Mest om grunker, litt om gryn

Jeg krysset en landegrense, og VIPS! sa ble jeg rik. Penger er en finurlig greie. Som jeg har nevnt tidligere, er pengene her litt kranglete, da alt koster noen tusen pesos. Jeg har etter litt om og men kommet frem til at tusen pesos er verdt skarve tre og en halv krone. Omtrent. En ol koster noe slikt som 1600 pesos. Her om dagen kom jeg hjem fra et kjopesenter, henrykt over et kjop jeg hadde gjort. Kjopet var ei bukse, og den kostet 100.000 pesos. Rimelig nok, syntes jeg. Da jeg viste den til Paola, sperret hun imidlertid oynene opp. Hun syntes apenbart 100.000 pesos for ei bukse var i overkant mye. Vi snakket ikke mer om det. Litt seinere denne uka kom hun hjem klokka ni pa kvelden, og hun var helt utsliltt. Den dagen hadde hun jobbet fra klokka sju om morgenen til klokka ni pa kvelden, uten a spise eller ta en eneste pause. I denne forbindelse fortalte hun meg at hun aldri far betalt overtid, selv pa en dag som dette, og at hun far utbetalt 600.000 pesos per maned. "Aha", tenkte jeg, "det er vel ikke sa vaerst?" Ogsa tenkte jeg meg om en gang til. Da kom jeg pa at da jeg ankom Bogota den forste dagen, tok jeg ut 500.00 pesos. Disse svidde jeg av pa en uke, mer eller mindre. Og med tanke pa buksa, skjonner jeg jo at man ikke er sa hypp pa a bruke 1/6 av lonninga pa ei skarve bukse.

Pa sondag var vi i dyrehagen. Det var flott, for der hadde de plansjer for hvert eneste dyr, og jeg folte at jeg laerte masse ord. Da jeg kom pa skolen pa mandag og fortalte det til Fernando begynte han a le. "Haha, det er for barn", sa han. Noen ganger er han litt teit. "Ja, og for meg" sa jeg - "jeg driver nemlig a laerer meg et helt nytt sprak og da kan det varer greit a fa noen ord repetert." Vel, bjorn, struts og a fore sitter herved klistret. I tillegg sa vi den styggeste fisken jeg noen sinne har sett - en elektrisk al. Fyttifytti, den var sa stygg at jeg fikk lyst til a skade den. Men den var visst, i tillegg til a vaere helt sykelig sygg, veldig farlig. Da vi skulle dra fra dyreparken, ble Paola helt over seg over hvor mye parkeringen kostet. "Oi! " tenkte jeg, "hvor mye kan det ha vaert?" Da jeg parkerte bilen i Olso sentrum en dag foer jeg skulle dra, kostet det meg en omtrent det samme som en kasse ol. Det syntes jeg var temmelig dyrt. Sammenliknet med forholdene her, sa jeg for meg kanskje 12.000-15.000 pesos. 4000 pesos kostet det - raskt regnet omtrent femten spenn. Ikke misforsta, Paola er ikke noe kjip pa penger, eller andre ting. Med tanke pa at hun far utbetalt mindre en hva jeg har i husleie per maned, og jeg betaler lite, sa ser jeg pakka. Poenget er at mye kan tyde pa at jeg har litt problemer med a justere meg etter forholdene. Men jeg har i alle fall opplevd a bli trukket 3 400 000 fra kontoen da jeg betañte for skolen. Jehi! Jeg driter i at det var pesos, og at det var Lanekassen som betalte - jeg folte meg rik!

Nok snakk om min rikdom. Jeg vil gjerne snakke litt mer om ord. Forskjellige ord er blitt en sentral del av hverdagen. Forst og fremst ma jeg le av at ingen har kommentrat at "hoyhuelo" slettes ikke betyr hornugle. Det betyr smilehull. Jeg stod pa busstasjonen og slo opp ordet. Jeg stodt imidlertid ikke inntil kanten, for der er det som kjent hender. Det er den samme mannen som har vakt pa busstasjonen nesten hver dag. Vi hilser. Jeg liker a vaere pa hils med folk. Jeg er pa hils med en mann som jobber pa et apotek i nareheten av skolen ogsa. Jeg tittet litt pa en fotballkamp der, og deretter har vi hilst. Nok om det. Jeg lo hoyt da jeg oppdaget min lille ord-tabbe. I dyreparken presterte jeg a sporre Paola og Andres om de kjente til ordet "hoyhuelo", og om det var en type ugle. De skjonte ingenting. Da jeg videre provde a forklare at det muligens var et norsk uttrykk - "a se ut som en burugle", alternativt "hornugle", skjonte de enda mindre. Oboy, hvor goyalt det kan vare med slike spraklige misforstaelser. For a oppsummere: "hoyhuelo" betyr smilehull. Man kan ikke se ut som smilehull. Buho er det spanske ordet for ugle. Det var en ugle i dyrehagen. Jeg tror den var av den typen vi har hjemme, men jeg er ikke sikker, for den var ikke a se.

Jeg forundrer meg over alle de ordene som tydeligvis har gjort seg fortjent til en plass i den ordboka jeg eier. En av de jeg fant her om dagen, og stusset over, var "frasemaker". Hva er en frasemaker? det forste som slo meg, var en sketsj KLM hadde i sin tid. Sketsjen harselerer med de darlige vitsene som er a finne inni sanne smell-bongbonger som ofte henger pa kransekaker, og gar ut pa at menneskene som skriver vitsene jobber ved et samleband. det gjelder altsa a finne pa en vits for kaken kommer. Vitsene blir dermed ikke spesielt morsomme, og gar muligens mer i kategorien fraser en vitser. Jeg vet ikke. Frasemaker. Kanskje er det et skjellsord? "Gi deg, du din frasemaker!" Jeg klarer ikke a besteme meg for om jeg syntes det er negativt ladet. Ordboken er blitt en god venn, selv om den noen ganger kompliserer ting for meg.

Det spilles noe salsamusikk i leiligheten under. Det er fredag, og nok en helg. Jeg har tenkt meg ut pa en eksursjon. Kanskje til Ibague. Men i morgen skal vi forst pa et kjopesenter, Cosmosentro. Kjopesentre er definitivt en dille her. Og alle kjopesentre har et lite tog. Toget er for barn, og det kjorer rundt og rundt. Jeg krasjet nesten med ett en gang. Jeg vet ikke om Paola har noe spesielt pa handlelisten. For meg er det nok en mulighet til a svi av noen tusen grunker, og kanskje noen millioner gryn. Eh.