Når man bor et sted hvor man deler noe med andre, må man for det første regne med en slags form for styresett - en gruppe som bestemmer hva som skal skje, og man må belage seg på å måtte bidra.
Tre måneder gikk det før lappene kom opp. Først; generalforsamling. Jeg fikk ei tykk blekke med masse tall, som jeg følte ikke angikk meg i det hele tatt, men som kanskje angår meg litt allikevel. Nettopp fordi jeg bor der. Sammen med mange andre. Jeg hadde tenkt til å dra. Men plutselig fant jeg meg selv sittende i sofaen, langt ut i generalforsamlingen. Vel - der gikk min mulighet til å stemme ved lokaldemokratiet som hersker i slike borettslag, fra meg. Det føltes helt ok.
Ikke så lenge etter kom den andre lappen - den som er mye verre: DUGNAD. Dugnad ass. Jeg gruet meg i to uker. Noen i oppgangen rev ned lappen etter veldig kort tid. Jeg så det som et tegn på at vi i A-oppgangen ikke bryr oss om dugnad. Jeg likte først den tanken veldig godt. Så tenkte jeg at det allikevel kunne være fornuftig å møte opp. Vise at man er engasjert. Møte noen naboer. Sånne ting.
Da dagen opprant var jeg irritert allerede da jeg våknet. Dugnad ass. Skulle ødelegge hele den ellers så gode torsdagen. Jeg begynte å forhøre meg om hva folk tenker om det å møte opp på dugnad, kontra det å ikke møte. Sanke argumenter for ikke å stille. Jeg hadde virkelig ikke lyst.
Det er interessant hvor mye forskjellige meninger folk har rundt dugnaddeltakelse. Noen mente det å møte opp innebar mye tørrprat med noen tilfeldige naboer om været og planløsningen på de forskjellige leilighetene i borettslaget. Jeg var selvfølgelig enig. Samtidig er det mange som argumeterer tungt for den solidariske siden ved det: alle må bidra. Hvis du vil at det skal se pent ut der du bor, må du også bidra til det. Greit nok. Da det i tillegg begynte å pøsregne var jeg på et tidspunkt villig til å kjøre rundt i byen på måfå for å lure meg unna.
Tilslutt tok jeg meg sammen. Når man har kjøpt leilighet, må man ta det ansvaret det innebærer. Jeg trakk på meg støvlene, og trasket misfornøyd ut. Først så jeg lys i tunnellen da jeg først ikke fant dugnadsgjengen. - Perfekt, da kunne jeg bare skylde på det! Før de dukket opp rundt et hjørne. En stor gjeng. Kjempestor gjeng.
De skulle bære noe greier ned fra et loft. Den gruppa var visst full, så jeg havna selvfølgelig i blomsterplantegruppa. Herregud. Jeg angret skrekkelig på at jeg hadde satt fra meg den bilen, og latt meg overtale av arrgumentene for deltakelse. Jeg stilte meg i et hjørne og begynte å spekulere i hvordan jeg kunne snike meg unna. Så meldte muligheten seg for å beskjære litt busker. Jeg kastet meg over det. Bare spar meg for luking og blonmsterplanting!!!
Vi klippet i vei på noen busker som strengt tatt burde vært røsket opp med roten. Vi hadde selvfølgelig med oss en sånn overivrig dugnadsdeltaker, som mente det ble pent, og nektet å høre på da jeg prøvdeå si at jeg ikke syntes det var så pent det vi hadde gjort. Deretter var det bare å sette i gang med noen rosebusker. Skikkelig stikkehælvete. Det kom en dame og pep om at vi ikke måtte klippe vekk alt, for fuglene likte seg der om vinteren. - Bidra på dugnaden ,da, tenkte jeg surt, og klippet litt mer. De dumme fuglene vil vel ikke sitte på de glisne rosebuskene?
Etter to timer ute i regnet, var vi endelig ferdige. Jeg rundet av det hele med å melde meg inn i en hagegruppe. Det kommer jeg garantert til å angre på. Det var bare for å virke jovial. Og jeg er selvfølgelig evig bitter for at alt som ble gjort var i indre gård. Jeg bor i ytre, så jobben som ble gjort gavnet meg ikke det grann. Det var en av argumentene jeg ble servert på forhånd for deltakelse, men det faller altså på steingrunn.
Jeg kan gå til sengs med god samvittighet. Men jeg stiller ikke nødvendigvis på dugnad i borettslaget igjen. Jeg gidder ikke stå mer i regnet å gjøre meningsløse ting bare for å være grei. Det får være grenser.
