En lynrask oppdatering

Tiden, den flyr - og både turen til Påskeøya og ventingen i Santiago ligger bak meg. Anette har kommet, og det er så trivelig at det er nesten ikke til å holde ut!

Vi startet oppholdet i Temuco med å ertte på oss Adrian med et vors og et nach som irriterte han kraftig. Dette er i alle fall slik jeg oppfatter det, da han svarer meg med en temmelig kort tone når jeg henvender meg til han - en stil han har lagt seg til de siste dagene. Han har plutselig også fått besøk så vi har det riktig trangt og hyggelig her i Hochstetter 185 - fem mennesker hvorav den ene tar opp plass for to er i overkant er vi enige om vi gringasene. Ellers har vi vært på landet i helgen, der hvor pappaen til Eimy bor, og jeg glemte å si at vi hadde en knakendes kveld da vi irriterte Adrian, så Anette er herved presentert for den Chileneske drikkekulturen. Vi legger snart ut på tur, før vi returnerer hit for julefiering, Chilenian style. Anette mener vi må lage pepperkaker, så det er mulig det blir mer julete her en jeg noengang hadde forestilt meg, forsterket av at hun hadde med seg flere uventede pakker som vi naturligvis NESTEN ikke klarer å vente med å åpne - 26 år gamle som vi jo tross alt er!

Jeg må sove, landfesting og harde todagers tar på! Men altså, besøk gjør seg:)

I Heyerdahls fotspor

Jeg hadde egentlig lovet meg selv totalt nett-fri denne uka. Forst og fremst fordi jeg sitter tilstrekkelig pa nettet nar jeg er i Temuco til a dekke et helt arsforbruk av, tja, nett...?! Jeg vet ikke, fant ikke pa noe bedre a skrive, poenget er at jeg sitter mye pa nettet i Temuco, jeg tror man skjonte det. And (....man sa det pa barneskolen tror jeg, fus og and..?) fordi jeg tenkte det var for dustete a bruke masse tid pa nettet nar jeg forst hadde funnet veien hit til den sagnomsuste Paskeoya. Men siden jeg reiser ALENE som alltid, og har havnet pa et hostellopplegg hvor der bor kun meg, dersom man ser bort fra de mange kakerkakkene som til stadighet ligger a leker dod ute pa terreassen og utenfor soverommet mitt hver dag, og katten som hopper inn vinduet og spiser brodet mitt og sopla, bor der altsa kun meg. Dermed har jeg ikke blitt kjent med overveldende mange mennesker. Dette  forer videre til at jeg kjeder meg litt om kveldene, og det blir straks ikke sa hasaridiost a spenne tid pa weben. Jeg prover imidlertid a holde det pa et minimum.

Men, paskeoya, altsa - PASKEOYA. Kon-Tikimuseet er blitt virkelighet! Hun dama jeg bor hos kunne fortelle at hun kjenner datteren til Thor Heyerdahl, og Moaiene er a se ut av vinduet der jeg bor (nesten). Hittil har det vaert verdt hver eneste krone jeg betalte for den sinnsvakt dyre billetten. Skulle naturligvis gjerne opplevd dette med NOEN, men bedre a oppleve det alene enn a ikke oppleve det. Det der kom jeg pa na, men virkelig et sannhetens ord, det merker jeg. Og dette pa tross av at jeg enna ikke har rukket a se sa mange ting. Prioriterte dykking - HAAAAAAAAAAAAAA,  vi dykket med en svaeris av en skilpadde, det var fett. Og igar dristet jeg meg opp pa en hest. Vi red rundt i mange timer ( i denne sammenhengen provde jeg altsa a bli kjent med folk, og meldte meg pa en tur der det skulle vaere med tre andre. De kom aldri, sa det ble med guiden og meg - en litt merkelig skrue med hareskar som inviterte meg med pa fisketur. Jeg takket ja - det skal bli spennende a se om han ringer) og til slutt var jeg sa stol i raevva og i knaerne (javisst, knarne) at jeg var helt skjelven da jeg steg av denna hesten. Videre hadde jeg, pa tross av solkrempaforing i morgentimene brent meg i nakken sa det lukta svidd. Jeg sitter igjen med et flott singlet-nakkeskille som garanter sitter til jeg er hjemme igjen, en skikkelig frekkas der altsa! Men, jeg fikk sett 7 moiaer, spist ananas rett fra jorda og gatt i gruver. Jeg husker forresten en gang vi diskuterte dette med ananas og hvor de vokser. Jeg var SIKKER pa at de vokste pa traer, men de vokser pa bakken, som....um, jordbaer tror jeg er en god sammenlikning. Okei, na haper jeg at dette ikke er en pakke alle VET, og at jeg blir postet pa wallen til folk pa feisis som hun teite som har en helt fjern blogg, og forteller om ting som anses som oppleste sannheter..

Men skjer det , far jeg vel heller leve med det. Livet til de som bor her er ikke det meste stressende. Det forste som skjedde da jeg bega meg ut pa egenhand, var at jeg ble stoppet av den naermeste naboen. Han lurte pa om jeg royka hasj, for det gjorde nemlig de - hele dagen. Men det jobbet for det, altsa. Det samme skjedde da jeg skulle ut a hestetur. Guiden og en annen kompis sorget for a suge i seg en joint, foer de ga seg i kast med dagens arbeid. Ifolge denne guiden var dette for dem som a ta seg en vanlig sigg. de royka omtrent sju om dagen mente han, og nar de var pa fest holdt det ikke med en dag, man festet helst tre, eller mer. Og pa Paskeoya drikker de whiskey, og ikke pisco som pa fastalandet. Og om chilenere drikker mye, sa ma de nok se seg slatt av pascuenserne, skal man tro denne guiden. Han mente at han og kompisene med letthet delte syv flasker pa en kveld - han og noen fa kompiser altsa. Jeg skjonner aerlig talt ikke helt pakka, hverken med a drikke sa mye, eller fortelle om det som om det er noe a vaere sa fryktlig stolt av. Men han var en grei type han guiden altsa.

Jajjajjajja, jeg har sett meg nodt til a fullfore dette innlegget pa fastlandet. Plutselig endret det hele seg drastisk, og jeg ble kjent med bade en og to personer jeg kunne vaere sammen med. Dessuten kom det et sirkus jeg entusiastisk stilte meg i ko for a fa med meg. Herregud, det var goy - jeg har ikke vaert pa sirkus siden en million ar, sann circa, tror jeg. Det er lenge, sa det var et riktig goyalt gjensyn. Poenget var at med ett hadde jeg ikke tid til mer nett-surfing, og ermed heller ikke til a ferdigstille innlegget. Foer na, nar jeg igjen sitter i Santiago. Jeg kommer sterkere tilbake med flere elleville (...) historier fra paskeoya om kort tid, men her er altsa en smakebit, om en noe sent publisert. Men PASKEOYA altsa - hittil en av de kuleste stedene jeg har vaert i verden- og jeg kan sla i bordet med bade MAccu Picchu (som jeg ALDRI husker hvordan skrives), Svarstad Skisenter og Cinderella pa E18, som alle er for store severdigheter a regne i verdenssammenheng. Kort sagt: Rapa nui rocker:)

Helt sikkert ikke sa sikkert

Chilenere har et interessant forhold til sikkerhet og helse. Jeg har vaert inne pa tidligere at de royker som svamper. Savidt jeg har oversikt over tror jeg hittil jeg kjenner to personer som aldri tar seg en royk. ALLE andre jeg kjenner eller har snakket med her, royker - enten fast, eller bare nar de drikker. Den gjennomsnittlige chilener drikker videre mer enn noe annet folkeslag jeg har vaert borti, sa det betyr jo da at ogsa de som bare royker "noen ganger" konsumerer et nevneverdig antall pakker sigaretter i uka.

Videre kjorer de i fylla - mer eller mindre beruset. Noen liker a fremstille seg selv som mer ansvarsfulle, og hevder at de ikke kjorer nar de drikker, eller i det minste prover a unnga det. Vel, dem om det - senest i forrige uke var jeg sammen med en kompis som hevdet dette. Omstendighetene ha det til at vi tok en ol mens vi sa pa fotballkampen mellom Chile og Uruguay, og vips, sa hadde vi tilslutt drukket en hel del. Videre ville omstendighetene tydeligvis bevise at det han sa ikke medforte hundre prosent riktighet, for plutselig matte han ut a hente morens bil, som befant seg hos en venninne av moren. Se det, da endte han visst opp med a kjore i fylla likevel, for det a ikke hente bilen var ikke et alternativ. I denne sammneheng vil jeg gjerne fa sagt at det ikke er det at jeg ikke tror pa ham - han er en grei og ryddig gutt - jeg finner det kun interessant at man ikke ser seg om etter andre altenativer.

Jaja - bilen er pa plass og man er passe fin i farta. Men hva gjor man dersom det er flere pa vorset en det er plasser i bilen? Plasser? Seter, da? Antallet seter angir ikke nodvendigvis hvor mange det reelt sett er PLASS til, rent fysisk, i bilen. Klemming og krysting blir et stikkord. I helgen var vi pa hyttetur, og man fikk det for seg at vi skulle pa kasino. At vi var syv stykker, og kun en bil, var ikke et tema. Her var det bare a klemme seg inn, fem stykker i baksetet. At dette forovrig hverken er unormalt, ei heller det mest ekstreme jeg har sett trengs vel ikke a nevnes. At jeg under mitt opphold her har deltatt i denne galskapen er det vel heller ingen vits i a legge skjul pa. Men hva gjor man - skal jeg ta beina fatt a ga i stedet, og komme frem nar festen er slutt? Det er det som er alternativet, for for chilenere er taxi og det a ta seg frem til fots HELT fremmed. Sistnevnte gjelder forovrig ogsa nar de ikke drikker. Skal jeg noe sted, er det alltid sann "du kan ta den og den collectivoen", og nar jeg spor om det gar an a ga blir de liksom litt skepitsike - "jovisst, men det er langt" eller "det er farlig". Vanligvis er det hverken langt eller farlig.

Kostholdet deres er det jo ogsa en hel del a utsette pa, i alle fall rent helsemessig. Med det vanvittige inntaket de har av completos, hamburgere og ikke minst POMM FRITT padrar man seg hjerteinnfarkt bare av a se pa. Det hoye inntaket av pisco blandet med cola kan vel heller ikke betraktes som sunt. Nar dette er sagt, er det da interessant a se at nar de star pa ski eller snowboard er det ikke en person a se uten hjelm. IKKE EN! Det betraktes tydelig som helt essensielt a beskytte hodet nar man utforer denne typen sport - hvilket jo selvsagt er fornuftig, og ikke minst riktig, men overrasket meg da jeg oppdaget det forste gangen. Hva skjedde med at akkurat her er man opptatt av det som vanligvis synes a glemmes totalt?

