Begeistring denne gang

Dette innlegget skriver jeg ene og alene for å runde 4500. Jeg trodde aldri jeg var så opptatt av tall. Jeg er egentlig heller ikke det. Men når det gjelder bloggen, så er jeg det. Spesielt nå som den har våknet fra sommerdvalen, og rister løs på høstløv og andre fundamentale saker i samfunnet vi måtte finne det for godt å mene noe om.

I vinter ble jeg frastjålet en jakke. Dette kan man lese om under innlegget "Bitterhet rundt bestjeling...." også het det noe mer, men jeg husker ikke hva det var. I dette innlegget, som kan dateres omlag et halvt år tilbake, tok for seg den bitterheten jeg måtte innrømme at jeg følte rundt det å bli frastjålet en ganske dyr jakke. Jeg prøvde å trekke på skuldrene. Tenke at det var en materiell ting, og at det å få en kreftdiagnose eller sammenlikne det med en tilværelse i slummen i Nairobi, eller enda verre, Mogadishu (det er uomtvistelig at det må være katta i sekken å bo der....). Og det kan vi fortsatt være enige om at selvfølgelig er mye tristere. Samtidig måtte jeg vedgå at det irriterte meg. Jeg syntes det var riktig dumt at noen fant det nødvendig å måtte stjele jakka jeg hadde rukket å bli veldig glad i.

Men - ikke så galt at det ikke er godt for noe. Da jeg var i Bergen i helgen, fant jeg faktisk igjen nettopp den jakka, og ble først i overkant begeistret for det. Før jeg bestemte meg for at jeg ville gjøre et enda bedre kjøp. Jeg klasket til. Jeg klinket til. Jeg kjøpte noe på krita jeg definitivt ikke hadde råd til. Men så fremt ingen dustemikler kommer med lange fingre for stjele denne investeringen også, kommer jeg til å glede meg over dette i en mannsalder fremover. En mannsalder er lenge. Det er LIKE LENGE SOM EN MANN LEVER. Tygg litt på den.

Jeg sitter og titter på I Kveld med Ylvis, og jeg er like fornøyd med det som den nye investeringen min.  Tingene går min vei om dagen, i alle fall på disse frontene. Det er viktig å ikke bli for kjekkas. SLik som disse kara her:

Vel, så kjekkaser er de kanskje ikke, men flotte shortser har de. Investeringen var en Fjellreven-jakke. Man kunne vunnet mange penger hadde man satt penger på at man skulle se Smigun svinse rundt i en Fjellreven-jakke, vinteren 2011. Sjansene var ikke store. Jeg lærer meg aldri det med høy og lav odds, så jeg styrer unna, og bruker uttrykket sjanse i stedet. Bare så det er sagt. Jakka henger til utstilling på skapet. Bitterheten rundt fjorårets bestjeling er betraktelig dempet - nå tar begeistringen over.

Refleksjoner rundt et reisefenomen

Jeg har vært ute og reist. Ikke så langt, men langt nok til at det må kunne kalles en reise, og ikke bare en tur. Jeg pakket et par ovale støvler - jeg skulle til Bergen. Hvilkensomhelst annen destinasjon, og jeg ville selvfølgelig pakket sko.

Det er en greie med reising som fasinerer meg. Eller, vent, det er to, men det er kun en av dem som vies videre oppmerksomhet denne gangen. Dette er en greie som gjelder alle steder jeg hittil har vært i mitt liv, og det gjelder uansett fremkomstmiddel, men det er spesielt fremtredende når man reiser med fly.

Jeg reiste med fly til Bergen, og lot meg nok en gang imponere over den veldige trangen folk har til å komme seg opp og ut, først av flysetet, deretter ut av den trange midtgangen. Det er i og for seg ikke noe rart med at man vil ut av fly. Eller buss. Eller tog. Det er trangt, og skal man sette det hele litt på spissen kan man jo forundres over at man helt frivillig lar seg frakte rundt i boksorienterte farkoster laget av metall eller aluminium. Farksoter man gjerne ikke har kontroll over selv.

