D.A.S

Noen land er ganske greie nar det gjelder visum og oppholdstillatelse, andre er mer kranglete. Vietnam er et av de mer kranglete jeg har opplevd, uten at jeg skal ga naermere inn pa det na. Colombia er sann halvgreie. Idet man ankommer landet, gir de deg 30 dager som ganske enkelt kan gjores lengre. Alt du ma gjore er a krysse landegrensen, for sa a komme inn igjen - da mottar du 30 nye dager. En annen mate a anskaffe seg flere dager pa, er a fremvise et papir i passkontrollen som bekrefter at du har et aerend a utfore. Det vaere seg jobb, studier eller tilsvarende. Da blir du tildelt 90 dager. Jeg valgte a gjore ingen av delene.

Dermed matte jeg besoke et sted jeg defintivt ikke like. Jeg tror kanskje jeg har vaert litt naeremere a oppleve hvordan det er a vaere en illegal flyktning. Litt. Kanskje egentlig bare pittelitt, med tanke pa at jeg er fra Norge, og at det meste ordner seg for oss nordnisser, bare passet er i ordentlig stand. Vel, DAS - Departemento Administrativo de Seguridad er altsa kontoret der man henvender seg for a fa forlenget oppholdstillatelsen. Fernando og jeg dro dit. Jeg trengte fem dager i tillegg til de tredve jeg alt hadde fatt. For disse fem skarve dagene matte jeg skaffe til veie folgende: to kopier av passet mitt, to kopier av stempelet i passet jeg fikk da jeg kom, to kopier av brevet som bekrefter at jeg er elev ved ISSO, to kopier av billetten min til Chile, originalen av et skjema jeg matte fylle ut, samt to kopier av dette skjemaet. Til sist matte jeg betale omtrent tre hundre spenn til DAS. Disse ble betalt inn pa gammeldags vis, ved skranken i en bank. Jeg fikk en kvittering, og matte naturligvis ogsa sorge for a skaffe to kopier av denne. Jeg tror det var det hele. Nei. Vent. Tre bilder trengte de ogsa. Jeg matte la meg fotografere. Blek og forferdelig. Da tror jeg vi var i mal. Da alt dette var levert inn, var det en ukes ventetid pa a fa dette o ve sa viktige stempelt. Vi reise tilbake etter en uke for a fa passet stemplet. Etter en uke, var idag. Vi gjorde det altsa idag. Det gikk fint.

Dette ordnet seg for sa vidt greit. Fernando hjalp meg. Det gjorde det enda lettere. Men hele dette kontoret ga meg en rar folelse. Massevis av folk som stod i ko overalt. Jeg tror de sto der for a fa en politiattest. Det var i alle fall det Fernando sa. Koen var sa lang at det var vondt a se pa. Og folelsen av at man ikke er noe saerlig onsket i et land. Jeg tenkte for meg selv "men hva i all verden er det dere tror at jeg skal?". Og dette var vel en lettvekter i forhold til mange. Det ma virkelig vaere helt usannsynlig dritt a ga a vente pa en asylsoknad. For sa a kanskje fa avslag.

Uansett, stemplet er jeg, og kan forhapentlig forlate Colmbia uten videre oppstyr pa tirsdag. Og forresten, jeg glemte visst en ting. Jeg matte avgi fingeravtrykk. Ikke pa en finger, ikke pa to. Ei heller pa fem, men ti, samt alle fingrene samlet pa begge hendene.

- Nei, noe skal man jo gjore pa, sa kjerringa, og tok bilder av seg selv og det nystemplede passet sitt. Og tok en jafs av det etterpa.

Litt prat om vaeret, og mye prat om andre ting

Jeg har funnet reklamen! Nok en gang har jeg kommet til skade for a skrive feil - banken heter Davivienda. Men morsomme reklamer har den, og sokeordet er "Asi es Ricardo Jorge" pa youbtube. Muligens morsomst for de som forstar spansk, men da kan jeg i alle fall klaske i bordet med at jeg na har kommet langt nok til a forsta hva som sies! Og, ha, jeg LER!

