Besok og brodsmuler

Japi - hverdagen har igjen meldt seg. Min egen mamma har befunnet seg her i Chile sammen med meg i overkant av to uker. Men VIPS! igar fraktet en buss henne hensynslost ut av livet mitt. Jeg ble staende pa perrongen a se etter bussen ganske lenge etter at den hadde forsvunnet ut av syne. Jeg tror aldri jeg har sagt hadet til noen pa den maten foer - det har alltid vaert jeg som har skullet til et annet land, eller vaert snakk om en kortere reise eller avstand. Dessuten slutter jeg aldri a forundre meg over hvordan man det ene oyeblikket tilbringer tid sammen med en person, og i det neste oyeblikekt gjor man det altsa.....ikke. Det kan virke banalt, men dette stod jeg altsa a tenke pa der pa busstasjonen i Temuco, foer jeg bestemte meg for at det var meningslost a sta der a se etter en buss som var forsvunnet.

Det har vaert i overkant hyggelig med besok - det har rett og slett vaert en suksess, tor jeg pasta. En ting jeg fryder meg over, er at jeg tror at mamma har hatt god innflytning pa min venn Adrian - eller "var venn" har han jo na blitt. Vi omtalte ham slik sa han ikke skulle oppfatte at det var han vi snakket om, for det gjorde vi aerlig talt ganske mye.

Det gikk omlag EN dag foer mamma leste pakka. Forst fikk jeg darlig samvittighet. Vi kom hjem til leiligheten, mamma motte Adrian, han klinte til og viste seg fra sin beste side, og mamma papekte at han var snill som dagen var lang. Jeg tenkte "ojoj- for en ond person jeg er som holder pa a henge han ut i alle sosiale medier det gar an." Etterhvert beveget vi oss ut pa kjokkenet, og mamma oppdaget at all oppvasken var full av fett. Videre at kjokkengulvet ikke sa ut. Og tilslutt at komfyren er dekket av et lag med fett. Dagen etter fikk hun spasmer, og vi gikk los pa kjokkenet med alt vi kunne finne av oppvaskmidler.

Etter hvert begynte hun a sporre, bade seg selv og meg, hva i all verden han egentlig gjor her. Han forlater knapt nok huset, ser pa tv hele dagen, og gjor han ikke det, snakker han med en venninne han har i Argentina - i utallige timer. Noen ganger forteller han historier om ting hun gjor, akkurat som at han selv har vaert der. Men det har han jo ikke, for han er her. Hva skjedde med a leve sitt eget liv, liksom? En dag dro vi opp pa en lille turistattraksjon, eller egentlig den eneste turistatraksjon som finnes i denne byen, Ciero Nielol, et slags utsiktspunkt - ja, igrunnen IKKE viktig hva det er. Siden var venn jo ikke har andre ting a gjore, endte dagen tilslutt opp med at han bare trasket etter oss - han med sin latterlig darlige engelsk, mamma og jeg pratende pa norsk, jeg av og til litt oppgitt pa spansk. Han var ikke i naerheten av a lese nar det var dags a ta sin hatt og ga hjemover. ta turen Tilslutt ble min gamle (hahhah, de sier det her - mi vieja, det er goy synes jeg) rett og slett ganske irritert, og vi ble helt radville med tanke pa hvordan vi skulle riste han av oss. Tilslutt snakket vi omtrent bare pa norsk - en taktikk som viste seg a virke, da han tilslutt virket som han ble lei, og tok turen.

Okei, jeg skal fra na av gjore mitt ytterste for a styre unna temaet Adrian. Jeg foler at det jeg na har fortalt til na bor skape et noenlunde bilde av hvordan han er. Det skal bli direkte spennende a se hva som skjer idet Anette kommer - hun frykter konfrontasjon, det gjor jeg ogsa - pa en annen side er det nok det vi trenger der i Hochstetter 185, sa pa sett og vis skal det bli interessant!

Videre skal jeg vedga en sak. Det overstaende skrev jeg for riktig lang tid tilbake - det kan ha vaert snakk om sa lenge som to uker. Innflytelsen jeg nevnte over har blant andre ting ikke vist seg a vaere spesielt sterk. Det gikk to dager, sa var vi tilbake pa samme stilen. Dette med oppdateringe pa bloggen ser bare ut for a forverre seg - en helt annen trend en den jeg hadde forespeilet da jeg skrev det forrige innlegget. Jeg forstar ikke helt hvorfor det blir slik. Det har seg jo ikke sann at jeg er noe spesielt mer opptatt na en jeg var foer. Litt kanskje, men ikke til en slik grad at det skulle, eller burde han en sa stor innvirkningg pa en stakkars blogg. Fra na av prover jeg en ny teknikk - kortere, og koste pa meg noen bilder- kjenner jeg meg selv rett er det det som skal til.

Pa tampen av innlegget her, som da altsa er en god blanding av nytt og gammelt smastoff, skal jeg tilsta en ting: i begynnelsen syntes jeg det var veldig goy med daddy yanke og reggeaton og ranchera og cumbia og dette her (kort sagt: musikken det UTEN TVIL spilles mest av pa denne siden av jordkloden.....) men na ER jeg sa LEI! Takke meg til en god gammel fest med en god blanding av litt av hvert, og ikke de samme JAEVLA sangene om og om igjen, jjajjajajajjaja - det er ikke til a fatte at de aldri blir lei. Jeg er dessuuten lei av minearbeiderne og alt de tyner ut av den saken der, og jeg er lei av a ikke klare a uttrykke meg slik jeg klarer pa norsk. For a oppsummere - jeg liker a oppsuummere - jeg er mest lei av Adrian. Jeg er sa lei av han og det tykke vesenet hans at jeg snart eksploderer, og jeg har, dette er muligens litt drisitg a skrive, men hva var vel livet uten dristighet - lyst til a skade han. Ikke alvorlig, men bare litt slik at han forstar at det ikke er greit a bruke soafen som seng, stro brodsmuler i alle tenkelige kroker, sole stekefett i alle kroker som allerede er fulle av brodsmuler og at det muligens kan vaere sunt a forlate leiligehten sann i ny og ne, om ikke annet for en spasertur slik at ikke de han bor sammen med far livsvarige spasmer. Men det er altsa andre ting som ikke har med Adrian a gjore som ogsa gjoer meg litt trott. Det var en periode jeg var helt frelst pa det stedet her, og onsket at det skulle vaer et ar. Akkurat na forholder det seg ikke slik. Jeg har det fortsatt fint, men begynner a innse at jeg nok har det aller morsomst i Oslo - og morsomt, det skal man jo ha det:) Og helt tilslutt - jeg lover et nytt innlegg innen sondag! Dette innlegget skal ikke inneholde et ord om Adrian, ei heller om hvor darlig jeg er pa a oppdatere blogg. Jeg haper dere ikke gir meg opp! Takk!