naermest mitt hus - dermed naerbutikk.)

Marcela forer oss med hjemmelagde pommes frites, og nar vi er hjemme hos henne finnes der kun loff. Jeg bor dessuten sammen med en person som helt serriost bare spiser rent fett og sukker. Komfyren var, og gulvet rundt, er blitt en dam av fett. Jeg torker og torker. Adrian torker aldri, men fortsetter derimot a steke sine ting (jeg vet jammen ikke hva det er for noe alt sammen)i helt ville mengder olje. Han spiser sote kjeks til frokost, om han spiser frokost i det hele tatt. Nar det er duket for kveld forer han sjokkis og pottis og brus hver eneste dag, uten unntak. Dette far meg til a avreagere med a nesten demonstrativt spise masse frukt og gronnsaker. Samtidig er et alltid sjokkis i kjokkenskapet. Jeg skal altsa ikke skryte pa meg a vaere noen ekspert hva kosthold angar, men selv jeg som normalt drar pa SATS for a fore boller, skjonner at det ikke kan vaere sunt i lengden a holde pa slik.

Derfor har jeg tatt konsekvensen. Skal man spise kalorier, far man sorge for a brenne noen ogsa. Jeg har meldt meg inn pa treningsstudio. Jeg har provd a fa med meg Adrian ogsa. Han er ikke videre interessert.

Energy Life heter stedet som skal sorge for at jeg fortsatt far pa meg klaerne nar semesteret er over i desember. Det koster meg omtrent halvparten av det SATS koster i maneden, og mer en det er det heller ikke verd, synes jeg. Treningsapparatene stammer nok fra sent atti-, tidlig nittitall, og baerer preg av a ha blitt brukt endel. Men det stopper ikke store menn med musker i a lofte, og det er minst like fullt av dem her som pa SATS, og for savidt ogsa Haralds gym, som jeg provde a gjore litt harselas med her i min overskrift. Selve treningsstudioet er i seg selv ikke videre unikt. Men da jeg valgte a delta pa en spinningtime her om dagen, oppdaget jeg at selv et treningsstudio kan by pa kulturforskjeller.

Onsdag, klokka 20.00; spinning med JONY. Jeg hadde sikret meg plass pa forhand. Muligens noe ivrig der, da jeg var forst pa listen idet han foretok et opprop av alle de deltagende pa kveldens time. Syklene var annerledes, jeg vil si gammeldagse, og det var ingen vits med spinningssko. Her var det bare a spenne de ovale skoene fast, og trakke i vei. Jeg satt og jobbet med a komme meg til rette pa sykkelen, og tittet meg samtidig litt rundt. Pa veggene hang det gode, gamle diskolys. Omtrent slike vi hadde pa juniorklubben i sin tid. "Goyalt" tenkte jeg, "men hvorfor har de det? De har vel ikke tenkt til a bruke de under timen?" JONY hadde definitivt tenkt til det. Han skrudde av alt annet lys, og satte i a sykle. Oppvarming var slik jeg forstod det ikke en greie. JONY trakket rett pa, og sorget for a justere diskolysene etter takten i musikken, mens han ropte det han var kar om inn i mikrofonen han kjekt og greit hadde plasert foran sykkelen sin, pa et mikrofonstativ. "EEESO ES, ASI, ESO ES!" Jeg forstod ikke alt som ble ropt, og disse lysene var noe masete a forholde seg til. Lite ante jeg om at verre skulle det bli.