Her er varmt, og det er det nesten hele tiden. Jeg har brukt jakke en enkelt gang, og det var da vi trasket i timesvis i mudderet i Salento. Men samtidig regner det overraskende mye. I helgen reiste Paola og jeg til et sted som heter Lago Calima. Malet for turen var a bli brune. Det regnet fra det oyeblikket vi la oss ved bassenget, sa det ble vi ikke. Men vi hadde det hyggelig allikevel, og brukte tiden pa a spille et spill der man skal kaste noen ringer og treffe noen hull, og helt optimalt treffe oppi en froskemunn(...). Det gir flest poeng. Jeg likte spillet. Jeg vant alle gangene. Videre brukte vi lordagskvelden pa a se pa det Paola na tror er mitt favorittprogram, dette som ligner pa "Ylivisbrodrene moter veggen." Her heter det "Dura, contra el mundo", og inneholder flere forskjellige utfordringer for deltakerne. Det er goy innimellom, men det er milevis fra a vaere favorittprogrammet mitt.

Da vi skulle legge oss, kledde Paola pa seg en fleece, bukse, sokker og tok to tepper over seg. Hun syntes det var megakaldt. Det gikk opp for meg at hun ikke er i naerheten av a vite hva det er a vaere kald. Eller, enda mer korrekt: hun er ikke i naerheten av a ha begrep om hva det er a vaere kald. Jeg har gitt opp a forklare hvordan det er a bo i Norge. Jeg la der i singlet, og matte ta en prat med meg selv om hvorvidt jeg kjekket meg for a bevise at jeg ikke var kald, eller ei. Oss ble enige om at jeg ikke gjorde det.

Dagen etter var det finale i selveste VM. Jeg tror det var sol omtrent akkurat de timene det varte. Videre folger min korte analyse av kampen: jeg syntes Nederland spilte noe roft. Videre syntes jeg allikevel Spania vant ufortjent. Den utvisningen var feildomming. Av en eller annen merkelig grunn ble jeg helt forferdelig trist av at Nederland tapte den kampen. Jeg fikk lyst til a sla sa hardt i bordplaten at glasset ville sprutet. Jeg mistenker den dustete blekkspruten for a sta bak. Paul eller hva de na kaller ham. Spania har nok lovet a ikke lage hakkebiff av ham, om han bare spar at de vinner. Og det han spar, det skjer, det har, tja, kanskje paven sorget for. En omfattende konspirasjon dette altsa, der til og med de hoyerer makter er innblandet. Jeg er faktisk irritert for det enna. Jeg skjonner ikke det helt. Det angar meg jo ikke sa forferdelig. Men folelser kan man jo ikke styre. Trist ble jeg, og jeg tenkte pa det pa bussen hjem.

Bruno er hos foreldrene til Paola. Jeg vil at han skal vaere her, det er mye hyggeligere. Den hunden er noe av det merkeligste jeg har vaert borti. Det er litt trist, for Paola gar aldri tur med ham. Jeg tror ganske enkelt ikke det er en greie de driver med. Jeg lufter ham derfor sa ofte jeg har tid. Her om dagen tuslet vi rundt kvartalet. Han stoppet ved en stolpe for a tisse, og baesjet litt i samme slengen. Da kom det en mann ut pa terreassen i huset rett ved, og forlangte at jeg plukket det opp. Jeg provde a opptre uskyldig, og forklarte at jeg ikke hadde noen pose, ei heller penger til a kjope en. Mannen var lite forstaelsesfull, og jeg tror han mente at jeg kunne skaffe en i butikken rett ved. Jeg valgte a lose problemet med a boye hodet ned, og tusle avgarde uten a se opp. Da jeg snudde meg, stod mannen pa terassen og skulte etter meg. Dagen etter skled jeg i hundebaesj - straff, eller bevis pa at i Colombia plukker ikke folk opp baesj etter hundene sine? Om de da gar tur med dem, vel og merke.

