Kolombianske kuriositeter, del 1

Forst en formailtet: jeg vet at Colombia skrives med c. Men jeg vil, pa lik linje med Canal caracol benytte meg av alliterasjon. Jeg kunne valgt en engelsk versjon, Columbian Curiosity, men da far overskriften straks en annen mening. Jeg prover dessuten a rydde engelske uttrykk jeg har for vane a bruke i min dagligtale ut av spraket mitt. Derfor, denne gangen K. Og en ting til; Kristine etterlyser bilder. For oyeblikket er den brutale sannheten at jeg enna ikke har tatt noen. Vi skal gjore endel ting i helgen, da skal jeg knipse som der (nesten) aldri har blitt knipset!

Det er mange ting jeg kan fortelle om her. Det er for eksempel en masse ting jeg glemmer for hver gang jeg tar meg over Atlanteren - a kaste dopapiret i en botte ved siden av, og ikke oppi doen. At de er raske med a hive en masse sukker oppi kaffen om man ikke presiserer at man ikke vil ha det. Det synes de forovrig er saers spesielt. Jeg kan fortelle om huset jeg bor i, og skolen jeg gar pa. Men jeg vil heller fortelle om bussen.

Bussen har blitt en sentral del av hverdagen. I Cali har de et helt nytt transportsystem, El Mio. El Mio er ikke lik de bussene noen kanskje kjenner fra Soramerika; kyllingbusser der folk klemmer seg inn, man stopper der det matte passe og det er full guffe med reggaeton fra start til slutt. El Mio har kaldluftsystem (eh - renske ut engelsk der altsa) og en svaert moderne ordning der man ma eie et kort man lader med en viss sum. Kortet ma holdes foran en leser for a komme seg pa bussen. Det som fasinerer meg mest, er at de far et slikt system til a virke her, mens man i Norge brukte milliarder pa et tilsvarende system, som etter ti ar fortsatt ikke fungerer optimalt. Et aber er at det er egen plass til rullestol pa bussen, men det er umulig a komme seg pa bussen med rullestol bade foran og bak. Na er imidlertid ikke det mitt problem, men pa det punktet stiller Ruter sterkere.

Jeg finne meg i rare blikk hver dag jeg kommer pa bussen. - Javisst, jeg er hvit. Hei! Rar folelse. Jeg stempler meg inn og later som ingenting.

Nar jeg skal hjem fra skolen er bussene ofte sa stappfulle at jeg venter noen flere busser, til det kommer en der man slipper a snorte inn en hel arbeidsdags svette fra en fremmeds armhule. Det er jo ikke slik at jeg har noen hast. Ventingen foregar inne pa en slags stasjon, og foles veldig trygt. Her om dagen stod jeg og ventet inntil kanten. Plutslig kjente jeg noe som kravlet oppover leggen. Forst tenkte jeg at det var en slange eller noe, uten at jeg skjonner hvordan den skulle kommet seg dit. Men da jeg sa ned, oppdaget jeg at det var en lille hand, og jeg utbrot "a herregud!" Mannen ved siden av skvatt til, og begynte a le. "Er her hender?" spurte han, og jeg matte bekrefte at jo, her er visst hender. Ganske sa sniky, ma jeg si. Men det vites forovrig ikke om det var baggen min som var malet, eller om jeg hadde sa slikeglatte legger at de ganske enkelt MATTE taes pa. Jeg onsker a tro at colombianere er greie folk, og satser pa det siste!

Videre bestemte jeg meg igar for a utforske litt pa egenhand, pa tross av advarsler om at sentrum er en sone jeg bor unnga alene. Jeg bestemte meg for a overse disse, og hoppet av pa stasjonen som het "El centro". Jeg tuslet litt rundt, og igjen var det veldig som pa bussen; -javisst! Jeg er hvit. Hei... Jeg kom etterhver til en park, og her kom det en mann bort til meg. Han bodde i USA, og derfor snakket godt engelsk. Han mente det var fryktelig farlig a ga tilbake a ta bussen der jeg kom fra. Faktisk sa farlig at det kunne jeg ikke gjore. Han viste meg derfor til en annen stasjon, et sted som visst var mer sikkert. Det hele virket enkelt, foer jeg forstod at bussen jeg havnet pa gikk i en ganske annen retning en den jeg skulle. Og herfra begynte et utrolig sirkus av buss-bytting jeg sjelden foer har opplevd. Jeg kom hjem sann sirka en og en halv time etter at jeg forst begynte, en tur som vanligvis tar meg femten minutter. Et kart over de forskjellige bussene synes a ikke eksistere. Fra na av stoler jeg pa mine egne instinkter. Jeg nekter a tro at ting er sa farlig som de skal ha det til. Men jeg holder meg til rute 10 og 30 som jeg kjenner.