Torsdag, klokka 21.00; spinning med FELIPE. FELIPE var en toffas. Torkle rundt hodet hadde han, og valgte dessuten a bruke en mikrofon av den sorten de har pa SATS - altsa en mindre, en slik man har pa hodet. Toffasen FELIPE syntes ikke det var nok med fem diskolys i forskjellige farger. I hans time matte det apenbart sterkere saker til. Derfor fant han fram et strobelys. Javissst, et strobelys. Et slikt som fremkaller epileptiske anfall. Dette hang han opp pa veggen bak seg, og trakket i vei, mens han ivrig justerte lyset til rytmen i musikken. Jeg prover virkelig a se ting med kulturrelativistiske briller, men jeg nekter, NEKTER a tro at det kan vaere bra for kropp og sinn a sykle det remmer og toy holder til epilepsifremkallende festlys. Jeg provde a lukke oynene. Det blinket like ivrig under oyelokkene. Jeg provde a konsentrere meg om syklingen i stedet. Jeg klarte det til en tilfredstillende grad - svett ble jeg, og ganske andpusten, men det var ikke en "CyclingIntervall" pa SATS Majorstua.

Energy Life far altsa duge frem til desmeber. Det var goy, for igar dristet jeg meg opp i andre etasjen for a se hva som var der. Der var det en stor sal hvor de hadde noe sann corebodypump-opplegg-time. Det var bare damer som deltok pa timen, og tilfeldigvis, det ma nok ha vaert helt tilfeldig, hadde alle karene som forst var nede i salen og loftet stal og jern funnet det for godt at det visst var pa tide a toye litt oppe i andre etasje, akkurat da den timen begynte.

Det beste med Energy Life er at det er sa naerme skolen. Jeg har ingen unnskyldning - det er nok av empanadas og completos a rydde vekk - HEPPHEPP hhhhhhhhhhhhhhhhhhhhheeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeepp!

SniwBIRD

I Norge er det sommer, og vinteren og de aktiviteter som folger med denne virker nok noe fjernt. Men i Chile er det midt pa vinteren, og
selv om snoen ikke ligger tjukk her i Temuco, finnes det muligheter for vintersportaktiviteter ikke mange timene unna. I helgen pakket Adrian, Gonzalo, som er koordinatoren for utvekslingsstudenter pa skolen, og undertegnede sin sekk for a oppleve litt sno. Vi satte oss pa en buss. Etter omlag to timer, to timer jeg forovrig brukte pa a sove med hodet hengende og slengende til alle kanter, ankom vi Pucon - en landsby som anses for a vaere hjertet for aktivieteter for den som liker litt god, gammeldags fart og spenning, skulle man engang finne det for godt a befinne seg i Chile.

Selve turen skal jeg ikke fortelle sa mye om. Den var for mitt vedkommende heller kjedelig, da det apenbart hersker en oppfatning mellom Gonzalo og Adrian om at jeg ikke skjonner noe spansk overhodet. Dette resulterer i at de sitter og snakker veldig iherdig seg imellom, uten engang a lofte et oyenbryn for a se pa meg, enda jeg stirrer dem sa hardt midt i pupillen jeg bare orker. Dette pa tross av at jeg normalt skjonner nesten alt de snakker om, kanskje med unntak av nar de kommer med sanne teite kjaereste-spoker. De skjonner jeg helt pa ordentlig ikke noen ganger, andre ganger later jeg bare som, fordi jeg ikke synes det er noe morsomt.

Lordagen fant vi et passende sted a leie utstyr. Jeg fikk samlet sammen noen alreite boots, et brett, et par briller og noen votter, samt en bukse som ikke var fullt sa smud, men som definitivt funket til sitt bruk. Sondagen var det duket for litt krusing. Gonzalo og Adrian var teite, og valgte a ga en tur i pa et fjell, selv om jeg lurte og lokket med litt snowboardopplaering. Det hjalp ikke. De valgte fjellet fremfor mitt vanvittige gode tilbud. En darlig prioritet spor du meg. Pucon ligger ved foten av en vulkan, Volcan Villarica, og det er i fjellsiden av vulkanen man finner loypene. Oboy, det var helt vilt kult a kjore snowboard pa en bokstavelig talt rykende ekte vulkan. Utsikten var helt upaklagelig, og jeg satt i stolheisen og smilte fra ore til ore.

