Begeistring denne gang

Dette innlegget skriver jeg ene og alene for å runde 4500. Jeg trodde aldri jeg var så opptatt av tall. Jeg er egentlig heller ikke det. Men når det gjelder bloggen, så er jeg det. Spesielt nå som den har våknet fra sommerdvalen, og rister løs på høstløv og andre fundamentale saker i samfunnet vi måtte finne det for godt å mene noe om.

I vinter ble jeg frastjålet en jakke. Dette kan man lese om under innlegget "Bitterhet rundt bestjeling...." også het det noe mer, men jeg husker ikke hva det var. I dette innlegget, som kan dateres omlag et halvt år tilbake, tok for seg den bitterheten jeg måtte innrømme at jeg følte rundt det å bli frastjålet en ganske dyr jakke. Jeg prøvde å trekke på skuldrene. Tenke at det var en materiell ting, og at det å få en kreftdiagnose eller sammenlikne det med en tilværelse i slummen i Nairobi, eller enda verre, Mogadishu (det er uomtvistelig at det må være katta i sekken å bo der....). Og det kan vi fortsatt være enige om at selvfølgelig er mye tristere. Samtidig måtte jeg vedgå at det irriterte meg. Jeg syntes det var riktig dumt at noen fant det nødvendig å måtte stjele jakka jeg hadde rukket å bli veldig glad i.

Men - ikke så galt at det ikke er godt for noe. Da jeg var i Bergen i helgen, fant jeg faktisk igjen nettopp den jakka, og ble først i overkant begeistret for det. Før jeg bestemte meg for at jeg ville gjøre et enda bedre kjøp. Jeg klasket til. Jeg klinket til. Jeg kjøpte noe på krita jeg definitivt ikke hadde råd til. Men så fremt ingen dustemikler kommer med lange fingre for stjele denne investeringen også, kommer jeg til å glede meg over dette i en mannsalder fremover. En mannsalder er lenge. Det er LIKE LENGE SOM EN MANN LEVER. Tygg litt på den.

Jeg sitter og titter på I Kveld med Ylvis, og jeg er like fornøyd med det som den nye investeringen min.  Tingene går min vei om dagen, i alle fall på disse frontene. Det er viktig å ikke bli for kjekkas. SLik som disse kara her:

Vel, så kjekkaser er de kanskje ikke, men flotte shortser har de. Investeringen var en Fjellreven-jakke. Man kunne vunnet mange penger hadde man satt penger på at man skulle se Smigun svinse rundt i en Fjellreven-jakke, vinteren 2011. Sjansene var ikke store. Jeg lærer meg aldri det med høy og lav odds, så jeg styrer unna, og bruker uttrykket sjanse i stedet. Bare så det er sagt. Jakka henger til utstilling på skapet. Bitterheten rundt fjorårets bestjeling er betraktelig dempet - nå tar begeistringen over.

Refleksjoner rundt et reisefenomen

Jeg har vært ute og reist. Ikke så langt, men langt nok til at det må kunne kalles en reise, og ikke bare en tur. Jeg pakket et par ovale støvler - jeg skulle til Bergen. Hvilkensomhelst annen destinasjon, og jeg ville selvfølgelig pakket sko.

Det er en greie med reising som fasinerer meg. Eller, vent, det er to, men det er kun en av dem som vies videre oppmerksomhet denne gangen. Dette er en greie som gjelder alle steder jeg hittil har vært i mitt liv, og det gjelder uansett fremkomstmiddel, men det er spesielt fremtredende når man reiser med fly.

Jeg reiste med fly til Bergen, og lot meg nok en gang imponere over den veldige trangen folk har til å komme seg opp og ut, først av flysetet, deretter ut av den trange midtgangen. Det er i og for seg ikke noe rart med at man vil ut av fly. Eller buss. Eller tog. Det er trangt, og skal man sette det hele litt på spissen kan man jo forundres over at man helt frivillig lar seg frakte rundt i boksorienterte farkoster laget av metall eller aluminium. Farksoter man gjerne ikke har kontroll over selv.

