A vaere blogger pa Cuba byr pa utfordringer. De digger rett og slett ikke Internet. Nar man spor hvor man kan logge pa Internet ser de uforstaende pa oss, og WIRELESS er et ord de aldri har hort. Vi dristet oss til a sporre om det en gang, og rekasjonene var sa voldsomme at vi siden har latt det vaere. A ta med egen laptop har dermed vist seg like nyttig som a baere rundt pa en stein.
Na har vi imidlertid samlet oss, og kommet oss til en statlig internetsjappe, for en internetcafe kan det ikke kalles. Vi ma kjope kort pa en halv time eller en time, sa etter a ha kranglet med en dust mus uten musepad i en halvtime for a fa sjekka nettbanken, og for a huske de forskjellige passordene, var det igjen litt knapt med tid. Men vi gjor en iherdig innstats her na!
Vi har opplevd mye, og vaert endel sinte, men mest glade. Vi blir tvunget rundt pa forskjellige casa partikulares av en mafia som kjenner hverandre og later som at de blir lei seg hvis vi ikke bor hos de. Videre lyver de om at det ikke finnes restauranter, sa vi ma spaise hos de. Her om dagen gikk de sa langt som a si at vi ble syke hvis vi dristet oss til a spise andre steder en hjemme hos hun dama vi bodde hos. Dette var i Trinidad, kanskje Cubas uovertruffent storste tursitdestinasjon, kanskje med unntak av Vardadero, sa a hevde at det ikke finnes restauranter der, og at man eventuelt blir syk om man spiser pa en, er helt hinsides. Det endte med at vi spiste hos hun dama en dag, og fikk torre koteletter, men Olav fikk i det minste sitte i en gyngestol og se pa Frustrerte fruer. Det hittil morsomste synest sa langt pa turen.
Videre har Olav blitt en klopper i a fange frosker, etter at vi var to netter pa en strand hvor badet var til stadighet ble invadert av frosker. Han tok heltekappen pa, og fanget frosker i glass og kastet dem ut pa trappen. I denne landsbyen fikk vi forovrig den beste maten vi har spist i et land som ellers fortjener sitt darlige rykte hva angar mat. Og lyving om mat, som vi jo alt har varet inne pa.
Vi har altsa rundet havana, Vinales i nordvest, Cienfuegos, Rancholuna og Trinidad, foer vi flyket fra alle huslerne i Trinidad til Sancti Spiritus i dag, etter en fuktig kveld pa et DISCO i en hule i gar kveld.
Aiai, tiden flyr, spesielt pa Internet i Cuba, og i frykt for a miste det som na er blitt skrevet, publiserer vi i en fei. Vi har det flott, koser oss og blir litt brune! Godt nyttar til alle!!!!!
søndag 30. desember 2012
søndag 16. desember 2012
OLAV HAR BURSDAG!!!
Stakkars Olav må feire bursdagen sin på en flyplass i Moskva. Han mener selv det går bra. Men de er jo så sure her. Hvorfor ER de så sure, lurer vi på. Selv om man klasker til og smiler og holder på, bruker de ikke en kilojoule på å prøve å være hyggelige tilbake. Det ser liksom ut for at de har bestemt seg for at dette er en dritt dag, eller en dritt uke, eller til og med et dritt ÅR, og jeg (altså vedkommende man har å gjøre med) har ikke tenkt til å legge noen innsats i å prøve å gjøre det bedre.
Greit nok at de har vært gjennom sovjet-tid og andre knallharde tider. Men det ikke på tide å løfte blikket litt oppover og utover og fremover??? Vi har nå blant annet travet frem og tilbake på terminal D på flyplassen for å finne noe som er i nærheten av å være skrevet på et annet språk en russisk. Ikke å oppdrive. Noe sted. Eller vent. Det var overdrivelse. Vi fant en tynn bok på engelsk. Det var Romeo og Juliet. Ingen av oss var så interessert i å lese den. Vi har ikke turt å spørre om de har noe på engelsk. De skjønner jo for det første ikke hva vi sier. Og så blir de enda surere enn det de var i utgangspunktet.
Vi er litt trøtte, og døgnville, og gleder oss til å komme frem. Vi har unnet oss en øl på fridays, hvor de selvfølgelig også er sure. Det er nok mer rock og roll på Cuba! Men allikevel; HURRA FOR OLAV! HAN HAR BURSDAG!!!
Litt bleke og slitne, på flyplassen i Mockba - SOM DET JO HETER!
torsdag 29. november 2012
Jul - hjemme og borte
Det er på høy tid at jeg redegjør for mitt valg av julefeiring. Jeg har ikke feiret jul - altså, tradisjonell norsk jul, de siste fire årene.
Julen 2008 var jeg i Hai Fong (det skrives sikkert ikke sånn, men det ser morsomt ut når man skriver det på den måten), i Vietnam og besøkte Pålis. Det var en jul noe utenom det vanlige. Julaften tilbragte vi først på en merkelig julebuffet på hotellet der han bodde. Alle vietnameserne var henrykt over at nissen, Pålis, selvfølgelig, var kommet helt fra Nordpolen, og alle var ferdige med middagen klokken ti. Det vil si, de var ikke bare ferdige, de var gått hjem og bordene var ryddet. Vi var de eneste som satt igjen i lokalet med hver vår øl. Videre derfra gikk turen til et utested hvr de bare spilte julemuiskk som var jazzet opp med litt techno. Vi drakk og drakk, og klokka ett kollapset Pålis.
Litt sånn som dette:
Året etter, 2009 var jeg i Ziuatenejo, Mexico. Julaften der var ikke noe særlig å snakke om, utover at jeg drakk en øl på en pub med noen randoms. Dagen etter var det derimot mer futt i. Da jeg hadde møtt noen engselskmenn som jo trykker første juledag til sitt bryst, var det festmiddag for alle på hostellet. Ziuatenejo er forøvrig byen de ender opp i i "Frihetens regn", og var offer for en voldsom narkotikaliga-nedslakting et par år etter at jeg var der. Kanskje ikke så idyllisk allikevel.
Så var det blitt 2010, og Anette og jeg satt ute på gressplenen foran huset mitt i Temuco, Chile og drakk oss kjempefulle på øl og rødvinsgløgg. Deretter var vi hos min venninne Eimy, og feiret chilensk jul. Ikke så vellykket for oss, fordi formen ble veldig nedadstigende da vi kom til den juelfeiringen alt for tidlig, og var alt for fulle da vi kom. Men vi fikk i alle fall oppleve en chilensk toårings ville glede over at nissen kom med en haug med gaver. Også i Chile eksisterer oppfatningen om at Nissen kommer fra nordlige områder, så han slukte helt at vi var fra Nissens hjemland.
2011 satt jeg på flyet til Cape Town, på selveste julaften. Jeg hadde rukket å se "Tre nøtter til Askepott" og fått en LITEN tåre i øyekroken, før mamma og Trine kjørte meg ut på Gardemoen. Der var det rolig, og sikkerhetskontrollen gikk i rekordfart, og på flyet fikk man jo en oppvartning av en annen verden. Turen i Namibia og Sør-Afrika var et kapittel i seg selv.
Såh - på tross av at jeg bare har gode minner og gleder meg over å reise i jula, er mottakelsen når jeg melder at jeg ikke feirer jul i Norge, svært varierende. Jeg opplever noen ganger at folk neste blir sinte når jeg sier at jeg ikke interesserer meg så veldig for jul. Mange tror jeg flykter fra noe, eller at jeg bare skal være gjerrig og ikke kjøpe gaver. Det er ikke så mange som klarer å slå seg til ro med at; jul er helt ok det, men det er søren meg mye mer ok å reise. Så mye mer ok, at jg med letthet dropper ribbe og pinnekjøtt, pepperkakebaking og masete handleturer på Oslo City i siste liten. De som sier de digger sistnevnte, lyver.
I år skal jeg altså til Cuba, og denne gangen med følge!!! Olav er med, og det kommer til å bli en fest! Jeg gleder meg mye mer enn jeg noengang har gjort til noen julefeiring!
Julen 2008 var jeg i Hai Fong (det skrives sikkert ikke sånn, men det ser morsomt ut når man skriver det på den måten), i Vietnam og besøkte Pålis. Det var en jul noe utenom det vanlige. Julaften tilbragte vi først på en merkelig julebuffet på hotellet der han bodde. Alle vietnameserne var henrykt over at nissen, Pålis, selvfølgelig, var kommet helt fra Nordpolen, og alle var ferdige med middagen klokken ti. Det vil si, de var ikke bare ferdige, de var gått hjem og bordene var ryddet. Vi var de eneste som satt igjen i lokalet med hver vår øl. Videre derfra gikk turen til et utested hvr de bare spilte julemuiskk som var jazzet opp med litt techno. Vi drakk og drakk, og klokka ett kollapset Pålis.
Litt sånn som dette:
Året etter, 2009 var jeg i Ziuatenejo, Mexico. Julaften der var ikke noe særlig å snakke om, utover at jeg drakk en øl på en pub med noen randoms. Dagen etter var det derimot mer futt i. Da jeg hadde møtt noen engselskmenn som jo trykker første juledag til sitt bryst, var det festmiddag for alle på hostellet. Ziuatenejo er forøvrig byen de ender opp i i "Frihetens regn", og var offer for en voldsom narkotikaliga-nedslakting et par år etter at jeg var der. Kanskje ikke så idyllisk allikevel.