Lypene var ikke sa lange, de ovale fottene forstod ingen ting av a bli presset ned i et par stovler som krystet og klemte pa alle kanter, og snowboardformen er dessverre ikke er som den var da jeg var femten. Men det gjorde ikke noe. Jeg hadde hele syv flotte timer a leke meg med, og jeg lekte meg! Jeg apnet dagen med a tryne noe helt vilt - jeg cruset nedover og ante fred og ingen fare, da jeg plutselig mistet totalt kontrollen, og spratt nedover loypa med hodet foerst. Det har resultert i en kranglete hals idag, som tydeligvis har fatt seg en kraftig sleng. Det interessante er at det ikke er nakken, men HALSEN - jeg er stol i musklene rundt spiseroret. Jeg har aldri tenkt saerlig over at det er muskler der engang. Fallet skremte meg litt, men jeg hentet meg inn igjen, foer jeg rundet av dagen med nok et fall - igjen var det hoderegionen som fikk unngjelde, men denne gangen planta jeg panna ned i snoen. Da tenkte jeg at det kanskje var nok, men da jeg kjorte ned siste turen, ville jeg bare kjoere mer.

Fornoyd er jeg, og fornoyd blir jeg. Solen skinte og snoen blinket, snowboardkjorerne var akkurat sa fete som hjemme, de sma barna som fyrer los alt de er gode for rett ned bakken var pa plass, sikkerhetsvaktene snakket i sine walkie-talkies, polsene de grillet midt i bakken luktet godt, og smakte om mulig enda bedre, jeg var aldri kjempekald og jeg har fatt frisk farge i ansiktet.

Na ma jeg faktisk avslutte. Jeg sitter i stua. Adrian har sovnet pa sin faste plass i sofaen, og han snorker sa fryktelig forferdelig. Det er rett og slett sa irriterende a hore pa at jeg ikke orker a sitte her mer. Jeg ma dessuten sove selv. Hvile denne halsen min som ikke skjonner hva den er blitt utsatt for, og gjore meg klar til nny dyst i morgen. Jeg har besluttet at det herved er slutt pa feien - det iskalde biblioteket pa skolen skal laere seg a kjenne meg, Hilde SMUKKESTAD! Jeg har kjopt meg en ullgenser, og foler at jeg stiller forberedt...

Pa dette fotoet har jeg en dobbelthake jeg ikke er videre stolt av a vise frem. Jeg tror det er strikken pa brillene som trekker hodet mitt bakover, men det kan vaere sjokkis og empanadas som begynner a gjore susen. Jeg skal pa spinning imorgen, om ikke halsen har tatt helt kvelden:) Jeg ville uansett gjerne bade vise og bevise at historen over er sann.

Annerledesland

Her hvor jeg bo na, og skal bo de neste fem manedene, er det noen ting jeg finner litt merkelig. Her er det jo viktig a papeke at det ikke nodvendigvis er darlig, det er bare annerledes (...). Videre folger en punktvis oppsummering av ting jeg foler at arter seg noe annerledes her pa denne siden av jordkloden:

Karaoke: Asia er nok forsatt kontinentet som innehar forsteplassen pa karaokefronten. Men Chile tar opp kampen, slik jeg ser det. Nar jeg tenker meg om, opplevde Siri og jeg at karaoke var en udodelig hit da vi var i Chile forrige gang, og det pa tross at vi savidt hadde krysset grensen fra Peru. Og en udodelig hit er det fortsatt. Dette er ikke er en greie i de andre landene i Sor-Amerika. I alle fall ikke slik som her. I den overste etasjen pa de forskjellige kjopesentrene er det nesten uten unnak en spiseplass (terraza de comida). Her kan man velge seg den rask-mat typen man er hypp pa, og siden sla seg ned i et fellesomrade. Og det er i dette omradet karaoke utoves. En scene og en skjerm - og fritt fram for a synge for hvem som helst. Pa scenen der vi var og bevitnet fenomenet, satt en mann og spilte sanger, og oppfordret folk til a sla seg los med den stemmen man hadde. Jeg syntes det var evig festlig a tenke pa at han som satt oppa podiet og overtalte folk til a driste seg til a synge en sang for en skarve kinobillett hadde dette som fast jobb. Der sitter han, hele dagen, foran den store skjermen, og synger og synger:)

