Jumbokaos

Jeg prover her med et lurendreierorientert ordspill i min overskrift a forvirre mine lesere til det ytterste - og da isaer mine folgere, som til min ENORME glede har steget i antall fra 8 til 10. Jeg opplevede det som et byks fra et ensifret til et tosifret antall, i lopet av hva jeg vil kalle kort tid. Jeg klappet nettopp i hendene av glede her jeg sitter for meg selv pa det temmelig kalde biblioteket pa Universidad Mayor. Jeg har jakka pa, til tross for at solen skinner sprekt ute. Ofte er det mye kaldere inne enn ute i dette landet. Jeg ser ikke helt vitsen med det, og jeg tror ikke det er kulturelt betinget da Chilenere stadig klager over at de er kalde. Dette kan med andre ord ikke vaere tilsiktet.

Avsporing. Vi vender tilbake til overskriften. Jeg foregriper at de fleste tror at man igjen er blitt utsatt for et bokstavelig talt rystende jordskjelv i republikken Chile, og at det dermed har oppstatt et kaos med konsekvenser, tilstander, odeleggelser og naturligvis kaos av jumbodimensjoner. Dette er imidlertid ikke tilfelle, og jeg gnir meg i hendene om jeg lyktes a lure folk med min foraeederiske overskrift. Den arvakne vil huske at mitt "naerbutikksupermarked" heter Jumbo, og det var her kaoset var et faktum den forste dagen etter Bicentenario.

Jeg hadde vaert pa gymmen, Harolds gym, som vi na kjenner til, og strenet derfor rundt i mine frekke tights. Planen var a unnagjore handlingen kjapt. Handling var imidlertid patrengt da kjoleskapet inneholdt et glass sylteagurker (de hadde tilbud sa jeg kjopte to glass for prisen av ett, dermed hadde jeg nok sylteagurker for et vondt ar) en flaske brennevin av noe Baileys-lignende slag Adrian gikk til anskaffelse av da vi flyttet inn, og noen ratne gronnsaker. Jeg tror faktisk det var de gronnsakene vi kjopte den dagen pa markedet da Adrian fikk det sa travelt med a komme seg hjem. Som jeg nevnte da spiser ikke Adrian sa mye gronnsaker, og jeg er ikke hjemme nok til a sette alt sammen til livs. Dermed ligger de enna i skuffen og utveksler eten og lager en riktig ratnefest i kjoleskapsskuffen. Vel - siden jeg ikke akter a spise Adrians fett, ei heller de ratnede gronnsakene (de var gatt over selv min grense) var altsa handling pakrevd.

Men min forestilling om a unngajore handlingen pa kort tid, kunne jeg kjapt forkaste. Chilenere er minst like ille som nordmenn etter en langhelg med stengte butikker.Slik jeg ser det er dette et underlig fenomen. Etter flere dager med intens fratsing i empanadas og annen snaekks er akkurat som at en hel nasjon blir rammet av akutt hungersnod idet en slik langhelg kommer til en ende. Man MA handle, MYE, og det NA! Jumbo var dermed fylt til randen av naermest deperate mennesker pa matjakt - inkluder meg selv, naturligvis. I folge Adrian hadde alle kassene i tillegg gatt til helvete. Jeg ymtet frempa om at dette muligens kunne vaere en konsekvens av stor pagang, men slik jeg forstod det stilte han seg ikke videre apen for det. Han viftet kun med de korte og tykke fingrene sine som svar, og jeg er ikke sikker pa om dette var for a tilbakevise pastanden min, eller uttrykke at han var enig. Jeg heller mest mot det forste.

Jumbo var altsa et kaos uten like denne dagen, og folk far en merkelig tendens til a ombestemme seg forst idet de ser hvor lang koen er nar de kommer frem til kassa. Det etter a ha samlet sammen alle de tingene de hadde tenkt til a kjope - ikke foer, for eksempel idet de gar inn i butikken og ogsa har mullighet til a registrere at koen ved kassa er lang. I denne situasjonen er det av en eller annen grunn helt greit a bare sette fra seg kurven pa et hvilketsomhelst sted, eller kaste alle tingene i en hvilkensomhelst hylle man matte befinne seg ved siden av. Resultatet var altsa at det la kastet ting alle veier, spesielt ved kassaomradet. Gode gud, det fremkalte minner om livet i kassa pa Rema1000, og jeg bestemte meg for a vaere glad for at jeg ikke jobbet pa Jumbo i stedet for a irritere meg over at koen var lang.