Så var det blitt 2010, og Anette og jeg satt ute på gressplenen foran huset mitt i Temuco, Chile og drakk oss kjempefulle på øl og rødvinsgløgg. Deretter var vi hos min venninne Eimy, og feiret chilensk jul. Ikke så vellykket for oss, fordi formen ble veldig nedadstigende da vi kom til den juelfeiringen alt for tidlig, og var alt for fulle da vi kom. Men vi fikk i alle fall oppleve en chilensk toårings ville glede over at nissen kom med en haug med gaver. Også i Chile eksisterer oppfatningen om at Nissen kommer fra nordlige områder, så han slukte helt at vi var fra Nissens hjemland.
2011 satt jeg på flyet til Cape Town, på selveste julaften. Jeg hadde rukket å se "Tre nøtter til Askepott" og fått en LITEN tåre i øyekroken, før mamma og Trine kjørte meg ut på Gardemoen. Der var det rolig, og sikkerhetskontrollen gikk i rekordfart, og på flyet fikk man jo en oppvartning av en annen verden. Turen i Namibia og Sør-Afrika var et kapittel i seg selv.
Såh - på tross av at jeg bare har gode minner og gleder meg over å reise i jula, er mottakelsen når jeg melder at jeg ikke feirer jul i Norge, svært varierende. Jeg opplever noen ganger at folk neste blir sinte når jeg sier at jeg ikke interesserer meg så veldig for jul. Mange tror jeg flykter fra noe, eller at jeg bare skal være gjerrig og ikke kjøpe gaver. Det er ikke så mange som klarer å slå seg til ro med at; jul er helt ok det, men det er søren meg mye mer ok å reise. Så mye mer ok, at jg med letthet dropper ribbe og pinnekjøtt, pepperkakebaking og masete handleturer på Oslo City i siste liten. De som sier de digger sistnevnte, lyver.
I år skal jeg altså til Cuba, og denne gangen med følge!!! Olav er med, og det kommer til å bli en fest! Jeg gleder meg mye mer enn jeg noengang har gjort til noen julefeiring!
mandag 19. november 2012
En bloggrenessanse
Jeg ønsker med dette å blåse liv i bloggen igjen. Dette skyldes tre ting:
1. Jeg, og denne gangen også Olav, reiser snart til fremmede land. Jeg liker konseptet med å fortelle de som vil høre om turen gjennom en blogg.
2. Noen ganger tenker jeg så veldig på ting at jeg må få utløp for det et eller annet sted. En blogg er en god arena. Det samme prinsippet gjelder her - de som vil, og har interesse av det, kan lese.
3. Jeg har savnet den.
I dag så jeg noe rart i avisen. Det står generelt mye rart i avisen. Men dette var av en litt annen dimensjon av rarhet, enn en meningsløs nyhet. Det var en annonse. I den kunne man lese at det var muligheter for å møte Vebjørn Sand, Øivind Sand (broren, eller?) og Marianne Aulie på tirsdag kveld. Kunstnere av frekkeste sort. De skulle male hilsener på porselen. Videre kunne man lese i annonsen at Kari Sand skulle steke "verdens beste pannekaker" og Aune (jeg går her ut i fra at man snakker om Aune Sand) leser kjærlighetsdikt.
- Javel, og nei takk, tenkte jeg om det. Men så oppdraget jeg hvor det hele skulle gå av stabelen, og stusset litt. Det var på Skeidar, altså møbelbutikken, på Alna Senter.....Eh, hæh? Norsk høykultur (hvis det kalles det) møter norsk lavkultur? Hva er det for et fullstendig absurd arrangement? En gjeng folk fra Lørenskog som skal innom å handle Stressless, svinger innom for å få meg seg et lite stykke Sand?? Og det mest absurde med det hele er at det er noen som på et eller annet tidspunkt har tenkt at det er et kjempeforslag. Ikke for å kjekke meg, men jeg ser bare for meg en hel masse ville bilder, av Marianne Aulie som løper rundt - naken, for hun liker jo det, mens hun mora står og lager de vaflene, mens det er maling over alt, mesn folk haster forbi i håp om å rekke knaksalget på baderomsflis i sjappa ved siden av.
Innspill på dette mottas med takk. Jeg nekter å tro at jeg er den enste som synes dette virker en smule spesielt.
1. Jeg, og denne gangen også Olav, reiser snart til fremmede land. Jeg liker konseptet med å fortelle de som vil høre om turen gjennom en blogg.
2. Noen ganger tenker jeg så veldig på ting at jeg må få utløp for det et eller annet sted. En blogg er en god arena. Det samme prinsippet gjelder her - de som vil, og har interesse av det, kan lese.
3. Jeg har savnet den.
I dag så jeg noe rart i avisen. Det står generelt mye rart i avisen. Men dette var av en litt annen dimensjon av rarhet, enn en meningsløs nyhet. Det var en annonse. I den kunne man lese at det var muligheter for å møte Vebjørn Sand, Øivind Sand (broren, eller?) og Marianne Aulie på tirsdag kveld. Kunstnere av frekkeste sort. De skulle male hilsener på porselen. Videre kunne man lese i annonsen at Kari Sand skulle steke "verdens beste pannekaker" og Aune (jeg går her ut i fra at man snakker om Aune Sand) leser kjærlighetsdikt.
- Javel, og nei takk, tenkte jeg om det. Men så oppdraget jeg hvor det hele skulle gå av stabelen, og stusset litt. Det var på Skeidar, altså møbelbutikken, på Alna Senter.....Eh, hæh? Norsk høykultur (hvis det kalles det) møter norsk lavkultur? Hva er det for et fullstendig absurd arrangement? En gjeng folk fra Lørenskog som skal innom å handle Stressless, svinger innom for å få meg seg et lite stykke Sand?? Og det mest absurde med det hele er at det er noen som på et eller annet tidspunkt har tenkt at det er et kjempeforslag. Ikke for å kjekke meg, men jeg ser bare for meg en hel masse ville bilder, av Marianne Aulie som løper rundt - naken, for hun liker jo det, mens hun mora står og lager de vaflene, mens det er maling over alt, mesn folk haster forbi i håp om å rekke knaksalget på baderomsflis i sjappa ved siden av.
Innspill på dette mottas med takk. Jeg nekter å tro at jeg er den enste som synes dette virker en smule spesielt.
Legger ved dette ekstremt fjollete bildet av meg selv. Som jeg har vært inne på før er jeg ekstremt glad i å reise, ikke så glad i å være turist. Derfor blir jeg like irritert hver gang jeg besøker en eller annen turistattraksjon, og folk liksom skal leke det de er å se på. Et fantastisk godt eksempel som kan illustrere hva jeg mener er den der Jesusstatuen i Brasil. Alle skal stå foran den statuen med armene ut, akkurat sånn som den statuen gjør. HVORFOR DET? Er det liksom gøy å vise til andre folk (det er forøvrig det nest verste jeg vet - å sitte og se på en million bilder av steder folk har vært. Spesielt hvis jeg skal dit selv. Da kommer jeg jo til å se det med mine egne øyne. Å se bilder andre har tatt derfra har jo dermed NULL verdi..!!) Jeg mener helt oppriktig at jeg ikke fatter poenget, og det veller frem i meg en nesten sånn kvalmende trang til å gjøre narr av den slags oppførsel. Det er jo da det jeg gjør her, hvor jeg spøkefullt legger meg under støvelene til en kommunistatstue i Budapest. Hvor mange av dere som ser eller leser dette synes det er over gjennomsnittlig gøy? Jeg tipper ingen.
Vi reiser snart til Cuba. Jeg tror det kan bli en lærerik reise. Jeg gleder meg helt enormt. Akkurat nå gleder jeg meg kanskje aller mest til å ha fri i en og en halv månded. Jeg trenger ikke å tenke på hva livet mitt skal innebære utover den turen i en og en halv måned. Det høres lengre ut en seks uker, så jeg sier konsekvent en og en halv måned. Jeg har fortsatt ikke funnet ut hva jeg vil når jeg blir stor. Det bekymrer meg litt, og derfor er jeg så fornøyd med halvannen måneds stillstand.
Avslutter med dette bildet, som jeg rett og slett synes fortjener å bli publisert:
vi var ute og gikk i Budapest, og i en park stod denne fiolinisten. Vi ga han noen mynter, og da ville han at vi skulle ta bilde. Han syntes det var gøy å late som at jeg spilte helt forjævlig, jeg holder på å le meg ihjæl, og Henrik skjønte ikke bæret. Han hadde dessuten det kuleste t-skjorteskillet, som han aldri fikk bukt med!
torsdag 7. juni 2012
Parkeringsbothælvette
På oppfordring fra Mads klasker jeg til med et nytt innlegg. Han kunne fortelle at siste gang vi var sammen, hadde vi det veldig hyggelig, men jammen lå det ikke jævla sur parkeringsbot i ruta da han kom tilbake til bilen. Det ble kostbare fem minutter å stå over tida. Det blir en tung vurdering om det var verd det, eller ikke.