Videre eter han alt mulig. Til na har han satt til livs en pennekork, en harspenne, opptil flere q-tips, provearket mitt og flere forskjellige brosjyrer om Jesus jeg stadig far tilbudt av noen eldre damer som traler nabolaget her med slike. Jeg bare tar i mot, og nikker hoflig foer jeg stapper det ned i bagen. En gang fikk jeg en som faktisk var ganske morsom. Det stod noe slikt som "Hei! Husker du meg? Jeg er narkotika. Vennen du fant da du var lei deg og trist." Ifolge lappen, som var i "jeg"-form sett fra narkotikaens oyne, var det bare Jesus han betraktet som en fiende - og dermed eneste losning dersom man ikke lenger ville vaere venn med narkotika. Bruno satte na uansett lappen til livs. Videre digger han dopapir, og for de som husker et av mine tidligere innlegg, sa berettet jeg om at man ma kaste dopapiret i en botte ved siden av. Botta er ikke storre en at han med letthet kan snike det rynkete ansiktet sitt nedi botta. Fysj og asj. Vi ma holde dora til do lukket hele tiden.

Personlig bedrev jeg garsadgen med a tatovre meg til blods. Jeg trodde kanskje det var en effekt de la pa pa Miami INK, mitt ordentlige favorittprogram forovrig, men na har jeg altsa opplevd det selv. En gutt i tattissjappa var grei nok til a fortelle meg sin aerlige mening om snoflakene jeg hadde pa leggen - han likte dem ikke. Det er det mulig andre ikke gjor heller, selv om jeg nar har frisket dem opp, og lagt til et par nye. De stuttkjukke leggene mine blir herved aldri de samme, men jeg tror jeg skal kunne leve godt med mitt valg. Hvis ikke, er det dumt. Jeg velger a ikke bruke energi pa a bekymre meg over det na.

Jeg ma bruke energi pa a studere. Idag hadde jeg timer med Salvatore, den andre studenten pa ISSO. Fernandos tromming opphorte ikke. Men han trommet i alle fall ikke pa meg. Og det var nok noe mindre tromming. Vi laerte to nye verbtider. Jeg har sa mange verbtider i hodet na at jeg ikke skjonner helt hvordan dette skal ga. Jeg tror jeg er pa et punkt hvor det er svart viktig a ikke miste motet. Jeg mister ikke motet. Jeg lytter til Billie Ocean, og forteller meg selv at det var en tid i livet mitt jeg ikke kunne engelsk ogsa! Hippi ho, four schooldays to go!

Finurlige fakta og snurrige sannheter

Ja, se det! Plutselig hadde nok en uke forsvunnet, og det har gatt opp for meg at Colombia snart er historie. Eller, altsa histore for meg. Det jeg prover a si, er at jeg snart skal reise herfra. Og det na som jeg nettopp har begynt a venne meg til denne byen, sann ordentlig. Paola og jeg er blitt gode venner, og Bruno og jeg kan man nesten karakterisere som bestevenner. Da jeg gikk en lang tur med ham idag, tror jeg at jeg klatrer helt til topps pa venne-skalaen. Han liker gjerne a ligge oppa hodet mitt nar jeg gjor lekser, og aller, aller helst oppa boka, om han far lov.

Men, det er mange ting her som ikke er som hjemme, og siden jeg skal dra om ikke alt for lenge ma jeg jo forte meg a rapportere, foer det hele gar i glemmeboken. Eller glemmeboksen. Eller glemmeposen, alt etter som hvor man putter de tingene man skulle ha for godt a glemme.


Jeg er glad i ol. Et av de mest populaere olmerkene her heter morsomt nok Poker. Jeg synes fortsatt det er like morsomt na, som da jeg fant det ut forste gangen. Da trodde jeg det var tull, og at det var noe billig dritt, tilsvarende Musepils hjemme. Men det er digg, smaker omtrent som Tuborg, og er ikke noe tull i det hele tatt. Det eksisterer imidlertid en annen ting som er litt tull. Det kalles refajo, og er en blanding av ol og en lokal brus, med en noe ubestemmelig smak. Helt ok smak forsavidt, men jeg ser ikke helt poenget med a blande ut ol, som er godt fra foer, med noe sott. Men det er nok en lurenderieraktig mate a trylle noe sott oppi, ogsa her, slik de har for vane med ALT annet - kaffe og brod, eksempelvis. Nar vi er inne pa drikking, kan jeg fortelle at jeg drikker vannet fra springen her. Det far meg til a fole meg som en innfodt.