Men det er mye armer og bein og kofferter og jakker og aviser og kaffekopper og mobiltelefoner som fyker i alle retninger og klemmes ubehagelig nærme kroppen under denne seansen. Jeg har aldri skjønt hvorfor man ikke velger å vente til dørene i det minste har åpnet seg, før man febrilsk kaster seg rundt og klemmer seg inn i mengden som allerede står trykket sammen i midtgangen, og har vært enda raskere i vendingen. Personlig gjør jeg helst det. Venter, altså. Problemet oppstår idet man sitter ytterst på rekka, og du hører personen som sitter innenfor blir mer og mer tungpustet og stresset formelig brer seg fordi vedkommende ikke får reist seg umiddelbart fra setet og røsket kofferten ned fra hyllen, via et hode, eller kanskje to, før noen andre rekker å gjøre det.

Jeg mener det hadde hatt noe for seg med en holdningskampanje. Slappav litt, liksom. Når du allikevel har sittet på det flyet i en time eller to eller ti har vel ikke de tretti sekundene du sparer på å klemme deg ut av flyet så ekstremt mye å si, når muligheten for å spasere rolig ut faktisk ligger der som åpent alternativ? Er det noe spesielt man skal bruke det halve minuttet på? Jeg opplever generelt at jeg tar de fleste igjen ved bagasjebåndet, og føler allikevel ikke at jeg har gått glipp av det helt store.

Eller kanskje har jeg det? Før jeg vet ordet av det har hele livet mitt forsvunnet, og jeg blir gammel og bitter og tenker på alle de minuttene jeg mistet ved å være en slappfisk da flyet landet. Javel, så får man en glovarm kaffeflekk her, og en stiletthæl plantet på fotbladet der, men kanskje hadde det vært verd det, tenker jeg da.

Det var uansett en fin tur til Bergen. Det regnet ikke så mye som forventet. Vi var på kulturhistorisk museum. Det finnes så mange rare dyr, konkluderer jeg med etter å ha vært der. Vi oppdaget blant annet skjelldyr. Jeg ante ikke at det fantes dyr, altså IKKE fisk, men dyr, som bare var dekket av skjell. Dessuten var det et annet dyr som het maki. Mange forskjellige typer maki, faktisk. Morsomt at de har fått samme navn som en sushi-roll. Eller kanskje er det omvendt. Morsomt var det uansett.

Jeg har  oppdaget enn ny radiokanal. Den er muligens ikke ny, men den er ny for meg. RadioNorge. RadioNorge er kongen av svisker. De spiller faktisk KUN svisker. Da jeg stod på badet og pusset, eller børstet, tennene, spillte de en sang jeg for lengst hadde glemt at eksiterte. Det var et nostaligsik øyeblikk.Takket være moderne teknologi, har dere muligheter til å oppleve det samme som jeg gjorde, bare ved å trykke på linken under:

http://www.youtube.com/watch?v=CHS-JA2Mc64

Avslutningsvis - man sier vitterlig å pusse tennene? Min mamma har alltid sagt børstet - er det et vestlandsfenomen?

Smigun stiller spørsmål

Bloggen har hatt ferie. Ubestridelig en veldig lang en. I prinsippet trodde jeg bare det var mennesker som hadde det, kanskje under noen omstendigheter dyr, men jeg føler allikevel helst at konseptet ferie er forbeholdt mennesker. Inntil jeg fant ut at bloggen bare tok seg flere månenders ferie, hvilket jo er helt utenfor den avtalen vi ble enige om da jeg for et års tid siden pakket de ovale skoene og bestemte meg for å bruke bloggen som formidlingsverktøy under min reise.

Ferien er nå uansett ubønnhørlig over både for bloggens og min del. Det er ting som må tas opp. Jeg har observert flere ting de siste dagene som kunne vært gjenstand for diskusjon og skriving, men det er to ting som har utpekt seg som spesielt rare, og derfor vinner spalteplass denne gangen.