Jeg har blitt på grensen til hysterisk - jeg skal altså IKKE ha parkeringsbot. Det gjør seriøst vondt når man kommer ut fra et sted, også ligger den ekle gule lappen og blafrer likegyldig mot deg. En ting er hvis man vet at man har parkert feil, og tar sjansen. En annen ting er når du går fra bilen, og tror alt er i orden. En gang mamma og jeg var på Lefdal i Sandvika, glemte vi sånn dustete stå-en-time-gratis-lapp. Vi var inne i TI minutter, og møtte selvfølgelig en likegyldig, blafrende lapp da vi kom ut. Og man blir ikke bøtelagt en tohundrelapp. Neida, 750 jævla spenn skal det koste å ha GLEMT å trekke en lapp for å få lov til å stå GRATIS for en butikk du legger igjen masse penger i. "Neida jeg skulle bare kjøpe en TV som var litt dyr, også glemte jeg å trekke parkeingslapp, så da har jeg ikke penger til å betale NRK-lisensen. " Det er jo et råflott opplegg.
Javel, greit nok at man skal forhindre folk i å okkupere plasser hele dagen. Tanken bak det er jo god. Men skulle det ikke være rom for å være litt rund i kantene? De verste er de som er ansatt som parkeringsvakter for private plasser. Jeg vet det er en klassiker å hevde dette, men man skulle jo virkelig tro at de med vilje ansetter folk som er så bitre på livet at det eneste som gjør at de orker å leve er og gjøre ting ugreit for andre. Her om dagen hadde jeg en bil som hadde stått på samme plassen hele dagen, og jeg betalte og betalte, og betalte. Så gikk den selvfølgelig ut på tid - vi snakker to usle minutter - og det skulle også koste 750 kroner. Da jeg prøvde å si til parkeringsvakta at jeg jo var rett i nærheten, og at han så at vi holdt på rett bortenfor så han kunne kanskje kommet bort og spurt om det var vår bil, var det ikke en smule hjelpsomhet å spore. "Du må betale" sa han tørt, før han freste avgårde i den lille parkeingsbilen sin - som han naturligvis parkerer hvor han vil fordi han jobber der.
Det ble altså en dyr affære for Mads å sitte og prate med meg fem minutter over tida. Jeg er selvfølgelig inneforstått med at vi må ha visse regler og at man ikke bare kan parkere i hytt og pine. Men disse kranglete vaktene, altså. De IRRITERER meg rett og slett. Ta seg betalt 40 spenn timen for å få lov til å stå parkert på en liten asfaltflekk. Dette burde være straffbart!
Hah, nå overdrev jeg selvfølgelig. Jeg er ikke taxisjåfør heller. Så irriterende synes jeg ikke det er. Men det er en vond følelse å bare pælme spenn ut av vinduet sånn. Da er det mye bedre å gå på ski (for de må man ikke parkere.)
Ser forresten at jeg får støtte, av en i alle fall, om dugnadsdeltakelse. Jeg står fortsatt fast på at det ble min siste dugnadsdeltakelse!!!
Jeg har blitt på grensen til hysterisk - jeg skal altså IKKE ha parkeringsbot. Det gjør seriøst vondt når man kommer ut fra et sted, også ligger den ekle gule lappen og blafrer likegyldig mot deg. En ting er hvis man vet at man har parkert feil, og tar sjansen. En annen ting er når du går fra bilen, og tror alt er i orden. En gang mamma og jeg var på Lefdal i Sandvika, glemte vi sånn dustete stå-en-time-gratis-lapp. Vi var inne i TI minutter, og møtte selvfølgelig en likegyldig, blafrende lapp da vi kom ut. Og man blir ikke bøtelagt en tohundrelapp. Neida, 750 jævla spenn skal det koste å ha GLEMT å trekke en lapp for å få lov til å stå GRATIS for en butikk du legger igjen masse penger i. "Neida jeg skulle bare kjøpe en TV som var litt dyr, også glemte jeg å trekke parkeingslapp, så da har jeg ikke penger til å betale NRK-lisensen. " Det er jo et råflott opplegg.
Javel, greit nok at man skal forhindre folk i å okkupere plasser hele dagen. Tanken bak det er jo god. Men skulle det ikke være rom for å være litt rund i kantene? De verste er de som er ansatt som parkeringsvakter for private plasser. Jeg vet det er en klassiker å hevde dette, men man skulle jo virkelig tro at de med vilje ansetter folk som er så bitre på livet at det eneste som gjør at de orker å leve er og gjøre ting ugreit for andre. Her om dagen hadde jeg en bil som hadde stått på samme plassen hele dagen, og jeg betalte og betalte, og betalte. Så gikk den selvfølgelig ut på tid - vi snakker to usle minutter - og det skulle også koste 750 kroner. Da jeg prøvde å si til parkeringsvakta at jeg jo var rett i nærheten, og at han så at vi holdt på rett bortenfor så han kunne kanskje kommet bort og spurt om det var vår bil, var det ikke en smule hjelpsomhet å spore. "Du må betale" sa han tørt, før han freste avgårde i den lille parkeingsbilen sin - som han naturligvis parkerer hvor han vil fordi han jobber der.
Det ble altså en dyr affære for Mads å sitte og prate med meg fem minutter over tida. Jeg er selvfølgelig inneforstått med at vi må ha visse regler og at man ikke bare kan parkere i hytt og pine. Men disse kranglete vaktene, altså. De IRRITERER meg rett og slett. Ta seg betalt 40 spenn timen for å få lov til å stå parkert på en liten asfaltflekk. Dette burde være straffbart!
Hah, nå overdrev jeg selvfølgelig. Jeg er ikke taxisjåfør heller. Så irriterende synes jeg ikke det er. Men det er en vond følelse å bare pælme spenn ut av vinduet sånn. Da er det mye bedre å gå på ski (for de må man ikke parkere.)
Ser forresten at jeg får støtte, av en i alle fall, om dugnadsdeltakelse. Jeg står fortsatt fast på at det ble min siste dugnadsdeltakelse!!!
Legger ved denne karen, som har parkert seg flott oppe en bil
Snakker i telefon
Drikker vann
Og denne. Har ingenting med verken dugnad eller parkering å gjøre. Den er bare gøy! LILLE!
torsdag 10. mai 2012
Å bo i borettslag
Når man bor et sted hvor man deler noe med andre, må man for det første regne med en slags form for styresett - en gruppe som bestemmer hva som skal skje, og man må belage seg på å måtte bidra.
Tre måneder gikk det før lappene kom opp. Først; generalforsamling. Jeg fikk ei tykk blekke med masse tall, som jeg følte ikke angikk meg i det hele tatt, men som kanskje angår meg litt allikevel. Nettopp fordi jeg bor der. Sammen med mange andre. Jeg hadde tenkt til å dra. Men plutselig fant jeg meg selv sittende i sofaen, langt ut i generalforsamlingen. Vel - der gikk min mulighet til å stemme ved lokaldemokratiet som hersker i slike borettslag, fra meg. Det føltes helt ok.
Ikke så lenge etter kom den andre lappen - den som er mye verre: DUGNAD. Dugnad ass. Jeg gruet meg i to uker. Noen i oppgangen rev ned lappen etter veldig kort tid. Jeg så det som et tegn på at vi i A-oppgangen ikke bryr oss om dugnad. Jeg likte først den tanken veldig godt. Så tenkte jeg at det allikevel kunne være fornuftig å møte opp. Vise at man er engasjert. Møte noen naboer. Sånne ting.
Da dagen opprant var jeg irritert allerede da jeg våknet. Dugnad ass. Skulle ødelegge hele den ellers så gode torsdagen. Jeg begynte å forhøre meg om hva folk tenker om det å møte opp på dugnad, kontra det å ikke møte. Sanke argumenter for ikke å stille. Jeg hadde virkelig ikke lyst.
Det er interessant hvor mye forskjellige meninger folk har rundt dugnaddeltakelse. Noen mente det å møte opp innebar mye tørrprat med noen tilfeldige naboer om været og planløsningen på de forskjellige leilighetene i borettslaget. Jeg var selvfølgelig enig. Samtidig er det mange som argumeterer tungt for den solidariske siden ved det: alle må bidra. Hvis du vil at det skal se pent ut der du bor, må du også bidra til det. Greit nok. Da det i tillegg begynte å pøsregne var jeg på et tidspunkt villig til å kjøre rundt i byen på måfå for å lure meg unna.
Tilslutt tok jeg meg sammen. Når man har kjøpt leilighet, må man ta det ansvaret det innebærer. Jeg trakk på meg støvlene, og trasket misfornøyd ut. Først så jeg lys i tunnellen da jeg først ikke fant dugnadsgjengen. - Perfekt, da kunne jeg bare skylde på det! Før de dukket opp rundt et hjørne. En stor gjeng. Kjempestor gjeng.
De skulle bære noe greier ned fra et loft. Den gruppa var visst full, så jeg havna selvfølgelig i blomsterplantegruppa. Herregud. Jeg angret skrekkelig på at jeg hadde satt fra meg den bilen, og latt meg overtale av arrgumentene for deltakelse. Jeg stilte meg i et hjørne og begynte å spekulere i hvordan jeg kunne snike meg unna. Så meldte muligheten seg for å beskjære litt busker. Jeg kastet meg over det. Bare spar meg for luking og blonmsterplanting!!!
