Antanas Mockus og Bruno

Andres og Paola, de viktigste menneskene i livet mitt for oyeblikket

Bruno, den skoyeren:)

Casa de Paola y Hilde

Mitt nye nabolag

Cali by night

Jeg kom pa en ting. Jeg har jo helt glemt a oppdatere de politisk interesserte om situasjonen her i landet. Forrige sondag var det nemlig valg, og det stod mellom to kandidater - en forlengelse av den politikken som fores av den presidenten de har na, Alvaro Uribe, gjennom Juan Manuel Santos, eller den mer interessante Antanas Mockus. Foer jeg reiste hit leste jeg litt om det, og mitt inntrykk var at denne Antanas Mockus var den mest populaere, og han virket kul. Han er kjent for a ha brukt noen alternative mater a drive politikk pa - ved en anledning moona han foran et auditorium fullt av studenter for a fange deres oppmerksomhet, og en annen gang kledde han seg opp i superheltkostyme og vandret rundt i gatene som en "Supercitizen". Na ville imidlertid tydeligvis ikke Colombias befolkning la seg underholde av denne mannen, sa Manuel Santos stakk av med seieren, og det ganske sa overlegent. Nok en gang viser det seg altsa at hvordan avisene velger a fremstille en ting, er avgjorende for ens oppfatning, eller i dette tilfellet min oppfatning, da jeg var overbevist om at Mockus kunne se for seg en fremtid i den Colombianske regjeringsstol. Dessuten, synd, for Mockus leder det gronne partiet, hvilket bade jeg og Blekkulf kan like. Vi far fortsette a kildesortere.

Ellers har det kommet en ny perosnlighet inn i livet mitt. Han heter Bruno og er bikkja til Paola. Han har vaert pa avlastning hos foreldrene til Andres frem til na, men igar entret han altsa casa de Paola y Hilde. I folge Paola har han ingen problemer med a vaere hjemme alene hele tiden mens hun er pa jobb. Det ma nevnes at arbeidsdagene her noe lengre enn de er hjemme. Paola er pa jobb hver dag fra klokka syv om morgenen til klokka seks pa kvelden. Temmelig lenge a vaere alene for en hund, eller andre dyr, for den saks skyld. Jeg tror ikke det medforer helt riktighet at han synes det er helt greit. Idag morges, etter at Paola hadde gatt, lagde han et voldsomt leven i form av piping og bjeffing og andre obskure lyder. Det kan nok vaere et viktig poeng a nevne at Bruno er av rasen mops, som kjent en type hund som lager helt utrolig mye rare lyder, gjerne hele tiden.

Etter omtrent en halvtimes leven matte jeg apne doren til rommet mitt for a vise at han ikke var sa alene som han antok. Han motte meg med skepsis, men det tok ikke sa lang tid foer han kom fresende som et prosjektil - opp i senga, ned pa gulvet, opp i senga igjen, frem og tilbake. Biting og snusing og styring, foer han avsluttet det hele med a tisse pa gulvet. Jeg ble helt satt ut. Jeg er ikke vant til under torke tiss etter hunder. I alle fall ikke i Colombia. De har sanne vanskelige og uhandterlige vaskemopper, sanne de gjerne har i tegneserier - en sann med masse trader i enden. Jeg aner ikke hvordan jeg skal bruke de, sa den torkingen ble noe halvveis. En annen del av problemet er at jeg ikke vet hvordan jeg sier "han tisset pa gulvet" pa spansk. Det skal bli en spennende utfordring i ettermiddag.

Bruno sorget for at det ble en noe annerledes morgen. Dessuten har Canal Caracol valgt a ikke sende Paraguay - Japan kampen. Jeg far boye verb i stedet. Bruno har roet seg. Na ligger han og kulern greit oppa foten min, og snorker og snorter slik bare mopser kan. Vi skal nok bli gode venner Bruno og jeg.

Om blogging, og noen andre ting

Blogging er nytt for meg. Na har jeg to folgere - det foles stort. Det er to stykker som nesten helt sikkert leser det jeg skriver. Det gjor det verdt det. Men sa, hvor ofte forventes det at jeg oppdaterer?

Slik som na. Jeg skrev ganske mye igar, men allikevel har jeg lyst til a fortsette idag. Jeg synes selv at innleggene blir litt lange. Det er vel ikke meningen at de skal vaere sa fryktelig lange? Ingen gidder a lese lange ting. Jeg har laert at folk flest skanner gjennom en webside, de faerreste leser alt. Da ma det vel vaere en hensikt i a skrive litt kort? Eller stiller det seg annerledes i blogg-verdenen?