Men det er mye armer og bein og kofferter og jakker og aviser og kaffekopper og mobiltelefoner som fyker i alle retninger og klemmes ubehagelig nærme kroppen under denne seansen. Jeg har aldri skjønt hvorfor man ikke velger å vente til dørene i det minste har åpnet seg, før man febrilsk kaster seg rundt og klemmer seg inn i mengden som allerede står trykket sammen i midtgangen, og har vært enda raskere i vendingen. Personlig gjør jeg helst det. Venter, altså. Problemet oppstår idet man sitter ytterst på rekka, og du hører personen som sitter innenfor blir mer og mer tungpustet og stresset formelig brer seg fordi vedkommende ikke får reist seg umiddelbart fra setet og røsket kofferten ned fra hyllen, via et hode, eller kanskje to, før noen andre rekker å gjøre det.

Jeg mener det hadde hatt noe for seg med en holdningskampanje. Slappav litt, liksom. Når du allikevel har sittet på det flyet i en time eller to eller ti har vel ikke de tretti sekundene du sparer på å klemme deg ut av flyet så ekstremt mye å si, når muligheten for å spasere rolig ut faktisk ligger der som åpent alternativ? Er det noe spesielt man skal bruke det halve minuttet på? Jeg opplever generelt at jeg tar de fleste igjen ved bagasjebåndet, og føler allikevel ikke at jeg har gått glipp av det helt store.

Eller kanskje har jeg det? Før jeg vet ordet av det har hele livet mitt forsvunnet, og jeg blir gammel og bitter og tenker på alle de minuttene jeg mistet ved å være en slappfisk da flyet landet. Javel, så får man en glovarm kaffeflekk her, og en stiletthæl plantet på fotbladet der, men kanskje hadde det vært verd det, tenker jeg da.

Det var uansett en fin tur til Bergen. Det regnet ikke så mye som forventet. Vi var på kulturhistorisk museum. Det finnes så mange rare dyr, konkluderer jeg med etter å ha vært der. Vi oppdaget blant annet skjelldyr. Jeg ante ikke at det fantes dyr, altså IKKE fisk, men dyr, som bare var dekket av skjell. Dessuten var det et annet dyr som het maki. Mange forskjellige typer maki, faktisk. Morsomt at de har fått samme navn som en sushi-roll. Eller kanskje er det omvendt. Morsomt var det uansett.

Jeg har  oppdaget enn ny radiokanal. Den er muligens ikke ny, men den er ny for meg. RadioNorge. RadioNorge er kongen av svisker. De spiller faktisk KUN svisker. Da jeg stod på badet og pusset, eller børstet, tennene, spillte de en sang jeg for lengst hadde glemt at eksiterte. Det var et nostaligsik øyeblikk.Takket være moderne teknologi, har dere muligheter til å oppleve det samme som jeg gjorde, bare ved å trykke på linken under:

http://www.youtube.com/watch?v=CHS-JA2Mc64

Avslutningsvis - man sier vitterlig å pusse tennene? Min mamma har alltid sagt børstet - er det et vestlandsfenomen?

Smigun stiller spørsmål

Bloggen har hatt ferie. Ubestridelig en veldig lang en. I prinsippet trodde jeg bare det var mennesker som hadde det, kanskje under noen omstendigheter dyr, men jeg føler allikevel helst at konseptet ferie er forbeholdt mennesker. Inntil jeg fant ut at bloggen bare tok seg flere månenders ferie, hvilket jo er helt utenfor den avtalen vi ble enige om da jeg for et års tid siden pakket de ovale skoene og bestemte meg for å bruke bloggen som formidlingsverktøy under min reise.

Ferien er nå uansett ubønnhørlig over både for bloggens og min del. Det er ting som må tas opp. Jeg har observert flere ting de siste dagene som kunne vært gjenstand for diskusjon og skriving, men det er to ting som har utpekt seg som spesielt rare, og derfor vinner spalteplass denne gangen.

For et par dager siden gikk jeg forbi et forretningsvindu, med en kjempestor reklameplakat i utstillingsvinduet. Jeg skvatt til da jeg så plakaten. Ikke fordi den var så stor, men fordi personen som figurerte på den så så forferdlig streng og børst ut. Jeg tenkte, eller jeg sa faktisk høyt til meg selv - Jøsses, det var da en streng type!