Vi klippet i vei på noen busker som strengt tatt burde vært røsket opp med roten. Vi hadde selvfølgelig med oss en sånn overivrig dugnadsdeltaker, som mente det ble pent, og nektet å høre på da jeg prøvdeå si at jeg ikke syntes det var så pent det vi hadde gjort. Deretter var det bare å sette i gang med noen rosebusker. Skikkelig stikkehælvete. Det kom en dame og pep om at vi ikke måtte klippe vekk alt, for fuglene likte seg der om vinteren. - Bidra på dugnaden ,da, tenkte jeg surt, og klippet litt mer. De dumme fuglene vil vel ikke sitte på de glisne rosebuskene?
Etter to timer ute i regnet, var vi endelig ferdige. Jeg rundet av det hele med å melde meg inn i en hagegruppe. Det kommer jeg garantert til å angre på. Det var bare for å virke jovial. Og jeg er selvfølgelig evig bitter for at alt som ble gjort var i indre gård. Jeg bor i ytre, så jobben som ble gjort gavnet meg ikke det grann. Det var en av argumentene jeg ble servert på forhånd for deltakelse, men det faller altså på steingrunn.
Jeg kan gå til sengs med god samvittighet. Men jeg stiller ikke nødvendigvis på dugnad i borettslaget igjen. Jeg gidder ikke stå mer i regnet å gjøre meningsløse ting bare for å være grei. Det får være grenser.
Tre måneder gikk det før lappene kom opp. Først; generalforsamling. Jeg fikk ei tykk blekke med masse tall, som jeg følte ikke angikk meg i det hele tatt, men som kanskje angår meg litt allikevel. Nettopp fordi jeg bor der. Sammen med mange andre. Jeg hadde tenkt til å dra. Men plutselig fant jeg meg selv sittende i sofaen, langt ut i generalforsamlingen. Vel - der gikk min mulighet til å stemme ved lokaldemokratiet som hersker i slike borettslag, fra meg. Det føltes helt ok.
Ikke så lenge etter kom den andre lappen - den som er mye verre: DUGNAD. Dugnad ass. Jeg gruet meg i to uker. Noen i oppgangen rev ned lappen etter veldig kort tid. Jeg så det som et tegn på at vi i A-oppgangen ikke bryr oss om dugnad. Jeg likte først den tanken veldig godt. Så tenkte jeg at det allikevel kunne være fornuftig å møte opp. Vise at man er engasjert. Møte noen naboer. Sånne ting.
Da dagen opprant var jeg irritert allerede da jeg våknet. Dugnad ass. Skulle ødelegge hele den ellers så gode torsdagen. Jeg begynte å forhøre meg om hva folk tenker om det å møte opp på dugnad, kontra det å ikke møte. Sanke argumenter for ikke å stille. Jeg hadde virkelig ikke lyst.
Det er interessant hvor mye forskjellige meninger folk har rundt dugnaddeltakelse. Noen mente det å møte opp innebar mye tørrprat med noen tilfeldige naboer om været og planløsningen på de forskjellige leilighetene i borettslaget. Jeg var selvfølgelig enig. Samtidig er det mange som argumeterer tungt for den solidariske siden ved det: alle må bidra. Hvis du vil at det skal se pent ut der du bor, må du også bidra til det. Greit nok. Da det i tillegg begynte å pøsregne var jeg på et tidspunkt villig til å kjøre rundt i byen på måfå for å lure meg unna.
Tilslutt tok jeg meg sammen. Når man har kjøpt leilighet, må man ta det ansvaret det innebærer. Jeg trakk på meg støvlene, og trasket misfornøyd ut. Først så jeg lys i tunnellen da jeg først ikke fant dugnadsgjengen. - Perfekt, da kunne jeg bare skylde på det! Før de dukket opp rundt et hjørne. En stor gjeng. Kjempestor gjeng.
De skulle bære noe greier ned fra et loft. Den gruppa var visst full, så jeg havna selvfølgelig i blomsterplantegruppa. Herregud. Jeg angret skrekkelig på at jeg hadde satt fra meg den bilen, og latt meg overtale av arrgumentene for deltakelse. Jeg stilte meg i et hjørne og begynte å spekulere i hvordan jeg kunne snike meg unna. Så meldte muligheten seg for å beskjære litt busker. Jeg kastet meg over det. Bare spar meg for luking og blonmsterplanting!!!
Vi klippet i vei på noen busker som strengt tatt burde vært røsket opp med roten. Vi hadde selvfølgelig med oss en sånn overivrig dugnadsdeltaker, som mente det ble pent, og nektet å høre på da jeg prøvdeå si at jeg ikke syntes det var så pent det vi hadde gjort. Deretter var det bare å sette i gang med noen rosebusker. Skikkelig stikkehælvete. Det kom en dame og pep om at vi ikke måtte klippe vekk alt, for fuglene likte seg der om vinteren. - Bidra på dugnaden ,da, tenkte jeg surt, og klippet litt mer. De dumme fuglene vil vel ikke sitte på de glisne rosebuskene?
Etter to timer ute i regnet, var vi endelig ferdige. Jeg rundet av det hele med å melde meg inn i en hagegruppe. Det kommer jeg garantert til å angre på. Det var bare for å virke jovial. Og jeg er selvfølgelig evig bitter for at alt som ble gjort var i indre gård. Jeg bor i ytre, så jobben som ble gjort gavnet meg ikke det grann. Det var en av argumentene jeg ble servert på forhånd for deltakelse, men det faller altså på steingrunn.
Jeg kan gå til sengs med god samvittighet. Men jeg stiller ikke nødvendigvis på dugnad i borettslaget igjen. Jeg gidder ikke stå mer i regnet å gjøre meningsløse ting bare for å være grei. Det får være grenser.
onsdag 14. mars 2012
Våryr
Vær ass. Har man ikke annet å snakke om, så havner man alltid på værprat. Også kjent som et temmelig kjedelig tema. Brukes helst for å unngå pinlige tausheter. Det er allikevel nettopp vær som er temaet i kveld. Det våres. Det går mot lysere tider. Og varmere tider. Tider hvor man kan sitte i parken og schlafe. Det var lenge siden jeg hadde sagt. Schlafe, altså. Det føltes godt å bruke det igjen.
Da jeg var liten var det alltid slik at det var en fryd å bytte ut de tunge vinterskoene med lettere vårsko, og ta med seg en rompetaske med klinkis og spille på de bare områdene i skolegården. Og aller best; de områdene som var feid av feiebilen. Der spratt ikke kulene i alle retninger. Så gikk vi opp og fikk gratis fotballkort og spilte dødball hele kvelden, så lenge det var lyst, og hadde det helt topp. Men det var en ting som ikke var lov; å ta av seg jakka. Det var nemlig så SKARP LUFT. Man kunne bli forkjølet om man tok av seg jakka, og få vondt i halsen. Solen stekte, men det var ikke lov å ta av seg jakka. Dette var alle voksne enige om. Det var ingen vei utenom. Ikke lov å ta av jakka.
I går var det nesten varmerekord i Oslo. Noe av det som er aller diggest med å bli voksen er at man kan bestemme SELV. Man kan ta av seg jakka selv om det er skarp luft. Jeg gikk i t-skjorte, ute, i hele går. Jeg har vondt - i - halsen - tendenser idag. Æsj, jeg blir irritert om det slår ut verre imorgen. Da viser det seg at de voksne hadde rett. Det er skarp luft til uti mai, og man skal, eller bør ikke ta av seg jakka. Ikke ennå. Selv om det virket helt meningsløst der og da.
Nok vær- og jakkeprat. Bare husk at det ikke er lurt å ta av jakka. Jeg føler jeg må snakke om meningsmålingene. I første omgang tenker jeg dette: meningsmålinger om Afrika og sult genererer mye flere stemmer, enn matlaging i Norge. Jeg tror det er et godt tegn. Det viser at folk er mer opptatt av barna i Afrika. Videre ser jeg at det ikke er bare jeg som er forutinntatt. Selv om de antagelsene jeg har om Afrika, og da Somalia spesielt ikke er forankret i faka, føles det godt å vite at jeg ikke er alene.
Jeg lager en ny meningsmåling, men lar den om Somalia stå. Jeg synes den fortjener det. Det er en tankevekker. Kanskje jeg skal sende den til regjeringen i Somalia?
Da jeg var liten var det alltid slik at det var en fryd å bytte ut de tunge vinterskoene med lettere vårsko, og ta med seg en rompetaske med klinkis og spille på de bare områdene i skolegården. Og aller best; de områdene som var feid av feiebilen. Der spratt ikke kulene i alle retninger. Så gikk vi opp og fikk gratis fotballkort og spilte dødball hele kvelden, så lenge det var lyst, og hadde det helt topp. Men det var en ting som ikke var lov; å ta av seg jakka. Det var nemlig så SKARP LUFT. Man kunne bli forkjølet om man tok av seg jakka, og få vondt i halsen. Solen stekte, men det var ikke lov å ta av seg jakka. Dette var alle voksne enige om. Det var ingen vei utenom. Ikke lov å ta av jakka.