Dessuten skal du ikke bevege deg mange metrene uten a ha et apotek innenfor synsvidde. I sentrum av Temuco, i sentrum av sentrum, faktisk, er det et kvartal hvor det er et apotek pa hvert hjorne - altsa fire apotek rett overfor hverandre i et lyskryss. Na selger de riktignok sukkerdrikke og andre effekter som, spor du meg ikke horer hjemme pa et apotek, i tillegg til helseartikler, men apotek er altsa big business. Jeg matte le da vi var pa denne hytteturer. Han ene fyren skar seg i fingeren - eller mer korrekt, han rispet seg litt. Men rispet det matte plastres! Oja, det kom jo blod ut, ma vite. Jeg provde litt harmlost a gjore narr av at han skulle sette et plaster pa det bittelille riftet, men det var han ikke i naerheten av a katsje. Skal man holde pa med plastring av et slikt kaliber i tide og utide kan jeg kanskje vaere litt mer tilboyelig til a forsta alle apotekene, for da er der jo apenbart et marked.

For mitt eget vedkommene hersker det null og niks tvil om at livet her i Chile definitivt tar pa. Noen ganger foler jeg at jeg ligger i teltet pa Roskilde nar jeg vakner om morgenen. Det er en helt saeregen folelse som kun fremkalles av for hoyt inntak av alkohol, og ma egentlig oppleves skal man vite skikkelig assen det er. Her om dagen sa dessuten Marcela at jeg var blitt tykk, og jeg lop i panikk pa EnergyLife for a brenne kalorier. Idag dristet jeg meg til og med inn pa en ny spinningtime for a svi av, og fant til min store glede ut at dagen na har blitt sa lang at lyset fra dagen holder til a lyse opp spinningsalen - og det betyr jo at man ikke trenger strobelys. Jeg kan dermed fra na av dra pa spinning uten a bekymre meg for epilepsi. Det er imidlertid en annen ting som skaper grunnlag for bekymring, og det er nivaet pa musikken. Det virker ikke som at de er kjent med det faktum at horselen svekkes permanent om man lytter til mye hoy musikk over tid. De har ganske enkelt musikken jaevlig hoyt, og spiller med noen forferdelig darlige anlegg.  Det vrenger  seg ordentlig i oregangen pa det verste. I andre etasje orker jeg ikke oppholde meg nar de har timer, sa det er bare a klemme til med de situpsene man rekker foer de begynner timen, a se til helvete a komme seg avgarde. HA, jeg foler meg forovrig ganske teit nar jeg er pa gymmen om dagen grunnet folgende: pa mandag var jeg og en klassekamerat og tok bilder og intervjuet en type som er spinninginstruktor pa EnergyLife. Tilfeldighetene ville ha det til at det var den samme dagen som Marcela kom med disse tjukkasankalgene, som resulterte i at jeg vaert pa gymmen to dager pa rad etter det - og det har seff han spinningtypen ogsa. Selv om jeg gir det blankeste f i hva han matte tro eller tenke, matte jeg le litt for meg selv da jeg selvfolgelig var pa hans spinningtime idag, og det gikk opp for meg at det virker som at jeg har blitt keen pa han INSTANTLY!

Som vanlig oppsummerer vi: alt i alt - rent sikkerhetsmessig er Chile et paradoks slik jeg oppfatter det - og jeg har hatt de kulturrelativistiskebrillene pa meg nesten hele tiden. Videre er jo Adrian ogsa et kapittel for seg hva helse angar der han traver rundt med en koffert full av sykepleier-effekter og remedier, og kommer med rad om alt mulig helse-anliggender, mens hans egen kropp er i ferd med a kveles i fett og sukker - og latskap.

Et taskeliv

Noen tror kanskje at det mangler en N i overskriften. Men det gjor det ikke. Det refereres til taske - ROMPETASKE.

Min mamma har alltid sverget til a oppbevare smating man trenger - nokler, smapenger, leppestift(ja, det kan diskuteres hvorvidt det er noe man TRENGER, jeg ville sagt nei, mamma ville definitivt sagt ja), og mobiltelefon da det ble dags a ha med seg overalt (det sier altsa litt om hvilket tidsperspektiv vi snakker) i en klassisk rompetaske. Min lillesoster og jeg gjorde alltid narr av det. Vi var pa ferietur i Danmark. Mamma strenet rundt med en rodrutet rompetaske jeg egentlig tror en av oss hadde fatt i julegave men ikke villle ha, fornoyd som en fisk over hvor ubeskrivelig PRAKTISK det var med rompetaske. Vi pa var side kunne ikke fa sagt nok hvor teit og NORD og sikkert ogsa SAKLIG, et ord som forovrig plutselig ble ivrig tatt i bruk da vi gikk pa barneskolen, uten at vi i det hele tatt hadde peiling pa hva det betydde, vi synes det sa ut. Min mamma har definitivt fatt gjennomga for sin rompetaskebruk.

Chilenere har to interessante trender. Jeg sa her om dagen at jeg hadde skrevet i et innlegg i begynnelsen at jeg var skuffet over antallet MULLETS jeg hadde observert her. Dette gar jeg na tilbake pa. Chilenske gutter sparer gjerne haret i nakken, en pakke de kaller for pichanga (litt usikker pa om det skrives med t - pitchanga, men satser pa at det ene eller det andre ikke har en obskon mening bare fordi det mangler en bokstav, eller omvendt). Jeg liker det - hvis det er gjort med kjarlighet og lidenskap. En pichanga ma for enhver pris ikke se tilfeldig og uflidd ut. Jeg har observert (jeg skriver observert, for jeg er pa stadig jakt, og jeg betrakter nakkeharet inngaende, men selvsagt uten at inenhaveren merker det, haper jeg...) flere uflidde pichangas som rett og slett ikke fortjener livets rett. Bare en masse har som strutter til alle kanter, ikke smud, ikke kult. Videre er ikke en chilener med en chill pichanga komplett uten, nettopp,en chill ROMPETASKE!

Da Siri og jeg var pa reise i Sor-Amerika i 2008  provde jeg a ta opp trenden. Jeg kjopte en ganske harry skinnrompetaske, som Siri la for intenst hat. Slik jeg husker det fikk jeg ikke fred da jeg gikk med den fordi hun syntes den var sa intenst STOGG! Og jeg innrommer at det forsoket var noe halvveis. Jeg tror jeg kvittet meg med den etter ganske kort tid. Jeg gikk nok rett og slett ikke nok inn for det. Jeg tror at rompetaskebruk, pa lik linje med nakkehar ma baeres med stolthet, og gjennomfores med med lidenskap. Man ma smelte sammen med sin rompetaske, og kunne overse enhver kommentar som matte omhandle harryhet, eller andre fornaermelser.

Her i Chile har jeg gitt tasken et nytt forsok. Denne gangen langt mer vellykket. Jeg har anskaffet meg tre, og jeg er like glad i dem alle sammen. Alle skal med hjem til Norge, og de skal brukes. Jeg har altsa omfavnet rompetasken, og dens vanvittig gode egenskaper. Det finnes knapt bedre mate a frakte med seg ting pa uten mye mas. Men jeg har videre tippet over pa det stadiet at jeg synes at rompetaske er fint, kult, hipt, ja til og med trendy. Min plan er a ta Norge med rompetaskestorm idet de ovale sko igjen plantes pa norsk jord - glem grilldress og rompetaske, fra na av er det high heels og rompis, en uslaelig pakke slik jeg ser det. Det er bare a begynne a forberede seg.

Blogging (del3) og sapebobler

Her om dagen ble jeg ganske paff. Arsaken til paffheten (i den grad det gar an a si det) var at jeg hadde fatt en beskjed i innboksen pa Facebook. Beskjeden var pa engelsk, og det er jo ikke det spraket det gar mest i om dagen - hverken pa den ene eller den andre arenaen (les: pa nettet eller i det vanlige liv). Meldingen inneholdt en beskjed der det stod at jeg burde hore pa hva mammaen min og venninenne mine sa, og kanskje reise til Pucon i stedet for a reise pa telttur.

Det jeg virkelig IKKE hadde trodd skulle skje, hadde skjedd. En kompis hadde puttet hele blogginnlegget, samt kommentarene,inn i Google Translator. Og man trenger ikke vaere spesielt oppegaende for a skjonne hvilken kompis det var som hadde gjort det. Det er da det inntrykket han kommer til a sitte igjen med av nordmenn nar jeg drar - forutinntatte mennesker som forespeiler voldtekt nar det er snakk om telttur, og det kun fordi man befinner seg i et annet land der man snakker et annet sprak. Videre blir det her viktig a papeke at jeg ikke bebreider noen av kommentaristene for flasete og uomtenksom skriving. Jeg hadde hoyst sannsynlig skrevet det samme sjael, hvilket vel muligens bare bekrefter at ja, kanskje vi nordmenn faktisk er slik.

Men altsa; Jeg vissste ikke helt om jeg skulle le eller grate. Jeg pleier jo stort sett a le, men denne gangen foltes ikke det som en riktig ting a gjore. Jeg ble rett og slett sa overrasket da jeg sa meldingen at det gjorde vondt, pa en mate. Men han hevder hardnakket at han ikke har latt seg affisere av det, stemningen er det dermed ikke noe a si pa - jeg far bare klamre meg til hapet om at Adrian ikke skal gjore tilsvarende. Og her skal det klamres hardt, puh! Det er jo bare a sette igang a se for seg scenarioer dersom det skulle skje. Det viser seg altsa at livet som en blogger kan by pa overraskelser, og at det kan vaere fort gjort a glemme at man faktisk publiserer ting pa en VERDENSvev - hvilket jo innebaerer at det er tilgjengelig for absolutt alle.

Men jeg har ikke tenkt til a la det stoppe meg. Bloggingen fortsetter, og den gjor det nok med samme tone som tidligere. Med tanke pa Adrian er det jo allikevel ingen vei tilbake. Men det ble, naturlig nok, ingen telttur denne helgen. Dermed har jeg mattet ga til verks og sysselsette meg selv. Fredags- og lordagskvelden forsvant inn i evigheten slik de pleier, ol og dans horende med, men dog - goyalt! Lordag bestemte jeg meg imidlertid impulsivt for a kjope en billett til en by som heter Valdivia.