Hunder: i de fleste land jeg kjenner utenfor Europa er loshunder en greie. Dette har imidlertid vaert mer pafallende i land der det er varmt. Men her kryr det av bikkjer. Skikkelig skabbete og stusselige, og de opptrer gjerne i store grupper. Ligger og sover pa trappa foran kjopesentrene og lusker inn pa mindre fast-food restauranter. Men det merkelige ved hundene her er at mange av dem er rasehunder. I utgangspunktet fine schafere og golden spaniel (tror jeg de heter de med sanne lange, bolgete orer. Jeg er ingen hundeekspert). Det er seff en haug bastarder ogsa, men pafallende manger er det ikke. Men den pelsen, full av floker og lopper og lus - de blir liksom enda mer triste a se pa nar det er sa kaldt. Og rett ved leiligheten var holder det til en liten valp. Herregud, jeg er seff hypp pa a ha den som husdyr, en sot liten tass han, altsa:)

Mat i pose: bade her og i Colombia putter de vaeske i poser. Da Liv og jeg var i Honduras husker jeg de hadde vann i poser. Vi lo, og syntes det var helt tullete. Dessuten sa det ut til at det var mye mindre vann i posen enn det den hevdet a inneholde. Her har de melk og yougurt i poser. Forst ble jeg helt oppgitt, og tenkte bare hvilken IDIOT er det som har funnet pa det - man er jo avhengig av en kanne til a ha det oppi, om ikke alt skal renne ut og lage et evig mas i kjoleskapet. Men sa dukket plutselig Blekkulf-tankegangen opp i meg igjen. Det er jo mye lurere! Mye mindre soppel! Bare husk og ikke legge posene nederst i handlekurven!

Spill: de er glade i spill. Rett ved kaken vaer ligger det et stort kasino. Der spiller de flere former for poker jeg tror jeg aldri har sett, og de har et hav av forskjellige spillmaskiner. De har forovrig bare forskjellige navn, ellers fungerer de pafallende likt. Adrian og jeg provde oss. Vi vant litt, og tapte litt. Ellers har de fotballspill av den eldre sorten, slike med fotballspillere pa pinner, som var svaert populaert pa attitallet. Og plasseringen av spillmaskiner er, som bildet viser, ikke sa viktig - ute eller inne spiller ingen rolle.

Fremkomstmiddel: her finnes to former for offentlig transport, kortdistanse. Den ene er temmelig kjedelig - en ganske vanlig buss de kaller micro. Mer skranglete en hjemme, og mer lik kyllingbusser jeg har forklart tidligere, men altsa ikke noe ekstraordinaert. Den andre er mer interssant - collectivo. Jeg trodde forst at en collectivo var en micro, og at en collectivo var en taxi. Det fordi collectivo er en ganske vanlig bil de fyller opp til den er full, og som kjorer den samme ruten hele tiden. De forskjellige collectivoene har dermed forskjellige nummere for den enkelte rute. Det tok litt tid foer jeg skjonte dette, og dristet meg pa egenhand inn i en collectivo. Men idag hadde jeg min forste tur alene - det gikk fint, og min verden har herved blitt noe enklere. Dessuten hyggelig a kjore bil slik, med masse fremmede!

Polser: jeg har aldri sett folk spise polser som chilenere. De kalles Completo, ganske enkelt fordi de er komplette, og det finnes en egen fastfood-kjede som bare mekker completos. En completo er komplett med brod, tomat, guacamole og saus - ketsjup og sennep. Javisst, ogsa pommes frites. De forer helt ville mengder pommes frites.