For koen var jammen riktig lang. Jeg tror jeg ventet i omtrent forti minutter. Ipoden var som alltid en redning, og etterhvert fant jeg stor underholdning i a observer alle de snurte og oppgite ansiktene rundt meg. Jeg tror ikke det er noe, NOE, som fremkaller SURE og MUTTE ansikter slik en riktig lang ko ved kassa pa supermarkedet gjor. Jeg tror jeg sa en person som smilte. Med unntak av denne var det en surmuling og okking og stonning denne verden sjelden ser maken til. Jeg er uten tvil: lederen for foreningen for kronisk snurpeansikt er nodt for a hatt en finger med i spillet. Veldig spesielt, synes jeg, at hun forfolger meg hit til Chile. Jeg satser pa at jeg rister henne av meg i Argentina.

Det er rart hvor mye man kan fa seg til a skrive om en triviell ting som kassako. Jeg skal avslutte na, men ma fortelle to ting foer jeg avslutter. Adrian stovsugde igar. Jeg trodde ikke mine egne oyne. Jeg skal ikke utdype det mer, men jeg tror, eller haper kanskje mest at han begynner a forsta. Avslutningsvis onsker jeg a fortelle at jeg var blandt de tre beste i klassen pa proven vi hadde i fotografi. Nivaet virker ikke videre hoyt, og karakteren var ikke saers god, men jeg forventer allikevel a hoste kreds for dette. Helst pa facebook, sa flest mulig kan se hvor flink jeg har vaert. Takk.

Vi er kommet hjem fra tur.....

turen gikk til Chiloé, ei oy sann omtrent ti timer sor for Temuco, og videre freste vi til Puerto Varas. Jeg skal ikke fortelle sa mye om turen. Den forlop seg ganske kjedelig. Det regnet og regnet, og var temmelig kaldt.

Det kjedeligste var imidlertid ikke regnet, men reisefolget mitt. Jeg skal prove a gjore mitt beste for at denne bloggen ikke blir en klagekanal for mine irritasjoner nar det gjelder Adrian, men det er jammen ikke helt lett a styre unna. Jeg tror virkelig, helt oppriktig, han er en av de kjedeligste personene jeg har mott i mitt liv. Og jeg tror jeg kan sla i bordet med a ha mott endel folk. Ikke sa beleilig at vi bor i den samme leiligheten og han, som jeg har vaert inne pa tidligere, apenbart ikke har planer om a skaffe seg noen venner, kanskje med unntak av meg, Hilde, som pa min side ikke betrakter ham som en venn. Jeg fikk helt angst av at han til stadighet foreslo at vi, han og jeg, skulle reise forskjellige steder, og det hele toppet seg da han plutselig ymntet frempa om at han skulle reise med meg og min mamma som ankommer Chile om knapppe to uker. Det skjer ganske enkelt ikke under noen som helst omstendighet!Jeg lurer pa hvordan jeg skal legge det frem. Jeg kan jo ikke si at jeg ikke vil reise med han fordi det er sa kjedelig?¿ eller kan man det??? Vel - jeg sitter i en slags saks foler jeg, men na har han rigget seg til pa sin faste plass foran tven og ser pa et eller annet vanvittig soplete greier. Ute skinner solen, og det er festtid, sa personlig har jeg tenkt til a bruke det som er igjen av denne dagen pa noe mer underholdende. Jeg ma ut av det huset her na. Jeg tror jeg velger a bare snike meg ut.......

Jeg har i alle fall vaert pa to forskjellge vulkaner siden sist og lekt meg litt mer pa brett. Jeg elsker det helt, og det at vi fikk rundet av turen med det gjorde det hele verdt det. Jeg blir ganske enkelit ikke lei av a sitte i stolheisen og stirre opp pa de kule vulkanene, sa selv om loypene pa Volcan Osorno, som vi besokte sist ikke var av de mest imponerende, er det kult fordet.

Dette innlegget var mest ment som et livstegn - jeg er tilbake fra tur, alt vel, om dog noe kjedelig - jeg kommer sterkere tilbake en dag senere. Na skal jeg hakke meg ut og ha det litt goy her i Temuco uten den kjedelige kroppen folgende etter meg hvert skritt jeg tar - vive bicentenario!! Aaaa, en ting - i Chiloé hadde de forresten soppelkasser, men om mulig enda fler lausbikkjer en her, skabbete som fanden selv!!

