Chilenere har et interessant forhold til sikkerhet og helse. Jeg har vaert inne pa tidligere at de royker som svamper. Savidt jeg har oversikt over tror jeg hittil jeg kjenner to personer som aldri tar seg en royk. ALLE andre jeg kjenner eller har snakket med her, royker - enten fast, eller bare nar de drikker. Den gjennomsnittlige chilener drikker videre mer enn noe annet folkeslag jeg har vaert borti, sa det betyr jo da at ogsa de som bare royker "noen ganger" konsumerer et nevneverdig antall pakker sigaretter i uka.
Videre kjorer de i fylla - mer eller mindre beruset. Noen liker a fremstille seg selv som mer ansvarsfulle, og hevder at de ikke kjorer nar de drikker, eller i det minste prover a unnga det. Vel, dem om det - senest i forrige uke var jeg sammen med en kompis som hevdet dette. Omstendighetene ha det til at vi tok en ol mens vi sa pa fotballkampen mellom Chile og Uruguay, og vips, sa hadde vi tilslutt drukket en hel del. Videre ville omstendighetene tydeligvis bevise at det han sa ikke medforte hundre prosent riktighet, for plutselig matte han ut a hente morens bil, som befant seg hos en venninne av moren. Se det, da endte han visst opp med a kjore i fylla likevel, for det a ikke hente bilen var ikke et alternativ. I denne sammneheng vil jeg gjerne fa sagt at det ikke er det at jeg ikke tror pa ham - han er en grei og ryddig gutt - jeg finner det kun interessant at man ikke ser seg om etter andre altenativer.
Jaja - bilen er pa plass og man er passe fin i farta. Men hva gjor man dersom det er flere pa vorset en det er plasser i bilen? Plasser? Seter, da? Antallet seter angir ikke nodvendigvis hvor mange det reelt sett er PLASS til, rent fysisk, i bilen. Klemming og krysting blir et stikkord. I helgen var vi pa hyttetur, og man fikk det for seg at vi skulle pa kasino. At vi var syv stykker, og kun en bil, var ikke et tema. Her var det bare a klemme seg inn, fem stykker i baksetet. At dette forovrig hverken er unormalt, ei heller det mest ekstreme jeg har sett trengs vel ikke a nevnes. At jeg under mitt opphold her har deltatt i denne galskapen er det vel heller ingen vits i a legge skjul pa. Men hva gjor man - skal jeg ta beina fatt a ga i stedet, og komme frem nar festen er slutt? Det er det som er alternativet, for for chilenere er taxi og det a ta seg frem til fots HELT fremmed. Sistnevnte gjelder forovrig ogsa nar de ikke drikker. Skal jeg noe sted, er det alltid sann "du kan ta den og den collectivoen", og nar jeg spor om det gar an a ga blir de liksom litt skepitsike - "jovisst, men det er langt" eller "det er farlig". Vanligvis er det hverken langt eller farlig.
Kostholdet deres er det jo ogsa en hel del a utsette pa, i alle fall rent helsemessig. Med det vanvittige inntaket de har av completos, hamburgere og ikke minst POMM FRITT padrar man seg hjerteinnfarkt bare av a se pa. Det hoye inntaket av pisco blandet med cola kan vel heller ikke betraktes som sunt. Nar dette er sagt, er det da interessant a se at nar de star pa ski eller snowboard er det ikke en person a se uten hjelm. IKKE EN! Det betraktes tydelig som helt essensielt a beskytte hodet nar man utforer denne typen sport - hvilket jo selvsagt er fornuftig, og ikke minst riktig, men overrasket meg da jeg oppdaget det forste gangen. Hva skjedde med at akkurat her er man opptatt av det som vanligvis synes a glemmes totalt?
Dessuten skal du ikke bevege deg mange metrene uten a ha et apotek innenfor synsvidde. I sentrum av Temuco, i sentrum av sentrum, faktisk, er det et kvartal hvor det er et apotek pa hvert hjorne - altsa fire apotek rett overfor hverandre i et lyskryss. Na selger de riktignok sukkerdrikke og andre effekter som, spor du meg ikke horer hjemme pa et apotek, i tillegg til helseartikler, men apotek er altsa big business. Jeg matte le da vi var pa denne hytteturer. Han ene fyren skar seg i fingeren - eller mer korrekt, han rispet seg litt. Men rispet det matte plastres! Oja, det kom jo blod ut, ma vite. Jeg provde litt harmlost a gjore narr av at han skulle sette et plaster pa det bittelille riftet, men det var han ikke i naerheten av a katsje. Skal man holde pa med plastring av et slikt kaliber i tide og utide kan jeg kanskje vaere litt mer tilboyelig til a forsta alle apotekene, for da er der jo apenbart et marked.
For mitt eget vedkommene hersker det null og niks tvil om at livet her i Chile definitivt tar pa. Noen ganger foler jeg at jeg ligger i teltet pa Roskilde nar jeg vakner om morgenen. Det er en helt saeregen folelse som kun fremkalles av for hoyt inntak av alkohol, og ma egentlig oppleves skal man vite skikkelig assen det er. Her om dagen sa dessuten Marcela at jeg var blitt tykk, og jeg lop i panikk pa EnergyLife for a brenne kalorier. Idag dristet jeg meg til og med inn pa en ny spinningtime for a svi av, og fant til min store glede ut at dagen na har blitt sa lang at lyset fra dagen holder til a lyse opp spinningsalen - og det betyr jo at man ikke trenger strobelys. Jeg kan dermed fra na av dra pa spinning uten a bekymre meg for epilepsi. Det er imidlertid en annen ting som skaper grunnlag for bekymring, og det er nivaet pa musikken. Det virker ikke som at de er kjent med det faktum at horselen svekkes permanent om man lytter til mye hoy musikk over tid. De har ganske enkelt musikken jaevlig hoyt, og spiller med noen forferdelig darlige anlegg. Det vrenger seg ordentlig i oregangen pa det verste. I andre etasje orker jeg ikke oppholde meg nar de har timer, sa det er bare a klemme til med de situpsene man rekker foer de begynner timen, a se til helvete a komme seg avgarde. HA, jeg foler meg forovrig ganske teit nar jeg er pa gymmen om dagen grunnet folgende: pa mandag var jeg og en klassekamerat og tok bilder og intervjuet en type som er spinninginstruktor pa EnergyLife. Tilfeldighetene ville ha det til at det var den samme dagen som Marcela kom med disse tjukkasankalgene, som resulterte i at jeg vaert pa gymmen to dager pa rad etter det - og det har seff han spinningtypen ogsa. Selv om jeg gir det blankeste f i hva han matte tro eller tenke, matte jeg le litt for meg selv da jeg selvfolgelig var pa hans spinningtime idag, og det gikk opp for meg at det virker som at jeg har blitt keen pa han INSTANTLY!
Som vanlig oppsummerer vi: alt i alt - rent sikkerhetsmessig er Chile et paradoks slik jeg oppfatter det - og jeg har hatt de kulturrelativistiskebrillene pa meg nesten hele tiden. Videre er jo Adrian ogsa et kapittel for seg hva helse angar der han traver rundt med en koffert full av sykepleier-effekter og remedier, og kommer med rad om alt mulig helse-anliggender, mens hans egen kropp er i ferd med a kveles i fett og sukker - og latskap.
onsdag 24. november 2010
torsdag 18. november 2010
Et taskeliv
Noen tror kanskje at det mangler en N i overskriften. Men det gjor det ikke. Det refereres til taske - ROMPETASKE.