Så var jeg snarrådig nok til å legge sammen to og to, og kom frem til at her var det  noe muffins på gang. Det måtte være en kjendis ellerno som figurerte på plakaten. Ellers ville man jo heller brukt en eller annen kjekk kar,  som ikke nødvendigvis så så streng ut. Og ganske riktig. Det var selveste Magnus Karlsen som tittet, eller snarere stirret med de morske øynene sine på meg fra plakaten. I alle dager. I ALLE DAGER! Når ble Magnus Karlsen en kul type? Altså sånn "verdt å bruke i en jeansreklame"-kul?? Har dette skjedd mens jeg var travelt opptatt med å feriere og drikke kåkteils fra gullbelagte sugerør på Bahamas??

Jeg er inneforstått med at han er en reser i  å spille sjakk, og at det på mange måter er litt kult. Han er så smart at det er kult, liksom. Men jeg nekter å gå med på at han er egnet til å stille opp på den slags oppdrag. Jeg nekter. Og det hjelper ikke at han setter opp det morskeste blikket han har. Jeg er skremt vekk fra den sjappa der på livstid. Han så litt ut som at han ville statppe alle sjakkbrikkene sine ned i halsen på meg  om jeg ikke kjøpte de buksene. Ohhhh, creepy.....(altså så skummelt at jeg må si det på engelsk, da jeg ikke finner uttrykk i vårt ordfattige norske pråk til å uttrykke hva jeg mener.)

Jeg har  ved en tidligere anledning fyrt friskt, eller kanskje ikke så veldig friskt, men jeg har i alle fall uttrykt irritasjon over sigøynere som plukker flasker i park. Denne gangen er jeg ikke irritert eller sint, jeg er kun forundret. Jeg har lagt merke til en ting jeg finner merkelig, nemlig følgende: jeg har, ved to anledninger, observert mennesker jeg vil si går i kategorien flaskeplukkere sitte å farge håret.

Det i seg selv er kanskje ikke SÅ spesielt, men mer spesielt blir det idet man tar i betraktning at det foregår på benken i en park, og det merkeligste ved det hele er at det ikke ser ut for at de har noen som helst tilgang på vann. Ved alle anledninger jeg har farget håret tidligere i mitt liv har vann vært helt essensielt blant annet for å skylle stoffet som setter fargen, ut av håret. Jeg lurer i tillegg på følgende: når er jo ikke mennesker som går rundt i parker og samler flasker kjent for sin snerte klesstil. Jeg synes snarere det ligger slik an at det florerer av ufreshe sandaler og fleecevester, gjerne  av typen tennissokker i sandaler, og flere plagg oppå hveranndre som ikke passer. Når ble det da plutselig så essensielt at de er fine på håret? Og et uungåelig spørsmål: er det DET de tiggespenna går til? Det fremstår for meg som uforståelig.

For den oppvakte: ja, dette ble skrevet for en tid tilbake. Jeg syntes allikevel det var verd å publisere -og faen, et sted må jeg starte for å få denne bloggen opp å gå igjen, så jeg begynte her. Jeg kan raskt oppsummere noen greier som skjedde IDaG for å gjøre det hele mer dagsaktuelt. Jeg kjøpte meg en sjokolade på butikken. Papiret utenpå forespeilet en smaskopplevelse der karamell i midten av sjokoladen skulle være en viktig del. Jeg gledet meg, og ble veldig skuffet da det ikke var et gram karamell i sjokoladen. Hva har skjedd der? Bare ren sjokolade. Da kunne jeg like gjerne kjøpt en melkesjokolade. En vanlig en. Jeg følte meg lurt, og lurte på om det var innafor å gå tilbake å klage. På en anne side - det er jo ikke hun stakkars kassadama sin skyld at produsenten ikke leverer varene, og det er helt i grenseland til å være litt sært, slik jeg ser det. Jeg gikk ikke tilbake.

Etter å ha satt til livs skuffelsessjokoladen, gikk jeg forbi en spansk restaurant som ligger rett nedenfor der jeg bor. De kunne skilte med å ha lam med kål på menyen. Lam med kål... Det hørtes da til forveksling likt ut som fårikål. Men det var altså lam med kål. Sleipinger. Lam med kål. Når ble det en klassiker av en spansk rett? Jeg tror det er det dummeste plagiatet jeg har sett.