Bicentenario

Jeg liker Chile, og chilenere, bedre og bedre. Det kan skyldes at jeg kjenenr flere og flere, og de jeg kjenner kjenner jeg na ogsa bedre. De viser seg ganske greie, og ikke minst glade i a ta seg en fest. Og slik fungerer jo jeg ogsa - for et sammentreff! Den 18 september feirer de at de ble losrevet fra spanjolene, og i ar er dette intet mindre en 200 ar siden - dermed bicentenario. 1 september begynte de feiringen. Taxier begynte a kjore rundt med flagg pa taket. Pa skolen startet de med a pynte biblioteket. Na er skolen en eneste fest av bannere og flagg i de chilenske, og forsavidt ogsa de norske, fargene. I butikkene selger de alt mulig dill og dall velegnet til feiring. Den tradisjonelle dansen heter queca, og mitt inntrykk er at man varmer opp til a klaske til med quecadansing denne verden knapt har sett maken til neste lordag. De har dessuten en folkedrakt egentlig ikke helt ulik bunaden. Denne er om dagen a finne i alle butikker, det vaere seg Jumbo og Lider, samt de storre kleskjedene. Det er detta man kaller PATRIOTISME. Jeg gleder meg som en unge til neste helg. Fire dagers feiring til ende. Og etter alt oppstyret a dommer er dette helt enkelt nodt til a bli tidenes fest!

I tillegg til a royke og drikke som vikinger har de noen andre morsomme vaner. Man henger blant annet sopla si opp i traerne. Jeg skulle onske jeg kunne fortelle en vill historie om at dette har rotter langt tilbake i tid, og at de tror at det skal skje noe spektaklulaert nar de gjoer det - og at det gjerne gjoer det ogsa!. Det kan jeg dessverre ikke. Det har en temmelig enkel forklaring; hunder. Henger de ikke sopla opp i traerne eller legger det oppa buskene, kaster bikkjene seg over det, og gata ser ut som et rent helvete dagen etterpa. Det hender naturligvis at folk ikke henger det opp - til glede for de stakkarslige bikkjene, til frustrasjon for soppeltommerne jeg antar blir ansvarlige for a rydde opp. Det fremstar for meg sommerkelig at de ikke har slatt dem at det gikk an a sette opp sopplekasser. De har soppelkasser i sentrum....

For a fa flere i arbeid, eller noe slikt ( dette er min teori, det er mulig den er lett a tilbakevise ) har de et merkelig system i butikker og kiosker. Onsker man a kjope noe, ma man foerst ga i kassa, be om og betale for det man vil ha. Deretter avanserer man til en disk der man far utlevert det man har kjopt. Jeg klarer ikke a bestemme meg for om det er en bra eller darlig ting. Pa skolen bruker jeg fryktelig mye tid pa a sta og vente i de forskjellige koene. Jeg gar dit hver dag og kjoper kaffe. Jeg tror for det forste at de tar seg betalt for den dyreste kaffen som er. En gang gikk en annen jente i klassen for a kjope kaffe for oss begge, og hun betalte type halvparten av det jeg pleier. Hun kom riktignok med en annen type kopp, men om den kaffen i den den andre koppen er billigere vil jeg jo heller ha den....De har en merkelig oppfatning her om at blekfjeser har mange penger. Kankje fordi jeg ser velfodd ut::) Videre begynner jeg a bli litt trott av a matte forklare gutta bak disken hver eneste dag at jeg ikke vil ha sukker i kaffen. Eller sotninigsmiddel. "Jammen, da er jo kaffen veldig sur?" spor de. Hver dag. "Sipo, det er ikke forste gangen jeg drikker den slik", ma jeg svare da. Dette har liksom blitt en greie omtrent som det med chuchuflayen.

Chilenere bruker mere slang en noe annet folkeslag i verden, tror jeg. Jeg har laert meg de viktigste, men jeg foler fortsatt at jeg matte laere et nytt sprak da jeg kom hit. De kaller det modismos. Dette har fort til at jeg til tider har endt opp noe forvirret. Jeg oppfattet blant andre ting at folk stadig sa "vas al tiro"." Al tiro", tenkte jeg - det skjonner jeg ikke, og slo det opp i ordboken. "Gevaerskudd", stod det der.Skal du ga gevaerskudd gir ingen mening slik jeg ser det. Tilslutt matte jeg sporre Eimy. Skudd gar fort, og meningen blir dermed - skal du ga allerede, eller na, med en gang, fort! Ha, jeg elsker sant. Men det kommer nok til a ta meg lengre tid a laere spansk her en det ville gjort eksempelvis i Colombia. Jeg har forresten funnet flere morsomme ord i ordboken: tryllemiddel og spradebasse er blandt de morsomste jeg kommer pa i farten. Jeg skjonner virkelig ikke at disse ordene fortjener en plass i ordboken - skyldes det at spansk er sa rikt at man har problemer med a finne tilsvarende ord i det ORDFATTIGE norske spraket? Jeg blir forovrig mer og mer opptatt av a bevare norsk, jeg kommer til a vende hjem verre en jeg var foer jeg dro...

