Simsalabim

... ... jeg tror alle skjønner hva jeg refererer til. I går var det nøyaktig en uke siden jeg kom hjem. Eller - altså, i går klokken halv åtte på kvelden var det nøyaktig en uke siden Kristine og Line stod på Gardermoen for å ta imot undertegnede. Da hadde jeg vært borte i ganske nøyaktig syv måneder.

Flagg hadde de, og for ikke å glemme plakat, stort søtere får du det med andre ord ikke - hadde det ikke bare vært for at en misforståelse gjorde at mine søte venninner trodde at jeg kom med et annet fly. Et annet fly som var forsinket. De trodde de måtte stå der i timesvis å vente, og var dermed travelt opptatt med å kommuniseremed de deler av verden som kunne bekrefte hvorvidt jeg kom med det flyet eller ei da jeg gjorde min entre i ankomsthallen på Gardermoen. Mottagelsen ble dermed ikke slik komiteen hadde forespeilet seg - Kristine var nær ved å forlange at jeg gikk inn igjen, slik at de kunne foreta den velkomsten de hadde planlagt. Jeg gjorde ikke det. Line reddet situasjonen. "Hun ler jo - da kan vi si oss fornøyde", konkluderte hun. Kristine godtok det, i alle fall delvis.

Vi dro på en bensinstasjon og kjøpte kaffe på veien inn til Oslo. De hadde tilbud. Man kunne få vaffel sammen med kaffen for en slikk og ingenting. Jeg klinte til på tilbudet, og sørget for å få brunost på - jeg har ikke bare ikke spist, men heller ikke sett brunost på syv måneder. Det var egentlig ikke noe spesielt ved brunostgjensynet. Det var helt ålreit digg. Jeg erklærte ganske følelsesladet at jeg synes jeg har verdens beste venner, før vi fortsatt innover mot hovedstaden.

Min reise, rent bloggmessig, ble en historie i 38 deler. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt til å gi meg der. Jeg har imidlertid tenkt meg om litt i forbindelse med dette. Jeg liker å skrive. Jeg liker å skrive blogg. Jeg tenker så mange merkelige tanker. Bloggen er et godt sted å gi uttrykk for dem - selv om jeg har lært at man kanskje kan ta noen forbehold før man kaster ting ut på verdensveven (jeg går ikke nærmere inn på det, jeg tar høyde for at faste lesere forstår hva det siktes til.) Alt taler for å fortsette. Jeg oppdaget dessuten at jeg har en milliard bilder som aldri har fått den oppmerksomheten de fortjener. En milliard høres nok mye ut, og det er nok også en overdrivelse. Men dog - jeg har en harddisk, og det er fryktelig mange bilder på den. Min plan er dermed å bruke bloggen som fremvisningskanal for noen av disse bildene. Med andre ord - bloggen overlever.

Jeg har spurt flere etter at jeg kom hjem hva som er det sjukeste de har opplevd i den tiden jeg har vært borte. Hva som karakteriseres som "sjukt" overlater jeg til den enkelte å definere. Hittil er det inegn "sjuke" ting å melde om. Nå beveger jeg meg ut på tynn is. Jeg forstår hvis det oppfattes som at jeg nå anklager folk  for a ha et kjedelig liv, mens jeg trotter meg rundt hele verden og opplever interessante og uforglemmelige ting. Det vil jeg gjerne få understreke at jeg ikke gjør. Jeg trotter meg rundt og opplever fantastiske, mektige, utrolige og misunnelsesveridge mirkaler. Ehh...