I går var det nesten varmerekord i Oslo. Noe av det som er aller diggest med å bli voksen er at man kan bestemme SELV. Man kan ta av seg jakka selv om det er skarp luft. Jeg gikk i t-skjorte, ute, i hele går. Jeg har vondt - i - halsen - tendenser idag. Æsj, jeg blir irritert om det slår ut verre imorgen. Da viser det seg at de voksne hadde rett. Det er skarp luft til uti mai, og man skal, eller bør ikke ta av seg jakka. Ikke ennå. Selv om det virket helt meningsløst der og da.
Nok vær- og jakkeprat. Bare husk at det ikke er lurt å ta av jakka. Jeg føler jeg må snakke om meningsmålingene. I første omgang tenker jeg dette: meningsmålinger om Afrika og sult genererer mye flere stemmer, enn matlaging i Norge. Jeg tror det er et godt tegn. Det viser at folk er mer opptatt av barna i Afrika. Videre ser jeg at det ikke er bare jeg som er forutinntatt. Selv om de antagelsene jeg har om Afrika, og da Somalia spesielt ikke er forankret i faka, føles det godt å vite at jeg ikke er alene.
Jeg lager en ny meningsmåling, men lar den om Somalia stå. Jeg synes den fortjener det. Det er en tankevekker. Kanskje jeg skal sende den til regjeringen i Somalia?
 |
| Imponerede vær- med regnbue i Afrika, Namibia. |
 |
| Snart tid for øl i parken. det må bare bli skikkelig varmt først. |
tirsdag 6. mars 2012
Smiguns matblogg
I dag gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. Ikke såvidt jeg kan huske, i alle fall. Jeg har, som mulig kjent, kjøpt leilighet. Og med det er tiden inne: jeg skal, og må, bli litt flinkere til å lage mat! Jeg er en total katastrofe når det gjelder matlaging, men nå som jeg har mitt eget kjøkken der det er rom for søl og rot, så er det et mål at dette endres på.
I går fant jeg dermed fram en kokebok som het "Rask mat". - Passer mitt utålmodige matlagingsvesen godt, tenkte jeg. Noe av problemet er at jeg er så sulten idet jeg setter i gang med matlaging at jeg bare spiser opp alle ingrediensene før maten er ferdig. Dermed er jeg nesten mett når alt er klart. Jeg bladde litt frem og tilbake i "Rask mat", og ble mer og mer oppgitt. Alle disse kokebøkene og "middag for under hundrelappen"-greiene forutsetter jo at man er i besittelse av masse rare greier. Kjøkkenmaskiner og hvitløksdeler, tørket timian og andre fiffige krydder. DET BLIR JO VERKEN LETT ELLER RASKT ELLER BILLIG OM MAN IKKE HAR ALLE DE TINGENE!!
Tilslutt fant jeg en overkommelig greie - Carbonara. Det er digg. Og jeg har alltid tenkt at det hadde vært kult å vite hvordan man lager. Jeg skrev ned det jeg skulle trenge på en lapp før jeg sovnet, og satt og gledet meg hele dagen på kontoret. Det skulle bli spennende å se om jeg fikk det til.
Da jeg kom meg i butikken, følte jeg meg bare elendig teit. Det virket som at de andre i butikken vistte hvor dårlig jeg var til å lage mat, og at alle lo bak ryggen min da jeg plukket med meg greier jeg aldri har lagt merke til at de har i butikken engang. Jeg kjøpte med en kjøkkenrull, så var jeg klar om det skulle bli mye søl, og for å understreke at jeg visste hva de tenkte.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om resultatet. Jeg synes jg fikk bekreftet at jeg er for klønete til å lage mat. De derre sleivene detter rundt over alt så det spruter mat, og jeg veltet selvfølgelig olivenolje utover hele benken. Et helt tydelig tegn på at man ikke er videre rutinert er når man ikke setter korken på flaska umiddelbart etter bruk.
Det ble allikevel ikke helt krise. Det var spiselig. Jeg tror jeg skal klare å gjøre de justeringene som må til. Jeg må lage det en gang til. Jeg kan ikke gi meg nå. Kanskje prøver jeg en ny greie i morgen. Det som er helt sikkert, er at jeg ikke kommer til å starte en matblogg. Jeg har imidlertid håp om at overskriften min skal generere treff på Google, slik at folk på jakt etter matblogger blir lurt inn her i stedet. Da blir de kanskje skuffet, eller de føler et behov for å hjelpe meg. Jeg håper mest på det siste.
I går fant jeg dermed fram en kokebok som het "Rask mat". - Passer mitt utålmodige matlagingsvesen godt, tenkte jeg. Noe av problemet er at jeg er så sulten idet jeg setter i gang med matlaging at jeg bare spiser opp alle ingrediensene før maten er ferdig. Dermed er jeg nesten mett når alt er klart. Jeg bladde litt frem og tilbake i "Rask mat", og ble mer og mer oppgitt. Alle disse kokebøkene og "middag for under hundrelappen"-greiene forutsetter jo at man er i besittelse av masse rare greier. Kjøkkenmaskiner og hvitløksdeler, tørket timian og andre fiffige krydder. DET BLIR JO VERKEN LETT ELLER RASKT ELLER BILLIG OM MAN IKKE HAR ALLE DE TINGENE!!
Tilslutt fant jeg en overkommelig greie - Carbonara. Det er digg. Og jeg har alltid tenkt at det hadde vært kult å vite hvordan man lager. Jeg skrev ned det jeg skulle trenge på en lapp før jeg sovnet, og satt og gledet meg hele dagen på kontoret. Det skulle bli spennende å se om jeg fikk det til.
Da jeg kom meg i butikken, følte jeg meg bare elendig teit. Det virket som at de andre i butikken vistte hvor dårlig jeg var til å lage mat, og at alle lo bak ryggen min da jeg plukket med meg greier jeg aldri har lagt merke til at de har i butikken engang. Jeg kjøpte med en kjøkkenrull, så var jeg klar om det skulle bli mye søl, og for å understreke at jeg visste hva de tenkte.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om resultatet. Jeg synes jg fikk bekreftet at jeg er for klønete til å lage mat. De derre sleivene detter rundt over alt så det spruter mat, og jeg veltet selvfølgelig olivenolje utover hele benken. Et helt tydelig tegn på at man ikke er videre rutinert er når man ikke setter korken på flaska umiddelbart etter bruk.
Det ble allikevel ikke helt krise. Det var spiselig. Jeg tror jeg skal klare å gjøre de justeringene som må til. Jeg må lage det en gang til. Jeg kan ikke gi meg nå. Kanskje prøver jeg en ny greie i morgen. Det som er helt sikkert, er at jeg ikke kommer til å starte en matblogg. Jeg har imidlertid håp om at overskriften min skal generere treff på Google, slik at folk på jakt etter matblogger blir lurt inn her i stedet. Da blir de kanskje skuffet, eller de føler et behov for å hjelpe meg. Jeg håper mest på det siste.
tirsdag 7. februar 2012
Morsomme Afrika
Jeg er alt kommet hjem, men det betyr ikke at jeg har lagt fra meg Afrika. Snarere tvert om, egentlig. Jeg har stadig vært overbevist om at Sør-Amerika var det eneste kontinentet som gjalt for min del. Jeg er nå av en noe annen overbevisning. Afrika er også flott. Og gøy. Og spennende. Og ganske morsomt.
Det er jo en kjent sak at man ikke skal gjøre narr av, eller ha det morsomt på andre kulturers bekostning. I alle fall ikke dersom man påberoper seg å ha et kulturrelativistisk syn på verden. Det gjør jo jeg. Men nå er det allikevel slik at når man er ute på reise, så ser og leser man endel morsomme ting. Ting man ikke ser hjemme, og som for de som bor der virker natrulig, men som for en fremmed, i dette tilfellet meg selv, virker rart. Videre følger en liten samling. Bare så det er understreket; jeg gjør ikke narr.
Det er jo en kjent sak at man ikke skal gjøre narr av, eller ha det morsomt på andre kulturers bekostning. I alle fall ikke dersom man påberoper seg å ha et kulturrelativistisk syn på verden. Det gjør jo jeg. Men nå er det allikevel slik at når man er ute på reise, så ser og leser man endel morsomme ting. Ting man ikke ser hjemme, og som for de som bor der virker natrulig, men som for en fremmed, i dette tilfellet meg selv, virker rart. Videre følger en liten samling. Bare så det er understreket; jeg gjør ikke narr.
 |
| Åpent fra klokka ti til....tamtam - DET ER STENGT! Gåttabanen. |
 |
| Hvem tar med seg tusj på do, liksom? |
 |
| Ja, se det. Noen har donert et håndtak. Det må være et flott et, siden det har fått eget skilt. |
 |
| Her er det! Nico viser imponert frem det flott håndtaket som hadde eget skilt. Vi var målløse. |
 |
Ikke drekk og kjør bil...Drinker, altså.  Den siste her har jeg litt dårlig samvittighet for. Jeg tror kanskje det er noen kids som har tegna den. Det var bare det at jeg skavett sånn da jeg så den. Han har jo ikke SÅ langt tryne! Men det er klart, er det en tiåring som har malt det, har vedkommende tegnet mye bedre en jeg noengang kommer til å klare, så jeg skal vel ikke være så ekstremt høy på pæra. Mer Afrika kommer. det er nok å fortelle om, tror jeg. |
lørdag 14. januar 2012
The little 5
Når man trer inn i rollen som turist, må man finne seg i at det meste som rører seg, eller har rørt seg et sted, blir fremstilt med tanke på å vekke interesse hos turisten. I Afrika opererer de med det de kaller "The big five", sikkert ikke ukjent for mange, som er de fem største dyrene. Jeg tror det er gnu, elefant, nesehorn, flodhest og løve, om jeg ikke tar helt feil.
