Na har det blitt slik jeg fryktet. Jeg er ikke flink nok til a oppdatere bloggen, og jeg visste at det kom til a skje! Det har gatt godt over en uke, og jeg ma innromme at jeg knapt har ofret bloggen en tanke... Og det skyldes ikke at jeg ikke sitter nok pa Internet. Snarere tvert om. Jeg synes ikke jeg gjor annet en a sitte og nerde meg rundt pa verdensveven etter at jeg skaffet meg denne notebook`en. Jeg har blitt en Facebooknerd av dimensjoner. Jeg er ikke komfortabel med det, men ser pa sett og vis pa det som en nodvendighet. Dette fordi chilenere fortsatt er pa det stadiet vi var pa ungdomsskolen nar det gjelder mobiltelefoni. Det er et evig mas om ringeminutter, klikkringing og kontantkort, og de aller fleste har stort sett ikke "minutos" pa telefonen sin. I stedet kommuniserer de gjerne gjennom Facebook og MSN. Jeg hadde ikke hatt MSN-kontoen min apen siden jeg gikk pa videregaende, tror jeg, men var helt enkelt nodt til a apne den igjen her, skulle jeg ha noen sjans til a komme meg ut av leiligheten.
Tilbake til bloggen, og tilstanden her. Man kan kanskje sporre seg hvorfor jeg med sa stor sikkerhet visste at dette kom til a skje. Jeg tror det bunner i en barndom dominert av forsoksvis, og stort sett feilslatt, dagbokskrving. Jeg fikk ofte ny dagbok til jul, slike fine med las man gjerne liker nar man er barn. Nyttarsforsettet som fulgte var gjerne a gjore en innstats for at boken skulle vaere full nar en ny jul igjen meldte sin ankomst. Jeg tror aldri jeg holdt forsettet lengre en litt uti februar. Og det er liksom den samme folelsen jeg har na. Det kan hende det er fordi livet i Temuco har blitt mer vanlig, eller normalisert. Jeg synes ikke lenger det er sa spennende a fortelle om loshunder og soppelposer i traerne, og alle de andre tingene jeg syntes var veldig rart i starten, men som jeg na pa mange mater har vent meg til. Jeg satser pa at det er en forbigaende fase.
I grunenn er det litt merkelig, for jeg foler at jeg knapt nok har vaert i Temuco den siste tiden. Forrige helg bestemte jeg meg for a ta Adrain-fri, og stakk til snoen pa egenhand. Jeg tror han ble litt paff, for han vil nok egentlig gjerne vaere med. Men na har jeg tilbudt han a prove seg pa snowboard to ganger, og han kommer bare med latterlige unnskyldninger, sa na er kvota brult opp-jeg tror ikke han er keen, og jeg gidder ikke sporre mer. Jeg hadde uansett en kul helg, og ble kjent med noen goyale jenter som hadde ganske peil pa ski, sa da slapp jeg for forste gang a kjore alene:) (med tanke pa at jeg er helt RAM pa brett, trenger jeg naturligvis a kjore med noen som har litt peil, ma vite....hrrrr)
Videre har altsa min egen mamma endelig funnet veien til Chile! Ut av en annen verden hyggelig med besok - det blir plutselig nesten som a vaere hjemme igjen, uten a vaere hjemme. Jeg reiste til Santiago for a plukke henne opp, og siden har vi reist litt rundt sa mor far oppleve litt av hvert av dette LANDSTRAKTE landet. Det skal sies at det befatter seg noe annerledes a reise rundt med sin na seksti ar gamle mor enn venninner, eller alene slik jeg vel egentlig er blitt vant til i det senere, men jeg liker det. Jeg dummet meg ganske enkelt litt ut i starten, og foretok et noe slepphendt hotellvalg. Da mamma kom inn pa det fuktige og ganske enkelt forferdelig ukoselige rommet jeg hadde funnet, ble hun helt forskrekket. Det var ingen annen utvei en a begi seg ut pa leting etter et annet, men vi fant ganskje kjapt et bedre sted til samme prisen, og alt ble bare fryd, og naturligvis ogsa gammen. Senere har jeg bare fatt kreds for a vaere flink til a reise og a finne frem - men det haper jeg da for guds skyld at jeg er ogsa, ellers ville jo nesten hele livet mitt, i alle fall frem til de fireogtyve, vaert naermest bortkastet......
Vi er i alle fall henrykt over Valparaíso hvor vi befinner oss na, sa far vi se hvordan mamma liker Temuco og soppeltraerne - og alle de andre finurlige tingene som befinner seg der nede!