Paola eier ingen vaskemaskin. Derfor leier hun en. Jeg skjonte ikke EN DRITT da hun forklarte meg at hun skulle leie en vaskemaskin. Jeg var helt overbevist om at her var en vaskjekjeller, og at hun menet at hun skulle leie, eller holde av tid, der. Samtidig hadde jeg aldri sett en dor som kunne foere til et slikt sted. Og et slikt sted eksisterte heller ikke. En lordag kom de - to menn, med vaskemaskin, opp alle trappene. Var, til fri disposisjon for 24 timer. Jeg skjonner ikke, det ma da vaere bade billigere og lettere a bare levere alt inn til et vaskeri?!

Jeg jobber med spraket, og prover stadig a samle inn nye ord. Derfor leser jeg pa alt mulig hele tiden. Jeg foler meg veldig som en nyskjerrig unge der jeg star og leser noye gjennom alle mulige skilt og anvisninger, reklameplakater og veiskilt. Ogsa nikker jeg fornoyd for meg selv nar jeg forstar. Her om dagen stod jeg og leste pa anvisningene bak pa en tannkremtube. Her stod det, likt som i Norge at til barn bor man gi halv mengde. Greit nok, men stopp en halv. Videre stod det at i Peru og Venezuela anbefalte man ikke a gi denne tannkremen til barn i det hele tatt... Eh, hae? Barn innnenfor akkurat disse landegrensene er hva, allergiske mot fluor da, eller??!!?

Pa bussene man tar pa lengre turer, har de en lur oppfinnelse: en teller som viser alle passasjerene hvor fort sjaforen kjorer. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg likte a vite det.

Reklame. Det er reklame over alt. Det mest irriteredene er nar det kommer ting over skjermen mens man ser pa et program. Pa Canal Caracol har for vane a reklamere for seg selv, helst midt under de forskjellige kampene. Og kommentatorene i studio sitter og drikker cola, og anbefaler det til de som ser pa. De har med andre ord droppa stadiet er man kjorer skult reklame, og innrommer rett og slett at, ja, vi reklamerer, og vi gjor det midt i sendingen. En bank som heter Vivienda har den til na morsomste reklamen med en korrespondent som er i Afrika. Jeg dor av latter - om noen er hypp er den sikkert a finne pa youtube. En sape har funnet det for godt a lage en sang om at man ma stoppe og vaske hendene foer man spiser og gjor andre ting. Den er mest irriterende. Nar man ikke ser pa TV, kjorer det biler rundt i gatene med et mal for oyet; a spre budskapet til den annonsoren de har pa lasteplanet. Det gjor de med ropert og masse musikk. En temmelig masete versjon av Moveboards Media, med andre ord.

Det er nok masse annet som er rart, men som jeg na har vent meg til, sann mer eller mindre. Jeg venner meg derimot ikke til at Fernando sitter og trommer og trommer pa bordet med to penner nar vi har spansktimer. Han gjor det nesten hele tiden. Noen ganger trommer han litt pa meg ogsa. Pa hodet mitt. Pa armen min. Det irritererer meg fryktelig. Jeg lurer pa om det er jeg som har lav irritasjons-terskel. Jeg foler egentlig ikke det. Denne uka skal vi ha noen timer med han andre studenten som er pa skolen. Det kan bli bra. Kanskje trommingen opphorer. Shit! Det er kun en uke igjen...

Tid for helg

Nok en helg har passert. Denne helgen var langt morsommere en den foregaende. Jeg har blandt annet opplevd flere typer busser. Noen store, noen sma, noen kalde, noen ikke sa kalde og sist men ikke minst en hvor det var full fest. Ogsa jeg har spist en 9-retters frokost.