Min mamma har alltid sverget til a oppbevare smating man trenger - nokler, smapenger, leppestift(ja, det kan diskuteres hvorvidt det er noe man TRENGER, jeg ville sagt nei, mamma ville definitivt sagt ja), og mobiltelefon da det ble dags a ha med seg overalt (det sier altsa litt om hvilket tidsperspektiv vi snakker) i en klassisk rompetaske. Min lillesoster og jeg gjorde alltid narr av det. Vi var pa ferietur i Danmark. Mamma strenet rundt med en rodrutet rompetaske jeg egentlig tror en av oss hadde fatt i julegave men ikke villle ha, fornoyd som en fisk over hvor ubeskrivelig PRAKTISK det var med rompetaske. Vi pa var side kunne ikke fa sagt nok hvor teit og NORD og sikkert ogsa SAKLIG, et ord som forovrig plutselig ble ivrig tatt i bruk da vi gikk pa barneskolen, uten at vi i det hele tatt hadde peiling pa hva det betydde, vi synes det sa ut. Min mamma har definitivt fatt gjennomga for sin rompetaskebruk.
Chilenere har to interessante trender. Jeg sa her om dagen at jeg hadde skrevet i et innlegg i begynnelsen at jeg var skuffet over antallet MULLETS jeg hadde observert her. Dette gar jeg na tilbake pa. Chilenske gutter sparer gjerne haret i nakken, en pakke de kaller for pichanga (litt usikker pa om det skrives med t - pitchanga, men satser pa at det ene eller det andre ikke har en obskon mening bare fordi det mangler en bokstav, eller omvendt). Jeg liker det - hvis det er gjort med kjarlighet og lidenskap. En pichanga ma for enhver pris ikke se tilfeldig og uflidd ut. Jeg har observert (jeg skriver observert, for jeg er pa stadig jakt, og jeg betrakter nakkeharet inngaende, men selvsagt uten at inenhaveren merker det, haper jeg...) flere uflidde pichangas som rett og slett ikke fortjener livets rett. Bare en masse har som strutter til alle kanter, ikke smud, ikke kult. Videre er ikke en chilener med en chill pichanga komplett uten, nettopp,en chill ROMPETASKE!
Da Siri og jeg var pa reise i Sor-Amerika i 2008 provde jeg a ta opp trenden. Jeg kjopte en ganske harry skinnrompetaske, som Siri la for intenst hat. Slik jeg husker det fikk jeg ikke fred da jeg gikk med den fordi hun syntes den var sa intenst STOGG! Og jeg innrommer at det forsoket var noe halvveis. Jeg tror jeg kvittet meg med den etter ganske kort tid. Jeg gikk nok rett og slett ikke nok inn for det. Jeg tror at rompetaskebruk, pa lik linje med nakkehar ma baeres med stolthet, og gjennomfores med med lidenskap. Man ma smelte sammen med sin rompetaske, og kunne overse enhver kommentar som matte omhandle harryhet, eller andre fornaermelser.
Her i Chile har jeg gitt tasken et nytt forsok. Denne gangen langt mer vellykket. Jeg har anskaffet meg tre, og jeg er like glad i dem alle sammen. Alle skal med hjem til Norge, og de skal brukes. Jeg har altsa omfavnet rompetasken, og dens vanvittig gode egenskaper. Det finnes knapt bedre mate a frakte med seg ting pa uten mye mas. Men jeg har videre tippet over pa det stadiet at jeg synes at rompetaske er fint, kult, hipt, ja til og med trendy. Min plan er a ta Norge med rompetaskestorm idet de ovale sko igjen plantes pa norsk jord - glem grilldress og rompetaske, fra na av er det high heels og rompis, en uslaelig pakke slik jeg ser det. Det er bare a begynne a forberede seg.
Min mamma har alltid sverget til a oppbevare smating man trenger - nokler, smapenger, leppestift(ja, det kan diskuteres hvorvidt det er noe man TRENGER, jeg ville sagt nei, mamma ville definitivt sagt ja), og mobiltelefon da det ble dags a ha med seg overalt (det sier altsa litt om hvilket tidsperspektiv vi snakker) i en klassisk rompetaske. Min lillesoster og jeg gjorde alltid narr av det. Vi var pa ferietur i Danmark. Mamma strenet rundt med en rodrutet rompetaske jeg egentlig tror en av oss hadde fatt i julegave men ikke villle ha, fornoyd som en fisk over hvor ubeskrivelig PRAKTISK det var med rompetaske. Vi pa var side kunne ikke fa sagt nok hvor teit og NORD og sikkert ogsa SAKLIG, et ord som forovrig plutselig ble ivrig tatt i bruk da vi gikk pa barneskolen, uten at vi i det hele tatt hadde peiling pa hva det betydde, vi synes det sa ut. Min mamma har definitivt fatt gjennomga for sin rompetaskebruk.
Chilenere har to interessante trender. Jeg sa her om dagen at jeg hadde skrevet i et innlegg i begynnelsen at jeg var skuffet over antallet MULLETS jeg hadde observert her. Dette gar jeg na tilbake pa. Chilenske gutter sparer gjerne haret i nakken, en pakke de kaller for pichanga (litt usikker pa om det skrives med t - pitchanga, men satser pa at det ene eller det andre ikke har en obskon mening bare fordi det mangler en bokstav, eller omvendt). Jeg liker det - hvis det er gjort med kjarlighet og lidenskap. En pichanga ma for enhver pris ikke se tilfeldig og uflidd ut. Jeg har observert (jeg skriver observert, for jeg er pa stadig jakt, og jeg betrakter nakkeharet inngaende, men selvsagt uten at inenhaveren merker det, haper jeg...) flere uflidde pichangas som rett og slett ikke fortjener livets rett. Bare en masse har som strutter til alle kanter, ikke smud, ikke kult. Videre er ikke en chilener med en chill pichanga komplett uten, nettopp,en chill ROMPETASKE!
Da Siri og jeg var pa reise i Sor-Amerika i 2008 provde jeg a ta opp trenden. Jeg kjopte en ganske harry skinnrompetaske, som Siri la for intenst hat. Slik jeg husker det fikk jeg ikke fred da jeg gikk med den fordi hun syntes den var sa intenst STOGG! Og jeg innrommer at det forsoket var noe halvveis. Jeg tror jeg kvittet meg med den etter ganske kort tid. Jeg gikk nok rett og slett ikke nok inn for det. Jeg tror at rompetaskebruk, pa lik linje med nakkehar ma baeres med stolthet, og gjennomfores med med lidenskap. Man ma smelte sammen med sin rompetaske, og kunne overse enhver kommentar som matte omhandle harryhet, eller andre fornaermelser.
