Jumbokaos

Jeg prover her med et lurendreierorientert ordspill i min overskrift a forvirre mine lesere til det ytterste - og da isaer mine folgere, som til min ENORME glede har steget i antall fra 8 til 10. Jeg opplevede det som et byks fra et ensifret til et tosifret antall, i lopet av hva jeg vil kalle kort tid. Jeg klappet nettopp i hendene av glede her jeg sitter for meg selv pa det temmelig kalde biblioteket pa Universidad Mayor. Jeg har jakka pa, til tross for at solen skinner sprekt ute. Ofte er det mye kaldere inne enn ute i dette landet. Jeg ser ikke helt vitsen med det, og jeg tror ikke det er kulturelt betinget da Chilenere stadig klager over at de er kalde. Dette kan med andre ord ikke vaere tilsiktet.

Avsporing. Vi vender tilbake til overskriften. Jeg foregriper at de fleste tror at man igjen er blitt utsatt for et bokstavelig talt rystende jordskjelv i republikken Chile, og at det dermed har oppstatt et kaos med konsekvenser, tilstander, odeleggelser og naturligvis kaos av jumbodimensjoner. Dette er imidlertid ikke tilfelle, og jeg gnir meg i hendene om jeg lyktes a lure folk med min foraeederiske overskrift. Den arvakne vil huske at mitt "naerbutikksupermarked" heter Jumbo, og det var her kaoset var et faktum den forste dagen etter Bicentenario.

Jeg hadde vaert pa gymmen, Harolds gym, som vi na kjenner til, og strenet derfor rundt i mine frekke tights. Planen var a unnagjore handlingen kjapt. Handling var imidlertid patrengt da kjoleskapet inneholdt et glass sylteagurker (de hadde tilbud sa jeg kjopte to glass for prisen av ett, dermed hadde jeg nok sylteagurker for et vondt ar) en flaske brennevin av noe Baileys-lignende slag Adrian gikk til anskaffelse av da vi flyttet inn, og noen ratne gronnsaker. Jeg tror faktisk det var de gronnsakene vi kjopte den dagen pa markedet da Adrian fikk det sa travelt med a komme seg hjem. Som jeg nevnte da spiser ikke Adrian sa mye gronnsaker, og jeg er ikke hjemme nok til a sette alt sammen til livs. Dermed ligger de enna i skuffen og utveksler eten og lager en riktig ratnefest i kjoleskapsskuffen. Vel - siden jeg ikke akter a spise Adrians fett, ei heller de ratnede gronnsakene (de var gatt over selv min grense) var altsa handling pakrevd.

Men min forestilling om a unngajore handlingen pa kort tid, kunne jeg kjapt forkaste. Chilenere er minst like ille som nordmenn etter en langhelg med stengte butikker.Slik jeg ser det er dette et underlig fenomen. Etter flere dager med intens fratsing i empanadas og annen snaekks er akkurat som at en hel nasjon blir rammet av akutt hungersnod idet en slik langhelg kommer til en ende. Man MA handle, MYE, og det NA! Jumbo var dermed fylt til randen av naermest deperate mennesker pa matjakt - inkluder meg selv, naturligvis. I folge Adrian hadde alle kassene i tillegg gatt til helvete. Jeg ymtet frempa om at dette muligens kunne vaere en konsekvens av stor pagang, men slik jeg forstod det stilte han seg ikke videre apen for det. Han viftet kun med de korte og tykke fingrene sine som svar, og jeg er ikke sikker pa om dette var for a tilbakevise pastanden min, eller uttrykke at han var enig. Jeg heller mest mot det forste.

Jumbo var altsa et kaos uten like denne dagen, og folk far en merkelig tendens til a ombestemme seg forst idet de ser hvor lang koen er nar de kommer frem til kassa. Det etter a ha samlet sammen alle de tingene de hadde tenkt til a kjope - ikke foer, for eksempel idet de gar inn i butikken og ogsa har mullighet til a registrere at koen ved kassa er lang. I denne situasjonen er det av en eller annen grunn helt greit a bare sette fra seg kurven pa et hvilketsomhelst sted, eller kaste alle tingene i en hvilkensomhelst hylle man matte befinne seg ved siden av. Resultatet var altsa at det la kastet ting alle veier, spesielt ved kassaomradet. Gode gud, det fremkalte minner om livet i kassa pa Rema1000, og jeg bestemte meg for a vaere glad for at jeg ikke jobbet pa Jumbo i stedet for a irritere meg over at koen var lang.

For koen var jammen riktig lang. Jeg tror jeg ventet i omtrent forti minutter. Ipoden var som alltid en redning, og etterhvert fant jeg stor underholdning i a observer alle de snurte og oppgite ansiktene rundt meg. Jeg tror ikke det er noe, NOE, som fremkaller SURE og MUTTE ansikter slik en riktig lang ko ved kassa pa supermarkedet gjor. Jeg tror jeg sa en person som smilte. Med unntak av denne var det en surmuling og okking og stonning denne verden sjelden ser maken til. Jeg er uten tvil: lederen for foreningen for kronisk snurpeansikt er nodt for a hatt en finger med i spillet. Veldig spesielt, synes jeg, at hun forfolger meg hit til Chile. Jeg satser pa at jeg rister henne av meg i Argentina.

Det er rart hvor mye man kan fa seg til a skrive om en triviell ting som kassako. Jeg skal avslutte na, men ma fortelle to ting foer jeg avslutter. Adrian stovsugde igar. Jeg trodde ikke mine egne oyne. Jeg skal ikke utdype det mer, men jeg tror, eller haper kanskje mest at han begynner a forsta. Avslutningsvis onsker jeg a fortelle at jeg var blandt de tre beste i klassen pa proven vi hadde i fotografi. Nivaet virker ikke videre hoyt, og karakteren var ikke saers god, men jeg forventer allikevel a hoste kreds for dette. Helst pa facebook, sa flest mulig kan se hvor flink jeg har vaert. Takk.