Og her er jeg na. Her er fint, om enn ikke sann overveldende spennende. Men sa har jeg heller ikke vaert her sa lenge. Et viktig poeng er at pa hostellet har de en smud sofa jeg har tatt eierskap i, og jeg fryder meg over a kunne sitte uforstyrret i en sofa, naturligvis. Videre var der et behov for a puste i annen luft som meldte seg - bade annen luft en Temuco, og annen luft en i Hochstetteer 185. Og det funker igrunnen som planlagt. Tidligere idag satte jeg meg pa en plen i solen, i mangel pa noe bedre a gjore. Det var det flere som hadde valgt a gjore, - blant andre ganske mange barn (eller altsa - det ma jo antas at det var foreldrene eller andre med ansvar som hadde tatt valget, men der var i alle fall mange barn pa plenen.) Jeg er jo vanligvis ikke sa begeistret for barn, i alle fall ikke mange barn sammen. Men idag gjorde det meg riktig glad a bare sitte a betarkte disse glade sjelene, og det gjorde meg ikkeno at de lekte sa naereme at de neste falt oppa meg. De blaste sapepbobler og lop rundt for a fange dem - jeg fikk nesten lyst til a fange sapebobler sjael, men holdt meg for god til det. I stedet gikk jeg a kjopte meg en is, og betraktet Valdivia fra en bro, foer jeg gikk hjem og kapret sofaen. Jeg er fornoyd med det valget. Jeg blir i Valdivia til imorgen, foer jeg igjen vender de ovale sko  mot Temuco og den siste uka pa skolen. Det er jo ganske enkelt for vilt at det er den siste uka. Jeg blir alltid like overrasket nar ting gar mot slutten - dustete muligens, med tanke pa at alt jo er begynnelsen pa en slutt... Neeeh, for en ikke noe hyggelig mate a se det pa. La meg se - vi vender pa det, og der pà det slik - en slutt betyr begynnelsen pa noe nytt og spennende - for min del praksisplass i selveste BUDSTIKKA - o lykke!

Jeg har funnet ut to ting

Jeg har to ting pa dagsorden i dagens blogg. De er av temmelig forskjellig karakter, men dog viktige pa hvert sitt vis. Det forste gjelder Chile og lovgivningen her - uten tvil et viktig tema. Det andre er av mer personlig karakter, og pa den maten mer viktig for meg, Hilde, men sett i et storre perspektiv, muligens uvesentlig. Men alle tenker jo mest pa seg selv, eller jeg gjor i alle fall det - dermed har ogsa det andre snev av viktighet - det er dessuten mer lystig.

Jeg sparere det lystige til slutt, og begynner med et faktum jeg har funnet ut, og som gjor at jeg idag kanskje ser pa Chile som mer underutviklet en jeg har gjort til na. Med underutviket mener jeg ikke nodvendigvis okonomisk sett, men i maten man tenker pa. Her kan man med letthet arrestere meg for a totalt glemme a ta pa meg de kulturrelativistiske brillene, som jeg jo hittil har vaert ganske flink til a bruke. Men jeg begynner a bli litt lei av skulle forsta alt mulig. Tanken her er at om om man onsker et samfunn mer likt de samfunn man har i Europa, som nesten alle chilenere forguder, ser det ut for at noen tanker ma endres.Vel - jeg har ved flere anledninger her lurt pa hvorfor det er sa fryktelig mange unge modre, og hvorfor i all verden man ikke ser pa abort som et alternativ nar man blir gravid i en alder av femten ar. For femten ar er ingen uvanlig alder a bli gravid pa i Chile, ei heller yngre. Og for den arvakne leser gar det sikkert opp for en i dette oyeblikk at, nei - for i Chile er abort forbudt...FORBUDT!!!

Na kan ikke jeg nok om norsk lovgivning til a vite nar man realiserte den abortlovgivningen vi har, men man skal da vittelig ganske langt tilbake i tid foer man begynner a snakke abort med strikkepinner og andre uhyrlige metoder? Jeg var helt sikker pa at den katolske, sor-amerikanske verden var pa samme pakka som oss nar det gjaldt slike sporsmal. Men da jeg begynte a sporre litt rundt, viser det seg at de fleste i tillegg er  i overkant skeptiske til abort. Det gikk opp for meg at for chilenske jenter a nyte den samme friheten vi har i Norge (jeg velger her a ikke legge noe som helst skjul pa at jeg er hundre prosent for den abortlovgivningen vi har i Norge) ligger LANGT frem i tid. Ingen tvil om at de har en lang rekke med debatter bade i fjernsyn og i radio foran seg dersom det chilenske samfunnet onsker a endre dette. Slik jeg forstar det, ligger det noen religiose tanker til grunn i det chilenske samfunent som er harde a knekke - og dette influerer maten de tenker pa i flere sammenhenger. En videre analyse av dette folger ikke, men det er tatt opp til vurdering om dette kan vaere grunnlag for den bacheleroppgaven jeg er nodt til a skrive nar varen melder seg. Jeg apner for diskusjon om noen mener at jeg gar for kraftig til angrep pa annerledestenkende.

Den andre tingen, som er viktigere for meg, Hilde, er at JEG HAR KJOPT MEG EN BILLETT TIL SELVESTE PASEKOYA!

EHHH??! Der tenker jeg det var flere som kjente et stikk av misunnelse? Jeg skal vandre mellom Moaiene i solnedgangen, og kjenne pa atmosfaeren og stemningen som garantert sitter igjen fra Thor Heyerdahl og alle hans EVENTYRLIGE reiser til denne sagnomsuste oya, som ligger sa isolert ute i stillehavet, Ja, for isolert er den, og menneskene her de lever sitt eget liv med sin egen kultur og dans. For danse er noe de kan der ute pa Paskeoya. dansen er selve...jjajjjajajaj, tull og toys, eller jeg kan i alle fall ikke hevde a ha belegg for dette foer jeg har vaert der og opplevd det. Men billetten er i alle fall kjopt. Det hele gikk igrunnen ganske fort - jeg kjedet meg i Temuco, fant ut at jeg plutselig hadde en uke hvor der ikke var noe saerlig skole eller noe, lop pa kontoret til veilederen min og spurte om jeg skaulle ha enksamen denne uken. Det visste de ikke enna (...), men de er alltid kule og tilgir alt bare fordi jeg er pa utveksling, jeg elsker fordeler som det, og sa "REIS! sa finner vi ut av det". Derette sokte jeg dypt i meg selv, og spurte hva det egentlig var jeg ville ha av Chile. Og oss kom frem til at Paskeoya var det som hang aller hoyest. Faen - alene reiser jeg (som vanlig), og ikke vet jeg hvordan jeg skal finansiere dette, men man lever da for gudenes skyld kun denne ene gangen, og jeg gleder meg!!!

Ellers har jeg vaert oppgitt pa to stykk barevogner de siste dagene, spist en masse sushi - jeg har fatt helt fantastisk dilla pa det, sorget for a lage litt drama og styr, og ydmyket meg selv sa mye at det begynner  a bli greit at jeg skal dra, med disse gutta i denne byen. Videre har jeg drukket mange ol, vaert pa kirkegarden her som igrunnen var ganske kul, vasket opp hver eneste dag fordi Adrian ikke gjor det, sett meg nodt til a fortelle en kompis som er tredve ar at han oppforer seg som en drittunge og idag hadde jeg pa meg solbriller fordi det var sa fint vaer. Jeg tror det var en veldig grei oppsummering av den siste uka. Na gjenstar bare helgen, og jeg kunne trenge tips - hva gjor jeg: reiser pa landet med en kompis og sover i telt, reiser til Pucon og prover meg pa a klatre en fet vulkan, eller stikker til Chillan og drikker mer med disse jentene jeg motte da jeg var a stod pa brett? Meningen med denne oppramsingen er ikke a vise frem alle de FETE alternativene jeg nar - jeg klarer helt serr ikke a velge....Men jeg heller mot vulkan...

Hjemlengsel - og noen andre ting

Forst og fremst; idag - ojojoj, sa glad jeg ble da jeg sa bade pa face og her, diverse kommentarer og tilbakemeldinger. Flere leser visst lille blogg en jeg trodde, og dette fryder jeg meg naturligvis over, men muligens viktigere - det inspirerer meg til a skrive meeeeeer! Sa se det, det ser ut for at jeg innfrir mitt lofte om nytt blogginnlegg innen sondag!

Noen sjokkeres, eller om ikke annet undres, muligens av overskriften, men altsa - idag, og litt igar, ble jeg rett og slett rammet av god, gammeldags hjemlengsel. Akkurat na er det ikke noe jeg har mer lyst til en a stikke en tur til Oslo. I bunn og grunn er det forst og fremst Temuco jeg begynner a fa litt nok av. Det er pa en mate ikke annet a gjore her en a feste, og tro det eller ei, men selv jeg begynner a bli litt lei av a drikke ol og vaere oppe hele natten. Det kan nok ogsa ha noe a gjore med at chilenere er sa fordomt uforutsigbare -  ingen kan male seg med alle dere greie folk jeg kjenner hjemme, og jeg GLEDER meg til a vaere sammen med dere igjen! Og videre - jeg er igrunnen glad hjemlengselen endelig kom. Jeg var veldig kjekkas veldig lenge og tenkte nesten ikke pa hjemme i det hele tatt - hadde det fortsatt matte jeg jo tatt meg en runde med meg selv og pratet om folelser og sann....

Far og nabo og hele gjengen samlet. Legg merke til flaskesamlingen bak pa veggen, og etterladenskapene etter 18 september-feiring

Nar det er sagt, innebaerer ikke dette at jeg ikke har det bra. Som Mads papekte da jeg snakket med han pa tlf idag, sa opplever jeg nok pa mange mater mer ting her, eller om ikke annet ANDRE ting her en jeg ville gjort om jeg befant meg hjemme i Oslo. Forrige helg var eksempelvis Eimy og jeg pa besok der pappan hennes bor - pa tjukkeste landet. Bondelandet i Norge er hardcore, men ma nok se seg slatt av bondelandet i Chile, som er enda mer hardcore. Vi festet og festet, og stilen var av typen :"Nei, klokkka er jo bare seks (om morgenen- red.anm), VI KAN JO IKKE GI OSS NA!" Og sa hev alle seg inn i hver sin firehjulstrekker, et gadget forovrig alle hadde, og freste avgarde til et after som var langt utti helvete. Da vi kom fram dit vi skulle, stod det lastebiler og firehjulstrekkere pa rekke og rad flott parkert uttafor. Jeg vil da gjerne ogsa fa papeke at alle, innebar ALLE. Pappan til Eimy, som ma ha vaert godt over femti var med pa disco og after, og kom hjem full som en dupp.

