OL-dresser og livet generelt

I dag var det tungt å stå opp. Jeg holdt nesten på å sovne igjen, til tross for at Elvis - selveste kongen der altså - spilte på diskoen, og klokken tikket nærmere og nærmere halv åtte, tidspunktet jeg ideelt sett skal stå utenfor og vente på å bli plukket opp for å reise ut til Billingstadsletta. Jeg er ikke noe utpreget b-menneske, men halv syv en morgen det er mange blå ute, er for tidlig. Det gjorde vondt.
Enda mer vondt gjorde det da jeg kom på jobben. (Okei, jeg kaller det jobben, men det er strengt tatt ikke det. Det er en praksisplass.) I går skrev jeg en sak om fiskedød på Dælivann. Jeg gikk inn på saken for å se åssen det lå an. Det var flere som hadde lest saken, blant annet T.B. T.B hadde krast kommentert at kanskje forfatteren av teksten skulle tatt seg et norsk grunnkurs.
..... !!!!!

Jeg hadde ved en anledning skrevet "på Dælivann" - T.B mente at fisk levde i og ikke på vann. Jeg mener å kunne forsvare min bruk av "på" og ikke "i" i den sammenhengen, men det andre tilfellet T.B hadde kritisert meg for, var noe verre. Jeg hadde konsekvent skrevet tjern med kj - kjern...Jeg måtte ta en runde med meg selv. Det var veldig fristende å gå inn å motkommentere. Poengtere at man kanskje ikke trenger et GRUNNkurs, da det fremgår av ordet at man på et grunnkurs lærer grunnleggende ting - en, ei og ett og slikt. Det føler jeg at jeg kan. Videre kan jeg ikke, under noen omstendighet, huske sist jeg skrev, eller for så vidt sa ordet tjern, og det er nok høyst sannsynlig derfor jeg skrev det så feil. Men det hjelper ikke. Oss ble enige om å ikke kommentere. Jeg ser ingen vits i å bruke energi på slikt, på tross av at jeg syntes det var knusende nedverdigende.Jeg skriver nok aldri mer, noen gang, noen sinne, tjern feil igjen.

Deretter ble jeg sittende arbeidsløs. Jeg gikk for å høre om det var noe jeg kunne henge fingrene i. Jeg fikk spille kabal, om jeg var interessert. Jeg er ikke så interessert i det. Jeg vil heller skrive om fiskedød. Eller gjøre hvasomhelst annet, egentlig. Det er dumt å tenke på at jeg maste meg opp klokka sju i dag morges, for å gjøre ingenting. Eller bare for å bli konfrontert med at norsken min er dårlig, om ikke annet. På en annen side - i dag får jeg overlevert min flotte OL-dress fra de olympsike leker på Lillehammer 1994.

Det er helt sykt at det alt er så lenge siden. Jeg sier det hele tiden, og jeg veit det er en klisje, men faen. Vi hadde to ukers vinterferie, skrev OL-dagbok og kledde oss ut som Kristin og Håkon. Samlet på pins. Jeg har hørt at pinsen fikk sin renessanse på grunn av OL. Det er nok å betrakte som som OL på Lillehammers mørke side. Jeg har aldri skjønt greia med pins. Jeg har aldri skjønt greia med souvenirer sånn generelt sett. Det samler støv, og skaper bare dårlig stemning. Da jeg var i Chile prøvde jeg å ymte frempå om det til Marcela i det hun var i ferd med å kjøpe en helt forferdelig, støvsamlende effekt som virkelig ikke tjente noe annet fomål enn å samle støv. Hun fatta ikke pakka.

OL-dresser skaper ikke dårlig stemning. Min dress kommer i ettermiddag. Etter klokken to. Jeg gleder meg. Jeg skal gå med den hele tiden. Eller i alle fall hele tiden når det passer seg. Passende anledninger er ski-VM og påskeferie. Det blir perfekt. Min eneste redsel er at dressen jeg har kjøpt er for trang. Det er et klassisk problem, at buskene blir for trange i livet. På en annen side, det er jo jakka som er viktig, og den føler jeg meg ganske sikker på at skal passe. Det er jo ingen som egentlig la merke til at kongen hadde matchende bukse da han iførte seg frivilligdrakta i 94?OL-dressen gjorde det verd å stå opp denne morgenenen.

Ved siden av OL-dresser og tjern, er det noen andre ting som har preget livet mitt i det siste.

Det ene er POTENSIELT. Hva skjedde med potensielt? Det ordet har fått sin renessanse i 2011, slik pins fikk sin renessanse i 1994. Alle går rundt og maser om at ting er potensielt sånn og potensielt slik. Potensielt er i og for seg et potensielt godt ord, men ikke når det brukes potensielt tre ganger i en poteniselt enkel og grei setning. Og var det slik at man oppdaget at det ordet eksisterte sånn rundt den 31 desember 2010, og at man følte at ordet poteniselt ikke hadde fått ut potensialet i seg rett og slett fordi det ikke var blitt nok brukt? Det skal blir spennende å følge utviklingen. Den er potensielt god tor jeg. Haha - jeg elsker hvordan ord blir seendes rare ut når man skriver det mange ganger. Potensielt fremstår for meg nå som et vanvittig ord.

Det andre er Linni Meister. Det kan muligens høres rart ut. Okei-hun har muligens ikke preget livet mitt. Men jeg har gjort meg noen tanker om henne. Jeg gikk hjem en dag, og stoppet foran en reklameplakat. Plakaten informerte om at man nå kunne se programmet firestjerners middag på teve. Plakaten var full av kjendisnavn, også hadde man kjørt frem fire kjendiser - en fyr jeg aldri hadde hørt om, Unni Lindell, Ole Lukkeøye - altså han der boksefyren, og Linni Meister. Jeg har tre ting å si om den plakaten.

For det første trodde jeg det programmet hadde gått ut på dato for lengst. Jeg har sett på det ved et par anledninger, og det er altså ikke RASENDE underholdende - det hadde holdt med de sesonegne de alt har mekka, synes jeg.

Videre kan jeg ikke se at noen av de kjendisene man hadde valgt å kjøre frem i promoteringen har så stor underholdningsverdi. At man har valgt disse kan jo nettopp ha å gjøre med at man spinner videre på et egentlig oppbrukt konsept, og at det var disse som nå var tilgjengelige.

Til sist - jeg ved det er veldig klassisk å gå løs på puppemodeller og si at de er dumme i hodet og sånn. Det er meg knusende likgyldig. Jeg synes Linni Meister virker som hun er dum i hodet. Jeg så henne som gjest i et program en gang. Hun hadde ordsortemang på omlag tretti ord, og hun mente ingenting om noe. Det var helt fasinerende å se hvor lite hun bidro. Jeg følte med andre ord at plakaten oppfordret meg til IKKE å se på firestjernes middag, for her var det jo duket for kjedelighet fra ende til anenn - feilstlått markedsføring tror jeg man ville kalt det i bisnisskretser.

Jeg fryder meg imidlertid over at man har fått igjen "Fangene på fortet" på TV3, selv om jeg høyst sannsynlig aldri kommer til å se på det. Jeg er fra i dag av travelt opptatt med å trave rundt i skogen i mi nye OL-dress.