Muligens er det hensiktmessig a oppdatere ofte, da skriver man kortere. Kanskje. Uansett, det passer for meg a skrive na. Det regner, og jeg kjeder meg. Men det har jo ikke skjedd sa mye siden igar. Vi har vaert inne absolutt hele dagen. Denslags gir meg helt spasmer. Jeg kan dog skrive om ting som har skjedd foer igar, eller fortelle at vi skal i dyrehagen imorgen. Jeg er henrykt over det. Jeg kan ikke huske sist jeg var i dyrehage! Eller, vent. Der dukket det opp en logn. Jeg husker faktisk godt sist gang jeg var i en dyrehage. Det var i India, og det var ikke noen hyggelig opplevelse. Dyrehagen, som la et eller annet sted i Rajastan, hadde kun to vanskjottede tigre og en knekkende spro geopard. Eller kanskje det var en leopard. Det er ikke sa viktig. Den var uansett sperret inne pa et blittelite omrade, og gikk frem og tilbake som en gale-Matias. Den sa virkelig helt spro ut. Dyreplageri pa et kosmisk niva. Vel, avsporing; i folge Footprint er denne dyrehagen interessant, og gjor god bruk av elven som renner herfra og inn i sentrum. Jeg skal ta mange bilder.

Jeg merker at jeg likte a skrive na. Det er stille - Paola har lagt seg, Andres har dratt hjem. Vi har sett pa et helt tullete program pa fjernsynet. Det var et sann spill-program der to lag konkurrerer om heder og aere ved a gjore tullete ting. Slik som "Ylvis-brodrene moter veggen", tror jeg det heter hjemme. Helt samma pakka. De elsker sanne ting. Jeg laerte noen ord av a se pa det. Litt morsomt var det ogsa.

Men spormalet er; siden jeg skrev igar, blir det da for voldsomt a skrive idag? Gir jeg uttrykk for at jeg ikke har det bra? For det har jeg. Men idag har jeg kjedet meg litt. Pa en anne side har jeg gjort halve leksen min til mandag, og skrevet ned en hel del nye ord. Jeg oppdaget dessuten et nytt ord. Ikke pa spansk - der er det nye ord hvert minutt, hodet mitt er ved a sprenges - men pa norsk. Sprekkmett. Det var litt kult, og litt ekkelt pa samme tid. Sprekkmett, gar det virkelig an a si? Og en ting er at det gjor det, men fortjener det sa en plass i en norsk-spansk ordbok? Er ikke stappmett isafall mer vanlig? Paola lager forovrig sa mye mat at jeg er sprekkmett hver dag. Jeg foler det er uhoflig a ikke spise opp.

Jeg fant et kult spansk ord ogsa, i tillegg til glass og blad og a skremme og kniv og skje og alle de andre ordene jeg har jobbet meg gjennom idag - SMELTEDIGEL. Jeg elsker ordet smeltedigel. Pa spansk er det El crisol. Langt i fra sa kult som pa norsk, men jeg skal knekkke meg sorge for at jeg far bruk for det ordet.

En gang laerte jeg meg et annet goyalt ord, hornugle, pa spansk, og jeg husker det enna - hoyhuelo. Det ordet ligger fortsatt ubrukt. Det er ikke sa mye skog her, og derfor heller ikke sa mange ugler. Jeg har forresten gitt Paola en magnet med bilde av en elg. Hun sa den var pen. Jeg matte korrigere henne, for den er ikke pen, den er goyal. Den henger pa kjoleskapet, og er noe av et forste jeg ser nar jeg sovndrukken kommer ut av soverommet mitt om morgenen. Pa magneten star det at den bor i nord-Norge. Jeg skjonner ikke hva slags folk som har laget den. Jeg har fortsatt min far friskt i minne der han star og daeljer los pa en elg med en piasawakost, i hagen var i Bareum, mens den star og mesker seg med de friske eplekartene av vart eneste epletre. Baerum er vel omtrent sa langt fra nord-Norge man kommer innenfor riksgrensa, og dette vet jeg, for jeg har kjort strekningen Mosjoen-Oslo per bil, og da er du fortsatt bare halvveis!

Na loper det helt av med meg. For a oppsummere; jeg setter pris pa mine forste folgere. Tilbakemlding angaende blogging utbedes. Det har vaert en kjedelig lordag. Her er ingen ugler. Kanskje finner jeg en i morgen. Blogg-verdenen er meg fremmed, pa lik linje med den colombianske - jeg foler at nokkelen er a laere seg sparket. Jeg jobber med saken pa begge kanter.