Morsomhetene begynte pa fredag. Da tok Paola og Andres meg med pa noe de kaller en chivas - festlighetenes buss! Pakker er som folger: man fyller opp en buss av det litt eldre slaget men mange festglade mennesker. Her drikker og danser man. Og huier og hoier hver gang en annen tilsvarende chiva, eller festbuss passerer. Riktig goyalt! Det hele rundes av med en tur pa et diskotek, eller et salsatek som de gjerne kaller det her. Oboy, de har den dansingen i blodet. Det har ikke jeg. Men jeg provde meg, Andres mente jeg klarte meg ok. Hyggelig, men jeg stoler ikke helt pa det. Jeg folte at jeg padro meg gikt i hofta.

Selv om vi knerta en flaske med noe lokalt brennevin pa dette salsateket, og kvelden ble ganske mange timer gammel, tok jeg allikevel i vei nordover dagen etter. Malet var den lille landsby Salento, og kaffeplantasjene som dominerer dette omradet. Omradet innbebefatter forovrig ogsa Ibague, byen der Mads opprinnelig er fra. Jeg dro imidlertid ikke dit. I Salento var det fint. Jeg spiste lunsj pa et sted der de typisk smeller opp noen benker, og printer ut noen menyer som de putter i en plastmappe. Foer jeg visste ordet av det, var jeg omringet av en Colombiansk familie. De var trivelige, og sorget for at jeg fikk sitte pa barnebordet. De voksne organiserte seg altsa pa den ene delen av langbordet, mens barna, og jeg, fikk sitte pa den andre delen. Vi kom godt overens, syntes jeg. De sa pa meg med store oyne, og syntes det var underlig at jeg kom fra et land langt borte, og de lurte pa om jeg likte det vi fikk a spise. Jeg svarte ja, og syntes samtidig det foltes litt underlig a vaere tjueseks ar og sitte pa barnebordet, sa jeg tok meg en ol.

Deretter gikk det slag i slag. Jeg gikk opp pa utkikksposten. Der satt det folk og sminket seg. En litt merkelig aktivitet a drive med her oppe, tenkte jeg, men var mest fornoyd for at jeg hadde investert i en zoom-linse til kameraet foer jeg dro, og dermed kunne fotogarfere dem uten at de merket det. Jeg gikk ned igjen, og tok inn pa et morsomt hostell. Den gale eieren fristet med en heidundranes frokost som var inkuldert i prisen, og advarte meg mot a spise for mye den kvelden. Han mente det ville vaere leit a ikke vaere skikkelig sulten til dagen etter. Jeg trodde han overdrev. Det gjorde han ikke. Dagen etter disket han opp med 9 retter - intet mer, intet mindre. Og det smakte fantastisk! Denne festen av en frokost ble rundet av med en masse kaffe, foer det bar opp i den sagnomsuste, eller kanskje ikke sagn, men i alle fall omsuste dalen. Foerst kjorte vi jeep. Sa begynte vi a ga. Etter omtrent fem minutter begynte det a regne. Vi gikk videre. Regnet ga seg ikke. Etter seks timer i konstant regn, og med sole oppetter orene, returnerte vi fra Finca de Montana. Gjennomvate og mokkete som bare det, men det gjorde ikke noe! Det hadde vaert en morsom tur!

Jeg tok meg tilbake til Cali samme kvelden, sammen med noen folk jeg motte pa hostellet. Turen gikk flott, med unntak av en ting. Dette foler jeg at jeg ma ta opp ordentlig, og jeg er sikker pa at jeg har med meg andre globetrottere pa laget nar jeg na uttrykker min frustrasjon. Hvorfor - HVORFOR - gasser de pa med kaldluftanlegg inni bussen, nar det ikke er videre varmt ute? Og hvorfor er det er ikke noe vanlig kaldluftanlegg, men snarere en pumpe som spyler kald luft i trynet pa deg hele bussturen?! Denne gangen hadde jeg pa meg TRE LAG med klaer, hvorav den ene genseren var ren ull, og i tillegg hadde jeg jakka mi oppa der igjen. Allikevel var jeg stivfrossen da jeg gikk av bussen. Dessuten blir man sa kald i trynet at man nesten ikke klarer a prate etterpa. Dette er da heller ikke forste gangen jeg opplever dette. Hvis noen kan gi meg EN grunn, og den trenger ikke engang vaere god, bare en ganske enkel grunn til at de utsetter folk for denne sinnsvake behandlingen, sa skal jeg aldri nevne det igjen, ei heller klage!