For et par dager siden gikk jeg forbi et forretningsvindu, med en kjempestor reklameplakat i utstillingsvinduet. Jeg skvatt til da jeg så plakaten. Ikke fordi den var så stor, men fordi personen som figurerte på den så så forferdlig streng og børst ut. Jeg tenkte, eller jeg sa faktisk høyt til meg selv - Jøsses, det var da en streng type!

Så var jeg snarrådig nok til å legge sammen to og to, og kom frem til at her var det  noe muffins på gang. Det måtte være en kjendis ellerno som figurerte på plakaten. Ellers ville man jo heller brukt en eller annen kjekk kar,  som ikke nødvendigvis så så streng ut. Og ganske riktig. Det var selveste Magnus Karlsen som tittet, eller snarere stirret med de morske øynene sine på meg fra plakaten. I alle dager. I ALLE DAGER! Når ble Magnus Karlsen en kul type? Altså sånn "verdt å bruke i en jeansreklame"-kul?? Har dette skjedd mens jeg var travelt opptatt med å feriere og drikke kåkteils fra gullbelagte sugerør på Bahamas??

Jeg er inneforstått med at han er en reser i  å spille sjakk, og at det på mange måter er litt kult. Han er så smart at det er kult, liksom. Men jeg nekter å gå med på at han er egnet til å stille opp på den slags oppdrag. Jeg nekter. Og det hjelper ikke at han setter opp det morskeste blikket han har. Jeg er skremt vekk fra den sjappa der på livstid. Han så litt ut som at han ville statppe alle sjakkbrikkene sine ned i halsen på meg  om jeg ikke kjøpte de buksene. Ohhhh, creepy.....(altså så skummelt at jeg må si det på engelsk, da jeg ikke finner uttrykk i vårt ordfattige norske pråk til å uttrykke hva jeg mener.)

Jeg har  ved en tidligere anledning fyrt friskt, eller kanskje ikke så veldig friskt, men jeg har i alle fall uttrykt irritasjon over sigøynere som plukker flasker i park. Denne gangen er jeg ikke irritert eller sint, jeg er kun forundret. Jeg har lagt merke til en ting jeg finner merkelig, nemlig følgende: jeg har, ved to anledninger, observert mennesker jeg vil si går i kategorien flaskeplukkere sitte å farge håret.

Det i seg selv er kanskje ikke SÅ spesielt, men mer spesielt blir det idet man tar i betraktning at det foregår på benken i en park, og det merkeligste ved det hele er at det ikke ser ut for at de har noen som helst tilgang på vann. Ved alle anledninger jeg har farget håret tidligere i mitt liv har vann vært helt essensielt blant annet for å skylle stoffet som setter fargen, ut av håret. Jeg lurer i tillegg på følgende: når er jo ikke mennesker som går rundt i parker og samler flasker kjent for sin snerte klesstil. Jeg synes snarere det ligger slik an at det florerer av ufreshe sandaler og fleecevester, gjerne  av typen tennissokker i sandaler, og flere plagg oppå hveranndre som ikke passer. Når ble det da plutselig så essensielt at de er fine på håret? Og et uungåelig spørsmål: er det DET de tiggespenna går til? Det fremstår for meg som uforståelig.

For den oppvakte: ja, dette ble skrevet for en tid tilbake. Jeg syntes allikevel det var verd å publisere -og faen, et sted må jeg starte for å få denne bloggen opp å gå igjen, så jeg begynte her. Jeg kan raskt oppsummere noen greier som skjedde IDaG for å gjøre det hele mer dagsaktuelt. Jeg kjøpte meg en sjokolade på butikken. Papiret utenpå forespeilet en smaskopplevelse der karamell i midten av sjokoladen skulle være en viktig del. Jeg gledet meg, og ble veldig skuffet da det ikke var et gram karamell i sjokoladen. Hva har skjedd der? Bare ren sjokolade. Da kunne jeg like gjerne kjøpt en melkesjokolade. En vanlig en. Jeg følte meg lurt, og lurte på om det var innafor å gå tilbake å klage. På en anne side - det er jo ikke hun stakkars kassadama sin skyld at produsenten ikke leverer varene, og det er helt i grenseland til å være litt sært, slik jeg ser det. Jeg gikk ikke tilbake.