Her i Chile har jeg gitt tasken et nytt forsok. Denne gangen langt mer vellykket. Jeg har anskaffet meg tre, og jeg er like glad i dem alle sammen. Alle skal med hjem til Norge, og de skal brukes. Jeg har altsa omfavnet rompetasken, og dens vanvittig gode egenskaper. Det finnes knapt bedre mate a frakte med seg ting pa uten mye mas. Men jeg har videre tippet over pa det stadiet at jeg synes at rompetaske er fint, kult, hipt, ja til og med trendy. Min plan er a ta Norge med rompetaskestorm idet de ovale sko igjen plantes pa norsk jord - glem grilldress og rompetaske, fra na av er det high heels og rompis, en uslaelig pakke slik jeg ser det. Det er bare a begynne a forberede seg.
søndag 14. november 2010
Blogging (del3) og sapebobler
Her om dagen ble jeg ganske paff. Arsaken til paffheten (i den grad det gar an a si det) var at jeg hadde fatt en beskjed i innboksen pa Facebook. Beskjeden var pa engelsk, og det er jo ikke det spraket det gar mest i om dagen - hverken pa den ene eller den andre arenaen (les: pa nettet eller i det vanlige liv). Meldingen inneholdt en beskjed der det stod at jeg burde hore pa hva mammaen min og venninenne mine sa, og kanskje reise til Pucon i stedet for a reise pa telttur.
Det jeg virkelig IKKE hadde trodd skulle skje, hadde skjedd. En kompis hadde puttet hele blogginnlegget, samt kommentarene,inn i Google Translator. Og man trenger ikke vaere spesielt oppegaende for a skjonne hvilken kompis det var som hadde gjort det. Det er da det inntrykket han kommer til a sitte igjen med av nordmenn nar jeg drar - forutinntatte mennesker som forespeiler voldtekt nar det er snakk om telttur, og det kun fordi man befinner seg i et annet land der man snakker et annet sprak. Videre blir det her viktig a papeke at jeg ikke bebreider noen av kommentaristene for flasete og uomtenksom skriving. Jeg hadde hoyst sannsynlig skrevet det samme sjael, hvilket vel muligens bare bekrefter at ja, kanskje vi nordmenn faktisk er slik.
Men altsa; Jeg vissste ikke helt om jeg skulle le eller grate. Jeg pleier jo stort sett a le, men denne gangen foltes ikke det som en riktig ting a gjore. Jeg ble rett og slett sa overrasket da jeg sa meldingen at det gjorde vondt, pa en mate. Men han hevder hardnakket at han ikke har latt seg affisere av det, stemningen er det dermed ikke noe a si pa - jeg far bare klamre meg til hapet om at Adrian ikke skal gjore tilsvarende. Og her skal det klamres hardt, puh! Det er jo bare a sette igang a se for seg scenarioer dersom det skulle skje. Det viser seg altsa at livet som en blogger kan by pa overraskelser, og at det kan vaere fort gjort a glemme at man faktisk publiserer ting pa en VERDENSvev - hvilket jo innebaerer at det er tilgjengelig for absolutt alle.
Men jeg har ikke tenkt til a la det stoppe meg. Bloggingen fortsetter, og den gjor det nok med samme tone som tidligere. Med tanke pa Adrian er det jo allikevel ingen vei tilbake. Men det ble, naturlig nok, ingen telttur denne helgen. Dermed har jeg mattet ga til verks og sysselsette meg selv. Fredags- og lordagskvelden forsvant inn i evigheten slik de pleier, ol og dans horende med, men dog - goyalt! Lordag bestemte jeg meg imidlertid impulsivt for a kjope en billett til en by som heter Valdivia.
Og her er jeg na. Her er fint, om enn ikke sann overveldende spennende. Men sa har jeg heller ikke vaert her sa lenge. Et viktig poeng er at pa hostellet har de en smud sofa jeg har tatt eierskap i, og jeg fryder meg over a kunne sitte uforstyrret i en sofa, naturligvis. Videre var der et behov for a puste i annen luft som meldte seg - bade annen luft en Temuco, og annen luft en i Hochstetteer 185. Og det funker igrunnen som planlagt. Tidligere idag satte jeg meg pa en plen i solen, i mangel pa noe bedre a gjore. Det var det flere som hadde valgt a gjore, - blant andre ganske mange barn (eller altsa - det ma jo antas at det var foreldrene eller andre med ansvar som hadde tatt valget, men der var i alle fall mange barn pa plenen.) Jeg er jo vanligvis ikke sa begeistret for barn, i alle fall ikke mange barn sammen. Men idag gjorde det meg riktig glad a bare sitte a betarkte disse glade sjelene, og det gjorde meg ikkeno at de lekte sa naereme at de neste falt oppa meg. De blaste sapepbobler og lop rundt for a fange dem - jeg fikk nesten lyst til a fange sapebobler sjael, men holdt meg for god til det. I stedet gikk jeg a kjopte meg en is, og betraktet Valdivia fra en bro, foer jeg gikk hjem og kapret sofaen. Jeg er fornoyd med det valget. Jeg blir i Valdivia til imorgen, foer jeg igjen vender de ovale sko mot Temuco og den siste uka pa skolen. Det er jo ganske enkelt for vilt at det er den siste uka. Jeg blir alltid like overrasket nar ting gar mot slutten - dustete muligens, med tanke pa at alt jo er begynnelsen pa en slutt... Neeeh, for en ikke noe hyggelig mate a se det pa. La meg se - vi vender pa det, og der pà det slik - en slutt betyr begynnelsen pa noe nytt og spennende - for min del praksisplass i selveste BUDSTIKKA - o lykke!
Det jeg virkelig IKKE hadde trodd skulle skje, hadde skjedd. En kompis hadde puttet hele blogginnlegget, samt kommentarene,inn i Google Translator. Og man trenger ikke vaere spesielt oppegaende for a skjonne hvilken kompis det var som hadde gjort det. Det er da det inntrykket han kommer til a sitte igjen med av nordmenn nar jeg drar - forutinntatte mennesker som forespeiler voldtekt nar det er snakk om telttur, og det kun fordi man befinner seg i et annet land der man snakker et annet sprak. Videre blir det her viktig a papeke at jeg ikke bebreider noen av kommentaristene for flasete og uomtenksom skriving. Jeg hadde hoyst sannsynlig skrevet det samme sjael, hvilket vel muligens bare bekrefter at ja, kanskje vi nordmenn faktisk er slik.
Men altsa; Jeg vissste ikke helt om jeg skulle le eller grate. Jeg pleier jo stort sett a le, men denne gangen foltes ikke det som en riktig ting a gjore. Jeg ble rett og slett sa overrasket da jeg sa meldingen at det gjorde vondt, pa en mate. Men han hevder hardnakket at han ikke har latt seg affisere av det, stemningen er det dermed ikke noe a si pa - jeg far bare klamre meg til hapet om at Adrian ikke skal gjore tilsvarende. Og her skal det klamres hardt, puh! Det er jo bare a sette igang a se for seg scenarioer dersom det skulle skje. Det viser seg altsa at livet som en blogger kan by pa overraskelser, og at det kan vaere fort gjort a glemme at man faktisk publiserer ting pa en VERDENSvev - hvilket jo innebaerer at det er tilgjengelig for absolutt alle.
Men jeg har ikke tenkt til a la det stoppe meg. Bloggingen fortsetter, og den gjor det nok med samme tone som tidligere. Med tanke pa Adrian er det jo allikevel ingen vei tilbake. Men det ble, naturlig nok, ingen telttur denne helgen. Dermed har jeg mattet ga til verks og sysselsette meg selv. Fredags- og lordagskvelden forsvant inn i evigheten slik de pleier, ol og dans horende med, men dog - goyalt! Lordag bestemte jeg meg imidlertid impulsivt for a kjope en billett til en by som heter Valdivia.