Kolombianske kuriositeter, del 1

Forst en formailtet: jeg vet at Colombia skrives med c. Men jeg vil, pa lik linje med Canal caracol benytte meg av alliterasjon. Jeg kunne valgt en engelsk versjon, Columbian Curiosity, men da far overskriften straks en annen mening. Jeg prover dessuten a rydde engelske uttrykk jeg har for vane a bruke i min dagligtale ut av spraket mitt. Derfor, denne gangen K. Og en ting til; Kristine etterlyser bilder. For oyeblikket er den brutale sannheten at jeg enna ikke har tatt noen. Vi skal gjore endel ting i helgen, da skal jeg knipse som der (nesten) aldri har blitt knipset!

Det er mange ting jeg kan fortelle om her. Det er for eksempel en masse ting jeg glemmer for hver gang jeg tar meg over Atlanteren - a kaste dopapiret i en botte ved siden av, og ikke oppi doen. At de er raske med a hive en masse sukker oppi kaffen om man ikke presiserer at man ikke vil ha det. Det synes de forovrig er saers spesielt. Jeg kan fortelle om huset jeg bor i, og skolen jeg gar pa. Men jeg vil heller fortelle om bussen.

Bussen har blitt en sentral del av hverdagen. I Cali har de et helt nytt transportsystem, El Mio. El Mio er ikke lik de bussene noen kanskje kjenner fra Soramerika; kyllingbusser der folk klemmer seg inn, man stopper der det matte passe og det er full guffe med reggaeton fra start til slutt. El Mio har kaldluftsystem (eh - renske ut engelsk der altsa) og en svaert moderne ordning der man ma eie et kort man lader med en viss sum. Kortet ma holdes foran en leser for a komme seg pa bussen. Det som fasinerer meg mest, er at de far et slikt system til a virke her, mens man i Norge brukte milliarder pa et tilsvarende system, som etter ti ar fortsatt ikke fungerer optimalt. Et aber er at det er egen plass til rullestol pa bussen, men det er umulig a komme seg pa bussen med rullestol bade foran og bak. Na er imidlertid ikke det mitt problem, men pa det punktet stiller Ruter sterkere.

Jeg finne meg i rare blikk hver dag jeg kommer pa bussen. - Javisst, jeg er hvit. Hei! Rar folelse. Jeg stempler meg inn og later som ingenting.

Nar jeg skal hjem fra skolen er bussene ofte sa stappfulle at jeg venter noen flere busser, til det kommer en der man slipper a snorte inn en hel arbeidsdags svette fra en fremmeds armhule. Det er jo ikke slik at jeg har noen hast. Ventingen foregar inne pa en slags stasjon, og foles veldig trygt. Her om dagen stod jeg og ventet inntil kanten. Plutslig kjente jeg noe som kravlet oppover leggen. Forst tenkte jeg at det var en slange eller noe, uten at jeg skjonner hvordan den skulle kommet seg dit. Men da jeg sa ned, oppdaget jeg at det var en lille hand, og jeg utbrot "a herregud!" Mannen ved siden av skvatt til, og begynte a le. "Er her hender?" spurte han, og jeg matte bekrefte at jo, her er visst hender. Ganske sa sniky, ma jeg si. Men det vites forovrig ikke om det var baggen min som var malet, eller om jeg hadde sa slikeglatte legger at de ganske enkelt MATTE taes pa. Jeg onsker a tro at colombianere er greie folk, og satser pa det siste!

Videre bestemte jeg meg igar for a utforske litt pa egenhand, pa tross av advarsler om at sentrum er en sone jeg bor unnga alene. Jeg bestemte meg for a overse disse, og hoppet av pa stasjonen som het "El centro". Jeg tuslet litt rundt, og igjen var det veldig som pa bussen; -javisst! Jeg er hvit. Hei... Jeg kom etterhver til en park, og her kom det en mann bort til meg. Han bodde i USA, og derfor snakket godt engelsk. Han mente det var fryktelig farlig a ga tilbake a ta bussen der jeg kom fra. Faktisk sa farlig at det kunne jeg ikke gjore. Han viste meg derfor til en annen stasjon, et sted som visst var mer sikkert. Det hele virket enkelt, foer jeg forstod at bussen jeg havnet pa gikk i en ganske annen retning en den jeg skulle. Og herfra begynte et utrolig sirkus av buss-bytting jeg sjelden foer har opplevd. Jeg kom hjem sann sirka en og en halv time etter at jeg forst begynte, en tur som vanligvis tar meg femten minutter. Et kart over de forskjellige bussene synes a ikke eksistere. Fra na av stoler jeg pa mine egne instinkter. Jeg nekter a tro at ting er sa farlig som de skal ha det til. Men jeg holder meg til rute 10 og 30 som jeg kjenner.

