Litt prat om vaeret, og mye prat om andre ting

Jeg har funnet reklamen! Nok en gang har jeg kommet til skade for a skrive feil - banken heter Davivienda. Men morsomme reklamer har den, og sokeordet er "Asi es Ricardo Jorge" pa youbtube. Muligens morsomst for de som forstar spansk, men da kan jeg i alle fall klaske i bordet med at jeg na har kommet langt nok til a forsta hva som sies! Og, ha, jeg LER!

Her er varmt, og det er det nesten hele tiden. Jeg har brukt jakke en enkelt gang, og det var da vi trasket i timesvis i mudderet i Salento. Men samtidig regner det overraskende mye. I helgen reiste Paola og jeg til et sted som heter Lago Calima. Malet for turen var a bli brune. Det regnet fra det oyeblikket vi la oss ved bassenget, sa det ble vi ikke. Men vi hadde det hyggelig allikevel, og brukte tiden pa a spille et spill der man skal kaste noen ringer og treffe noen hull, og helt optimalt treffe oppi en froskemunn(...). Det gir flest poeng. Jeg likte spillet. Jeg vant alle gangene. Videre brukte vi lordagskvelden pa a se pa det Paola na tror er mitt favorittprogram, dette som ligner pa "Ylivisbrodrene moter veggen." Her heter det "Dura, contra el mundo", og inneholder flere forskjellige utfordringer for deltakerne. Det er goy innimellom, men det er milevis fra a vaere favorittprogrammet mitt.

Da vi skulle legge oss, kledde Paola pa seg en fleece, bukse, sokker og tok to tepper over seg. Hun syntes det var megakaldt. Det gikk opp for meg at hun ikke er i naerheten av a vite hva det er a vaere kald. Eller, enda mer korrekt: hun er ikke i naerheten av a ha begrep om hva det er a vaere kald. Jeg har gitt opp a forklare hvordan det er a bo i Norge. Jeg la der i singlet, og matte ta en prat med meg selv om hvorvidt jeg kjekket meg for a bevise at jeg ikke var kald, eller ei. Oss ble enige om at jeg ikke gjorde det.

Dagen etter var det finale i selveste VM. Jeg tror det var sol omtrent akkurat de timene det varte. Videre folger min korte analyse av kampen: jeg syntes Nederland spilte noe roft. Videre syntes jeg allikevel Spania vant ufortjent. Den utvisningen var feildomming. Av en eller annen merkelig grunn ble jeg helt forferdelig trist av at Nederland tapte den kampen. Jeg fikk lyst til a sla sa hardt i bordplaten at glasset ville sprutet. Jeg mistenker den dustete blekkspruten for a sta bak. Paul eller hva de na kaller ham. Spania har nok lovet a ikke lage hakkebiff av ham, om han bare spar at de vinner. Og det han spar, det skjer, det har, tja, kanskje paven sorget for. En omfattende konspirasjon dette altsa, der til og med de hoyerer makter er innblandet. Jeg er faktisk irritert for det enna. Jeg skjonner ikke det helt. Det angar meg jo ikke sa forferdelig. Men folelser kan man jo ikke styre. Trist ble jeg, og jeg tenkte pa det pa bussen hjem.

Bruno er hos foreldrene til Paola. Jeg vil at han skal vaere her, det er mye hyggeligere. Den hunden er noe av det merkeligste jeg har vaert borti. Det er litt trist, for Paola gar aldri tur med ham. Jeg tror ganske enkelt ikke det er en greie de driver med. Jeg lufter ham derfor sa ofte jeg har tid. Her om dagen tuslet vi rundt kvartalet. Han stoppet ved en stolpe for a tisse, og baesjet litt i samme slengen. Da kom det en mann ut pa terreassen i huset rett ved, og forlangte at jeg plukket det opp. Jeg provde a opptre uskyldig, og forklarte at jeg ikke hadde noen pose, ei heller penger til a kjope en. Mannen var lite forstaelsesfull, og jeg tror han mente at jeg kunne skaffe en i butikken rett ved. Jeg valgte a lose problemet med a boye hodet ned, og tusle avgarde uten a se opp. Da jeg snudde meg, stod mannen pa terassen og skulte etter meg. Dagen etter skled jeg i hundebaesj - straff, eller bevis pa at i Colombia plukker ikke folk opp baesj etter hundene sine? Om de da gar tur med dem, vel og merke.

Videre eter han alt mulig. Til na har han satt til livs en pennekork, en harspenne, opptil flere q-tips, provearket mitt og flere forskjellige brosjyrer om Jesus jeg stadig far tilbudt av noen eldre damer som traler nabolaget her med slike. Jeg bare tar i mot, og nikker hoflig foer jeg stapper det ned i bagen. En gang fikk jeg en som faktisk var ganske morsom. Det stod noe slikt som "Hei! Husker du meg? Jeg er narkotika. Vennen du fant da du var lei deg og trist." Ifolge lappen, som var i "jeg"-form sett fra narkotikaens oyne, var det bare Jesus han betraktet som en fiende - og dermed eneste losning dersom man ikke lenger ville vaere venn med narkotika. Bruno satte na uansett lappen til livs. Videre digger han dopapir, og for de som husker et av mine tidligere innlegg, sa berettet jeg om at man ma kaste dopapiret i en botte ved siden av. Botta er ikke storre en at han med letthet kan snike det rynkete ansiktet sitt nedi botta. Fysj og asj. Vi ma holde dora til do lukket hele tiden.

Personlig bedrev jeg garsadgen med a tatovre meg til blods. Jeg trodde kanskje det var en effekt de la pa pa Miami INK, mitt ordentlige favorittprogram forovrig, men na har jeg altsa opplevd det selv. En gutt i tattissjappa var grei nok til a fortelle meg sin aerlige mening om snoflakene jeg hadde pa leggen - han likte dem ikke. Det er det mulig andre ikke gjor heller, selv om jeg nar har frisket dem opp, og lagt til et par nye. De stuttkjukke leggene mine blir herved aldri de samme, men jeg tror jeg skal kunne leve godt med mitt valg. Hvis ikke, er det dumt. Jeg velger a ikke bruke energi pa a bekymre meg over det na.

Jeg ma bruke energi pa a studere. Idag hadde jeg timer med Salvatore, den andre studenten pa ISSO. Fernandos tromming opphorte ikke. Men han trommet i alle fall ikke pa meg. Og det var nok noe mindre tromming. Vi laerte to nye verbtider. Jeg har sa mange verbtider i hodet na at jeg ikke skjonner helt hvordan dette skal ga. Jeg tror jeg er pa et punkt hvor det er svart viktig a ikke miste motet. Jeg mister ikke motet. Jeg lytter til Billie Ocean, og forteller meg selv at det var en tid i livet mitt jeg ikke kunne engelsk ogsa! Hippi ho, four schooldays to go!