Nå har det seg slik at dette begrepet med letthet kan endres litt på - slik at man da skaper litt blest rundt de kanskje mindre interessante dyrene. Dermed har man altså supplert med The Ugly Five - som inkulderer blant annet hyene og en sånn ganske støgg fugl som jeg ikke husker navnet på i farta. I Namib-ørkenen opererer de med The Little Five.
Jeg tenkte som så at det er jo ikke hver dag jeg er i Namib-ørkenen, så jeg fikk vel friste lykken på en slik guidet tur for å se The Little Five. Guiden vår kunne gjerne vært i familie med han Krokodille-Steve fra Animal Planet. Han var liten og hjulbeint, og hadde semi-agro gange. Det første han gjorde da han kom ut i ørkenen var selvfølgelig å kaste skoene, før han føk rundt i sanden på jakt etter disse little five dyrene. Det var virkelig en fest å følge med på han engasjement der han travet rundt i sanden.
En del av showet var å få en av disse lizardene vi, eller rettere sagt han, fant i sanden, til å bite seg fast i øret på oss turistene, og der hang den bom fast. Bildebevis følger. Han syntes selvfølgelig også at det var kostelig at jeg ikke slukte slanger, så han drev og skulle gjøre en "bushman" ut av meg - the viking woman, som han valgte å kalle meg.
Den kuleste av disse tingene han drev og fant nede i sanden var en liten lizard (jeg kommer altså ikke på det norske ordet for det....) som var helt gjennomsiktig og full av farger. Den hadde sånne svømmerføtter, og er egentlig noe av det rareste jeg har sett.
Etter at denne guiden vår hadde løpt seg ferdig gjennom sanden, kjørte vi litt rundt i ørkenen før vi vendte nesa hjemover med fire av de små fem i opplevelses-bagasjen.
Nå har det seg slik at dette begrepet med letthet kan endres litt på - slik at man da skaper litt blest rundt de kanskje mindre interessante dyrene. Dermed har man altså supplert med The Ugly Five - som inkulderer blant annet hyene og en sånn ganske støgg fugl som jeg ikke husker navnet på i farta. I Namib-ørkenen opererer de med The Little Five.
Jeg tenkte som så at det er jo ikke hver dag jeg er i Namib-ørkenen, så jeg fikk vel friste lykken på en slik guidet tur for å se The Little Five. Guiden vår kunne gjerne vært i familie med han Krokodille-Steve fra Animal Planet. Han var liten og hjulbeint, og hadde semi-agro gange. Det første han gjorde da han kom ut i ørkenen var selvfølgelig å kaste skoene, før han føk rundt i sanden på jakt etter disse little five dyrene. Det var virkelig en fest å følge med på han engasjement der han travet rundt i sanden.
En del av showet var å få en av disse lizardene vi, eller rettere sagt han, fant i sanden, til å bite seg fast i øret på oss turistene, og der hang den bom fast. Bildebevis følger. Han syntes selvfølgelig også at det var kostelig at jeg ikke slukte slanger, så han drev og skulle gjøre en "bushman" ut av meg - the viking woman, som han valgte å kalle meg.
Den kuleste av disse tingene han drev og fant nede i sanden var en liten lizard (jeg kommer altså ikke på det norske ordet for det....) som var helt gjennomsiktig og full av farger. Den hadde sånne svømmerføtter, og er egentlig noe av det rareste jeg har sett.
Etter at denne guiden vår hadde løpt seg ferdig gjennom sanden, kjørte vi litt rundt i ørkenen før vi vendte nesa hjemover med fire av de små fem i opplevelses-bagasjen.
 |
| Ikke dødsgiftig, men ekkel nok til at jeg holdt meg på avstand. Til vår guides store begeistring. |
 |
| En kamelon kaster i seg en larve eller annet snækkks. Akkurat like lang tunge som de viser på TEVE. |
 |
| En skapning som er så liten at den ikke synes på denne avstanden, kan skape mye liv i en flokk turister. |
 |
| Den kuleste av de lille fem. |
 |
| Dyr henger og kulern på øret. |
onsdag 11. januar 2012
DYYYYYYR!!!
Det er duket for dyrene i Afrika!!!
Nok om det. Det var tross alt DYR Etosha hadde å by på, ikke fest. Jeg har sett mange gøyale dyr. Ingen hadde vondt i maven, eller spiste hostesaft, eller hva de gjør i den der sangen, men de var ivirge på å mate seg på det de fant. Vi så løver og nesehorn, sebraer og en million forskjellige antiloper. En som het dik-dik. Den er pitteliten, og ser helt ut som bambi.
Jeg synes nok allikevel at sjiraffen er aller gøyest. Jeg blir aldri lei av å se på sjiraffer. Jeg kunne studert dem i timesvis der de står og liksomgjemmer seg bak et tre.Eller lunter avgårde med den DRITlange halsen. Ha, den lange halsen. De sover med den lange halsen opp i været, kan jeg fortelle. Det er noe med at de drøvtygger mens de sover. De så lange øyevipper at man kan bli misunnelig av mindre. Tøft mønster har de også. Og det som er aller kulest er hvordan de titter nyskjerrig på deg. Det var en som bøyde seg ned, og studerte oss nøye fra stedet sitt bak et tre. Og da vi var ute og så på noen elefanter som badet, så sto de i bakgrunnen og virket neste fornærmet fordi elefantene fikk mye mer oppmerskomhet enn dem.
Jeg føler meg ganske sikker på at jeg kunne blitt svært god venn med enn sjiraff. Løpt rundt med gardintrapp og holdt den med selskap der oppe. Det er bare det at det er så varmt i Afrika, så jeg hadde nok ikke holdt ut så lenge.
I tillegg til sjiraffene, og løvene, som også er veldig høyt på lista, kommer nok også den pittelille bebielefanten vi så. Mrrrrrrrrrrr – så rar det går an å se ut. Den løp over veien, så snabelen og halen dinglet til alle kanter. Herregud, den hadde lett ikke kontroll på noe. Men så søt, og med masse hår på kroppen. Den badet seg, og blåste i lille trompetsnabelen sin, og koste seg riktig. For de som mangler o-fag fra barneskolen, kan jeg opplyse om at elefanter går drektige i hele 22 måneder, og helst får kun en unge. En ganske så eksklusiv liten sak der altså.
Vi var altså i Etosha nasjonalpark, hvor det formelig mysser av liv. Større og mindre arter – alle med sine egenskaper. Jeg kan forøvrig nevne, fordi det er mange som spør om det, at jeg tilbragte nyttårsaften midt i denne parken på et sted som het Halali. Det var nok en av de mindre innholdrike nyttårsaftner i mitt liv. Ingen fyrverkeri, og de fleste som var der var en gjengn kjedelige hvite turister som nok skulle tidlig opp på safari dagen etter. Det begynte å bli temmelig glissent i rekkene allerede klokka ti – elleve.
Da har jeg opplevd det også, men jeg synes ikke det er noe viedere å fortelle om kvelden. Kanskje med unntak av en slags konfransier som med jevne mellomrom kom opp til et stereoanlegg de hadde satt opp for anledningen. Der annonserte han at ”its me again – i am looking at my watch now, and its only a little time to go. I hope you are enjoing – remember, this is the last time you have dinner in 2011.” Søtt nok, men han hadde litt lite reportoar, og slet nok litt med å få med seg crowden.
Da har jeg opplevd det også, men jeg synes ikke det er noe viedere å fortelle om kvelden. Kanskje med unntak av en slags konfransier som med jevne mellomrom kom opp til et stereoanlegg de hadde satt opp for anledningen. Der annonserte han at ”its me again – i am looking at my watch now, and its only a little time to go. I hope you are enjoing – remember, this is the last time you have dinner in 2011.” Søtt nok, men han hadde litt lite reportoar, og slet nok litt med å få med seg crowden.
Nok om det. Det var tross alt DYR Etosha hadde å by på, ikke fest. Jeg har sett mange gøyale dyr. Ingen hadde vondt i maven, eller spiste hostesaft, eller hva de gjør i den der sangen, men de var ivirge på å mate seg på det de fant. Vi så løver og nesehorn, sebraer og en million forskjellige antiloper. En som het dik-dik. Den er pitteliten, og ser helt ut som bambi.
