Simsalabim

... ... jeg tror alle skjønner hva jeg refererer til. I går var det nøyaktig en uke siden jeg kom hjem. Eller - altså, i går klokken halv åtte på kvelden var det nøyaktig en uke siden Kristine og Line stod på Gardermoen for å ta imot undertegnede. Da hadde jeg vært borte i ganske nøyaktig syv måneder.

Flagg hadde de, og for ikke å glemme plakat, stort søtere får du det med andre ord ikke - hadde det ikke bare vært for at en misforståelse gjorde at mine søte venninner trodde at jeg kom med et annet fly. Et annet fly som var forsinket. De trodde de måtte stå der i timesvis å vente, og var dermed travelt opptatt med å kommuniseremed de deler av verden som kunne bekrefte hvorvidt jeg kom med det flyet eller ei da jeg gjorde min entre i ankomsthallen på Gardermoen. Mottagelsen ble dermed ikke slik komiteen hadde forespeilet seg - Kristine var nær ved å forlange at jeg gikk inn igjen, slik at de kunne foreta den velkomsten de hadde planlagt. Jeg gjorde ikke det. Line reddet situasjonen. "Hun ler jo - da kan vi si oss fornøyde", konkluderte hun. Kristine godtok det, i alle fall delvis.

Vi dro på en bensinstasjon og kjøpte kaffe på veien inn til Oslo. De hadde tilbud. Man kunne få vaffel sammen med kaffen for en slikk og ingenting. Jeg klinte til på tilbudet, og sørget for å få brunost på - jeg har ikke bare ikke spist, men heller ikke sett brunost på syv måneder. Det var egentlig ikke noe spesielt ved brunostgjensynet. Det var helt ålreit digg. Jeg erklærte ganske følelsesladet at jeg synes jeg har verdens beste venner, før vi fortsatt innover mot hovedstaden.

Min reise, rent bloggmessig, ble en historie i 38 deler. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt til å gi meg der. Jeg har imidlertid tenkt meg om litt i forbindelse med dette. Jeg liker å skrive. Jeg liker å skrive blogg. Jeg tenker så mange merkelige tanker. Bloggen er et godt sted å gi uttrykk for dem - selv om jeg har lært at man kanskje kan ta noen forbehold før man kaster ting ut på verdensveven (jeg går ikke nærmere inn på det, jeg tar høyde for at faste lesere forstår hva det siktes til.) Alt taler for å fortsette. Jeg oppdaget dessuten at jeg har en milliard bilder som aldri har fått den oppmerksomheten de fortjener. En milliard høres nok mye ut, og det er nok også en overdrivelse. Men dog - jeg har en harddisk, og det er fryktelig mange bilder på den. Min plan er dermed å bruke bloggen som fremvisningskanal for noen av disse bildene. Med andre ord - bloggen overlever.

Jeg har spurt flere etter at jeg kom hjem hva som er det sjukeste de har opplevd i den tiden jeg har vært borte. Hva som karakteriseres som "sjukt" overlater jeg til den enkelte å definere. Hittil er det inegn "sjuke" ting å melde om. Nå beveger jeg meg ut på tynn is. Jeg forstår hvis det oppfattes som at jeg nå anklager folk  for a ha et kjedelig liv, mens jeg trotter meg rundt hele verden og opplever interessante og uforglemmelige ting. Det vil jeg gjerne få understreke at jeg ikke gjør. Jeg trotter meg rundt og opplever fantastiske, mektige, utrolige og misunnelsesveridge mirkaler. Ehh...

Den brutale sannhet er jo at hverdagslivet innhenter deg - det gjør det uansett. Det finnes riktignok unnak, hvis du tjener en million dollars i uka på å selge feite hiphop-skiver, for eksempel. Jeg gjør ikke det. Hverdagen innhentet meg i Temuco også (selv om jeg har innledet et forhold til en vulkan, hvilket, slik jeg ser det, nok kan kategoriseres som "sjukt.") På en annen side - det var en ANNEN hverdag en den som er her, hvor dagene har en voldsom tendens til å forsvinne inn i et sug, sammenlignbart med slik pose knust potetgull suges inn i slangen på en støvsuger fra et langhåret gulvteppe. Jeg trengte den forandringen. Akkurat nå fremstår det for meg som helt åpenbart at jeg behøver en tilsvarende forandring igjen. Det trenger ikke være så lenge til heller. Når jeg sier det, er den mest vanlige responsen at folk ser overbærende på meg og kommenterer at det er veldig vanlig rett etter at man har kommet hjem. Jeg utelukker ikke det - men jeg utelukker heller ikke at de ovale sko plantes på andre siden av Atlanteren før man antok. Men før det skal jeg knuse meg kose meg i Oslo - det er så mange greie folk der ute:D



Min nye kjæreste - Volcan Descabezada<3



Anette pener seg for chilenske menn. De var ikke helt vant til denslags.

Dramatikk på Påskeøya - NOEN HADDE LAGT IGJEN OLE-BRUMM-SEKKEN

Hurra - diplom fra universidad Mayor! Jeg fikk det på tross av at jeg fornærmet viserektoren med å si at Chile var et u-land. Dette hevdet i alle fall Anette, som var norges utsendte observatør på avskjedsseremonien.

I Chile er kyllinger og mais bestevenner - tenk om hele verden hadde vørt slik!

Chi-chi-chi-le-le-le - hasta siempre PO