En bildedokumentasjon

En lordag vi kjedet oss, reiste Adrian og jeg pa markedet. Han stilte godt forbredt med sekken klar til a fylles og mange penger pa baklomma.

Stemningen var riktig god pa markedet denne dagen - nesten ALLE ville fotograferes!

Og vi handlet masse frukt og gronnsaker - sa mye at det ikke fikk plass i sekken! Adrian brukte alle triks han kunne for a fa med seg sakene hjem. Jeg skjonner ikke helt hvorfor vi alltid kjoper sa fryketlig mye frukt. Han spiser det ikke uansett, sa ofte ratner det.

Da sekken var fylt, var det slutt pa moroa. Da bar det rett hjem! Vi tok bussen.Bussen er alltid goy. Det humper og skangler. Legg merke til det oversiktlige og LAMINERTE rutekartet for linje 3. Og Jesus-klistremerket, naturligvis. Bussene har forresten ofte goyale navn - Crazy machine og greier i den duren der. Ogsa kommer det gjerne noen folk pa og selger mints, eller en penn, eller et blad.

Sekken ma ha vaert temmelig tung, for plutselig kunne ikke Adrian vente med a komme seg hjem.

"Mi casa en Chile" sa jeg fornoyd, og tok bildet av huset vi bor i. "uuuummmmm, eh - NUESTRA casa en Chile" rettet Adrian meg med en noe mutt tone. Javel, da, vart hus i Chile. Her, i forste etasje bor vi!

Jeg har plutselig blitt mamma, sann over natta. Jeg rydder og rydder etter Adrian. Slik ser det ut omtrent hver dag nar jeg kommer hjem:

Mulig de har andre sedvaner, eller vaner, for den saks skyld nar det gjelder det a dele leilighet i Spania. Jeg gir det ikke lenger til oktober. Jeg var iferd med a sprekke igar. Bestemte meg for a ta det opp med ham pa en voksen mate - be han se til helvete a begynne a rydde etter seg. Men vips! sa skulle han plutselig ut og gjore noe greier. Jeg feiret den forste kvelden i sofaen med Seinfeld og lesing til prove. Idag morges kunne han fortelle at han hadde vunnet over attetusenkroner pa kasinoet. Jeg forventer at han spanderer noe kult nar vi skal ut og reise i uken som kommer. Da har vi friiiiiiii:)

Og en ting til jeg ma vise. Sosteren til Eimy, Fernanda har en sonn. Han heter Jose Thomas og er tre ar. Jeg er jo egentlig ikke sa glad i barn, men han her er fet. Her skremmer han meg med en plastilinaslange han har lagd:

Oi, jeg ser na at han bare skremmer meg. Men han og Fernanda lop forst rundt og skremte alle med plastilinaslangene. Jeg lo sa jeg daevva. Han far vaere oppe til seint pa kveld, og far igrunnen alt han peker pa, men jeg tror det blir folk av ham. Her om dagen fikk jeg et kyss pa kinnet da jeg gikk - jeg foler meg dermed akseptert.

Onsdag 1.9 - Daddy Yankee pa stadion German Becker - les anmeldelsen HER!

Ikke utsolgt. Mannen fra Puerto Rico, Raymond Ayala, bedre kjent som Daddy Yankee - eller EL JEFE og THE BIG BOSS ankom med sitt crew av dansere og DJ´s igar TEmuco by pa sin Chile-turné "Mundial".  En populaer artist til tross, stadion German Becker var langt ifra utsolgt, og spesielt i VIP-avdelingen var det mange ledige plasser. Det chilenske folk kan nok vanskeligere a underholde en crowden man finner lengre nord, der et mer danseglad folk har bosatt seg. Men de fremmotte stilte med store forventinger og sultne blikk, det er ikke hver dag selveste symbolet pa reggaeton er a finne pa disse breddegrader. Dessuten var hele den lokale fanklubbenpa plass - i hvite klaer og med store bannere for a aere sin store helt.

Den som venter pa noe godt......De fremmotte matte smore seg godt med talmodighet, for THE BIG BOSS vet definitivt hva hans opptreden er verdt. Han lot publikum vente i gode to timer foer han endelig entret scenen. Da var det enda godt det var bade kaffe og completo a fa kjopt, samt flagg og hodeband man kunne glede seg over mens man ventet. Etterhvert oppstod det noe misnoye i mengden, noen hadde nok gjerne sett at man bod pa en oppvarmingsartist. Det gjorde man imidlertid ikke, muligens for ikke a stjele oppmerksomheten fra hovedpersonen.