Den brutale sannhet er jo at hverdagslivet innhenter deg - det gjør det uansett. Det finnes riktignok unnak, hvis du tjener en million dollars i uka på å selge feite hiphop-skiver, for eksempel. Jeg gjør ikke det. Hverdagen innhentet meg i Temuco også (selv om jeg har innledet et forhold til en vulkan, hvilket, slik jeg ser det, nok kan kategoriseres som "sjukt.") På en annen side - det var en ANNEN hverdag en den som er her, hvor dagene har en voldsom tendens til å forsvinne inn i et sug, sammenlignbart med slik pose knust potetgull suges inn i slangen på en støvsuger fra et langhåret gulvteppe. Jeg trengte den forandringen. Akkurat nå fremstår det for meg som helt åpenbart at jeg behøver en tilsvarende forandring igjen. Det trenger ikke være så lenge til heller. Når jeg sier det, er den mest vanlige responsen at folk ser overbærende på meg og kommenterer at det er veldig vanlig rett etter at man har kommet hjem. Jeg utelukker ikke det - men jeg utelukker heller ikke at de ovale sko plantes på andre siden av Atlanteren før man antok. Men før det skal jeg knuse meg kose meg i Oslo - det er så mange greie folk der ute:D



Min nye kjæreste - Volcan Descabezada<3



Anette pener seg for chilenske menn. De var ikke helt vant til denslags.

Dramatikk på Påskeøya - NOEN HADDE LAGT IGJEN OLE-BRUMM-SEKKEN

Hurra - diplom fra universidad Mayor! Jeg fikk det på tross av at jeg fornærmet viserektoren med å si at Chile var et u-land. Dette hevdet i alle fall Anette, som var norges utsendte observatør på avskjedsseremonien.

I Chile er kyllinger og mais bestevenner - tenk om hele verden hadde vørt slik!

Chi-chi-chi-le-le-le - hasta siempre PO

En annerledes eksamenstid

Skolesystemet i Chile arter seg noe annerledes en det gjor i Norge. I lopet av semesteret har det slatt meg at chilenske studenter er noe mer uselvstendige en norske studenter. Jeg basere dette pa folgende: man noterer fravaer i alle fag, og man kan naturligvis bare ha et visst antall timer med fravaer i hvert fag. Videre har man prover i lopet av semesteret, akkurat slik vi hadde pa videregaende, for a sorge for at alle studerer jevnt. Hvis du far ok karakterer gjennom semesteret pa disse provene, eller pa annet arbeid man matte ha, sa slipper du a ha eksamen. Ok karakter innebaerer som regel en 5.5. I noen fa fag har man obligatorisk eksamen - og man kan seff ikke ha for mye fravær for å ta eksamen. Eller kanskje, om du klarer å snakke deg ut av det.... På slutten av semesteret fikk jeg vite at har ma for mye fravaer, sa ringer seakreteren for ditt faktultet hjem til foreldrene dine og forteller hva ståa er. Vi snakker om studenter som i noen tilfeller er like gamle som meg. Haha, jeg ser liksom for meg Carsten eller hvem det nå måtte være som skulle gjøre det ringe hjem til pappa eller mamma og fortelle at jeg var en slubbert som ikke kom i timene.
Vel, ingen trengte å ringe noeni mitt tilfelle - jeg var flink og hadde bare pittelitt fravær. Hva eksamen angår, har jeg bestatt tre fag uten eksamen, sa det var jo over all forventning. Vi skal nok se at det er noen laerere som har avert i overkant greie. Engelsklaereren min mente for eksempel at fordi jeg hadde vaert sa flink a kommet i timen klokken atte om morgenen, sa fortjente jeg en sekser, selv om jeg egetlig satt med en 5.8 i  total. Han så ut for a ha glemt at jeg kom minst en halvtime for seint hver eneste gang - pa en anne side har jeg stort sett hatt de timene alene, de andre kom aldri av ren latskap,  sa kanskje han har et poeng. For min del er vel det viktigste at jeg sto. I det to siste fagene har jeg måttet til pers med muntlig eksamen. De har artet seg slik:

Periodismo de anticipacion: et fag jeg ikke skjonte en dritt av. Dro til Påskeoya, og fant ut der at jeg burde ha lest neon tekster jeg selvfolgelig hadde lagt igjen i Temuco. Sendte en mail til laereren som mente det var mye viktigere at jeg not paskeoya, og at jeg ikke skulle bekymre meg. Leste over en powerpoint klokka atte pa morgenen samme dagen som jeg hadde eksamen. Kom pa skolen to pa ni. Eksamen skulle vaere klokka ni. Laereren var fortsatt ikke kommet. Han kom omtrent ti over, sammen med resten av klassen. Det eksisterte ingen liste over tidspunktene, sa alle bare ropte "jeg er hypp pa a avere forst" eller "tredj" - alt ettersom nar man var hypp pa  a bli ferdig. Jeg kom inn nest sist. Vi snakket om reisen min til Paskeoya, og forskjellen pa menn og kvinners stilling i henhvoldsvis Chile og Norge. Detter er helt pa siden av hva faget handler om. Sporsmalene han stilte meg kunne jeg ikke besvare spesielt godt. Vi endte opp med a diskutere hvorvidt det er lurt a konstruere scenarioer om fremtiden, og bruke disse i journalistiske tekster. Han mente ja, jeg er mer skeptisk og mener det kan fore til at folk nettopp handler slik at det man forespeiler kan skje. Vi ble ikke enige. Han tilbod meg a la den karakteren jeg hadde bli staende. Jeg var sjeleglad - en 5.2 er mer en bra nok for min del i det faget der. ja, og PS - midt under eksamen snek en paparazzifotograf ved navn Anette Holdhus seg rundt utenfor og knipset useriøse bilder...

Diseño y edicion de medios escritos: i dette faget har alle de andre elevene hatt i oppgave a skrive tekster, fire i tallet, mens jeg fikk spesialbehandling, og ble satt til a fotografere. Dete hele virket enkelt, inntil det gikk opp for meg at det er svaert vanskelig, for ikke a si umulig a innga avataler med mine medstudenter. Om det har seg sann at de ikke vil vaere sammen med meg pa fritiden, eller om de bare er sann, bryr jeg meg igunnnen ikke videre om, jeg forstar bare ikke at det skal vaere sa vanskelig a bli enige om en tid og et sted hvor man tar man de bildene man trenger. Det hele endte med at jeg tok noen skarve bilder av en fotballturnering og skrev en stakkarslig tekst om curlig som jeg kalte "Un deporte diferente" - ganske skarl deltakelse med andre ord.

Eksamen skulle forega slik: vi skulle fa alle tekstene, redigere dem, lage forside og rett og slett sette det hele sammen slik at det lignet pa et "vanlig" magasin. Jeg spurte resten av gruppa ganske mange ganger, folte jeg selv i alle fall, nar vi skulle gjore dette arbeidet. Jeg fikk til svar at jeg ikke skulle stresse. Det gjorde jeg heller ikke, igrunnen tenkte jeg som sa at for dem er jo karakteren viktigere en for meg, og de ma jo gjore det uansett, sa i værste fall far de gjore alt. Og slik endte det igrunnen ogsa. Klokka atte kvelden foer vi skulle ha eksamen fikk jeg foresporsel om jeg kunne redigere et bilde og bidra pa forsiden. ....... Da ble jeg litt oppgitt, og hadde dessuten planer. Det endte med at jeg gjorde omtrent sann circa ikke en dritt, kom pa eksmen dagen etter litt noelende. OG fullforte en muntlig eksamen uten a apne munnen. Vi fikk en 4.8. Det betyr at jeg fullforer det faget der ogsa men en samlet karakter pa 5.3 eller no sant. Helt utrolig - jeg har ikke gjort noe.

Jeg er ferdig. Jeg har ferie. Jeg tror jeg avslutter halvaret pa Universidad Mayor med 5.5 i snitt. Bedre en flere chilenere. Helt utrolig, men jeg takker ja.