Svisse: jeg er hvit i haret sammenlinket med folket her - alle er morke. Dette overrasker meg imidlertid ikke noe. Jeg er derimot skuffet over det lave antallet mullets og rottehaler. Jeg hadde sett for meg flere. Kanskje ma jeg til Santiago for a finne noen saftige mullets. Jeg lurer pa hvorfor jeg hadde forventet meg flere. Hvor har jeg fatt inntrykket av at alle chilenere har hockey? Sa forutinntatt man kan vaere...

Musse: altsa musikk. Pa kjopesenteret spiller de BARE musikk fra atti- og nittitallet. Mitt hjerte sang da de klasket til med "Get out of my dreams, get into my car" - Billie Ocean, og det er jo en fryd og ga rundt og handle til selveste Spice Girls' " Say you will be there" og Chers "Believe". Og som om ikke det er nok, kommer selveste Daddy Yankee til byen den forste september - jeg er forst i koen!

Smigun smoeg til skolen

o-ve! Livet som blogger kan by pa utfordringer - den overskriften ble ikke sa fengende som den kunne blitt om jeg hadde hatt et tastatur mer komplett, sett med norske oyne. Uansett, jeg har begynt pa skolen! Det forlop seg nok noe annerledes en for Lisa (jeg referer her til en god, gammeldags barnesang, for den som alternativt ikke oppfattet det.) Det sa ikke trippe tripp, men snarere tramp tramp - na har jeg holdt meg god for tjukkasspoker sa lenge, det var berettiget med en der - der jeg banet meg vei gjennom Temucos humpete gater. Videre hadde jeg ikke pa meg kjole, men den ene av de to buksene jeg eier her nede, og dessuten var jeg ikke spesielt glad, men mest trott. Dette fordi vi hadde hatt utvekslingseleven fra foregaende semester boende i kaken var. Av en eller annen grunn taklet jeg ikke henne. Jeg har valgt rommet med to senger, og se det, hva var vel mer naturlig en at hun ETSEDE dama jeg ikke taklet skulle sove i den andre sengen pa mitt rom. Det ble ikke informert om at hun snorket og lagde lyder jeg ikke har tenkt til a ga naermere inn pa her, som gjorde at jeg om mulig likte henne enda mindre.

Pa en annen side var jeg fornoyd med at ting skulle begynne a skje, sa det hele artet seg nok ikke sa morkt som det kan virke i det foregaende avsnitt. Jeg ble riktignok litt oppgitt da jeg kom til skolen, og det viste seg at den forste timen var avlyst. Hvorfor, vites ikke, og jeg lurte litt pa hvorfor ingen hadde valgt a informere meg om det. Det rareste var nok imidlertid at dette virket vanlig. Skal jeg tro disse menneskene som hjelper oss, pa et kontor de kaller DAE, hadde akkurat tilsvarende skjedd med en tysk utvekslingsstudent, sa de var ikke en millimeter overrasket. Jeg var litt overrasket, men jeg rakk a drikke kaffe med Marcela, og sende en mail av det mer viktige slaget til HiO.

Etter a ha tomt to kopper kaffe, var jeg klar for min forste time. Jeg matte humre litt for meg selv. Man foler seg plutselig sa liten igjen - man kjenner ingen, og alt er nytt. Det var imidlertid ikke noe a bekymre seg over at jeg ikke kjente noen, for der var ingen andre studenter. Jeg kom til et bitte lite klasserom, der laereren satt i ensom majestet. Det var visst vanlig det ogsa, at folk ikke kom den forste dagen. I dette tilfellet var det snakk om "hun" - vi er to studenter i det faget. Jeg vet imidlertid ikke om jeg skal fortsette. Ryktet vil ha det til at det er kjedelig. En fordel ved a vaere utvekslingsstudent er at man kan hoppe rundt og velge de fagene man er hypp pa. Jeg er med andre ord midt i en utvelgesesprosess. Den skal paga omtrent en uke. I lopet av denne uka gar jeg i de klassene som virker interessante, og til slutt, nettopp, velger jeg!