Leverte. Men da THE BIG BOSS endelig entret scenen, var all misnoye glemt. Stemningen stod i taket da han apnet showet med "Descontrol" etterfulgt av "Lo que paso paso?", og videre kom klassikerne pa lopende band - "Rompe, rompe", "Solido" og naturligvis "Gasolina", for a nevne noen. Og selvfolgelig ikke en konsert med THE BIG BOSS uten et mobilshow - av med alle lysene og manos arriba med mobiltelefonlysenen tent. Og deretter matte publikum opp med sine medbragte kameraer, og knipse med blits. En fest i seg selv a observere all blitsen som flashet over den morke scenen - bare en artist som Daddy Yankee kan skape slik stemning.

Arrogant. Men selv om publikum moret seg, og alle de viktigste sangene ble fremfoert, er det ingen tvil om at rapperen fra Puerto Rico fortjener sitt arrogante rykte. Etter knappe 45 minutter avsluttet han, noe som ma kunne sies a vaere kort levert. Pa publikums oppfordring kjorte han ett ekstranummer, foer han forsvant ned i gulvet pa sitt Daddy Yankee-vis, med en enkel forklaring: na gadd han ikke mer. Sa forsvant THE BIG BOSS for oynene pa et halvtilfreds Temuco-publikum, som dagen etter vaknet opp til meldingen om at konserten de hadde vaert pa hadde vaert a hore over hele byen. Til syvende og sist var det nok verdt ventinga, pa tross av noe kort spilletid - ingen vet nar EL JEFE igjen finner veien hit, og hadde vi det morsomt? Ja, det hadde vi.

Tre ting som har skjedd de siste dagene jeg synes det er verdt a fortelle om

Noen ganger skal det ikke sa mye til for a gjore en trotter glad:

Det er veldig vanlig at folk gar rundt a selger ting; pa dora di, pa skolen, pa gata etc. En dag kom det en gutt i fotoklassen og spurte om jeg likte dette - Chuhuflay, eller noe slikt. Dette fordi venninnen hans solgte det, og jeg tror han lurte pa om jeg ville kjope. Jeg skjonte selvfolgelig ikke noe av hva han pratet om, og dette ble etterhvert en slags gjenganger, eller vits, som vi tullet med i noen timer (altsa ikke i mange timer etter hverandre, men i fotoklassen.) Og igar hadde han vaert sot nok til a pakke inn en slik chuchyflay (jeg tror egentlig ikke det skrives slik, det er nok et slags forsok pa a gjore det til et engelsk ord....) i litt papir med denne paskriften. Det foltes nesten som a ha en hemmelig venn, slik man gjerne hadde pa barneskolen. Ganske god var den ogsa.

Idag reiste jeg inn til sentrum. Det ble ikke per fot, slik jeg foregrep, der var ikke nok tid. Det er i og for seg uinteressant - formalet med reisen er jo mer spennende. Man kan jo aldri vite om sitt RUT er ferdigstilt. Selv om jeg denne gangen folte meg temmelig sikker pa at jeg kunne ga derfra med forettet sak (ok - jeg velger her a benytte meg av et ord jeg ikke er sikker pa om jeg kan bruke i denne sammenhengen - forrettet. Ifolge den norske ordboken innebaerer dette a utfoere kirkelig gjoremal, men kan man si uforrettet, sa ma man da ogsa kunne si forrettet? JEG GJOR DET!)da jeg mottok en telefonsamtale fra damen jeg na er pa fornavn med pa kontoret pa Registro Civil fredag forrige uke om at kortet na var ferdig. Og jammen innebar det ikke riktighet! Dette gjorde meg virkelig veldig glad - alle spor jo om dette fordomte RUT - kortet hele tiden, og na er jeg endelig stolt innehaver av et slikt! Her om dagen fant jeg forresten ut at TING ogsa har sitt eget RUT......Det stod oppi en sko jeg var hypp pa a kjope. RUT,kolon, og deretter et langt nummer. Jeg tror forresten jeg endte opp med a kjope skoene.

Idag braker det los - EL JEFE, THE BIG BOSS, EL MAESTRO er i byen. Jeg skal ut og danse som en hund. Man tror sikkert at det innebaerer at jeg skal danse mye, og det gjor det forsavidt ogsa, men de har en egen dans, eller vent, det er et verb - perrear. El perro er en hund, og ordet har sin opprinnelse i hvordan hunder parrer seg. Slik danser man til reggeaton - yesssssss.......Kanskje overlater jeg dette til folk som kan det. Goy skal det uansett bli - DALE MAS GAZOLINA!