Og her er jeg na. Her er fint, om enn ikke sann overveldende spennende. Men sa har jeg heller ikke vaert her sa lenge. Et viktig poeng er at pa hostellet har de en smud sofa jeg har tatt eierskap i, og jeg fryder meg over a kunne sitte uforstyrret i en sofa, naturligvis. Videre var der et behov for a puste i annen luft som meldte seg - bade annen luft en Temuco, og annen luft en i Hochstetteer 185. Og det funker igrunnen som planlagt. Tidligere idag satte jeg meg pa en plen i solen, i mangel pa noe bedre a gjore. Det var det flere som hadde valgt a gjore, - blant andre ganske mange barn (eller altsa - det ma jo antas at det var foreldrene eller andre med ansvar som hadde tatt valget, men der var i alle fall mange barn pa plenen.) Jeg er jo vanligvis ikke sa begeistret for barn, i alle fall ikke mange barn sammen. Men idag gjorde det meg riktig glad a bare sitte a betarkte disse glade sjelene, og det gjorde meg ikkeno at de lekte sa naereme at de neste falt oppa meg. De blaste sapepbobler og lop rundt for a fange dem - jeg fikk nesten lyst til a fange sapebobler sjael, men holdt meg for god til det. I stedet gikk jeg a kjopte meg en is, og betraktet Valdivia fra en bro, foer jeg gikk hjem og kapret sofaen. Jeg er fornoyd med det valget. Jeg blir i Valdivia til imorgen, foer jeg igjen vender de ovale sko mot Temuco og den siste uka pa skolen. Det er jo ganske enkelt for vilt at det er den siste uka. Jeg blir alltid like overrasket nar ting gar mot slutten - dustete muligens, med tanke pa at alt jo er begynnelsen pa en slutt... Neeeh, for en ikke noe hyggelig mate a se det pa. La meg se - vi vender pa det, og der pà det slik - en slutt betyr begynnelsen pa noe nytt og spennende - for min del praksisplass i selveste BUDSTIKKA - o lykke!
onsdag 10. november 2010
Jeg har funnet ut to ting
Jeg har to ting pa dagsorden i dagens blogg. De er av temmelig forskjellig karakter, men dog viktige pa hvert sitt vis. Det forste gjelder Chile og lovgivningen her - uten tvil et viktig tema. Det andre er av mer personlig karakter, og pa den maten mer viktig for meg, Hilde, men sett i et storre perspektiv, muligens uvesentlig. Men alle tenker jo mest pa seg selv, eller jeg gjor i alle fall det - dermed har ogsa det andre snev av viktighet - det er dessuten mer lystig.
Jeg sparere det lystige til slutt, og begynner med et faktum jeg har funnet ut, og som gjor at jeg idag kanskje ser pa Chile som mer underutviklet en jeg har gjort til na. Med underutviket mener jeg ikke nodvendigvis okonomisk sett, men i maten man tenker pa. Her kan man med letthet arrestere meg for a totalt glemme a ta pa meg de kulturrelativistiske brillene, som jeg jo hittil har vaert ganske flink til a bruke. Men jeg begynner a bli litt lei av skulle forsta alt mulig. Tanken her er at om om man onsker et samfunn mer likt de samfunn man har i Europa, som nesten alle chilenere forguder, ser det ut for at noen tanker ma endres.Vel - jeg har ved flere anledninger her lurt pa hvorfor det er sa fryktelig mange unge modre, og hvorfor i all verden man ikke ser pa abort som et alternativ nar man blir gravid i en alder av femten ar. For femten ar er ingen uvanlig alder a bli gravid pa i Chile, ei heller yngre. Og for den arvakne leser gar det sikkert opp for en i dette oyeblikk at, nei - for i Chile er abort forbudt...FORBUDT!!!
Na kan ikke jeg nok om norsk lovgivning til a vite nar man realiserte den abortlovgivningen vi har, men man skal da vittelig ganske langt tilbake i tid foer man begynner a snakke abort med strikkepinner og andre uhyrlige metoder? Jeg var helt sikker pa at den katolske, sor-amerikanske verden var pa samme pakka som oss nar det gjaldt slike sporsmal. Men da jeg begynte a sporre litt rundt, viser det seg at de fleste i tillegg er i overkant skeptiske til abort. Det gikk opp for meg at for chilenske jenter a nyte den samme friheten vi har i Norge (jeg velger her a ikke legge noe som helst skjul pa at jeg er hundre prosent for den abortlovgivningen vi har i Norge) ligger LANGT frem i tid. Ingen tvil om at de har en lang rekke med debatter bade i fjernsyn og i radio foran seg dersom det chilenske samfunnet onsker a endre dette. Slik jeg forstar det, ligger det noen religiose tanker til grunn i det chilenske samfunent som er harde a knekke - og dette influerer maten de tenker pa i flere sammenhenger. En videre analyse av dette folger ikke, men det er tatt opp til vurdering om dette kan vaere grunnlag for den bacheleroppgaven jeg er nodt til a skrive nar varen melder seg. Jeg apner for diskusjon om noen mener at jeg gar for kraftig til angrep pa annerledestenkende.
Den andre tingen, som er viktigere for meg, Hilde, er at JEG HAR KJOPT MEG EN BILLETT TIL SELVESTE PASEKOYA!
EHHH??! Der tenker jeg det var flere som kjente et stikk av misunnelse? Jeg skal vandre mellom Moaiene i solnedgangen, og kjenne pa atmosfaeren og stemningen som garantert sitter igjen fra Thor Heyerdahl og alle hans EVENTYRLIGE reiser til denne sagnomsuste oya, som ligger sa isolert ute i stillehavet, Ja, for isolert er den, og menneskene her de lever sitt eget liv med sin egen kultur og dans. For danse er noe de kan der ute pa Paskeoya. dansen er selve...jjajjjajajaj, tull og toys, eller jeg kan i alle fall ikke hevde a ha belegg for dette foer jeg har vaert der og opplevd det. Men billetten er i alle fall kjopt. Det hele gikk igrunnen ganske fort - jeg kjedet meg i Temuco, fant ut at jeg plutselig hadde en uke hvor der ikke var noe saerlig skole eller noe, lop pa kontoret til veilederen min og spurte om jeg skaulle ha enksamen denne uken. Det visste de ikke enna (...), men de er alltid kule og tilgir alt bare fordi jeg er pa utveksling, jeg elsker fordeler som det, og sa "REIS! sa finner vi ut av det". Derette sokte jeg dypt i meg selv, og spurte hva det egentlig var jeg ville ha av Chile. Og oss kom frem til at Paskeoya var det som hang aller hoyest. Faen - alene reiser jeg (som vanlig), og ikke vet jeg hvordan jeg skal finansiere dette, men man lever da for gudenes skyld kun denne ene gangen, og jeg gleder meg!!!
Ellers har jeg vaert oppgitt pa to stykk barevogner de siste dagene, spist en masse sushi - jeg har fatt helt fantastisk dilla pa det, sorget for a lage litt drama og styr, og ydmyket meg selv sa mye at det begynner a bli greit at jeg skal dra, med disse gutta i denne byen. Videre har jeg drukket mange ol, vaert pa kirkegarden her som igrunnen var ganske kul, vasket opp hver eneste dag fordi Adrian ikke gjor det, sett meg nodt til a fortelle en kompis som er tredve ar at han oppforer seg som en drittunge og idag hadde jeg pa meg solbriller fordi det var sa fint vaer. Jeg tror det var en veldig grei oppsummering av den siste uka. Na gjenstar bare helgen, og jeg kunne trenge tips - hva gjor jeg: reiser pa landet med en kompis og sover i telt, reiser til Pucon og prover meg pa a klatre en fet vulkan, eller stikker til Chillan og drikker mer med disse jentene jeg motte da jeg var a stod pa brett? Meningen med denne oppramsingen er ikke a vise frem alle de FETE alternativene jeg nar - jeg klarer helt serr ikke a velge....Men jeg heller mot vulkan...