Jeg fortsatte utvelgelsesprosessen senere pa ettermiddagen, etter a ha blitt med Marcela pa en heseblesende runde i sentrum for a bytte en jakke. Jeg rundet av runden med en bedre lunsj, foer jeg dristet meg inn i klasserommet der de hadde "fotografi". Der var det om ikke annet flere studenter, men det var noe av det samme opplegget der. Halvparten kom ramlende inn etter en halvtime, og jeg tror det manglet flere studenter. Ikke det at storrelsen pa klassene plager meg. Nar vi er sa fa, drister jeg meg til og med til a apne kjeften, noe jeg normalt prover a unnga nar det er store grupper - jeg snakker darligere spansk enn en inder pa et Peppes-kjokken snakker norsk. Slik foler jeg det i alle fall. Fotografilaereren syntes apenbart det var festlig at jeg ikke forstod alt han sa. Jeg synes imidlertid at jeg FORSTAR det meste (mer enn en inder pa et Peppes-kjokken forstar norsk...), og etter noe grunnleggende foto-teori skulle vi tegne.

TEGNE! Jeg har ikke tegnet siden bareskolen. Det har jeg forresten. Jeg er visst litt kjapp i vendingen av og til. Jeg har tegnet pa Ullevalsveien skole i den senere tid. Ullevalsveien skole er min mors arbeidsplass, der jeg stilller som vikar nar det passer seg slik. Der tegner vi og leker med lego. Elevene her er unger med forholdsvis lavt konsentrasjonsniva, og dermed er jeg ofte den mest ivrige tegneren og legobyggeren. Uansett, igjen fikk jeg muligheten til a tegne. Jeg var nok darligst i klassen, men jeg tegnet en flaske og en bok og en hengelas, og jeg var igrunnen temmelig fornoyd. Jeg haper imidlertid vi skal ta mer bilder med kamera i fremtiden, enn a tegne.

Slik forlop altsa min forste dag ved Universidad Mayor, Temuco. Jeg merker at spraket blir min storste utfordring. Det ma kunne sies a passe meg godt at de er slepphendte pa tiden. De har bedre kaffe i kantina en pa Hogskolen, og den er dessuten billigere. Jeg er lei av a forklare at jeg ikke vil ha sukker i kaffen. Vi har vaert i Universidad Mayors egen avis, og det bare fordi vi er utvekslingsstudenter. Man kan lese innlegget her: www.umayortemuco.cl/um/ (det er en link nesten nederst pa siden)

For de som lurer pa hvem Marcela er, er hun sekreteaeren pa dette DAE-kontoret. Hun er veldig grei, og tar seg av alle utvekslingsstudentene som om de var hennes egne barn. Hun er virkelig en bra person, og vel verdt a drikke kaffe med, skulle de finne det for godt a avlyse timer i hytt og pine.

Om blogging, del 2

Jeg har na fatt hele seks folgere - inkludert min egen pappa. Det varmer. Videre har jeg fatt mange trivelige kommentarer. Mari og Krisitne synes jeg skriver morsomt. Henrik synes bloggen er trendy. Jeg lurer i den forbindelse forovrig pa hvem Henrik det var som stilte sporsmalstegn ved min rettskriving, og om han har rett. Er det noen som har gjort seg tanker om hvorvidt det er riktig a si "et par sko, og deres eier" eller om det er mer korrekt med "dets" som i "parets" eier? Dette ma jeg komme til bunns i. Men uansett, jeg vil gjerne vaere bade morsom og trendy. Men na foler jeg at jeg, som blogger, har forsomt mine lesere. Det har ikke blitt oppdatert pa, jeg tror vi snakker uker. Dette kan umulig vaere bra for mitt renomé som blogger. Jeg kunne gjerne brukt mange sider pa a forklare hvorfor det har blitt sann. Det at jeg har byttet land kan nok ha del av skylden. Det er mye a sette seg inn i her.