Jeg kom hjem klokka halv fire pa natta. Bruno kom logrende. Han hadde fatt pa seg klaer. Det kom en kakerlakk krypende over gulvet da jeg skulle legge meg. Jeg var for trott til a bry meg. Det ble en litt slitsom skoledag idag. Men vi sa pa kamp, og jeg godter meg fortsatt over at Nederland slo ut Brasil. Alle er rystet over det. Jeg haper Nederland vinner hele greia.

Det rapporteres om flere mislykkede publiseringer av kommentarinnlegg. Jeg skulle sa veldig onske jeg visste hva som skjer, eller hva man kan gjore annerledes, men det gjor jeg ikke. Jeg kan bare oppmuntre til a ikke gi opp! IKKE GI OPP!

Knut-Egil har kommet med et inderlig onske. Jeg har, etter a ha tenkt meg om lenge og vel, valgt a imotekomme onsket. Det er ikke dermed gitt at dette blir en vane. Men jeg gir dere herved: Hilde imitererer "Lederen for foreningen for de med kronisk snurpeansikt":

Mest om grunker, litt om gryn

Jeg krysset en landegrense, og VIPS! sa ble jeg rik. Penger er en finurlig greie. Som jeg har nevnt tidligere, er pengene her litt kranglete, da alt koster noen tusen pesos. Jeg har etter litt om og men kommet frem til at tusen pesos er verdt skarve tre og en halv krone. Omtrent. En ol koster noe slikt som 1600 pesos. Her om dagen kom jeg hjem fra et kjopesenter, henrykt over et kjop jeg hadde gjort. Kjopet var ei bukse, og den kostet 100.000 pesos. Rimelig nok, syntes jeg. Da jeg viste den til Paola, sperret hun imidlertid oynene opp. Hun syntes apenbart 100.000 pesos for ei bukse var i overkant mye. Vi snakket ikke mer om det. Litt seinere denne uka kom hun hjem klokka ni pa kvelden, og hun var helt utsliltt. Den dagen hadde hun jobbet fra klokka sju om morgenen til klokka ni pa kvelden, uten a spise eller ta en eneste pause. I denne forbindelse fortalte hun meg at hun aldri far betalt overtid, selv pa en dag som dette, og at hun far utbetalt 600.000 pesos per maned. "Aha", tenkte jeg, "det er vel ikke sa vaerst?" Ogsa tenkte jeg meg om en gang til. Da kom jeg pa at da jeg ankom Bogota den forste dagen, tok jeg ut 500.00 pesos. Disse svidde jeg av pa en uke, mer eller mindre. Og med tanke pa buksa, skjonner jeg jo at man ikke er sa hypp pa a bruke 1/6 av lonninga pa ei skarve bukse.