Jeg sparere det lystige til slutt, og begynner med et faktum jeg har funnet ut, og som gjor at jeg idag kanskje ser pa Chile som mer underutviklet en jeg har gjort til na. Med underutviket mener jeg ikke nodvendigvis okonomisk sett, men i maten man tenker pa. Her kan man med letthet arrestere meg for a totalt glemme a ta pa meg de kulturrelativistiske brillene, som jeg jo hittil har vaert ganske flink til a bruke. Men jeg begynner a bli litt lei av skulle forsta alt mulig. Tanken her er at om om man onsker et samfunn mer likt de samfunn man har i Europa, som nesten alle chilenere forguder, ser det ut for at noen tanker ma endres.Vel - jeg har ved flere anledninger her lurt pa hvorfor det er sa fryktelig mange unge modre, og hvorfor i all verden man ikke ser pa abort som et alternativ nar man blir gravid i en alder av femten ar. For femten ar er ingen uvanlig alder a bli gravid pa i Chile, ei heller yngre. Og for den arvakne leser gar det sikkert opp for en i dette oyeblikk at, nei - for i Chile er abort forbudt...FORBUDT!!!
Na kan ikke jeg nok om norsk lovgivning til a vite nar man realiserte den abortlovgivningen vi har, men man skal da vittelig ganske langt tilbake i tid foer man begynner a snakke abort med strikkepinner og andre uhyrlige metoder? Jeg var helt sikker pa at den katolske, sor-amerikanske verden var pa samme pakka som oss nar det gjaldt slike sporsmal. Men da jeg begynte a sporre litt rundt, viser det seg at de fleste i tillegg er i overkant skeptiske til abort. Det gikk opp for meg at for chilenske jenter a nyte den samme friheten vi har i Norge (jeg velger her a ikke legge noe som helst skjul pa at jeg er hundre prosent for den abortlovgivningen vi har i Norge) ligger LANGT frem i tid. Ingen tvil om at de har en lang rekke med debatter bade i fjernsyn og i radio foran seg dersom det chilenske samfunnet onsker a endre dette. Slik jeg forstar det, ligger det noen religiose tanker til grunn i det chilenske samfunent som er harde a knekke - og dette influerer maten de tenker pa i flere sammenhenger. En videre analyse av dette folger ikke, men det er tatt opp til vurdering om dette kan vaere grunnlag for den bacheleroppgaven jeg er nodt til a skrive nar varen melder seg. Jeg apner for diskusjon om noen mener at jeg gar for kraftig til angrep pa annerledestenkende.
Den andre tingen, som er viktigere for meg, Hilde, er at JEG HAR KJOPT MEG EN BILLETT TIL SELVESTE PASEKOYA!
EHHH??! Der tenker jeg det var flere som kjente et stikk av misunnelse? Jeg skal vandre mellom Moaiene i solnedgangen, og kjenne pa atmosfaeren og stemningen som garantert sitter igjen fra Thor Heyerdahl og alle hans EVENTYRLIGE reiser til denne sagnomsuste oya, som ligger sa isolert ute i stillehavet, Ja, for isolert er den, og menneskene her de lever sitt eget liv med sin egen kultur og dans. For danse er noe de kan der ute pa Paskeoya. dansen er selve...jjajjjajajaj, tull og toys, eller jeg kan i alle fall ikke hevde a ha belegg for dette foer jeg har vaert der og opplevd det. Men billetten er i alle fall kjopt. Det hele gikk igrunnen ganske fort - jeg kjedet meg i Temuco, fant ut at jeg plutselig hadde en uke hvor der ikke var noe saerlig skole eller noe, lop pa kontoret til veilederen min og spurte om jeg skaulle ha enksamen denne uken. Det visste de ikke enna (...), men de er alltid kule og tilgir alt bare fordi jeg er pa utveksling, jeg elsker fordeler som det, og sa "REIS! sa finner vi ut av det". Derette sokte jeg dypt i meg selv, og spurte hva det egentlig var jeg ville ha av Chile. Og oss kom frem til at Paskeoya var det som hang aller hoyest. Faen - alene reiser jeg (som vanlig), og ikke vet jeg hvordan jeg skal finansiere dette, men man lever da for gudenes skyld kun denne ene gangen, og jeg gleder meg!!!
Ellers har jeg vaert oppgitt pa to stykk barevogner de siste dagene, spist en masse sushi - jeg har fatt helt fantastisk dilla pa det, sorget for a lage litt drama og styr, og ydmyket meg selv sa mye at det begynner a bli greit at jeg skal dra, med disse gutta i denne byen. Videre har jeg drukket mange ol, vaert pa kirkegarden her som igrunnen var ganske kul, vasket opp hver eneste dag fordi Adrian ikke gjor det, sett meg nodt til a fortelle en kompis som er tredve ar at han oppforer seg som en drittunge og idag hadde jeg pa meg solbriller fordi det var sa fint vaer. Jeg tror det var en veldig grei oppsummering av den siste uka. Na gjenstar bare helgen, og jeg kunne trenge tips - hva gjor jeg: reiser pa landet med en kompis og sover i telt, reiser til Pucon og prover meg pa a klatre en fet vulkan, eller stikker til Chillan og drikker mer med disse jentene jeg motte da jeg var a stod pa brett? Meningen med denne oppramsingen er ikke a vise frem alle de FETE alternativene jeg nar - jeg klarer helt serr ikke a velge....Men jeg heller mot vulkan...
fredag 5. november 2010
Hjemlengsel - og noen andre ting
Forst og fremst; idag - ojojoj, sa glad jeg ble da jeg sa bade pa face og her, diverse kommentarer og tilbakemeldinger. Flere leser visst lille blogg en jeg trodde, og dette fryder jeg meg naturligvis over, men muligens viktigere - det inspirerer meg til a skrive meeeeeer! Sa se det, det ser ut for at jeg innfrir mitt lofte om nytt blogginnlegg innen sondag!
Noen sjokkeres, eller om ikke annet undres, muligens av overskriften, men altsa - idag, og litt igar, ble jeg rett og slett rammet av god, gammeldags hjemlengsel. Akkurat na er det ikke noe jeg har mer lyst til en a stikke en tur til Oslo. I bunn og grunn er det forst og fremst Temuco jeg begynner a fa litt nok av. Det er pa en mate ikke annet a gjore her en a feste, og tro det eller ei, men selv jeg begynner a bli litt lei av a drikke ol og vaere oppe hele natten. Det kan nok ogsa ha noe a gjore med at chilenere er sa fordomt uforutsigbare - ingen kan male seg med alle dere greie folk jeg kjenner hjemme, og jeg GLEDER meg til a vaere sammen med dere igjen! Og videre - jeg er igrunnen glad hjemlengselen endelig kom. Jeg var veldig kjekkas veldig lenge og tenkte nesten ikke pa hjemme i det hele tatt - hadde det fortsatt matte jeg jo tatt meg en runde med meg selv og pratet om folelser og sann....
