Blogging (del3) og sapebobler

Her om dagen ble jeg ganske paff. Arsaken til paffheten (i den grad det gar an a si det) var at jeg hadde fatt en beskjed i innboksen pa Facebook. Beskjeden var pa engelsk, og det er jo ikke det spraket det gar mest i om dagen - hverken pa den ene eller den andre arenaen (les: pa nettet eller i det vanlige liv). Meldingen inneholdt en beskjed der det stod at jeg burde hore pa hva mammaen min og venninenne mine sa, og kanskje reise til Pucon i stedet for a reise pa telttur.

Det jeg virkelig IKKE hadde trodd skulle skje, hadde skjedd. En kompis hadde puttet hele blogginnlegget, samt kommentarene,inn i Google Translator. Og man trenger ikke vaere spesielt oppegaende for a skjonne hvilken kompis det var som hadde gjort det. Det er da det inntrykket han kommer til a sitte igjen med av nordmenn nar jeg drar - forutinntatte mennesker som forespeiler voldtekt nar det er snakk om telttur, og det kun fordi man befinner seg i et annet land der man snakker et annet sprak. Videre blir det her viktig a papeke at jeg ikke bebreider noen av kommentaristene for flasete og uomtenksom skriving. Jeg hadde hoyst sannsynlig skrevet det samme sjael, hvilket vel muligens bare bekrefter at ja, kanskje vi nordmenn faktisk er slik.

Men altsa; Jeg vissste ikke helt om jeg skulle le eller grate. Jeg pleier jo stort sett a le, men denne gangen foltes ikke det som en riktig ting a gjore. Jeg ble rett og slett sa overrasket da jeg sa meldingen at det gjorde vondt, pa en mate. Men han hevder hardnakket at han ikke har latt seg affisere av det, stemningen er det dermed ikke noe a si pa - jeg far bare klamre meg til hapet om at Adrian ikke skal gjore tilsvarende. Og her skal det klamres hardt, puh! Det er jo bare a sette igang a se for seg scenarioer dersom det skulle skje. Det viser seg altsa at livet som en blogger kan by pa overraskelser, og at det kan vaere fort gjort a glemme at man faktisk publiserer ting pa en VERDENSvev - hvilket jo innebaerer at det er tilgjengelig for absolutt alle.

Men jeg har ikke tenkt til a la det stoppe meg. Bloggingen fortsetter, og den gjor det nok med samme tone som tidligere. Med tanke pa Adrian er det jo allikevel ingen vei tilbake. Men det ble, naturlig nok, ingen telttur denne helgen. Dermed har jeg mattet ga til verks og sysselsette meg selv. Fredags- og lordagskvelden forsvant inn i evigheten slik de pleier, ol og dans horende med, men dog - goyalt! Lordag bestemte jeg meg imidlertid impulsivt for a kjope en billett til en by som heter Valdivia.

Og her er jeg na. Her er fint, om enn ikke sann overveldende spennende. Men sa har jeg heller ikke vaert her sa lenge. Et viktig poeng er at pa hostellet har de en smud sofa jeg har tatt eierskap i, og jeg fryder meg over a kunne sitte uforstyrret i en sofa, naturligvis. Videre var der et behov for a puste i annen luft som meldte seg - bade annen luft en Temuco, og annen luft en i Hochstetteer 185. Og det funker igrunnen som planlagt. Tidligere idag satte jeg meg pa en plen i solen, i mangel pa noe bedre a gjore. Det var det flere som hadde valgt a gjore, - blant andre ganske mange barn (eller altsa - det ma jo antas at det var foreldrene eller andre med ansvar som hadde tatt valget, men der var i alle fall mange barn pa plenen.) Jeg er jo vanligvis ikke sa begeistret for barn, i alle fall ikke mange barn sammen. Men idag gjorde det meg riktig glad a bare sitte a betarkte disse glade sjelene, og det gjorde meg ikkeno at de lekte sa naereme at de neste falt oppa meg. De blaste sapepbobler og lop rundt for a fange dem - jeg fikk nesten lyst til a fange sapebobler sjael, men holdt meg for god til det. I stedet gikk jeg a kjopte meg en is, og betraktet Valdivia fra en bro, foer jeg gikk hjem og kapret sofaen. Jeg er fornoyd med det valget. Jeg blir i Valdivia til imorgen, foer jeg igjen vender de ovale sko  mot Temuco og den siste uka pa skolen. Det er jo ganske enkelt for vilt at det er den siste uka. Jeg blir alltid like overrasket nar ting gar mot slutten - dustete muligens, med tanke pa at alt jo er begynnelsen pa en slutt... Neeeh, for en ikke noe hyggelig mate a se det pa. La meg se - vi vender pa det, og der pà det slik - en slutt betyr begynnelsen pa noe nytt og spennende - for min del praksisplass i selveste BUDSTIKKA - o lykke!