Videre var det bare a fleske videre pa piscoalen som alltid, til natten ble til dag, og jeg tilslutt naermest sovnet der jeg satt. Pa veien hjem galet det haner friskt fra flere hold, mens honene lop rundt i veien som om det var det mest naturlige i verden - jeg elsket det. Men det holdt med to kvelder- resultatet sitter i form av en hoste  jeg ikke blir kvitt og en temmelig rennende nese. Jeg merker meg forovrig at jeg er mer forkjolet her en jeg noensinne har vaert, og jeg tror ganske enkelt det skyldes herr og fru fyll og royk, eller mer konkret - festing.


Selv om jeg har lovet at jeg skal styre unna temaet Adrian, er det i og for seg en umulighet med tanke pa at han er i livet mitt hver dag for tiden, og jeg greier ikke a la vaere a nevne at da jeg kom hjem mandags kveld etter a har vaert borte siden lordag, kunne han fortelle at han hadde forlatt huset en enkelt gang, lordag ettermiddag, for a handle. Jeg kommenterter ikke videre utover det, annet en at han bare lo da jeg papekte at jeg hadde blitt gal av a sitte inne sa mye.

Hva skolen angar, gjenstar det na kun tre, eller i noen fag fire, enkle uker, ogsa er det hele overstatt. Jeg har vaert temmelig stressa til tider, og virkelig folt at jeg ikke skjonner en dritt. Til venstre og under folger et eksempel pa et utfordring som nesten gjorde at det tippet over for meg:

Okei - jeg vet ikke hvor tydelig det kommer frem av disse noe uklare bildene (har aldri skullet fotografere en hvit side foer - det viste seg a vaere vanskeligere en antatt) men altsa: ikke nok med at jeg skulle lese tungt akademsik stoff pa spansk, mern plutselig ble jeg servert et lass med formler som det tydelig forventes at jeg skal forsta. Helt oppriktig - jeg forstar nesten ingen ting av det faget der, og desto mindre av de jaevla formlene. Vi skulle ha en prove, de driver med det akkurat som pa vidergaende, og jeg ble noe desperat. Jeg lurte meg unna forste gangen med mammabesok-kortet, men tilslutt kom dagen da jeg matte til pers. Jeg fikk utlevert arket med sporsmalene, sa pa dem, apnet ordboken, snudde arket og bestemte meg for ikke a se mer pa det. I pausen kom laereren bort og spurte hva jeg hadde tenkt a foretea meg. Jeg svarte som sant var at jeg ikke forstod en dritt. Det hele har endt med at jeg na ma holde en presentasjon om stoffet foran hele klassen i stedet, men fikk i det minste trumfet igjennom at dette skal skje pa engelsk. Laereren i det faget ELSKER at jeg er fra Europa, sa jeg spiller det kortet for alt det er verdt.

Hva presentasjner angar sann generelt, har jeg altsa mattet ha en presentasjon pa spansk, i fotografi. Jeg provde a lose opp stemningen ved a apne med a sporre om noen hadde hort uttrykket "saltar despuesWirkola" - altsa hoppe etter Wirkola. Det var det ingen som hadde, sa det slo ikke an. Resten ble en temmelig fattig affaere, bade innholdsmessig og ordmessig - men jeg tror jeg holder meg flytende. Videre kan det se ut for at jeg oppfatter nivaet som hoyerer en det det er. Dette baserer jeg pa de karakterene jeg selv har oppnadd - som ganske enkelt slettes ikke er sa vaerst. De har et system som gar fra 1 til 7, der 7 er best - og jammen har jeg ikke karret til meg bade en 6.6 og en 6.9 (!!!)  i et av de vanskeligste fagene -EHHHHHH, sipo, jeg trodde ikke mine egne oyne da jeg sa det, men laereren mente at det jeg hadde gjort var bra, sa jeg surfer pa den bolgen til jeg slutter tror jeg bare.

Ute i felten som journalist - en mapuche forteller sin historie

De skriver forovrig reportasjer pa en helt annen mate her en vi gjor i Norge, og jeg foler sann sett at jeg blir utsatt for vranglaere. Jeg har en plan om a sporre laereren min om jeg kan fa skrive en selvstendig tekst, for a ove meg pa a skrive pa spansk i stedet for a drive med denne meningslose ustrukturerte skriveteknikken de utover for det baerer galt avsted.

Jeg avslutter dagens innlegg med et siste bilde fra da mamiiiii var pa besok - fra en riktig hyggelig kveld hjemme hos Marcela. Mamma var riktignok sjokkert over hvordan de bodde, men det tror jeg vi blaserte nordmenn har sa VELDIG GODT AV a se. Jeg tok mamma i a gjore narr av at vi var sa noye med a skru av lyset, men jezez, det er kun i Norge vi flotter oss slik med elektrisiteten. Vel, nok om det - en kjempegjeng pa bade den ene og den andre maten der altsa!

Besok og brodsmuler

Japi - hverdagen har igjen meldt seg. Min egen mamma har befunnet seg her i Chile sammen med meg i overkant av to uker. Men VIPS! igar fraktet en buss henne hensynslost ut av livet mitt. Jeg ble staende pa perrongen a se etter bussen ganske lenge etter at den hadde forsvunnet ut av syne. Jeg tror aldri jeg har sagt hadet til noen pa den maten foer - det har alltid vaert jeg som har skullet til et annet land, eller vaert snakk om en kortere reise eller avstand. Dessuten slutter jeg aldri a forundre meg over hvordan man det ene oyeblikket tilbringer tid sammen med en person, og i det neste oyeblikekt gjor man det altsa.....ikke. Det kan virke banalt, men dette stod jeg altsa a tenke pa der pa busstasjonen i Temuco, foer jeg bestemte meg for at det var meningslost a sta der a se etter en buss som var forsvunnet.

Det har vaert i overkant hyggelig med besok - det har rett og slett vaert en suksess, tor jeg pasta. En ting jeg fryder meg over, er at jeg tror at mamma har hatt god innflytning pa min venn Adrian - eller "var venn" har han jo na blitt. Vi omtalte ham slik sa han ikke skulle oppfatte at det var han vi snakket om, for det gjorde vi aerlig talt ganske mye.

Det gikk omlag EN dag foer mamma leste pakka. Forst fikk jeg darlig samvittighet. Vi kom hjem til leiligheten, mamma motte Adrian, han klinte til og viste seg fra sin beste side, og mamma papekte at han var snill som dagen var lang. Jeg tenkte "ojoj- for en ond person jeg er som holder pa a henge han ut i alle sosiale medier det gar an." Etterhvert beveget vi oss ut pa kjokkenet, og mamma oppdaget at all oppvasken var full av fett. Videre at kjokkengulvet ikke sa ut. Og tilslutt at komfyren er dekket av et lag med fett. Dagen etter fikk hun spasmer, og vi gikk los pa kjokkenet med alt vi kunne finne av oppvaskmidler.

Etter hvert begynte hun a sporre, bade seg selv og meg, hva i all verden han egentlig gjor her. Han forlater knapt nok huset, ser pa tv hele dagen, og gjor han ikke det, snakker han med en venninne han har i Argentina - i utallige timer. Noen ganger forteller han historier om ting hun gjor, akkurat som at han selv har vaert der. Men det har han jo ikke, for han er her. Hva skjedde med a leve sitt eget liv, liksom? En dag dro vi opp pa en lille turistattraksjon, eller egentlig den eneste turistatraksjon som finnes i denne byen, Ciero Nielol, et slags utsiktspunkt - ja, igrunnen IKKE viktig hva det er. Siden var venn jo ikke har andre ting a gjore, endte dagen tilslutt opp med at han bare trasket etter oss - han med sin latterlig darlige engelsk, mamma og jeg pratende pa norsk, jeg av og til litt oppgitt pa spansk. Han var ikke i naerheten av a lese nar det var dags a ta sin hatt og ga hjemover. ta turen Tilslutt ble min gamle (hahhah, de sier det her - mi vieja, det er goy synes jeg) rett og slett ganske irritert, og vi ble helt radville med tanke pa hvordan vi skulle riste han av oss. Tilslutt snakket vi omtrent bare pa norsk - en taktikk som viste seg a virke, da han tilslutt virket som han ble lei, og tok turen.

Okei, jeg skal fra na av gjore mitt ytterste for a styre unna temaet Adrian. Jeg foler at det jeg na har fortalt til na bor skape et noenlunde bilde av hvordan han er. Det skal bli direkte spennende a se hva som skjer idet Anette kommer - hun frykter konfrontasjon, det gjor jeg ogsa - pa en annen side er det nok det vi trenger der i Hochstetter 185, sa pa sett og vis skal det bli interessant!

Videre skal jeg vedga en sak. Det overstaende skrev jeg for riktig lang tid tilbake - det kan ha vaert snakk om sa lenge som to uker. Innflytelsen jeg nevnte over har blant andre ting ikke vist seg a vaere spesielt sterk. Det gikk to dager, sa var vi tilbake pa samme stilen. Dette med oppdateringe pa bloggen ser bare ut for a forverre seg - en helt annen trend en den jeg hadde forespeilet da jeg skrev det forrige innlegget. Jeg forstar ikke helt hvorfor det blir slik. Det har seg jo ikke sann at jeg er noe spesielt mer opptatt na en jeg var foer. Litt kanskje, men ikke til en slik grad at det skulle, eller burde han en sa stor innvirkningg pa en stakkars blogg. Fra na av prover jeg en ny teknikk - kortere, og koste pa meg noen bilder- kjenner jeg meg selv rett er det det som skal til.