Nar det er sagt, innebaerer ikke dette at jeg ikke har det bra. Som Mads papekte da jeg snakket med han pa tlf idag, sa opplever jeg nok pa mange mater mer ting her, eller om ikke annet ANDRE ting her en jeg ville gjort om jeg befant meg hjemme i Oslo. Forrige helg var eksempelvis Eimy og jeg pa besok der pappan hennes bor - pa tjukkeste landet. Bondelandet i Norge er hardcore, men ma nok se seg slatt av bondelandet i Chile, som er enda mer hardcore. Vi festet og festet, og stilen var av typen :"Nei, klokkka er jo bare seks (om morgenen- red.anm), VI KAN JO IKKE GI OSS NA!" Og sa hev alle seg inn i hver sin firehjulstrekker, et gadget forovrig alle hadde, og freste avgarde til et after som var langt utti helvete. Da vi kom fram dit vi skulle, stod det lastebiler og firehjulstrekkere pa rekke og rad flott parkert uttafor. Jeg vil da gjerne ogsa fa papeke at alle, innebar ALLE. Pappan til Eimy, som ma ha vaert godt over femti var med pa disco og after, og kom hjem full som en dupp.
Videre var det bare a fleske videre pa piscoalen som alltid, til natten ble til dag, og jeg tilslutt naermest sovnet der jeg satt. Pa veien hjem galet det haner friskt fra flere hold, mens honene lop rundt i veien som om det var det mest naturlige i verden - jeg elsket det. Men det holdt med to kvelder- resultatet sitter i form av en hoste jeg ikke blir kvitt og en temmelig rennende nese. Jeg merker meg forovrig at jeg er mer forkjolet her en jeg noensinne har vaert, og jeg tror ganske enkelt det skyldes herr og fru fyll og royk, eller mer konkret - festing.
Selv om jeg har lovet at jeg skal styre unna temaet Adrian, er det i og for seg en umulighet med tanke pa at han er i livet mitt hver dag for tiden, og jeg greier ikke a la vaere a nevne at da jeg kom hjem mandags kveld etter a har vaert borte siden lordag, kunne han fortelle at han hadde forlatt huset en enkelt gang, lordag ettermiddag, for a handle. Jeg kommenterter ikke videre utover det, annet en at han bare lo da jeg papekte at jeg hadde blitt gal av a sitte inne sa mye.
Okei - jeg vet ikke hvor tydelig det kommer frem av disse noe uklare bildene (har aldri skullet fotografere en hvit side foer - det viste seg a vaere vanskeligere en antatt) men altsa: ikke nok med at jeg skulle lese tungt akademsik stoff pa spansk, mern plutselig ble jeg servert et lass med formler som det tydelig forventes at jeg skal forsta. Helt oppriktig - jeg forstar nesten ingen ting av det faget der, og desto mindre av de jaevla formlene. Vi skulle ha en prove, de driver med det akkurat som pa vidergaende, og jeg ble noe desperat. Jeg lurte meg unna forste gangen med mammabesok-kortet, men tilslutt kom dagen da jeg matte til pers. Jeg fikk utlevert arket med sporsmalene, sa pa dem, apnet ordboken, snudde arket og bestemte meg for ikke a se mer pa det. I pausen kom laereren bort og spurte hva jeg hadde tenkt a foretea meg. Jeg svarte som sant var at jeg ikke forstod en dritt. Det hele har endt med at jeg na ma holde en presentasjon om stoffet foran hele klassen i stedet, men fikk i det minste trumfet igjennom at dette skal skje pa engelsk. Laereren i det faget ELSKER at jeg er fra Europa, sa jeg spiller det kortet for alt det er verdt.
De skriver forovrig reportasjer pa en helt annen mate her en vi gjor i Norge, og jeg foler sann sett at jeg blir utsatt for vranglaere. Jeg har en plan om a sporre laereren min om jeg kan fa skrive en selvstendig tekst, for a ove meg pa a skrive pa spansk i stedet for a drive med denne meningslose ustrukturerte skriveteknikken de utover for det baerer galt avsted.
Jeg avslutter dagens innlegg med et siste bilde fra da mamiiiii var pa besok - fra en riktig hyggelig kveld hjemme hos Marcela. Mamma var riktignok sjokkert over hvordan de bodde, men det tror jeg vi blaserte nordmenn har sa VELDIG GODT AV a se. Jeg tok mamma i a gjore narr av at vi var sa noye med a skru av lyset, men jezez, det er kun i Norge vi flotter oss slik med elektrisiteten. Vel, nok om det - en kjempegjeng pa bade den ene og den andre maten der altsa!
Noen sjokkeres, eller om ikke annet undres, muligens av overskriften, men altsa - idag, og litt igar, ble jeg rett og slett rammet av god, gammeldags hjemlengsel. Akkurat na er det ikke noe jeg har mer lyst til en a stikke en tur til Oslo. I bunn og grunn er det forst og fremst Temuco jeg begynner a fa litt nok av. Det er pa en mate ikke annet a gjore her en a feste, og tro det eller ei, men selv jeg begynner a bli litt lei av a drikke ol og vaere oppe hele natten. Det kan nok ogsa ha noe a gjore med at chilenere er sa fordomt uforutsigbare - ingen kan male seg med alle dere greie folk jeg kjenner hjemme, og jeg GLEDER meg til a vaere sammen med dere igjen! Og videre - jeg er igrunnen glad hjemlengselen endelig kom. Jeg var veldig kjekkas veldig lenge og tenkte nesten ikke pa hjemme i det hele tatt - hadde det fortsatt matte jeg jo tatt meg en runde med meg selv og pratet om folelser og sann....
 |
| Far og nabo og hele gjengen samlet. Legg merke til flaskesamlingen bak pa veggen, og etterladenskapene etter 18 september-feiring |
Videre var det bare a fleske videre pa piscoalen som alltid, til natten ble til dag, og jeg tilslutt naermest sovnet der jeg satt. Pa veien hjem galet det haner friskt fra flere hold, mens honene lop rundt i veien som om det var det mest naturlige i verden - jeg elsket det. Men det holdt med to kvelder- resultatet sitter i form av en hoste jeg ikke blir kvitt og en temmelig rennende nese. Jeg merker meg forovrig at jeg er mer forkjolet her en jeg noensinne har vaert, og jeg tror ganske enkelt det skyldes herr og fru fyll og royk, eller mer konkret - festing.
Selv om jeg har lovet at jeg skal styre unna temaet Adrian, er det i og for seg en umulighet med tanke pa at han er i livet mitt hver dag for tiden, og jeg greier ikke a la vaere a nevne at da jeg kom hjem mandags kveld etter a har vaert borte siden lordag, kunne han fortelle at han hadde forlatt huset en enkelt gang, lordag ettermiddag, for a handle. Jeg kommenterter ikke videre utover det, annet en at han bare lo da jeg papekte at jeg hadde blitt gal av a sitte inne sa mye.