Men det blir unnskyldninger det hele, sa jeg velger a la det vaere. I stedet kan jeg forsikre om at dette, men temmelig hoy prosents sikkerthet, ikke kommer til a gjenta seg. Man lurer nok pa hvordan jeg kan hevde dette sa skrasikkert. Svaret er ganske enkelt, og ogsa temmelig greit: jeg har anskaffet meg en ny sak. Gadget tror jeg man kaller det i dingse-verdenen. Den nye saken er en en notebook; en lille pc jeg kan ha med meg over alt. Og som jeg na kan sitte her i min nye stue og bruke som oppdateringsverktoy nar jeg matte onske, uten a vaere avhengig av noen eller noe. Altsa: fra na av, aldri mer uker og maneder uten oppdateringer.

Det som er dumt na, er at det har skjedd mye. Det har skjedd sa mye at jeg umlig kan fortelle om alt i et enkelt blogginnlegg. Eller altsa, jeg kunne, men det ville blitt forferdelig langt. Jeg tror jeg skal spare folk for det. Jeg foretar en rask oppsummering, og kommer tilbake med mer spesifikke beskrivelser etter hvert som det faller seg naturlig.

Jeg syntes det var veldig trist a reise fra Colombia. Ogsa fra landet, men forst og fremst fra Paola, Andres og lille hunden. Jeg syntes det var sa trist at jeg begynte a grate. Det hjalp ikke noe saerlig at flyet mitt fra Bogota var tre timer forsinket, sa jeg matte sitte der alene i lang tid i all min tristhet. Vel fremme i Santiago, gikk det opp for meg at min ryggsekk ikke var pakket for dette vaeret. Dessuten opplevde jeg det samme maset med penger som jeg opplevde da de ovale sko ble plantet i Bogota forste gangen. Her er de noe mer moderate, det er ikke fullt sa mye hundre og tusen, men tusen pesos er allikevel verd tolv spenn - skal man betale noe dyrt, blir det fort noen tusen. Jeg holdt forst pa a bli mektig lurt av en taxisjafoer, men brukte mine globetrott-antenner pa best mulig vis, og fikk tilslutt satt meg pa en buss som kostet mindre enn en brokdel av det taxisjafoeren skulle ha. Denne bussen tok meg til nok en buss, og denne tok meg til min nye by - Temuco.

Og her er jeg altsa. I begynnelsen bodde jeg pa et litt stusselig pensjonat hjemme hos en trivelig dame. Det hjalp imidlertid ikke noe saerlig at hun var trivelig, da jeg ble foret pa hvitt brod med smor, og rommet jeg sov pa holdt 0 grader. Jeg var virkelig sa kald i starten at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjore av meg. Etter kort tid kom Adrian. Han er den andre utvekslingsstudenten. Vi var begge enige om at vi matte foreta oss noe. Og det gjorde vi. Vi fant etter ganske kort tid en smud leilighet og dit flyttet vi. Sa min nye flatmate er da Adrian, en temmelig tykk og bebrillet sykepleierstudent fra Spania - men grei som dagen er lang:) Her har vi vaert vart bad, og store rom, stue med en TV med en haug av kanaler, internett, vaskemasin(det er ikke videre vanlig her) kjokken med god plass - alt man kan onske seg, tror jeg. Ogsa ligger det rett ved hjertet av Temuco - kjopesenteret. De er like glade i det her som i Colombia, sa det er ganske mye fryd, og endel gammen. Hadde det ikke vaert for at formen min om dagen er noe skral, og jeg ikke klarer a forklare skikkelig hva som er greia til Adrian og Marcela - kanskje ma jeg ga til en lege? Det er jeg ikke noe glad i. Jeg skal bruke dagen pa a vurdere det. Egentlig skulle jeg begynt pa skolen idag, men ting er noe uklart, sa jeg skal visst ikke det allikevel - kanskje imorgen i stedet.

Adrian, Hilde og Stephanie pa utflukt til en bro som knakk pa midten under jordskjelvet. Den forste dagne tror jeg at jeg ble spurt fem ganger om jeg ikke var redd for jordskjelv. Muligens rart, men jeg blir mer skremt nar folk spor sann.