Jeg synes nok allikevel at sjiraffen er aller gøyest. Jeg blir aldri lei av å se på sjiraffer. Jeg kunne studert dem i timesvis der de står og liksomgjemmer seg bak et tre.Eller lunter avgårde med den DRITlange halsen. Ha, den lange halsen. De sover med den lange halsen opp i været, kan jeg fortelle. Det er noe med at de drøvtygger mens de sover. De så lange øyevipper at man kan bli misunnelig av mindre. Tøft mønster har de også. Og det som er aller kulest er hvordan de titter nyskjerrig på deg. Det var en som bøyde seg ned, og studerte oss nøye fra stedet sitt bak et tre. Og da vi var ute og så på noen elefanter som badet, så sto de i bakgrunnen og virket neste fornærmet fordi elefantene fikk mye mer oppmerskomhet enn dem.
Jeg føler meg ganske sikker på at jeg kunne blitt svært god venn med enn sjiraff. Løpt rundt med gardintrapp og holdt den med selskap der oppe. Det er bare det at det er så varmt i Afrika, så jeg hadde nok ikke holdt ut så lenge.
I tillegg til sjiraffene, og løvene, som også er veldig høyt på lista, kommer nok også den pittelille bebielefanten vi så. Mrrrrrrrrrrr – så rar det går an å se ut. Den løp over veien, så snabelen og halen dinglet til alle kanter. Herregud, den hadde lett ikke kontroll på noe. Men så søt, og med masse hår på kroppen. Den badet seg, og blåste i lille trompetsnabelen sin, og koste seg riktig. For de som mangler o-fag fra barneskolen, kan jeg opplyse om at elefanter går drektige i hele 22 måneder, og helst får kun en unge. En ganske så eksklusiv liten sak der altså.
 |
| Hallo?? Hvem er du, egentlig? |
 |
| En hel sjiraff-familie!!!! Jammen fikk jeg bruk for kunnskapene jeg tilegnet meg da jeg skrev særoppgave om sjiraffer i femte klasse på denne turen. |
 |
| EhhhHRRRRRRRRRRRRRRR! |
 |
| Hihiiiiiiiiiiiiii - lille!!!! Bare EN uke!! |
 |
| Vildbest! |
 |
| En av flere antilopearter - Oryx |
mandag 9. januar 2012
En rødhud beretter
Jeg befinner meg altså, som tidligere nevnt, på kysten. Som nordmenn flest er jeg ivrig etter å få litt farge når jeg reiser til sydligere strøk. I dag morges bestemte jeg meg derfor for å tilbringe hele dagen på stranden. Hele. Det var kanskje litt vel tungt satset med kun ti i solfaktor på baklomma, og ingen til å smøre det kranglete partiet midt på ryggen hvor det er så vanskelig å komme til. Konsekvensen er selvfølgelig at jeg nå er rød. Ikke på hele meg, men litt sånn ujevnt fordelt på øret, og litt på ryggen, samt at jeg har et linjallrett skille der bikinien har sitttet foran på overkroppen. Kjempefin ser jeg ut, med andre ord, og rødhuden det refereres til i overskriften er altså meg selv.
Det er generelt blitt en tendens at jeg ikke får være i fred her. Er det ikke det ene, så er det det andre. Jeg har en semi-speisa dame fra Windhoek som driver og sender meg meldinger, og fikk søren ikke ligge i fred på stranda i dag heller. Jeg prøver så godt jeg kan å være hyggelig, og merker at jeg har veldig problemer med å bestemt avvise folk - men jeg må innrømme at jeg begynner å bli litt lei av smalltalk komplett uten innhold.
Jeg lovet flere bilder. Her kommer et lite utvalg jeg fint synes representerer de to siste ukene, hvor mesteparten av tiden var reise med pappa:
Jeg kommer på hvorfor jeg ikke er så flink til å laste opp bilder. Det tar helt ekstremt mye tid. Vel - det beste gjenstår fortsatt; alle DYRENE I AFRIKAAAAA:) (utover strutsene, da)
Det er generelt blitt en tendens at jeg ikke får være i fred her. Er det ikke det ene, så er det det andre. Jeg har en semi-speisa dame fra Windhoek som driver og sender meg meldinger, og fikk søren ikke ligge i fred på stranda i dag heller. Jeg prøver så godt jeg kan å være hyggelig, og merker at jeg har veldig problemer med å bestemt avvise folk - men jeg må innrømme at jeg begynner å bli litt lei av smalltalk komplett uten innhold.
Jeg lovet flere bilder. Her kommer et lite utvalg jeg fint synes representerer de to siste ukene, hvor mesteparten av tiden var reise med pappa:
 |
| Etosha pan. Ørken så langt du kan se. U dont wanna get lost.... |
 |
| Pappa og Andrew, samt mammaen til Andrew - sjefen i crawlen, foran et av husene i en Owambo-crawl, eller craal, som de vel egentlig kaller det. |
 |
| Oi - javisst...Skal vi bo her???! Resepsjonsområdet i en av de mest luksuriøse lodgene JEG har bodd på i mitt liv... |
 |
| Struts ute av kontroll:) | <>
 |
| Jess - kjempetilbud hos begravelsesbyrået. Plukk og betal! |
lørdag 7. januar 2012
Dagens andre
Da har jeg på forespørsel snurret sammen en meningsmåling. Jeg er enig i at det er gøy. Ingenting som ei litta meningsmåling!
Jeg har dessuten sittet og tittet gjennom tidligere innlegg. Jeg ser at bilder er gøy. Innleggene med bilder er helt klart gøyest. Jeg skal bli flinkere til å legge ut mer bilder.
Det var ikke så varmt idag som jeg trodde. Det begynte til og med NESTEN å regne på et tidspunkt. Nesten. Det regner ikke så ofte i ørkner. Jeg tenkte jeg skulle handle litt på det fine kjøpesenteret de har her. Synd for meg at de stengte rundt to da jeg var der halv to. Jeg trodde i alle fall de var oppe til tre, eller kanskje fem. Da har jeg lært det. Du ække hjemme, hvor Oslo City er oppe til ti. Og i jula til tolv. Det var galskap da. Lite ikke kjipt å være ferdig på jobb halv ett på natta når du jobber i en vanlig butikk, liksom. Jula er ubønnhørlig over, så nå er det vel tilbake til det normale.
Jeg kan forøvrig nevne at jeg ikke syntes det var en flekk kjipt å fly på julaften. Det var nesten ingen mennesker, og vi fikk god mat. For min del tror jeg julefeiring - altså feiring den 24. desember fra nå av er blitt en saga blott. Jeg vil ikke ha noe mer av det. Jeg er veldig fornøyd med å gjøre andre ting. Andre burde prøve det - men jeg skal selvsagt ikke tvinge det på noen.
I morgen reiser jeg til havet. Til Swakopmund. Det skal bli bra med litt sand mellom tærne og oppi sandalen.
Jeg har dessuten sittet og tittet gjennom tidligere innlegg. Jeg ser at bilder er gøy. Innleggene med bilder er helt klart gøyest. Jeg skal bli flinkere til å legge ut mer bilder.
Det var ikke så varmt idag som jeg trodde. Det begynte til og med NESTEN å regne på et tidspunkt. Nesten. Det regner ikke så ofte i ørkner. Jeg tenkte jeg skulle handle litt på det fine kjøpesenteret de har her. Synd for meg at de stengte rundt to da jeg var der halv to. Jeg trodde i alle fall de var oppe til tre, eller kanskje fem. Da har jeg lært det. Du ække hjemme, hvor Oslo City er oppe til ti. Og i jula til tolv. Det var galskap da. Lite ikke kjipt å være ferdig på jobb halv ett på natta når du jobber i en vanlig butikk, liksom. Jula er ubønnhørlig over, så nå er det vel tilbake til det normale.
Jeg kan forøvrig nevne at jeg ikke syntes det var en flekk kjipt å fly på julaften. Det var nesten ingen mennesker, og vi fikk god mat. For min del tror jeg julefeiring - altså feiring den 24. desember fra nå av er blitt en saga blott. Jeg vil ikke ha noe mer av det. Jeg er veldig fornøyd med å gjøre andre ting. Andre burde prøve det - men jeg skal selvsagt ikke tvinge det på noen.
I morgen reiser jeg til havet. Til Swakopmund. Det skal bli bra med litt sand mellom tærne og oppi sandalen.
Griser og Owamboland
Her har kommet flere kommentarer - det liker jeg! Ja, takk - mere kommentarer. Skriv dog gjerne hvem som snakker - jeg er evig spent på hvem som gir meg gode råd for 2012, og mener at jeg går I Afrikas stier. Vedkommende påpeker at jeg er både naiv og fordomsfull, og det skal jeg innrømme at det ikke er fritt for. Alle har sine sider.
På tross av fordommer og naivitet setter jeg nå snart ut på egenhånd etter å ha diltet etter pappa i vel to uker. Vi har vært på lang tur. På tross av at det bare var en uke, kjentes det veldig lenge. Vi har sett og opplevd mye. Akkurat nå er det allikevel en hendelse som inntraff på vei hjem som sitter aller best igjen. Kanskje fordi den er nærmest i tid, men kanskje også fordi jeg ble så forferdet.