Hva skolen angar, gjenstar det na kun tre, eller i noen fag fire, enkle uker, ogsa er det hele overstatt. Jeg har vaert temmelig stressa til tider, og virkelig folt at jeg ikke skjonner en dritt. Til venstre og under folger et eksempel pa et utfordring som nesten gjorde at det tippet over for meg:
Okei - jeg vet ikke hvor tydelig det kommer frem av disse noe uklare bildene (har aldri skullet fotografere en hvit side foer - det viste seg a vaere vanskeligere en antatt) men altsa: ikke nok med at jeg skulle lese tungt akademsik stoff pa spansk, mern plutselig ble jeg servert et lass med formler som det tydelig forventes at jeg skal forsta. Helt oppriktig - jeg forstar nesten ingen ting av det faget der, og desto mindre av de jaevla formlene. Vi skulle ha en prove, de driver med det akkurat som pa vidergaende, og jeg ble noe desperat. Jeg lurte meg unna forste gangen med mammabesok-kortet, men tilslutt kom dagen da jeg matte til pers. Jeg fikk utlevert arket med sporsmalene, sa pa dem, apnet ordboken, snudde arket og bestemte meg for ikke a se mer pa det. I pausen kom laereren bort og spurte hva jeg hadde tenkt a foretea meg. Jeg svarte som sant var at jeg ikke forstod en dritt. Det hele har endt med at jeg na ma holde en presentasjon om stoffet foran hele klassen i stedet, men fikk i det minste trumfet igjennom at dette skal skje pa engelsk. Laereren i det faget ELSKER at jeg er fra Europa, sa jeg spiller det kortet for alt det er verdt. Hva presentasjner angar sann generelt, har jeg altsa mattet ha en presentasjon pa spansk, i fotografi. Jeg provde a lose opp stemningen ved a apne med a sporre om noen hadde hort uttrykket "saltar despuesWirkola" - altsa hoppe etter Wirkola. Det var det ingen som hadde, sa det slo ikke an. Resten ble en temmelig fattig affaere, bade innholdsmessig og ordmessig - men jeg tror jeg holder meg flytende. Videre kan det se ut for at jeg oppfatter nivaet som hoyerer en det det er. Dette baserer jeg pa de karakterene jeg selv har oppnadd - som ganske enkelt slettes ikke er sa vaerst. De har et system som gar fra 1 til 7, der 7 er best - og jammen har jeg ikke karret til meg bade en 6.6 og en 6.9 (!!!) i et av de vanskeligste fagene -EHHHHHH, sipo, jeg trodde ikke mine egne oyne da jeg sa det, men laereren mente at det jeg hadde gjort var bra, sa jeg surfer pa den bolgen til jeg slutter tror jeg bare.
 |
| Ute i felten som journalist - en mapuche forteller sin historie |
onsdag 3. november 2010
Besok og brodsmuler
Japi - hverdagen har igjen meldt seg. Min egen mamma har befunnet seg her i Chile sammen med meg i overkant av to uker. Men VIPS! igar fraktet en buss henne hensynslost ut av livet mitt. Jeg ble staende pa perrongen a se etter bussen ganske lenge etter at den hadde forsvunnet ut av syne. Jeg tror aldri jeg har sagt hadet til noen pa den maten foer - det har alltid vaert jeg som har skullet til et annet land, eller vaert snakk om en kortere reise eller avstand. Dessuten slutter jeg aldri a forundre meg over hvordan man det ene oyeblikket tilbringer tid sammen med en person, og i det neste oyeblikekt gjor man det altsa.....ikke. Det kan virke banalt, men dette stod jeg altsa a tenke pa der pa busstasjonen i Temuco, foer jeg bestemte meg for at det var meningslost a sta der a se etter en buss som var forsvunnet.
Det har vaert i overkant hyggelig med besok - det har rett og slett vaert en suksess, tor jeg pasta. En ting jeg fryder meg over, er at jeg tror at mamma har hatt god innflytning pa min venn Adrian - eller "var venn" har han jo na blitt. Vi omtalte ham slik sa han ikke skulle oppfatte at det var han vi snakket om, for det gjorde vi aerlig talt ganske mye.
Det gikk omlag EN dag foer mamma leste pakka. Forst fikk jeg darlig samvittighet. Vi kom hjem til leiligheten, mamma motte Adrian, han klinte til og viste seg fra sin beste side, og mamma papekte at han var snill som dagen var lang. Jeg tenkte "ojoj- for en ond person jeg er som holder pa a henge han ut i alle sosiale medier det gar an." Etterhvert beveget vi oss ut pa kjokkenet, og mamma oppdaget at all oppvasken var full av fett. Videre at kjokkengulvet ikke sa ut. Og tilslutt at komfyren er dekket av et lag med fett. Dagen etter fikk hun spasmer, og vi gikk los pa kjokkenet med alt vi kunne finne av oppvaskmidler.
Etter hvert begynte hun a sporre, bade seg selv og meg, hva i all verden han egentlig gjor her. Han forlater knapt nok huset, ser pa tv hele dagen, og gjor han ikke det, snakker han med en venninne han har i Argentina - i utallige timer. Noen ganger forteller han historier om ting hun gjor, akkurat som at han selv har vaert der. Men det har han jo ikke, for han er her. Hva skjedde med a leve sitt eget liv, liksom? En dag dro vi opp pa en lille turistattraksjon, eller egentlig den eneste turistatraksjon som finnes i denne byen, Ciero Nielol, et slags utsiktspunkt - ja, igrunnen IKKE viktig hva det er. Siden var venn jo ikke har andre ting a gjore, endte dagen tilslutt opp med at han bare trasket etter oss - han med sin latterlig darlige engelsk, mamma og jeg pratende pa norsk, jeg av og til litt oppgitt pa spansk. Han var ikke i naerheten av a lese nar det var dags a ta sin hatt og ga hjemover. ta turen Tilslutt ble min gamle (hahhah, de sier det her - mi vieja, det er goy synes jeg) rett og slett ganske irritert, og vi ble helt radville med tanke pa hvordan vi skulle riste han av oss. Tilslutt snakket vi omtrent bare pa norsk - en taktikk som viste seg a virke, da han tilslutt virket som han ble lei, og tok turen.
Okei, jeg skal fra na av gjore mitt ytterste for a styre unna temaet Adrian. Jeg foler at det jeg na har fortalt til na bor skape et noenlunde bilde av hvordan han er. Det skal bli direkte spennende a se hva som skjer idet Anette kommer - hun frykter konfrontasjon, det gjor jeg ogsa - pa en annen side er det nok det vi trenger der i Hochstetter 185, sa pa sett og vis skal det bli interessant!
Videre skal jeg vedga en sak. Det overstaende skrev jeg for riktig lang tid tilbake - det kan ha vaert snakk om sa lenge som to uker. Innflytelsen jeg nevnte over har blant andre ting ikke vist seg a vaere spesielt sterk. Det gikk to dager, sa var vi tilbake pa samme stilen. Dette med oppdateringe pa bloggen ser bare ut for a forverre seg - en helt annen trend en den jeg hadde forespeilet da jeg skrev det forrige innlegget. Jeg forstar ikke helt hvorfor det blir slik. Det har seg jo ikke sann at jeg er noe spesielt mer opptatt na en jeg var foer. Litt kanskje, men ikke til en slik grad at det skulle, eller burde han en sa stor innvirkningg pa en stakkars blogg. Fra na av prover jeg en ny teknikk - kortere, og koste pa meg noen bilder- kjenner jeg meg selv rett er det det som skal til.