Pa tampen av innlegget her, som da altsa er en god blanding av nytt og gammelt smastoff, skal jeg tilsta en ting: i begynnelsen syntes jeg det var veldig goy med daddy yanke og reggeaton og ranchera og cumbia og dette her (kort sagt: musikken det UTEN TVIL spilles mest av pa denne siden av jordkloden.....) men na ER jeg sa LEI! Takke meg til en god gammel fest med en god blanding av litt av hvert, og ikke de samme JAEVLA sangene om og om igjen, jjajjajajajjaja - det er ikke til a fatte at de aldri blir lei. Jeg er dessuuten lei av minearbeiderne og alt de tyner ut av den saken der, og jeg er lei av a ikke klare a uttrykke meg slik jeg klarer pa norsk. For a oppsummere - jeg liker a oppsuummere - jeg er mest lei av Adrian. Jeg er sa lei av han og det tykke vesenet hans at jeg snart eksploderer, og jeg har, dette er muligens litt drisitg a skrive, men hva var vel livet uten dristighet - lyst til a skade han. Ikke alvorlig, men bare litt slik at han forstar at det ikke er greit a bruke soafen som seng, stro brodsmuler i alle tenkelige kroker, sole stekefett i alle kroker som allerede er fulle av brodsmuler og at det muligens kan vaere sunt a forlate leiligehten sann i ny og ne, om ikke annet for en spasertur slik at ikke de han bor sammen med far livsvarige spasmer. Men det er altsa andre ting som ikke har med Adrian a gjore som ogsa gjoer meg litt trott. Det var en periode jeg var helt frelst pa det stedet her, og onsket at det skulle vaer et ar. Akkurat na forholder det seg ikke slik. Jeg har det fortsatt fint, men begynner a innse at jeg nok har det aller morsomst i Oslo - og morsomt, det skal man jo ha det:) Og helt tilslutt - jeg lover et nytt innlegg innen sondag! Dette innlegget skal ikke inneholde et ord om Adrian, ei heller om hvor darlig jeg er pa a oppdatere blogg. Jeg haper dere ikke gir meg opp! Takk!

Litt ymse prat

Na har det blitt slik jeg fryktet. Jeg er ikke flink nok til a oppdatere bloggen, og jeg visste at det kom til a skje! Det har gatt godt over en uke, og jeg ma innromme at jeg knapt har ofret bloggen en tanke... Og det skyldes ikke at jeg ikke sitter nok pa Internet. Snarere tvert om. Jeg synes ikke jeg gjor annet en a sitte og nerde meg rundt pa verdensveven etter at jeg skaffet meg denne notebook`en. Jeg har blitt en Facebooknerd av dimensjoner. Jeg er ikke komfortabel med det, men ser pa sett og vis pa det som en nodvendighet. Dette fordi chilenere fortsatt er pa det stadiet vi var pa ungdomsskolen nar det gjelder mobiltelefoni. Det er et evig mas om ringeminutter, klikkringing og kontantkort, og de aller fleste har stort sett ikke "minutos" pa telefonen sin. I stedet kommuniserer de gjerne gjennom Facebook og MSN. Jeg hadde ikke hatt MSN-kontoen min apen siden jeg gikk pa videregaende, tror jeg, men var helt enkelt nodt til a apne den igjen her, skulle jeg ha noen sjans til a komme meg ut av leiligheten.

Tilbake til bloggen, og tilstanden her. Man kan kanskje sporre seg hvorfor jeg med sa stor sikkerhet visste at dette kom til a skje. Jeg tror det bunner i en barndom dominert av forsoksvis, og stort sett feilslatt, dagbokskrving. Jeg fikk ofte ny dagbok til jul, slike fine med las man gjerne liker nar man er barn. Nyttarsforsettet som fulgte var gjerne a gjore en innstats for at boken skulle vaere full nar en ny jul igjen meldte sin ankomst. Jeg tror aldri jeg holdt forsettet lengre en litt uti februar. Og det er liksom den samme folelsen jeg har na. Det kan hende det er fordi livet i Temuco har blitt mer vanlig, eller normalisert. Jeg synes ikke lenger det er sa spennende a fortelle om loshunder og soppelposer i traerne, og alle de andre tingene jeg syntes var veldig rart i starten, men som jeg na pa mange mater har vent meg til. Jeg satser pa at det er en forbigaende fase.

I grunenn er det litt merkelig, for jeg foler at jeg knapt nok har vaert i Temuco den siste tiden. Forrige helg bestemte jeg meg for a ta Adrain-fri, og stakk til snoen pa egenhand. Jeg tror han ble litt paff, for han vil nok egentlig gjerne vaere med. Men na har jeg tilbudt han a prove seg pa snowboard to ganger, og han kommer bare med latterlige unnskyldninger, sa na er kvota brult opp-jeg tror ikke han er keen, og jeg gidder ikke sporre mer. Jeg hadde uansett en kul helg, og ble kjent med noen goyale jenter som hadde ganske peil pa ski, sa da slapp jeg for forste gang a kjore alene:) (med tanke pa at jeg er helt RAM pa brett, trenger jeg naturligvis a kjore med noen som har litt peil, ma vite....hrrrr)

Videre har altsa min egen mamma endelig funnet veien til Chile! Ut av en annen verden hyggelig med besok - det blir plutselig nesten som a vaere hjemme igjen, uten a vaere hjemme. Jeg reiste til Santiago for a plukke henne opp, og siden har vi reist litt rundt sa mor far oppleve litt av hvert av dette LANDSTRAKTE landet. Det skal sies at det befatter seg noe annerledes a reise rundt med sin na seksti ar gamle mor enn venninner, eller alene slik jeg vel egentlig er blitt vant til i det senere, men jeg liker det. Jeg dummet meg ganske enkelt litt ut i starten, og foretok et noe slepphendt hotellvalg. Da mamma kom inn pa det fuktige og ganske enkelt forferdelig ukoselige rommet jeg hadde funnet, ble hun helt forskrekket. Det var ingen annen utvei en a begi seg ut pa leting etter et annet, men vi fant ganskje kjapt et bedre sted til samme prisen, og alt ble bare fryd, og naturligvis ogsa gammen. Senere har jeg bare fatt kreds for a vaere flink til a reise og a finne frem - men det haper jeg da for guds skyld at jeg er ogsa, ellers ville jo nesten hele livet mitt, i alle fall frem til de fireogtyve, vaert naermest bortkastet......

Vi er i alle fall henrykt over Valparaíso hvor vi befinner oss na, sa far vi se hvordan mamma liker Temuco og soppeltraerne - og alle de andre finurlige tingene som befinner seg der nede!

Jumbokaos

Jeg prover her med et lurendreierorientert ordspill i min overskrift a forvirre mine lesere til det ytterste - og da isaer mine folgere, som til min ENORME glede har steget i antall fra 8 til 10. Jeg opplevede det som et byks fra et ensifret til et tosifret antall, i lopet av hva jeg vil kalle kort tid. Jeg klappet nettopp i hendene av glede her jeg sitter for meg selv pa det temmelig kalde biblioteket pa Universidad Mayor. Jeg har jakka pa, til tross for at solen skinner sprekt ute. Ofte er det mye kaldere inne enn ute i dette landet. Jeg ser ikke helt vitsen med det, og jeg tror ikke det er kulturelt betinget da Chilenere stadig klager over at de er kalde. Dette kan med andre ord ikke vaere tilsiktet.

Avsporing. Vi vender tilbake til overskriften. Jeg foregriper at de fleste tror at man igjen er blitt utsatt for et bokstavelig talt rystende jordskjelv i republikken Chile, og at det dermed har oppstatt et kaos med konsekvenser, tilstander, odeleggelser og naturligvis kaos av jumbodimensjoner. Dette er imidlertid ikke tilfelle, og jeg gnir meg i hendene om jeg lyktes a lure folk med min foraeederiske overskrift. Den arvakne vil huske at mitt "naerbutikksupermarked" heter Jumbo, og det var her kaoset var et faktum den forste dagen etter Bicentenario.

Jeg hadde vaert pa gymmen, Harolds gym, som vi na kjenner til, og strenet derfor rundt i mine frekke tights. Planen var a unnagjore handlingen kjapt. Handling var imidlertid patrengt da kjoleskapet inneholdt et glass sylteagurker (de hadde tilbud sa jeg kjopte to glass for prisen av ett, dermed hadde jeg nok sylteagurker for et vondt ar) en flaske brennevin av noe Baileys-lignende slag Adrian gikk til anskaffelse av da vi flyttet inn, og noen ratne gronnsaker. Jeg tror faktisk det var de gronnsakene vi kjopte den dagen pa markedet da Adrian fikk det sa travelt med a komme seg hjem. Som jeg nevnte da spiser ikke Adrian sa mye gronnsaker, og jeg er ikke hjemme nok til a sette alt sammen til livs. Dermed ligger de enna i skuffen og utveksler eten og lager en riktig ratnefest i kjoleskapsskuffen. Vel - siden jeg ikke akter a spise Adrians fett, ei heller de ratnede gronnsakene (de var gatt over selv min grense) var altsa handling pakrevd.

Men min forestilling om a unngajore handlingen pa kort tid, kunne jeg kjapt forkaste. Chilenere er minst like ille som nordmenn etter en langhelg med stengte butikker.Slik jeg ser det er dette et underlig fenomen. Etter flere dager med intens fratsing i empanadas og annen snaekks er akkurat som at en hel nasjon blir rammet av akutt hungersnod idet en slik langhelg kommer til en ende. Man MA handle, MYE, og det NA! Jumbo var dermed fylt til randen av naermest deperate mennesker pa matjakt - inkluder meg selv, naturligvis. I folge Adrian hadde alle kassene i tillegg gatt til helvete. Jeg ymtet frempa om at dette muligens kunne vaere en konsekvens av stor pagang, men slik jeg forstod det stilte han seg ikke videre apen for det. Han viftet kun med de korte og tykke fingrene sine som svar, og jeg er ikke sikker pa om dette var for a tilbakevise pastanden min, eller uttrykke at han var enig. Jeg heller mest mot det forste.

Jumbo var altsa et kaos uten like denne dagen, og folk far en merkelig tendens til a ombestemme seg forst idet de ser hvor lang koen er nar de kommer frem til kassa. Det etter a ha samlet sammen alle de tingene de hadde tenkt til a kjope - ikke foer, for eksempel idet de gar inn i butikken og ogsa har mullighet til a registrere at koen ved kassa er lang. I denne situasjonen er det av en eller annen grunn helt greit a bare sette fra seg kurven pa et hvilketsomhelst sted, eller kaste alle tingene i en hvilkensomhelst hylle man matte befinne seg ved siden av. Resultatet var altsa at det la kastet ting alle veier, spesielt ved kassaomradet. Gode gud, det fremkalte minner om livet i kassa pa Rema1000, og jeg bestemte meg for a vaere glad for at jeg ikke jobbet pa Jumbo i stedet for a irritere meg over at koen var lang.

For koen var jammen riktig lang. Jeg tror jeg ventet i omtrent forti minutter. Ipoden var som alltid en redning, og etterhvert fant jeg stor underholdning i a observer alle de snurte og oppgite ansiktene rundt meg. Jeg tror ikke det er noe, NOE, som fremkaller SURE og MUTTE ansikter slik en riktig lang ko ved kassa pa supermarkedet gjor. Jeg tror jeg sa en person som smilte. Med unntak av denne var det en surmuling og okking og stonning denne verden sjelden ser maken til. Jeg er uten tvil: lederen for foreningen for kronisk snurpeansikt er nodt for a hatt en finger med i spillet. Veldig spesielt, synes jeg, at hun forfolger meg hit til Chile. Jeg satser pa at jeg rister henne av meg i Argentina.