Cali&Canal caracol

Jeg har fatt meg et nytt hjem i Cali, Colombia - i alle fall for en maned. Jeg tror det blir en hektisk maned. Jeg har funnet ut, tro det eller ei, at det ikke er bare bare a laere seg et nytt sprak pa fire uker. Dagene mine ser omtrent slik ut: opp og hoppe rundt atte. Snurre sammen noe frokost, som nytes(...) mens jeg ser pa fotballkampene som starter fem pa ni. Mange vil nok mene at denne tiden burde brukes til a studere og pugge - jeg mener det er en del av laeringen. I forbindelse med de forskjellige kampene har jeg laert meg nyttige uttrykk som a kjempe, rask start, uavgjort og naturligvis og a vinne og a tape. Man vet aldri nar disse kan komme til nytte.

Videre begynner skolen sann circa klokka ett, og siden det tar meg omtrent forti minutter a komme meg dit, ma jeg stikke kvart over tolv. Bussen gar ikke pa noe spesielt tidspunkt, hvilket passer meg perfekt, og jeg foler meg selvfolgelig helt konge nar jeg na har laert meg hvor jeg skal bytte og ga av og sann det skal jammen ikke mer til!

Laereren min er ganske kul, men han ler sa jaevlig hver gang jeg sier noe feil. Ha, jeg kom til skade for a snu opp ned pa en setning, noe med en fisk, og han dode av latter, sa na har det liksom blitt en gjenganger - fisken heter merluz tror jeg det var, for de spesielt intersserte:) Jeg foler forovrig at jeg forstar ganske mye, og idag skal vi gjore ferdig forste del av kurset. Jeg skal da faktisk ha eksamen idag, tre dager etter kursstart. Men altsa, etter fem timer er jeg helt utslitt, sa jeg fyker som regel hjem nar vi er ferdige for dagen, og kommer til ferdig dekket bord. Paola, hun jeg bor hos, lager helt fantastisk mat, sa jeg har inngatt en smud dil der jeg betaler henne noe spenn, ogsa kjoper hun inn og lager all maten - perfekt!

Nar klokka er ti er det som regel kvelden - og det er ikke fordi jeg kjeder meg, men fordi jeg er sa trott at det gjor vondt a vaere vaken. Og i den grad en stein sover, sa sover jeg som en, helt til klokka er atte igjen. Og da er det duket for ny runde med fotball, og Canal Caracol.

For Canal Caracol er goy! Det er den kanalen som viser alle fotballkampene, og den arvakne ser straks at kanalen vet a spille pa bokstavrim, eller alliterasjon som det vel ogsa kalles i de mer nerdete norskkretser. Men en enda mer arvaken person i kanalen har ogsa oppdaget at Caracol jo rimer pa.....GOAL! Jehi - det smarte hodet som fant pa det har nok fatt en preime, for de bruker det for ALT det er verdt. Dette goal-fenomenet viser seg forovrig a vaere enda mer en greie en forst antatt. Jeg tror de har konkurranser om hvem som klarer a holde goooooooooooaaaaaaaaaaaaallllll lengst, og jeg mistenker at kommenatorene ansettes pa grunnlag av audition, der de ma rope goal - noe alla filmavisen og deres GRESS, for de som er kjent med det. Men altsa - Canal caracol gir meg glede i hverdagen - mas cerca de ti!

"Jeg reiser alene"

Jass - de ovale sko er herved plantet pa Colombiansk jord. Jeg ma si at det aldri slutter a forundre meg at man kan befinne seg i et land den ene dagen, for deretter a befinne seg pa andre siden av jorden den neste. Men det gjor jeg altsa, og jeg opplever at bade gutter som menn er like rause pa hargeleen her som i de andre Sor-Amerikanske land jeg tidligere har besokt, og at jeg ma laere meg spansk skikkelig, aller helst akkurat na. Videre var noe av det forste som skjedde da jeg ankom hostellet i Bogota at jeg traff en fyr jeg motte i Mexico ved juletider - denne globetrotterverdenen viser seg nok en gang a ikke vaere videre stor.

