fredag 27. september 2013

Bill.mrk jobb søkes

Jeg har vært arbeidsledig i ni dager. Arbeidsledig. Jeg er ledig for arbeid. Ikke arbeidsløs. Det høres jo ikke bra ut.

Selv om jeg har vært velsignet med fint vær, og flere venner som er i mamma- eller pappapermisjon, eller av andre grunner faktisk har fri på dagen, blir det mer og mer klart for meg at det ikke er bra å gå for lenge uten arbeid.

Jeg begynte med å pusse opp gangen. Gikk ordentlig til verks. Vasket veggene først. Sparklet, pusset og malte. Tak og vegg.  Det tok fire dager, med litt pause innimellom mens ting tørket. Så skrudde jeg sammen et skoskap og malte et speil. Hang opp ny lampe. Gangen er som ny. Jeg er fornøyd med at jeg fikk gjort det. Videre har jeg passet hund, og støvsugd. To ganger, og mellom putene i sofaen. Jeg har vasket klær. Absolutt ALLE klærne. Det inkluderer dusjforhenget på badet, og kjøkkenlappene. I to forskjellige maskiner. Jeg har skrubbet badet, og vasket alle frontene på kjøkkenet. Skrapt fastbrente matrester ut av ovnen. Skiftet sengetøy. Ryddet i magnetene på kjøleskapet. Laget kalender. Sydd en knapp i en bukse. Vannet alle blomstene. Tatt ut søpla, og alt papiret. Laget middag hver dag. Jeg har dessuten vært statist, kjøpt bursdagsgave til mamma og ny røykvarsler. I dag tok jeg meg tid til å krølle håret. Det er ikke mer å gjøre her. Vi bor på 36 kvadrat. DET ER IKKE MER Å GJØRE HER!

Allikevel er det hår overalt. Jeg tør snart ikke børst håret lengre, for da kommer det hår. Det er hår i kjøleskapet, og på tven. Selv rett etter at jeg har støvsugd. Støv også. Overalt. Selv om jeg nettopp har støvsugd. Er det sånn i alle hjem? Jeg leter etter klær å vaske. Jeg leter etter ting vi trenger. Selv om jeg ikke har penger til å kjøpe det. Men først og fremst går jeg å lurer på hva jeg skal gjøre. Ikke i dag, ikke i morgen. Egentlig ikke neste uke heller. Jeg klarer en uke til med lediggang og støv på hjernen. Jeg tenker på selve livet. Hva vil jeg? Med selve livet? Det ene øyeblikket virker alt veldig stort, det neste så smått. "Jeg må realisere meg selv. Bli politiker eller samfunnsdebatant." tenker jeg. FNs klimapanel la frem en ny rapport i dag om verdens klimatilstand. Rapporten sier at "det er ekstremt stor sannsynlighet" for at global oppvarming i stor del skyldes menneskelig aktivitet. "Jeg må jo gjøre noe", tenker jeg. Bli bestevenn med Frederic Hauge! Melde meg inni et politisk parti! De grønne! Eller skal jeg bare bli blitzer, og demonstrere?

Den neste dagen tenker jeg "er det egentlig så viktig? Alle dør jo uansett en gang. Og da er det ingen som bryr seg om hvorvidt jeg har gjort noe for klimaet, eller for fattige bønder i Bangladesh eller jobbet som tekstforfatter eller regissør. Jeg kan vel like gjerne bare jobbe som vikar et eller annet sted, og slappe av litt. bare så lenge jeg syns det er ok, liksom". Men ville jeg synes det var ok, da?

Sånn holder jeg på. Bytter mening. Blir enig med meg selv, for så å bli uenig med det jeg nettopp hadde blitt enig med meg selv om. Det ene øyeblikket vil jeg reise til Argetina, og i det neste vil jeg bare jobbe med film og tv, og ikke noe annet. Deretter vil jeg flytte til Berlin for å studere, før jeg bestemmer meg for at det er master på Blindern her i Oslo jeg vil. Så bestemmer jeg meg plutselig for å bare finne en hvilkensomhelst jobb på finn.no, og tenker at det er greit så lenge jeg bare tjener penger. Men, nei, det er jo ikke det jeg vil. Jeg vil skrive. Vært journalist. Men hva skal jeg skrive da? Nei, kanskje jeg skulle prøve noe helt annet. Bli elektriker. Og sånn holder jeg på.

Noen bør ringe snart og si at de vet om et sted det finnes et oppdrag. Ellers begynner jeg fra toppen og vasker alle de rene klærne, og ommøblerer hele leiligheten  selv om det ikke er noen alternative steder å sette møblene. Så ender jeg opp med å møbelangre etter at jeg satte tven inn i den nypussede ovnen, og kjøkkenstolene inn i dusjen oppå det rene dusjforhenget. Dette er å betrakte som en jobbsøknad.