Pa sondag var vi i dyrehagen. Det var flott, for der hadde de plansjer for hvert eneste dyr, og jeg folte at jeg laerte masse ord. Da jeg kom pa skolen pa mandag og fortalte det til Fernando begynte han a le. "Haha, det er for barn", sa han. Noen ganger er han litt teit. "Ja, og for meg" sa jeg - "jeg driver nemlig a laerer meg et helt nytt sprak og da kan det varer greit a fa noen ord repetert." Vel, bjorn, struts og a fore sitter herved klistret. I tillegg sa vi den styggeste fisken jeg noen sinne har sett - en elektrisk al. Fyttifytti, den var sa stygg at jeg fikk lyst til a skade den. Men den var visst, i tillegg til a vaere helt sykelig sygg, veldig farlig. Da vi skulle dra fra dyreparken, ble Paola helt over seg over hvor mye parkeringen kostet. "Oi! " tenkte jeg, "hvor mye kan det ha vaert?" Da jeg parkerte bilen i Olso sentrum en dag foer jeg skulle dra, kostet det meg en omtrent det samme som en kasse ol. Det syntes jeg var temmelig dyrt. Sammenliknet med forholdene her, sa jeg for meg kanskje 12.000-15.000 pesos. 4000 pesos kostet det - raskt regnet omtrent femten spenn. Ikke misforsta, Paola er ikke noe kjip pa penger, eller andre ting. Med tanke pa at hun far utbetalt mindre en hva jeg har i husleie per maned, og jeg betaler lite, sa ser jeg pakka. Poenget er at mye kan tyde pa at jeg har litt problemer med a justere meg etter forholdene. Men jeg har i alle fall opplevd a bli trukket 3 400 000 fra kontoen da jeg betañte for skolen. Jehi! Jeg driter i at det var pesos, og at det var Lanekassen som betalte - jeg folte meg rik!

Nok snakk om min rikdom. Jeg vil gjerne snakke litt mer om ord. Forskjellige ord er blitt en sentral del av hverdagen. Forst og fremst ma jeg le av at ingen har kommentrat at "hoyhuelo" slettes ikke betyr hornugle. Det betyr smilehull. Jeg stod pa busstasjonen og slo opp ordet. Jeg stodt imidlertid ikke inntil kanten, for der er det som kjent hender. Det er den samme mannen som har vakt pa busstasjonen nesten hver dag. Vi hilser. Jeg liker a vaere pa hils med folk. Jeg er pa hils med en mann som jobber pa et apotek i nareheten av skolen ogsa. Jeg tittet litt pa en fotballkamp der, og deretter har vi hilst. Nok om det. Jeg lo hoyt da jeg oppdaget min lille ord-tabbe. I dyreparken presterte jeg a sporre Paola og Andres om de kjente til ordet "hoyhuelo", og om det var en type ugle. De skjonte ingenting. Da jeg videre provde a forklare at det muligens var et norsk uttrykk - "a se ut som en burugle", alternativt "hornugle", skjonte de enda mindre. Oboy, hvor goyalt det kan vare med slike spraklige misforstaelser. For a oppsummere: "hoyhuelo" betyr smilehull. Man kan ikke se ut som smilehull. Buho er det spanske ordet for ugle. Det var en ugle i dyrehagen. Jeg tror den var av den typen vi har hjemme, men jeg er ikke sikker, for den var ikke a se.

Jeg forundrer meg over alle de ordene som tydeligvis har gjort seg fortjent til en plass i den ordboka jeg eier. En av de jeg fant her om dagen, og stusset over, var "frasemaker". Hva er en frasemaker? det forste som slo meg, var en sketsj KLM hadde i sin tid. Sketsjen harselerer med de darlige vitsene som er a finne inni sanne smell-bongbonger som ofte henger pa kransekaker, og gar ut pa at menneskene som skriver vitsene jobber ved et samleband. det gjelder altsa a finne pa en vits for kaken kommer. Vitsene blir dermed ikke spesielt morsomme, og gar muligens mer i kategorien fraser en vitser. Jeg vet ikke. Frasemaker. Kanskje er det et skjellsord? "Gi deg, du din frasemaker!" Jeg klarer ikke a besteme meg for om jeg syntes det er negativt ladet. Ordboken er blitt en god venn, selv om den noen ganger kompliserer ting for meg.

Det spilles noe salsamusikk i leiligheten under. Det er fredag, og nok en helg. Jeg har tenkt meg ut pa en eksursjon. Kanskje til Ibague. Men i morgen skal vi forst pa et kjopesenter, Cosmosentro. Kjopesentre er definitivt en dille her. Og alle kjopesentre har et lite tog. Toget er for barn, og det kjorer rundt og rundt. Jeg krasjet nesten med ett en gang. Jeg vet ikke om Paola har noe spesielt pa handlelisten. For meg er det nok en mulighet til a svi av noen tusen grunker, og kanskje noen millioner gryn. Eh.