Det er rart hvor mye man kan fa seg til a skrive om en triviell ting som kassako. Jeg skal avslutte na, men ma fortelle to ting foer jeg avslutter. Adrian stovsugde igar. Jeg trodde ikke mine egne oyne. Jeg skal ikke utdype det mer, men jeg tror, eller haper kanskje mest at han begynner a forsta. Avslutningsvis onsker jeg a fortelle at jeg var blandt de tre beste i klassen pa proven vi hadde i fotografi. Nivaet virker ikke videre hoyt, og karakteren var ikke saers god, men jeg forventer allikevel a hoste kreds for dette. Helst pa facebook, sa flest mulig kan se hvor flink jeg har vaert. Takk.

Vi er kommet hjem fra tur.....

turen gikk til Chiloé, ei oy sann omtrent ti timer sor for Temuco, og videre freste vi til Puerto Varas. Jeg skal ikke fortelle sa mye om turen. Den forlop seg ganske kjedelig. Det regnet og regnet, og var temmelig kaldt.

Det kjedeligste var imidlertid ikke regnet, men reisefolget mitt. Jeg skal prove a gjore mitt beste for at denne bloggen ikke blir en klagekanal for mine irritasjoner nar det gjelder Adrian, men det er jammen ikke helt lett a styre unna. Jeg tror virkelig, helt oppriktig, han er en av de kjedeligste personene jeg har mott i mitt liv. Og jeg tror jeg kan sla i bordet med a ha mott endel folk. Ikke sa beleilig at vi bor i den samme leiligheten og han, som jeg har vaert inne pa tidligere, apenbart ikke har planer om a skaffe seg noen venner, kanskje med unntak av meg, Hilde, som pa min side ikke betrakter ham som en venn. Jeg fikk helt angst av at han til stadighet foreslo at vi, han og jeg, skulle reise forskjellige steder, og det hele toppet seg da han plutselig ymntet frempa om at han skulle reise med meg og min mamma som ankommer Chile om knapppe to uker. Det skjer ganske enkelt ikke under noen som helst omstendighet!Jeg lurer pa hvordan jeg skal legge det frem. Jeg kan jo ikke si at jeg ikke vil reise med han fordi det er sa kjedelig?¿ eller kan man det??? Vel - jeg sitter i en slags saks foler jeg, men na har han rigget seg til pa sin faste plass foran tven og ser pa et eller annet vanvittig soplete greier. Ute skinner solen, og det er festtid, sa personlig har jeg tenkt til a bruke det som er igjen av denne dagen pa noe mer underholdende. Jeg ma ut av det huset her na. Jeg tror jeg velger a bare snike meg ut.......

Jeg har i alle fall vaert pa to forskjellge vulkaner siden sist og lekt meg litt mer pa brett. Jeg elsker det helt, og det at vi fikk rundet av turen med det gjorde det hele verdt det. Jeg blir ganske enkelit ikke lei av a sitte i stolheisen og stirre opp pa de kule vulkanene, sa selv om loypene pa Volcan Osorno, som vi besokte sist ikke var av de mest imponerende, er det kult fordet.

Dette innlegget var mest ment som et livstegn - jeg er tilbake fra tur, alt vel, om dog noe kjedelig - jeg kommer sterkere tilbake en dag senere. Na skal jeg hakke meg ut og ha det litt goy her i Temuco uten den kjedelige kroppen folgende etter meg hvert skritt jeg tar - vive bicentenario!! Aaaa, en ting - i Chiloé hadde de forresten soppelkasser, men om mulig enda fler lausbikkjer en her, skabbete som fanden selv!!

Bicentenario

Jeg liker Chile, og chilenere, bedre og bedre. Det kan skyldes at jeg kjenenr flere og flere, og de jeg kjenner kjenner jeg na ogsa bedre. De viser seg ganske greie, og ikke minst glade i a ta seg en fest. Og slik fungerer jo jeg ogsa - for et sammentreff! Den 18 september feirer de at de ble losrevet fra spanjolene, og i ar er dette intet mindre en 200 ar siden - dermed bicentenario. 1 september begynte de feiringen. Taxier begynte a kjore rundt med flagg pa taket. Pa skolen startet de med a pynte biblioteket. Na er skolen en eneste fest av bannere og flagg i de chilenske, og forsavidt ogsa de norske, fargene. I butikkene selger de alt mulig dill og dall velegnet til feiring. Den tradisjonelle dansen heter queca, og mitt inntrykk er at man varmer opp til a klaske til med quecadansing denne verden knapt har sett maken til neste lordag. De har dessuten en folkedrakt egentlig ikke helt ulik bunaden. Denne er om dagen a finne i alle butikker, det vaere seg Jumbo og Lider, samt de storre kleskjedene. Det er detta man kaller PATRIOTISME. Jeg gleder meg som en unge til neste helg. Fire dagers feiring til ende. Og etter alt oppstyret a dommer er dette helt enkelt nodt til a bli tidenes fest!

I tillegg til a royke og drikke som vikinger har de noen andre morsomme vaner. Man henger blant annet sopla si opp i traerne. Jeg skulle onske jeg kunne fortelle en vill historie om at dette har rotter langt tilbake i tid, og at de tror at det skal skje noe spektaklulaert nar de gjoer det - og at det gjerne gjoer det ogsa!. Det kan jeg dessverre ikke. Det har en temmelig enkel forklaring; hunder. Henger de ikke sopla opp i traerne eller legger det oppa buskene, kaster bikkjene seg over det, og gata ser ut som et rent helvete dagen etterpa. Det hender naturligvis at folk ikke henger det opp - til glede for de stakkarslige bikkjene, til frustrasjon for soppeltommerne jeg antar blir ansvarlige for a rydde opp. Det fremstar for meg sommerkelig at de ikke har slatt dem at det gikk an a sette opp sopplekasser. De har soppelkasser i sentrum....

For a fa flere i arbeid, eller noe slikt ( dette er min teori, det er mulig den er lett a tilbakevise ) har de et merkelig system i butikker og kiosker. Onsker man a kjope noe, ma man foerst ga i kassa, be om og betale for det man vil ha. Deretter avanserer man til en disk der man far utlevert det man har kjopt. Jeg klarer ikke a bestemme meg for om det er en bra eller darlig ting. Pa skolen bruker jeg fryktelig mye tid pa a sta og vente i de forskjellige koene. Jeg gar dit hver dag og kjoper kaffe. Jeg tror for det forste at de tar seg betalt for den dyreste kaffen som er. En gang gikk en annen jente i klassen for a kjope kaffe for oss begge, og hun betalte type halvparten av det jeg pleier. Hun kom riktignok med en annen type kopp, men om den kaffen i den den andre koppen er billigere vil jeg jo heller ha den....De har en merkelig oppfatning her om at blekfjeser har mange penger. Kankje fordi jeg ser velfodd ut::) Videre begynner jeg a bli litt trott av a matte forklare gutta bak disken hver eneste dag at jeg ikke vil ha sukker i kaffen. Eller sotninigsmiddel. "Jammen, da er jo kaffen veldig sur?" spor de. Hver dag. "Sipo, det er ikke forste gangen jeg drikker den slik", ma jeg svare da. Dette har liksom blitt en greie omtrent som det med chuchuflayen.

Chilenere bruker mere slang en noe annet folkeslag i verden, tror jeg. Jeg har laert meg de viktigste, men jeg foler fortsatt at jeg matte laere et nytt sprak da jeg kom hit. De kaller det modismos. Dette har fort til at jeg til tider har endt opp noe forvirret. Jeg oppfattet blant andre ting at folk stadig sa "vas al tiro"." Al tiro", tenkte jeg - det skjonner jeg ikke, og slo det opp i ordboken. "Gevaerskudd", stod det der.Skal du ga gevaerskudd gir ingen mening slik jeg ser det. Tilslutt matte jeg sporre Eimy. Skudd gar fort, og meningen blir dermed - skal du ga allerede, eller na, med en gang, fort! Ha, jeg elsker sant. Men det kommer nok til a ta meg lengre tid a laere spansk her en det ville gjort eksempelvis i Colombia. Jeg har forresten funnet flere morsomme ord i ordboken: tryllemiddel og spradebasse er blandt de morsomste jeg kommer pa i farten. Jeg skjonner virkelig ikke at disse ordene fortjener en plass i ordboken - skyldes det at spansk er sa rikt at man har problemer med a finne tilsvarende ord i det ORDFATTIGE norske spraket? Jeg blir forovrig mer og mer opptatt av a bevare norsk, jeg kommer til a vende hjem verre en jeg var foer jeg dro...

En bildedokumentasjon

En lordag vi kjedet oss, reiste Adrian og jeg pa markedet. Han stilte godt forbredt med sekken klar til a fylles og mange penger pa baklomma.

Stemningen var riktig god pa markedet denne dagen - nesten ALLE ville fotograferes!

Og vi handlet masse frukt og gronnsaker - sa mye at det ikke fikk plass i sekken! Adrian brukte alle triks han kunne for a fa med seg sakene hjem. Jeg skjonner ikke helt hvorfor vi alltid kjoper sa fryketlig mye frukt. Han spiser det ikke uansett, sa ofte ratner det.

Da sekken var fylt, var det slutt pa moroa. Da bar det rett hjem! Vi tok bussen.Bussen er alltid goy. Det humper og skangler. Legg merke til det oversiktlige og LAMINERTE rutekartet for linje 3. Og Jesus-klistremerket, naturligvis. Bussene har forresten ofte goyale navn - Crazy machine og greier i den duren der. Ogsa kommer det gjerne noen folk pa og selger mints, eller en penn, eller et blad.

Sekken ma ha vaert temmelig tung, for plutselig kunne ikke Adrian vente med a komme seg hjem.

"Mi casa en Chile" sa jeg fornoyd, og tok bildet av huset vi bor i. "uuuummmmm, eh - NUESTRA casa en Chile" rettet Adrian meg med en noe mutt tone. Javel, da, vart hus i Chile. Her, i forste etasje bor vi!