Turen fra Oslo til Bogota tok beskjedne 24 timer. Det kjipeste med a reise alene er ikke det irriterende skiltet man til enhver tid er forpliktet til a ha hengende rundt halsen, ei heller det faktum at det er ganske kjedelig a fly 24 timer helt alene. Det kjipeste er at man alltid havner i midten pa seteraden- jeg trakk plass 31 e pa den lengste flighten, som forovrig var av den typen som fungerer som en buss, der man stopper flere ganger pa veien. Dette innebar at foer jeg kom meg til Quito, skulle flyet innom bade Bon Aire og Guayaquil, og javisst, det tok tid! Vel, 31e, altsa midt i seteraden, kan vaere fair enough om man havner mellom trivelige mennesker. Videre ikke sa fair enough om man havner mellom lederen for foreningen for kronisk snurpeansikt, og ambassadoren for asiater som ikke prater engelsk, eller helst ikke prater i det hele tatt. Det gjorde jeg. Jeg tror ikke jeg gidder fortelle mer om den turen, det var kjedelig og jeg tror jeg trente opp en storre blaere, ferdig snakka.

Vel fremme i Colombia fant jeg kjapt ut at det hadde vaert lurt a sjekke valuttaen foer jeg dro. Jeg hadde virkelig ikke den fjerneste anelse om hvor mye valuttaen var verdt. Jeg gikk til en minibank, og satset pa at 520 000 pesos var en passende sum a starte med, foer jeg dristet meg ut i det veldige havet av taxier og masete sjafoerer som befant seg utenfor. Jeg ble raskt fanget inn av en fyr som tilbod en pris pa 30 000 pesos til sentrum. Jeg folte meg temmelig teit der jeg stod og latet som at det kanskje var litt dyrt - for min del kunne jo dette vaere alt mellom tre og tre hundre kroner. Jeg slo imidlertid til, og etter at vi hadde kjort i omtrent fem minutter foreslo sjafoeren at jeg skulle gifte meg i Colombia. Om han mente med han eller en annen vites ikke, men han var uansett ikke saerlig interesset i a hore pa at jeg helst ville bo i Norge, da dette var et tema han kom tilbake til senere pa turen.

Deretter begynte han a insistere pa at det er bedre a bo pa et dyrt hotell en hostell. Jeg matte virkelig bruke masse tid pa a forklare at jeg syntes det var hyggelig med andre backpackere, og at jeg ikke hadde noe problem med a dele rom med andre. Jeg merket at lunta var noe kortere en vanlig etter 24 timer pa fly, sa da han begynte a styre tett med hoteller og greier, fikk jeg litt spasmetendenser. Det hele endte allikevel godt, jeg fikk lov til a ta innpa Hostell Platypus. Jeg har siden brukt tiden pa a finne kontoret til lille skolen, trasket litt rundt, og sett ganske mye fotball. Det aller kuleste er nar det scores i kampene. De fotballinteresserte kjenner jo til stilen, men for de uinnvidde, eller uinteresserte, roper kommentatoren GOoooooooAAAAAALLLLLLLLL med en entusiasme jeg aldri har hort maken til - samme hvilket lag som smeller til.

Reiser til Cali imorgen. Gleder meg til a pakke ut av den massive sekken, og skulle bo et sted. Merker at jeg er litt trott av denne backpack-reiseoveraltogse-stilen, sa jeg har ikke brukt en kalori pa noe severdighetopplegg, og tror nok heller ikke at jeg kommer til a gjore det. Idag skal jeg sla ihjel tid med a kjope en mobiltelefon og en bussbillett.

Å legge ut på tur....

når det er vekterstreik er ingen lek. Flyet mitt går klokka 19.40 - vi kjører klokka femten, med andre ord nesten fem timer før flyet letter. Jeg føler på meg at det nok blir mer enn èn øl på Gardermoen før klokka blir nitten tretti.

Jeg har pakket sekken, den er tyngre en noen gang, og jeg er mer en noen gang også overbevist om at det er noe jeg har glemt. Det verste er denne vanvittige bunken av papirer - ganske viktige papirer jeg for enhver pris ikke må glemme! Jeg har aldri hatt å gjøre med så mange viktige papirer noen sinne. På det chilenske konsulatet fikk jeg kjeft fordi passet mitt var slitt, og det blir ifølge dem et drama uten like om den første siden i passet faller ut. Jeg får sørge for at det ikke skjer, merker jeg. Drama, og i verste fall deportering til det landet man reiste fra er ikke det hyggeligste man kan oppleve har jeg hørt ( kilden min på det punktet er temmelig sikker.)

Jeg merker at reisefeberen herjer litt med meg, mer en den har gjort før. Nå er det bare meg, de ovale skoene mine og sekken - sammen de neste syv månedene. Jeg håper de ikke har motforestillinger mot ovale sko i Colombia. Jeg har begynt å heie på Chile i fotball-VM. Nå må jeg visst dra. Håper ikke køen på Gardermoen er så lang som jeg frykter den er.