Det var da en liten gruppe svarte griser skulle krysse veien på vei hjemover. Pappa utbrøt: "Oi, se på de", men hadde såvidt rukket å si det, før den ene grisen hardt og brutalt ble påkjørt av en bil som kom i motsatt kjørefelt. Herregud - det var helt forjævlig. Jeg så den ble rullet rundt mange ganger under bilen, nærmest kastet opp og ned. Da vi kjørte forbi lå den og kavet i dødskramper. Jeg har visst aldri sett et dyr bli påkjørt sånn, for det gjorde helt forferdelig inntrykk. Stakkars lille grisen!
Utover dette har vi tilbakelagt mange mil, og vi kjørte helt nord, til det de her kaller Owambo-land. Der bor hovedsakelig en av de største folkegruppene, som da ikke overraksende kaller seg owamboer. De bor opprinnelig i det de kaller for crawler, som er flere stråhytter som er gjerdet inn sammen. Vi besøkte en slik, og her bodde moren til en bekjent av pappa. Hun var en festlig, og svært hardbarket dame, som bar preg av at hun hadde bodd så og si utendørs i sola hele sitt liv. Hun stilte villig opp på fotografering, og syntes tydelig det var stas med besøk så langveis fra, selv om hun høyst sannsynlig ikke er i nærheten av å vite hvor langt unna vi egentlig bor. Hun syntes tross alt det å reise fra Windhoek var uendelig langt, så vi nevnte ikke engang at vi før det hadde flydd i mer en 20 timer for å komme oss til Namibia.
Mer rapport av tur kommer - nå må jeg ut og lufte meg litt i Afrikas varme sol. Her er nesten 40 grader.
På tross av fordommer og naivitet setter jeg nå snart ut på egenhånd etter å ha diltet etter pappa i vel to uker. Vi har vært på lang tur. På tross av at det bare var en uke, kjentes det veldig lenge. Vi har sett og opplevd mye. Akkurat nå er det allikevel en hendelse som inntraff på vei hjem som sitter aller best igjen. Kanskje fordi den er nærmest i tid, men kanskje også fordi jeg ble så forferdet.
Det var da en liten gruppe svarte griser skulle krysse veien på vei hjemover. Pappa utbrøt: "Oi, se på de", men hadde såvidt rukket å si det, før den ene grisen hardt og brutalt ble påkjørt av en bil som kom i motsatt kjørefelt. Herregud - det var helt forjævlig. Jeg så den ble rullet rundt mange ganger under bilen, nærmest kastet opp og ned. Da vi kjørte forbi lå den og kavet i dødskramper. Jeg har visst aldri sett et dyr bli påkjørt sånn, for det gjorde helt forferdelig inntrykk. Stakkars lille grisen!
Utover dette har vi tilbakelagt mange mil, og vi kjørte helt nord, til det de her kaller Owambo-land. Der bor hovedsakelig en av de største folkegruppene, som da ikke overraksende kaller seg owamboer. De bor opprinnelig i det de kaller for crawler, som er flere stråhytter som er gjerdet inn sammen. Vi besøkte en slik, og her bodde moren til en bekjent av pappa. Hun var en festlig, og svært hardbarket dame, som bar preg av at hun hadde bodd så og si utendørs i sola hele sitt liv. Hun stilte villig opp på fotografering, og syntes tydelig det var stas med besøk så langveis fra, selv om hun høyst sannsynlig ikke er i nærheten av å vite hvor langt unna vi egentlig bor. Hun syntes tross alt det å reise fra Windhoek var uendelig langt, så vi nevnte ikke engang at vi før det hadde flydd i mer en 20 timer for å komme oss til Namibia.
Mer rapport av tur kommer - nå må jeg ut og lufte meg litt i Afrikas varme sol. Her er nesten 40 grader.
søndag 1. januar 2012
Grensesniking, og spennende konkurranse attåt!!!
Jeg er kommet til Afrika. Her har jeg aldri vært før. Jeg trodde at i Afrika var det kun veldig tynne mennesker som bodde i stråhytter overalt.
Neida. Jeg trodde selvfølgelig ikke det. Jeg gjør meg nå ekstra dum for morsomhetens skyld. Sykt morsomt, i grunnen. Okei - jeg innrømmer at jeg kanskje tror det er sånn i Somalia. Men ikke i HELE Afrika, som jo tross alt er et helt kontinent, og ikke bare et land. Jeg skal ikke til Somalia denne gangen, så det blir med spekuleringen rundt det.
Det har rukket å skje litt av hvert. I Sør-Afrika fikk jeg meg en ny venn. Han jobber med å selge antikke souvenirer på et marked i Cape Town. Jeg tror han trodde vi ble bestevenner. Han fikk nummeret mitt, og vi så på Boxing-day kamp sammen. Litt dumt, egentlig, for nå kan jeg aldri gå på det markedet igjen, og jeg vet ikke om jeg kan bo på det hostellet jeg bodde, fordi det er rett ved siden av. Jeg så nok noe annerledes på det vennskapet enn han gjorde.
Etter å ha sagt hadet til ham, tok jeg bussen til Windhoek, Namibia. Det tok lang tid. Det som tok aller mest tid var å komme seg over grensen. Da vi skulle UT av Sør-Afrika opplevde jeg at mitt hellige norske pass, som vanligvis blir mer enn godkjent de fleste steder, plutselig hadde fått et ankomststempel som de på grenseovergangen ikke kjente. Dermed var jeg den siste som kom meg på bussen igjen, etter at de hadde sjekket at stempelet var gyldig i Johannesburg. Det var selvfølgelig fristende å påpeke at det kanskje er essensielt at alle grenseoverganger kjenner til hvilke stempler som er i omløp, men ble enig med meg selv om at det var best å la være.
KONKURRANSE:
Videre var det tidens kø da vi skulle stemples INN i Namibia. Det svirret en stund rykter om at vi måtte vente til fire-fem om morgenen før vi kunne fortsette. Vi ankom klokka ni på kvelden. Etterhvert ble det litt fortgang i prosessen, og køen beveget seg noe. Plutselig kom det en eldre mann som var med bussen, som jeg hadde slått av en kort samtale med da vi ventet, og mente han kunne fikse denne stemplingen i en fei - han var allerdene stemplet inn og ferdig.
Jeg fulgte etter ham i god tro. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si da han rett og slett snek meg inn foran hele køen. Stemningen ble ikke spesielt god blant andre som hadde ventet i fem timer med å få stemplet passet - men denne eldre mannen var blid som ei sol, og syntes bare det var " a pleasure" å hjelpe meg. Jeg flyktet bort til bussen og holdt en lav profil resten av turen. De andre måtte tross alt også vente et godt stykke tid, og var nok heller ikke så fornøyde med vår lille snike-manøver.
Dette var i fjor. Nytt år, nye muligheter. Jeg lover å ikke snike i pass-stemplingkø i 2012!!!!
Neida. Jeg trodde selvfølgelig ikke det. Jeg gjør meg nå ekstra dum for morsomhetens skyld. Sykt morsomt, i grunnen. Okei - jeg innrømmer at jeg kanskje tror det er sånn i Somalia. Men ikke i HELE Afrika, som jo tross alt er et helt kontinent, og ikke bare et land. Jeg skal ikke til Somalia denne gangen, så det blir med spekuleringen rundt det.
Det har rukket å skje litt av hvert. I Sør-Afrika fikk jeg meg en ny venn. Han jobber med å selge antikke souvenirer på et marked i Cape Town. Jeg tror han trodde vi ble bestevenner. Han fikk nummeret mitt, og vi så på Boxing-day kamp sammen. Litt dumt, egentlig, for nå kan jeg aldri gå på det markedet igjen, og jeg vet ikke om jeg kan bo på det hostellet jeg bodde, fordi det er rett ved siden av. Jeg så nok noe annerledes på det vennskapet enn han gjorde.
Etter å ha sagt hadet til ham, tok jeg bussen til Windhoek, Namibia. Det tok lang tid. Det som tok aller mest tid var å komme seg over grensen. Da vi skulle UT av Sør-Afrika opplevde jeg at mitt hellige norske pass, som vanligvis blir mer enn godkjent de fleste steder, plutselig hadde fått et ankomststempel som de på grenseovergangen ikke kjente. Dermed var jeg den siste som kom meg på bussen igjen, etter at de hadde sjekket at stempelet var gyldig i Johannesburg. Det var selvfølgelig fristende å påpeke at det kanskje er essensielt at alle grenseoverganger kjenner til hvilke stempler som er i omløp, men ble enig med meg selv om at det var best å la være.
KONKURRANSE:
HUNDRE SPENN TIL DEN SOM UTTALER NAVNET RIKTIG PÅ FØRSTE FORSØK!!! NEI, VENT, TUSEN!!!
Jeg fulgte etter ham i god tro. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si da han rett og slett snek meg inn foran hele køen. Stemningen ble ikke spesielt god blant andre som hadde ventet i fem timer med å få stemplet passet - men denne eldre mannen var blid som ei sol, og syntes bare det var " a pleasure" å hjelpe meg. Jeg flyktet bort til bussen og holdt en lav profil resten av turen. De andre måtte tross alt også vente et godt stykke tid, og var nok heller ikke så fornøyde med vår lille snike-manøver.
Dette var i fjor. Nytt år, nye muligheter. Jeg lover å ikke snike i pass-stemplingkø i 2012!!!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)