Jeg har plutselig blitt mamma, sann over natta. Jeg rydder og rydder etter Adrian. Slik ser det ut omtrent hver dag nar jeg kommer hjem:

Mulig de har andre sedvaner, eller vaner, for den saks skyld nar det gjelder det a dele leilighet i Spania. Jeg gir det ikke lenger til oktober. Jeg var iferd med a sprekke igar. Bestemte meg for a ta det opp med ham pa en voksen mate - be han se til helvete a begynne a rydde etter seg. Men vips! sa skulle han plutselig ut og gjore noe greier. Jeg feiret den forste kvelden i sofaen med Seinfeld og lesing til prove. Idag morges kunne han fortelle at han hadde vunnet over attetusenkroner pa kasinoet. Jeg forventer at han spanderer noe kult nar vi skal ut og reise i uken som kommer. Da har vi friiiiiiii:)

Og en ting til jeg ma vise. Sosteren til Eimy, Fernanda har en sonn. Han heter Jose Thomas og er tre ar. Jeg er jo egentlig ikke sa glad i barn, men han her er fet. Her skremmer han meg med en plastilinaslange han har lagd:

Oi, jeg ser na at han bare skremmer meg. Men han og Fernanda lop forst rundt og skremte alle med plastilinaslangene. Jeg lo sa jeg daevva. Han far vaere oppe til seint pa kveld, og far igrunnen alt han peker pa, men jeg tror det blir folk av ham. Her om dagen fikk jeg et kyss pa kinnet da jeg gikk - jeg foler meg dermed akseptert.

Onsdag 1.9 - Daddy Yankee pa stadion German Becker - les anmeldelsen HER!

Ikke utsolgt. Mannen fra Puerto Rico, Raymond Ayala, bedre kjent som Daddy Yankee - eller EL JEFE og THE BIG BOSS ankom med sitt crew av dansere og DJ´s igar TEmuco by pa sin Chile-turné "Mundial".  En populaer artist til tross, stadion German Becker var langt ifra utsolgt, og spesielt i VIP-avdelingen var det mange ledige plasser. Det chilenske folk kan nok vanskeligere a underholde en crowden man finner lengre nord, der et mer danseglad folk har bosatt seg. Men de fremmotte stilte med store forventinger og sultne blikk, det er ikke hver dag selveste symbolet pa reggaeton er a finne pa disse breddegrader. Dessuten var hele den lokale fanklubbenpa plass - i hvite klaer og med store bannere for a aere sin store helt.

Den som venter pa noe godt......De fremmotte matte smore seg godt med talmodighet, for THE BIG BOSS vet definitivt hva hans opptreden er verdt. Han lot publikum vente i gode to timer foer han endelig entret scenen. Da var det enda godt det var bade kaffe og completo a fa kjopt, samt flagg og hodeband man kunne glede seg over mens man ventet. Etterhvert oppstod det noe misnoye i mengden, noen hadde nok gjerne sett at man bod pa en oppvarmingsartist. Det gjorde man imidlertid ikke, muligens for ikke a stjele oppmerksomheten fra hovedpersonen.

Leverte. Men da THE BIG BOSS endelig entret scenen, var all misnoye glemt. Stemningen stod i taket da han apnet showet med "Descontrol" etterfulgt av "Lo que paso paso?", og videre kom klassikerne pa lopende band - "Rompe, rompe", "Solido" og naturligvis "Gasolina", for a nevne noen. Og selvfolgelig ikke en konsert med THE BIG BOSS uten et mobilshow - av med alle lysene og manos arriba med mobiltelefonlysenen tent. Og deretter matte publikum opp med sine medbragte kameraer, og knipse med blits. En fest i seg selv a observere all blitsen som flashet over den morke scenen - bare en artist som Daddy Yankee kan skape slik stemning.

Arrogant. Men selv om publikum moret seg, og alle de viktigste sangene ble fremfoert, er det ingen tvil om at rapperen fra Puerto Rico fortjener sitt arrogante rykte. Etter knappe 45 minutter avsluttet han, noe som ma kunne sies a vaere kort levert. Pa publikums oppfordring kjorte han ett ekstranummer, foer han forsvant ned i gulvet pa sitt Daddy Yankee-vis, med en enkel forklaring: na gadd han ikke mer. Sa forsvant THE BIG BOSS for oynene pa et halvtilfreds Temuco-publikum, som dagen etter vaknet opp til meldingen om at konserten de hadde vaert pa hadde vaert a hore over hele byen. Til syvende og sist var det nok verdt ventinga, pa tross av noe kort spilletid - ingen vet nar EL JEFE igjen finner veien hit, og hadde vi det morsomt? Ja, det hadde vi.

Tre ting som har skjedd de siste dagene jeg synes det er verdt a fortelle om

Noen ganger skal det ikke sa mye til for a gjore en trotter glad:

Det er veldig vanlig at folk gar rundt a selger ting; pa dora di, pa skolen, pa gata etc. En dag kom det en gutt i fotoklassen og spurte om jeg likte dette - Chuhuflay, eller noe slikt. Dette fordi venninnen hans solgte det, og jeg tror han lurte pa om jeg ville kjope. Jeg skjonte selvfolgelig ikke noe av hva han pratet om, og dette ble etterhvert en slags gjenganger, eller vits, som vi tullet med i noen timer (altsa ikke i mange timer etter hverandre, men i fotoklassen.) Og igar hadde han vaert sot nok til a pakke inn en slik chuchyflay (jeg tror egentlig ikke det skrives slik, det er nok et slags forsok pa a gjore det til et engelsk ord....) i litt papir med denne paskriften. Det foltes nesten som a ha en hemmelig venn, slik man gjerne hadde pa barneskolen. Ganske god var den ogsa.

Idag reiste jeg inn til sentrum. Det ble ikke per fot, slik jeg foregrep, der var ikke nok tid. Det er i og for seg uinteressant - formalet med reisen er jo mer spennende. Man kan jo aldri vite om sitt RUT er ferdigstilt. Selv om jeg denne gangen folte meg temmelig sikker pa at jeg kunne ga derfra med forettet sak (ok - jeg velger her a benytte meg av et ord jeg ikke er sikker pa om jeg kan bruke i denne sammenhengen - forrettet. Ifolge den norske ordboken innebaerer dette a utfoere kirkelig gjoremal, men kan man si uforrettet, sa ma man da ogsa kunne si forrettet? JEG GJOR DET!)da jeg mottok en telefonsamtale fra damen jeg na er pa fornavn med pa kontoret pa Registro Civil fredag forrige uke om at kortet na var ferdig. Og jammen innebar det ikke riktighet! Dette gjorde meg virkelig veldig glad - alle spor jo om dette fordomte RUT - kortet hele tiden, og na er jeg endelig stolt innehaver av et slikt! Her om dagen fant jeg forresten ut at TING ogsa har sitt eget RUT......Det stod oppi en sko jeg var hypp pa a kjope. RUT,kolon, og deretter et langt nummer. Jeg tror forresten jeg endte opp med a kjope skoene.

Idag braker det los - EL JEFE, THE BIG BOSS, EL MAESTRO er i byen. Jeg skal ut og danse som en hund. Man tror sikkert at det innebaerer at jeg skal danse mye, og det gjor det forsavidt ogsa, men de har en egen dans, eller vent, det er et verb - perrear. El perro er en hund, og ordet har sin opprinnelse i hvordan hunder parrer seg. Slik danser man til reggeaton - yesssssss.......Kanskje overlater jeg dette til folk som kan det. Goy skal det uansett bli - DALE MAS GAZOLINA!

Koz og klemz

Chile er en klemmende nasjon. Laereren, folks foreldre, diverse mennesker som arbeider pa skolen - i kantina, i resepsjonen, pa DAE - kontoret - folk man moter for forste gang og venner, naturligvis, skal klemmes. Og det hver eneste gang man motes. Og nar man sier ha det. Til tider er det et eneste klemme-inferno. Nar mange mennesker motes ma man nesten sette av tid til klemminmg foer man kan komme i gang med det man skal.

Dette gjor meg usikker. Hvem skal man klemme, og hvem ikke? Videre folger et par eksempler pa situasjoner hvor denne klemmingen har gjort det vanskelig a komme fra en ikke-klemmende nasjon: en gang kom jeg til en fest hvor det befant seg noe slikt som atte gutter, hvorav jeg ikke hadde mott noen foer. Jeg ble litt overveldet da jeg kom inn doren av sa mange ukjente, og begynte med a klemme han ene. De andre virket ikke videre interessert, sa jeg ga meg der. Etterpa foltes det imidlertid litt rart at jeg bare hadde klemt han ene. Jeg tror det forventes at man tar hele runden. Men det er da virkelig litt masete det ogsa. Det ble uansett en morsom kveld.

En annen gang tok Marcela meg med for a introdusere meg til en fyr som vasker klaer pa skolen. At han skulle klemmes virket som den storste selvfolge. Han reiste seg fra stolen og tok hele runden rundt skrivebordet for a klemme meg. Det var rart syntes jeg. Og da vi gikk igjen etter sann omtrent to minutter, skulle vi klemme igjen. De holder seg heldigvis bare til den ene siden, og ikke begge slik det kan se ut for at det er i Spania (dette baserer jeg pa da jeg motte Adrian for forste gang.) Jeg gjor det, men ser ikke vitsen.

Jeg horer videre til den gruppen mennesker som mener at "hvordan gar det?'" er et meningslost sporsmal. Med mindre man virkelig vil vite hvordan den andre personen har det. Jeg mener at de fleste ville bli overveldet begynte man a legge ut om hvordan man har det hver gang det spurtes om hvordan det gar. Jeg er inneforstatt med at det er en hoflighetsfrase, men jeg ser pa den som en unodvendighet. Sann sett har jeg VIRKELIG havet pa feil sted. Oboyoboy! De spor ALLTID, helt serr UTEN UNNTAK hvordan det gar! Jeg har naturligvis spurt om det forventes at man svarer, og det gjor det, men selvfolgelig da bare "bra" - og som i Norge, ingen utgreiing om hvordan det egentlig gar. Jeg blir mer demonstrativ her enn i Norge nar det gjelder det greiene der merker jeg.

Men jeg har oppdaget en annen ting som er sa fantastisk her at det veier opp mot alle darlige vaner chilenere matte ha. Oi - pa med de kulturrelativistiske brillene - de vanene chilenere har som er annerledes en de vanene vi har i Norge, var naturligvis det jeg mente a si. Men okei - holde dere fast....

