onsdag 12. oktober 2011

Begeistring denne gang

Dette innlegget skriver jeg ene og alene for å runde 4500. Jeg trodde aldri jeg var så opptatt av tall. Jeg er egentlig heller ikke det. Men når det gjelder bloggen, så er jeg det. Spesielt nå som den har våknet fra sommerdvalen, og rister løs på høstløv og andre fundamentale saker i samfunnet vi måtte finne det for godt å mene noe om.

I vinter ble jeg frastjålet en jakke. Dette kan man lese om under innlegget "Bitterhet rundt bestjeling...." også het det noe mer, men jeg husker ikke hva det var. I dette innlegget, som kan dateres omlag et halvt år tilbake, tok for seg den bitterheten jeg måtte innrømme at jeg følte rundt det å bli frastjålet en ganske dyr jakke. Jeg prøvde å trekke på skuldrene. Tenke at det var en materiell ting, og at det å få en kreftdiagnose eller sammenlikne det med en tilværelse i slummen i Nairobi, eller enda verre, Mogadishu (det er uomtvistelig at det må være katta i sekken å bo der....). Og det kan vi fortsatt være enige om at selvfølgelig er mye tristere. Samtidig måtte jeg vedgå at det irriterte meg. Jeg syntes det var riktig dumt at noen fant det nødvendig å måtte stjele jakka jeg hadde rukket å bli veldig glad i.

Men - ikke så galt at det ikke er godt for noe. Da jeg var i Bergen i helgen, fant jeg faktisk igjen nettopp den jakka, og ble først i overkant begeistret for det. Før jeg bestemte meg for at jeg ville gjøre et enda bedre kjøp. Jeg klasket til. Jeg klinket til. Jeg kjøpte noe på krita jeg definitivt ikke hadde råd til. Men så fremt ingen dustemikler kommer med lange fingre for stjele denne investeringen også, kommer jeg til å glede meg over dette i en mannsalder fremover. En mannsalder er lenge. Det er LIKE LENGE SOM EN MANN LEVER. Tygg litt på den.

Jeg sitter og titter på I Kveld med Ylvis, og jeg er like fornøyd med det som den nye investeringen min.  Tingene går min vei om dagen, i alle fall på disse frontene. Det er viktig å ikke bli for kjekkas. SLik som disse kara her:


Vel, så kjekkaser er de kanskje ikke, men flotte shortser har de. Investeringen var en Fjellreven-jakke. Man kunne vunnet mange penger hadde man satt penger på at man skulle se Smigun svinse rundt i en Fjellreven-jakke, vinteren 2011. Sjansene var ikke store. Jeg lærer meg aldri det med høy og lav odds, så jeg styrer unna, og bruker uttrykket sjanse i stedet. Bare så det er sagt. Jakka henger til utstilling på skapet. Bitterheten rundt fjorårets bestjeling er betraktelig dempet - nå tar begeistringen over.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar