Tid for helg

Nok en helg har passert. Denne helgen var langt morsommere en den foregaende. Jeg har blandt annet opplevd flere typer busser. Noen store, noen sma, noen kalde, noen ikke sa kalde og sist men ikke minst en hvor det var full fest. Ogsa jeg har spist en 9-retters frokost.

Morsomhetene begynte pa fredag. Da tok Paola og Andres meg med pa noe de kaller en chivas - festlighetenes buss! Pakker er som folger: man fyller opp en buss av det litt eldre slaget men mange festglade mennesker. Her drikker og danser man. Og huier og hoier hver gang en annen tilsvarende chiva, eller festbuss passerer. Riktig goyalt! Det hele rundes av med en tur pa et diskotek, eller et salsatek som de gjerne kaller det her. Oboy, de har den dansingen i blodet. Det har ikke jeg. Men jeg provde meg, Andres mente jeg klarte meg ok. Hyggelig, men jeg stoler ikke helt pa det. Jeg folte at jeg padro meg gikt i hofta.

Selv om vi knerta en flaske med noe lokalt brennevin pa dette salsateket, og kvelden ble ganske mange timer gammel, tok jeg allikevel i vei nordover dagen etter. Malet var den lille landsby Salento, og kaffeplantasjene som dominerer dette omradet. Omradet innbebefatter forovrig ogsa Ibague, byen der Mads opprinnelig er fra. Jeg dro imidlertid ikke dit. I Salento var det fint. Jeg spiste lunsj pa et sted der de typisk smeller opp noen benker, og printer ut noen menyer som de putter i en plastmappe. Foer jeg visste ordet av det, var jeg omringet av en Colombiansk familie. De var trivelige, og sorget for at jeg fikk sitte pa barnebordet. De voksne organiserte seg altsa pa den ene delen av langbordet, mens barna, og jeg, fikk sitte pa den andre delen. Vi kom godt overens, syntes jeg. De sa pa meg med store oyne, og syntes det var underlig at jeg kom fra et land langt borte, og de lurte pa om jeg likte det vi fikk a spise. Jeg svarte ja, og syntes samtidig det foltes litt underlig a vaere tjueseks ar og sitte pa barnebordet, sa jeg tok meg en ol.

Deretter gikk det slag i slag. Jeg gikk opp pa utkikksposten. Der satt det folk og sminket seg. En litt merkelig aktivitet a drive med her oppe, tenkte jeg, men var mest fornoyd for at jeg hadde investert i en zoom-linse til kameraet foer jeg dro, og dermed kunne fotogarfere dem uten at de merket det. Jeg gikk ned igjen, og tok inn pa et morsomt hostell. Den gale eieren fristet med en heidundranes frokost som var inkuldert i prisen, og advarte meg mot a spise for mye den kvelden. Han mente det ville vaere leit a ikke vaere skikkelig sulten til dagen etter. Jeg trodde han overdrev. Det gjorde han ikke. Dagen etter disket han opp med 9 retter - intet mer, intet mindre. Og det smakte fantastisk! Denne festen av en frokost ble rundet av med en masse kaffe, foer det bar opp i den sagnomsuste, eller kanskje ikke sagn, men i alle fall omsuste dalen. Foerst kjorte vi jeep. Sa begynte vi a ga. Etter omtrent fem minutter begynte det a regne. Vi gikk videre. Regnet ga seg ikke. Etter seks timer i konstant regn, og med sole oppetter orene, returnerte vi fra Finca de Montana. Gjennomvate og mokkete som bare det, men det gjorde ikke noe! Det hadde vaert en morsom tur!

Jeg tok meg tilbake til Cali samme kvelden, sammen med noen folk jeg motte pa hostellet. Turen gikk flott, med unntak av en ting. Dette foler jeg at jeg ma ta opp ordentlig, og jeg er sikker pa at jeg har med meg andre globetrottere pa laget nar jeg na uttrykker min frustrasjon. Hvorfor - HVORFOR - gasser de pa med kaldluftanlegg inni bussen, nar det ikke er videre varmt ute? Og hvorfor er det er ikke noe vanlig kaldluftanlegg, men snarere en pumpe som spyler kald luft i trynet pa deg hele bussturen?! Denne gangen hadde jeg pa meg TRE LAG med klaer, hvorav den ene genseren var ren ull, og i tillegg hadde jeg jakka mi oppa der igjen. Allikevel var jeg stivfrossen da jeg gikk av bussen. Dessuten blir man sa kald i trynet at man nesten ikke klarer a prate etterpa. Dette er da heller ikke forste gangen jeg opplever dette. Hvis noen kan gi meg EN grunn, og den trenger ikke engang vaere god, bare en ganske enkel grunn til at de utsetter folk for denne sinnsvake behandlingen, sa skal jeg aldri nevne det igjen, ei heller klage!

Jeg kom hjem klokka halv fire pa natta. Bruno kom logrende. Han hadde fatt pa seg klaer. Det kom en kakerlakk krypende over gulvet da jeg skulle legge meg. Jeg var for trott til a bry meg. Det ble en litt slitsom skoledag idag. Men vi sa pa kamp, og jeg godter meg fortsatt over at Nederland slo ut Brasil. Alle er rystet over det. Jeg haper Nederland vinner hele greia.

Det rapporteres om flere mislykkede publiseringer av kommentarinnlegg. Jeg skulle sa veldig onske jeg visste hva som skjer, eller hva man kan gjore annerledes, men det gjor jeg ikke. Jeg kan bare oppmuntre til a ikke gi opp! IKKE GI OPP!

Knut-Egil har kommet med et inderlig onske. Jeg har, etter a ha tenkt meg om lenge og vel, valgt a imotekomme onsket. Det er ikke dermed gitt at dette blir en vane. Men jeg gir dere herved: Hilde imitererer "Lederen for foreningen for de med kronisk snurpeansikt":