Jul - hjemme og borte

Det er på høy tid at jeg redegjør for mitt valg av julefeiring. Jeg har ikke feiret jul - altså, tradisjonell norsk jul, de siste fire årene.

Julen 2008 var jeg i Hai Fong (det skrives sikkert ikke sånn, men det ser morsomt ut når man skriver det på den måten), i Vietnam og besøkte Pålis. Det var en jul noe utenom det vanlige. Julaften tilbragte vi først på en merkelig julebuffet på hotellet der han bodde. Alle vietnameserne var henrykt over at nissen, Pålis, selvfølgelig, var kommet helt fra Nordpolen, og alle var ferdige med middagen klokken ti. Det vil si, de var ikke bare ferdige, de var gått hjem og bordene var ryddet. Vi var de eneste som satt igjen i lokalet med hver vår øl. Videre derfra gikk turen til et utested hvr de bare spilte julemuiskk som var jazzet opp med litt techno. Vi drakk og drakk, og klokka ett kollapset Pålis.

Litt sånn som dette:

Året etter, 2009 var jeg i Ziuatenejo, Mexico. Julaften der var ikke noe særlig å snakke om, utover at jeg drakk en øl på en pub med noen randoms. Dagen etter var det derimot mer futt i. Da jeg hadde møtt noen engselskmenn som jo trykker første juledag til sitt bryst, var det festmiddag for alle på hostellet. Ziuatenejo er forøvrig byen de ender opp i i "Frihetens regn", og var offer for en voldsom narkotikaliga-nedslakting et par år etter at jeg var der. Kanskje ikke så idyllisk allikevel.

Så var det blitt 2010, og Anette og jeg satt ute på gressplenen foran huset mitt i Temuco, Chile og drakk oss kjempefulle på øl og rødvinsgløgg. Deretter var vi hos min venninne Eimy, og feiret chilensk jul. Ikke så vellykket for oss, fordi formen ble veldig nedadstigende da vi kom til den juelfeiringen alt for tidlig, og var alt for fulle da vi kom. Men vi fikk i alle fall oppleve en chilensk toårings ville glede over at nissen kom med en haug med gaver. Også i Chile eksisterer oppfatningen om at Nissen kommer fra nordlige områder, så han slukte helt at vi var fra Nissens hjemland.

2011 satt jeg på flyet til Cape Town, på selveste julaften. Jeg hadde rukket å se "Tre nøtter til Askepott" og fått en LITEN tåre i øyekroken, før mamma og Trine kjørte meg ut på Gardemoen. Der var det rolig, og sikkerhetskontrollen gikk i rekordfart, og på flyet fikk man jo en oppvartning av en annen verden. Turen i Namibia og Sør-Afrika var et kapittel i seg selv.

Såh - på tross av at jeg bare har gode minner og gleder meg over å reise i jula, er mottakelsen når jeg melder at jeg ikke feirer jul i Norge, svært varierende. Jeg opplever noen ganger at folk neste blir sinte når jeg sier at jeg ikke interesserer meg så veldig for jul. Mange tror jeg flykter fra noe, eller at jeg bare skal være gjerrig og ikke kjøpe gaver. Det er ikke så mange som klarer å slå seg til ro med at; jul er helt ok det, men det er søren meg mye mer ok å reise. Så mye mer ok, at jg med letthet dropper ribbe og pinnekjøtt, pepperkakebaking og masete handleturer på Oslo City i siste liten. De som sier de digger sistnevnte, lyver.

I år skal jeg altså til Cuba, og denne gangen med følge!!! Olav er med, og det kommer til å bli en fest! Jeg gleder meg mye mer enn jeg noengang har gjort til noen julefeiring!

En bloggrenessanse

Jeg ønsker med dette å blåse liv i bloggen igjen. Dette skyldes tre ting:

1. Jeg, og denne gangen også Olav, reiser snart til fremmede land. Jeg liker konseptet med å fortelle de som vil høre om turen gjennom en blogg.
2. Noen ganger tenker jeg så veldig på ting at jeg må få utløp for det et eller annet sted. En blogg er en god arena. Det samme prinsippet gjelder her - de som vil, og har interesse av det, kan lese.
3. Jeg har savnet den.