Det finnes nesten ingen barnevogner! DET FINNES NESTEN INGEN BARNEVOGNER!!! Na skal det sies at jeg savidt hadde rukket a konstatere dette faktum for meg selv foer det kom et par rullende med en. Men hittil har jeg observert tre stykker, hvilket utgjor en minimal prosentandel sett i forhold til de som ikke har barnevogn, og man ma ta i betraktning at jeg har vaert her i maned.. Sa imorgen har jeg fatt inn pa oret at min RUT skal vaere ferdig (en maned etter at jeg avla et besok pa imigrasjonskontoret forste gangen) og jeg tror faktisk at jeg skal spasere inn til sentrum og nyte den hoyst sannsynlig barnevognfrie turen. TAKK FOR DET!

Temucolife

Brikkene begynner a falle pa plass - jeg foler at jeg har et liv i Temuco. Og jeg liker det. Det har blitt noen endringer fra slik ting var i starten, og noen ting har ikke helt endt opp slik jeg hadde sett det for meg. Jeg begynner med endringene.

Universidad Mayor badet i sol en ettermiddag en hvilken som helst dag

Pa skolen kan jeg som nevnt tidligere velge nesten de fagene jeg vil. Utvelgelsesprosessen er herved et tilbakelagt stadium, og det har blitt slik at jeg har tre journalistiske fag; periodismo y diversidad, periodismo de anticipacion og periodismo ingles. Sistnevnte kan man gjerne le av. Jeg gjor det  i grunnen sjael. Jeg er virkelig, oppriktig talt, alt for flink til a vaere i den klassen. Kanskje skyldes det latskap at jeg valgte dette faget, kanskje skyldes det andre ting. Den som leser videre far nok svaret pa det. Videre pa timeplanen star fotografi, hvor jeg forovrig har den kuleste laereren, og diseño y editicion de media (tror jeg det heter...). Flotte saker. Dette skal jeg komme meg gjennom uten det storste drama, tenker jeg.

Vi over oss pa a fotografere i "Fotografía". Ganske sa goy. 

Til a begynne med hadde jeg valgt et fag som virkelig var helt uoverkommelig vanskelig, og det er her endringen ligger. Forst lurte jeg meg selv til a tro at jeg skulle klare det, og at jeg er en sann person som klarer a jobbe meg gjennom alt. Fra na av hersker det ingen tvil: det er jeg ikke. Jeg ga det opp, og oss ble enige om at det var bade kulere, morsommere og til syvende og sist ogsa kanskje mer laererikt a ha et fag som er kjempelett - periodismo ingles - for da far jeg tid til a studere litt spansk ved siden av (hvilket jeg faktisk gjor fra tid til annen.) Jeg er jo dessuten her for a ha det litt goy, og bli venner med andre ting en et bibliotek. Det er imidlertid grunn til a holde litt igjen pa morsomhetene. Chilenere drikker med begge henda, blander femti-femti pisco og cola, og holder det gaende til sola star opp, eller lengre om det passer seg slik. Dette forte blant annet at undertegnede ikke var tilstede i sin andre time i Periodismo de Anticipacion idag, hvilket jeg haper ikke far konsekvenser utover den darlige samvittigheten som meldte seg omtrent da klokken slo to, og det at timen for lengst var over var et faktum. Jeg drister meg til a fortelle denne historien til tross for at det nok ikke faller i sa god jord hos internasjonalt kontor ved Hogskolen i Oslo, eller hos mine foreldre for den saks skyld.

A bo sammen med Adrian har videre ikke blitt helt slik jeg hadde trodd. Tidligere har jeg valgt a spare meg for detaljerte personforklaringer, i frykt for at vedkommende skal finne bloggen, og fa en person som snakker norsk til a oversette for dem hva jeg har skrevet om dem. Denne frykten foler jeg imidlertid ikke nar det gjelder Adrian - jeg tror ganske enkelt han er for lat til a foreta seg noe slikt.

Jeg ma forst si at Adrian er en grei gutt. Jeg merker at han muligens er blitt noe negativt fremstilt pa bloggen, og det skyldes nok at jeg har skrevet nar jeg har vaert irritert pa han. Rent PERSONLIGHETSMESSIG har jeg ingen problemer med han - han er bade snill og omtenksom. Men han er ogsa helt ubeskrivelig lat og forferdelig foretakslos. Hver eneste dag (per dags dato uten det klassiske unntaket) nar jeg kommer hjem, ligger han i sofaen (som han forovrig eier. Sannhet: jeg har sittet i den EN gang siden vi flyttet inn) i morket, spiller poker pa lille pcen sin og med The Simpson pa full guffe. Det er i og for seg helt ok, om han syntes det er en morsom mate a bedrive tiden sin pa, sa er det naturligvis greit for meg. I denne sammenhengen er det langt mer irriterende er det a finne kjokkenet i et helvetes rot hver bidige dag. Vasken er alltid full av oppvask, og han velger stort sett og ta klaerne sine ut av vaskemaskinen, og ikke lengre. Problemet er jo apenbart ikke at han ikke har TID til a bare gjore en bitteliten innsats. 

Hittil har jeg ikke sagt noe, men jeg vasker derimot gjerne opp alt i det oyeblikket jeg kommer hjem. Jeg foler selv at jeg gjor det svaert demonstrativt, for a fa han til a forsta at jeg ikke liker et kjokken som ser ut som en soppeldynge. Med tanke pa at han fortsatt ikke har brukt en kalori pa hverken a vaske opp eller gjore andre ting, tomme soppel, for eksempel, er det muligens ikke demonstrativt nok. Jeg ser for meg at jeg kommer til a EKSPLODERE en gang uti, tja, oktober kanskje.

Det virker dessuten ikke som at han har tenkt til a skaffe seg noen venner. Dette blir pa en mate litt trist, synes jeg. Han ligger i sofaen hver kveld og spiller poker - den samme aktiviteten han da pa en mate har brukt hele dagen pa ogsa. I begynnelsen spurte jeg om han ville vaere med pa litt fest og moro. Det ville han ikke. Na gidder jeg ikke sporre mer. Energy Life har det heller ikke lyktes meg a fa han med pa, og idag toppet det seg da han ikke engang ville vaere med til sentrum bare for a gjore NOE, liksom. Sa Adrian er kongen av huset, jeg er hushjelpen. Slik foler jeg det, i alle fall. En sak har jo som kjent alltid to sider - mye mulig han har en annen versjon. Men jeg fikk nettopp bestemme hva vi skulle se pa TV, sa stemningen oss imellom er det altsa ikke noe a si pa - i alle fall ikke enna.

Livet pa U - som de sier. Venstre, mer fototime, midten, en slags turnering de hadde pa skolen, Trofeo Mayor, hoyre, traer smykker skolegarden pa Universidad Mayor.

Kolombianske kuriositeter, del 2

Haha. HAHA! Jeg vet, jeg VET at folk tror at jeg har glemt at jeg la inn et innlegg som het "Kolombianske kuriositeter, del 1" - og dermed ikke har tenkt til a folge opp med noen del 2. Det stemmer imidlertid ikke. Dette har gnagd pa meg en stund na. Jeg onsket a runde av Colombia med en bildeserie, men det tar sa forbasket mye tid a laste opp bilder. Men idag tar jeg affaere. Jeg gir dere herved et lite stykke Colombia, om jeg sa skal vente hele dagen:

JAvisst - se det! Dette ble jo ganske saftig hulter til bulter. Nesten som i butikken til han som plystrer sa godt ( her kreves det at man har sett pa "Uti var hage", forste sesong, skal man ha noe grunnlag for a forsta hva jeg sikter til. De som kjenner til dette ler, forhapentlig). En rask oppsummering, bilde for bilde - jeg begynner pa toppen, til venstre, fortsetter med bildet til hoyre, og videre neste til venstre - etsetretsetra:

1. Paola setter et potetflak med majones og ketsjup (de blandet det til en egen saus de kalte salsa rosa....) til livs pa sin tantes femtiarslag.

2. Jeg fikk bli med i femtiarslaget. Alle matte ta bilde foran kaken. Legg merke til ballongen oppi kaken - det var min gave:) Fra venste: Hilde, tante, Paola, Andres

3. Paola pa fotballkamp. I Cali var der to lag som var omtrent like gode, og alle kranglet om hvilket som var best. De gronne, som jeg ikke husker hva het, var paolas lag, og ble dermed ogsa mitt.

4. Mer femtiarsdag. En skikkelig Colombiansk feiring hvor det er obligatorisk a danse - for alle.

5. Jeg spiller det alreite froskespillet jeg vant alle gangene, ved Laog Calima.

6. Calis versjon av "Berget det blaa" - eller Stabaek support som de muligens kaller seg na?!

7. " Gleden over en lav pris kan ikke kompensere for den sure folelsen av darlig kvalitet" - he, mannen som har valgt seg denne plassen a sove har muligens fatt kjenne dette pa kroppen.

8. Bruno, min yndlingshund, har jafset i seg noe fór.

9. God stemning pa SALSATEK.

10. God stemning i enn CHIVAS.

11. Mer bursdag - bilde uttafra

12. Mer chivas

13. Pa skolen. Fernando, laereren min, til venstre, og Harold, lederen av skolen, og forovrig verdens triveligste fyr, til hoyre.

14. Paola pa en skjonnhetssalong. Det var goy. Vi satt pa rekke og rad, og fikk fikset neglene pa bade hender og fotter - omtrent slik som i den musikkvideoen "Bugga Boo" - og selv jeg med de bittesma neglene gikk ut derfra med et bukbart resultat.
15. Topp stemning i dyreparken!

16. Jeg beviser herved at det ikke var tull at Bruno ville ligge OPPA alle tingene mine. Her har han funnet seg godt til rette oppi alt mitt rot. PUS!

17. Noe uenighet hersket det rundt hvorvidt Santos var det riktige valget da det skulle avgjores hvem som skulle styre landet etter presidentvalget.

18. En forsker studerer noen interessante funn pa en kaffeplantasje i Salento (Han var dessuten veldig flink til a greie ut om de interessante resultatene han kom frem til.)

19. Pa skolen igjen. Loli, sekretaeren pa skolen, og Hilde, som dere kjenner.

20. Hilde og hestene er klare for fotballkamp!

21. Andres er talmodig og danser med en tommerstokk pa salsatek.

22. Mye hoy lyd og sprakvansker setter en effektiv stopper for en flytende kommunikasjonsprosess - men pa salsatek er jo salsadansing det viktigste:)

Jeg ser jo na, etter a ha brukt hele formiddagen min pa dette, at blogger opptrer likt som det forbannede program Dreamweaver. Dermed virket ikke min strategi - man far bare telle seg frem til det bildet man matte ha interessa av a vite noe om, for na har jeg andre ting a gjore. Jeg har et RUT jeg ma plukke opp, nemlig....