Pa tampen av innlegget her, som da altsa er en god blanding av nytt og gammelt smastoff, skal jeg tilsta en ting: i begynnelsen syntes jeg det var veldig goy med daddy yanke og reggeaton og ranchera og cumbia og dette her (kort sagt: musikken det UTEN TVIL spilles mest av pa denne siden av jordkloden.....) men na ER jeg sa LEI! Takke meg til en god gammel fest med en god blanding av litt av hvert, og ikke de samme JAEVLA sangene om og om igjen, jjajjajajajjaja - det er ikke til a fatte at de aldri blir lei. Jeg er dessuuten lei av minearbeiderne og alt de tyner ut av den saken der, og jeg er lei av a ikke klare a uttrykke meg slik jeg klarer pa norsk. For a oppsummere - jeg liker a oppsuummere - jeg er mest lei av Adrian. Jeg er sa lei av han og det tykke vesenet hans at jeg snart eksploderer, og jeg har, dette er muligens litt drisitg a skrive, men hva var vel livet uten dristighet - lyst til a skade han. Ikke alvorlig, men bare litt slik at han forstar at det ikke er greit a bruke soafen som seng, stro brodsmuler i alle tenkelige kroker, sole stekefett i alle kroker som allerede er fulle av brodsmuler og at det muligens kan vaere sunt a forlate leiligehten sann i ny og ne, om ikke annet for en spasertur slik at ikke de han bor sammen med far livsvarige spasmer. Men det er altsa andre ting som ikke har med Adrian a gjore som ogsa gjoer meg litt trott. Det var en periode jeg var helt frelst pa det stedet her, og onsket at det skulle vaer et ar. Akkurat na forholder det seg ikke slik. Jeg har det fortsatt fint, men begynner a innse at jeg nok har det aller morsomst i Oslo - og morsomt, det skal man jo ha det:) Og helt tilslutt - jeg lover et nytt innlegg innen sondag! Dette innlegget skal ikke inneholde et ord om Adrian, ei heller om hvor darlig jeg er pa a oppdatere blogg. Jeg haper dere ikke gir meg opp! Takk!
Det har vaert i overkant hyggelig med besok - det har rett og slett vaert en suksess, tor jeg pasta. En ting jeg fryder meg over, er at jeg tror at mamma har hatt god innflytning pa min venn Adrian - eller "var venn" har han jo na blitt. Vi omtalte ham slik sa han ikke skulle oppfatte at det var han vi snakket om, for det gjorde vi aerlig talt ganske mye.
Det gikk omlag EN dag foer mamma leste pakka. Forst fikk jeg darlig samvittighet. Vi kom hjem til leiligheten, mamma motte Adrian, han klinte til og viste seg fra sin beste side, og mamma papekte at han var snill som dagen var lang. Jeg tenkte "ojoj- for en ond person jeg er som holder pa a henge han ut i alle sosiale medier det gar an." Etterhvert beveget vi oss ut pa kjokkenet, og mamma oppdaget at all oppvasken var full av fett. Videre at kjokkengulvet ikke sa ut. Og tilslutt at komfyren er dekket av et lag med fett. Dagen etter fikk hun spasmer, og vi gikk los pa kjokkenet med alt vi kunne finne av oppvaskmidler.
Etter hvert begynte hun a sporre, bade seg selv og meg, hva i all verden han egentlig gjor her. Han forlater knapt nok huset, ser pa tv hele dagen, og gjor han ikke det, snakker han med en venninne han har i Argentina - i utallige timer. Noen ganger forteller han historier om ting hun gjor, akkurat som at han selv har vaert der. Men det har han jo ikke, for han er her. Hva skjedde med a leve sitt eget liv, liksom? En dag dro vi opp pa en lille turistattraksjon, eller egentlig den eneste turistatraksjon som finnes i denne byen, Ciero Nielol, et slags utsiktspunkt - ja, igrunnen IKKE viktig hva det er. Siden var venn jo ikke har andre ting a gjore, endte dagen tilslutt opp med at han bare trasket etter oss - han med sin latterlig darlige engelsk, mamma og jeg pratende pa norsk, jeg av og til litt oppgitt pa spansk. Han var ikke i naerheten av a lese nar det var dags a ta sin hatt og ga hjemover. ta turen Tilslutt ble min gamle (hahhah, de sier det her - mi vieja, det er goy synes jeg) rett og slett ganske irritert, og vi ble helt radville med tanke pa hvordan vi skulle riste han av oss. Tilslutt snakket vi omtrent bare pa norsk - en taktikk som viste seg a virke, da han tilslutt virket som han ble lei, og tok turen.
Okei, jeg skal fra na av gjore mitt ytterste for a styre unna temaet Adrian. Jeg foler at det jeg na har fortalt til na bor skape et noenlunde bilde av hvordan han er. Det skal bli direkte spennende a se hva som skjer idet Anette kommer - hun frykter konfrontasjon, det gjor jeg ogsa - pa en annen side er det nok det vi trenger der i Hochstetter 185, sa pa sett og vis skal det bli interessant!
Videre skal jeg vedga en sak. Det overstaende skrev jeg for riktig lang tid tilbake - det kan ha vaert snakk om sa lenge som to uker. Innflytelsen jeg nevnte over har blant andre ting ikke vist seg a vaere spesielt sterk. Det gikk to dager, sa var vi tilbake pa samme stilen. Dette med oppdateringe pa bloggen ser bare ut for a forverre seg - en helt annen trend en den jeg hadde forespeilet da jeg skrev det forrige innlegget. Jeg forstar ikke helt hvorfor det blir slik. Det har seg jo ikke sann at jeg er noe spesielt mer opptatt na en jeg var foer. Litt kanskje, men ikke til en slik grad at det skulle, eller burde han en sa stor innvirkningg pa en stakkars blogg. Fra na av prover jeg en ny teknikk - kortere, og koste pa meg noen bilder- kjenner jeg meg selv rett er det det som skal til.
Pa tampen av innlegget her, som da altsa er en god blanding av nytt og gammelt smastoff, skal jeg tilsta en ting: i begynnelsen syntes jeg det var veldig goy med daddy yanke og reggeaton og ranchera og cumbia og dette her (kort sagt: musikken det UTEN TVIL spilles mest av pa denne siden av jordkloden.....) men na ER jeg sa LEI! Takke meg til en god gammel fest med en god blanding av litt av hvert, og ikke de samme JAEVLA sangene om og om igjen, jjajjajajajjaja - det er ikke til a fatte at de aldri blir lei. Jeg er dessuuten lei av minearbeiderne og alt de tyner ut av den saken der, og jeg er lei av a ikke klare a uttrykke meg slik jeg klarer pa norsk. For a oppsummere - jeg liker a oppsuummere - jeg er mest lei av Adrian. Jeg er sa lei av han og det tykke vesenet hans at jeg snart eksploderer, og jeg har, dette er muligens litt drisitg a skrive, men hva var vel livet uten dristighet - lyst til a skade han. Ikke alvorlig, men bare litt slik at han forstar at det ikke er greit a bruke soafen som seng, stro brodsmuler i alle tenkelige kroker, sole stekefett i alle kroker som allerede er fulle av brodsmuler og at det muligens kan vaere sunt a forlate leiligehten sann i ny og ne, om ikke annet for en spasertur slik at ikke de han bor sammen med far livsvarige spasmer. Men det er altsa andre ting som ikke har med Adrian a gjore som ogsa gjoer meg litt trott. Det var en periode jeg var helt frelst pa det stedet her, og onsket at det skulle vaer et ar. Akkurat na forholder det seg ikke slik. Jeg har det fortsatt fint, men begynner a innse at jeg nok har det aller morsomst i Oslo - og morsomt, det skal man jo ha det:) Og helt tilslutt - jeg lover et nytt innlegg innen sondag! Dette innlegget skal ikke inneholde et ord om Adrian, ei heller om hvor darlig jeg er pa a oppdatere blogg. Jeg haper dere ikke gir meg opp! Takk!
Abonner på:
Innlegg (Atom)