I dag så jeg noe rart i avisen. Det står generelt mye rart i avisen. Men dette var av en litt annen dimensjon av rarhet, enn en meningsløs nyhet.  Det var en annonse. I den kunne man lese at det var muligheter for å møte Vebjørn Sand, Øivind Sand (broren, eller?) og Marianne Aulie på tirsdag kveld. Kunstnere av frekkeste sort. De skulle male hilsener på porselen. Videre kunne man lese i annonsen at Kari Sand skulle steke "verdens beste pannekaker" og Aune (jeg går her ut i fra at man snakker om Aune Sand) leser kjærlighetsdikt.

- Javel, og nei takk, tenkte jeg om det. Men så oppdraget jeg hvor det hele skulle gå av stabelen, og stusset litt. Det var på Skeidar, altså møbelbutikken, på Alna Senter.....Eh, hæh? Norsk høykultur (hvis det kalles det) møter norsk lavkultur? Hva er det for et fullstendig absurd arrangement? En gjeng folk fra Lørenskog som skal innom å handle Stressless, svinger innom for å få meg seg et lite stykke Sand?? Og det mest absurde med det hele er at det er noen som på et eller annet tidspunkt har tenkt at det er et kjempeforslag. Ikke for å kjekke meg, men jeg ser bare for meg en hel masse ville bilder, av Marianne Aulie som løper rundt - naken, for hun liker jo det, mens hun mora står og lager de vaflene, mens det er maling over alt, mesn folk haster forbi i håp om å rekke knaksalget på baderomsflis i sjappa ved siden av.

Innspill på dette mottas med takk. Jeg nekter å tro at jeg er den enste som synes dette virker en smule spesielt.

 

Legger ved dette ekstremt fjollete bildet av meg selv. Som jeg har vært inne på før er jeg ekstremt glad i å reise, ikke så glad i å være turist. Derfor blir jeg like irritert hver gang jeg besøker en eller annen turistattraksjon, og folk liksom skal leke det de er å se på. Et fantastisk godt eksempel som kan illustrere hva jeg mener er den der Jesusstatuen i Brasil. Alle skal stå foran den statuen med armene ut, akkurat sånn som den statuen gjør. HVORFOR DET? Er det liksom gøy å vise til andre folk (det er forøvrig det nest verste jeg vet - å sitte og se på en million bilder av steder folk har vært. Spesielt hvis jeg skal dit selv. Da kommer jeg jo til å se det med mine egne øyne. Å se bilder andre har tatt derfra har jo dermed NULL verdi..!!) Jeg mener helt oppriktig at jeg ikke fatter poenget, og det veller frem i meg en nesten sånn kvalmende trang til å gjøre narr av den slags oppførsel. Det er jo da det jeg gjør her, hvor jeg spøkefullt legger meg under støvelene til en kommunistatstue i Budapest. Hvor mange av dere som ser eller leser dette synes det er over gjennomsnittlig gøy? Jeg tipper ingen.

 

Vi reiser snart til Cuba. Jeg tror det kan bli en lærerik reise. Jeg gleder meg helt enormt. Akkurat nå gleder jeg meg kanskje aller mest til å ha fri i en og en halv månded. Jeg trenger ikke å tenke på hva livet mitt skal innebære utover den turen i en og en halv måned. Det høres lengre ut en seks uker, så jeg sier konsekvent en og en halv måned. Jeg har fortsatt ikke funnet ut hva jeg vil når jeg blir stor. Det bekymrer meg litt, og derfor er jeg så fornøyd med halvannen måneds stillstand.

 

 

Avslutter med dette bildet, som jeg rett og slett synes fortjener å bli publisert:

vi var ute og gikk i Budapest, og i en park stod denne fiolinisten. Vi ga han noen mynter, og da ville han at vi skulle ta bilde. Han syntes det var gøy å late som at jeg spilte helt forjævlig, jeg holder på å le meg ihjæl, og Henrik skjønte ikke bæret. Han hadde dessuten det kuleste t-skjorteskillet, som han aldri fikk bukt med!