En bloggrenessanse

Jeg ønsker med dette å blåse liv i bloggen igjen. Dette skyldes tre ting:

1. Jeg, og denne gangen også Olav, reiser snart til fremmede land. Jeg liker konseptet med å fortelle de som vil høre om turen gjennom en blogg.
2. Noen ganger tenker jeg så veldig på ting at jeg må få utløp for det et eller annet sted. En blogg er en god arena. Det samme prinsippet gjelder her - de som vil, og har interesse av det, kan lese.
3. Jeg har savnet den.

I dag så jeg noe rart i avisen. Det står generelt mye rart i avisen. Men dette var av en litt annen dimensjon av rarhet, enn en meningsløs nyhet.  Det var en annonse. I den kunne man lese at det var muligheter for å møte Vebjørn Sand, Øivind Sand (broren, eller?) og Marianne Aulie på tirsdag kveld. Kunstnere av frekkeste sort. De skulle male hilsener på porselen. Videre kunne man lese i annonsen at Kari Sand skulle steke "verdens beste pannekaker" og Aune (jeg går her ut i fra at man snakker om Aune Sand) leser kjærlighetsdikt.

- Javel, og nei takk, tenkte jeg om det. Men så oppdraget jeg hvor det hele skulle gå av stabelen, og stusset litt. Det var på Skeidar, altså møbelbutikken, på Alna Senter.....Eh, hæh? Norsk høykultur (hvis det kalles det) møter norsk lavkultur? Hva er det for et fullstendig absurd arrangement? En gjeng folk fra Lørenskog som skal innom å handle Stressless, svinger innom for å få meg seg et lite stykke Sand?? Og det mest absurde med det hele er at det er noen som på et eller annet tidspunkt har tenkt at det er et kjempeforslag. Ikke for å kjekke meg, men jeg ser bare for meg en hel masse ville bilder, av Marianne Aulie som løper rundt - naken, for hun liker jo det, mens hun mora står og lager de vaflene, mens det er maling over alt, mesn folk haster forbi i håp om å rekke knaksalget på baderomsflis i sjappa ved siden av.

Innspill på dette mottas med takk. Jeg nekter å tro at jeg er den enste som synes dette virker en smule spesielt.

 

Legger ved dette ekstremt fjollete bildet av meg selv. Som jeg har vært inne på før er jeg ekstremt glad i å reise, ikke så glad i å være turist. Derfor blir jeg like irritert hver gang jeg besøker en eller annen turistattraksjon, og folk liksom skal leke det de er å se på. Et fantastisk godt eksempel som kan illustrere hva jeg mener er den der Jesusstatuen i Brasil. Alle skal stå foran den statuen med armene ut, akkurat sånn som den statuen gjør. HVORFOR DET? Er det liksom gøy å vise til andre folk (det er forøvrig det nest verste jeg vet - å sitte og se på en million bilder av steder folk har vært. Spesielt hvis jeg skal dit selv. Da kommer jeg jo til å se det med mine egne øyne. Å se bilder andre har tatt derfra har jo dermed NULL verdi..!!) Jeg mener helt oppriktig at jeg ikke fatter poenget, og det veller frem i meg en nesten sånn kvalmende trang til å gjøre narr av den slags oppførsel. Det er jo da det jeg gjør her, hvor jeg spøkefullt legger meg under støvelene til en kommunistatstue i Budapest. Hvor mange av dere som ser eller leser dette synes det er over gjennomsnittlig gøy? Jeg tipper ingen.

 

Vi reiser snart til Cuba. Jeg tror det kan bli en lærerik reise. Jeg gleder meg helt enormt. Akkurat nå gleder jeg meg kanskje aller mest til å ha fri i en og en halv månded. Jeg trenger ikke å tenke på hva livet mitt skal innebære utover den turen i en og en halv måned. Det høres lengre ut en seks uker, så jeg sier konsekvent en og en halv måned. Jeg har fortsatt ikke funnet ut hva jeg vil når jeg blir stor. Det bekymrer meg litt, og derfor er jeg så fornøyd med halvannen måneds stillstand.

 

 

Avslutter med dette bildet, som jeg rett og slett synes fortjener å bli publisert:

vi var ute og gikk i Budapest, og i en park stod denne fiolinisten. Vi ga han noen mynter, og da ville han at vi skulle ta bilde. Han syntes det var gøy å late som at jeg spilte helt forjævlig, jeg holder på å le meg ihjæl, og Henrik skjønte ikke bæret. Han hadde dessuten det kuleste t-skjorteskillet, som han aldri fikk bukt med!