Etter å ha satt til livs skuffelsessjokoladen, gikk jeg forbi en spansk restaurant som ligger rett nedenfor der jeg bor. De kunne skilte med å ha lam med kål på menyen. Lam med kål... Det hørtes da til forveksling likt ut som fårikål. Men det var altså lam med kål. Sleipinger. Lam med kål. Når ble det en klassiker av en spansk rett? Jeg tror det er det dummeste plagiatet jeg har sett.

Mediene som vaktbikkje - en sylskarp kritikk

Jeg begynner å gå tom for temaer. Det er snart ingenting som irriterer meg lenger. Kanskje har jeg tømt meg for all rusk og rask som frusterer meg i hverdagen? Det er nok ikke helt sant, men det er lenge siden det er noe som har slått meg som noe påfallende godt bloggtema. Jeg gidder jo ikke skrive om min frustrasjon over at menneskene i verden ikke kan være venner, eller at det skal være forferdelig vanskelig å få ned co2 utslippene, eller i det aller minste at folk kan begynne å kildesortere søpla si. Jeg kunne selvfølgelig skrevet om barnevogner og dette, men det er et utgått tema. Det er blitt blogget om utallige ganger, og det er liksom blitt en trend å hate barnevogner og nybakte mødre. Alle som kjenner meg godt vet at jeg var tidlig ute på den fronten, og det er nærmest blitt som en baby for meg den problematikken der. Eh.

Jeg kunne også blåst ut mot komplett dustete hovedoppslag i de som kaller seg landets største aviser, men som egentlig er tabloide dusteblekker (jeg kom ikke på noe bedre ord..). Det er visst det jeg kommer til å gjøre. Jeg ble imidlertid kommet i forkjøpet også her, i det noen i dette sterke meninger hos Dagbladet kommenterte følgende: Lemen jakter på hund. Shit, VG, SHIT! (Nok en gang kanskje ikke ordrett gjengitt, men absolutt...i riktig gate! ) Jeg moret meg kostelig over  kommentaren, og forbannet egentlig litt at det ikke var den som var HOVEDOPPSLAGET til Dagbladet denne dagen - litt drittslenging de to avisene imellom hadde om  ikke annet gjort avishverdagen mer morsom - slik det forholder seg nå tjener jo ikke det disse avisene skriver om til det engang.

Det både jeg og den meningsytrende personen i Dagbladet sikter til er den hårreisende HOVEDOPPSLAGET til VG rundt 20 mai: "Lemen løp hundre meter for å bite hund". På forsiden under overskriften som rystet nordmenn i det ganske land var det bilde av en hund som lå med snuten på bakken mens en lemen stod og gnagde på snuten dens, eller hva den nå drev med.

Mediene forventes gjerne å ha en vaktbikkjefunksjon i samfunnet - det begynner liksom å bli en opplest og vedtatt greie. Flere journalister og erfarne skribenter mener at for å ivareta denne funksjonen, og sørge for et sunt og levedyktig demokrati er vi avhengige av medier som opplyser folket med gode og velbalanserte artikler som opplyser folket om hva som faktisk skjer i samfunnet. Jeg skulle gjerne - GJERNE - like å høre hvilken utvelgelsesprosess denne saken hadde vært gjennom på desken hos VG denne dagen, og trenger vel ikke engang nevne at de dreit seg ut skal saken sees i lys av dette prinisppet. Det skal heller ikke stå usagt at det på denne tiden var spente situasjoner ute og gikk flere steder i verden, men jeg tror ikke man hadde behøvd å tusle lenger en over veien og inn i regjeringskvartalet for å finne en mer interessant nyhet som hovedoppslag denne dagen. Hvem, utover hundeeieren, har interesse av å lese om en agurknyhet som dette - jeg ville heller, hold deg fast, lest om tomme doruller eller skittent bestikk i regjeringens kantine.

Nok om det. Det kan videre virke som at man mener at man opplyser befolkningen når man maler forsiden med det jeg vil tro går i kategorien forbrukerjournalistkk. Jeg synes ikke jeg overdriver idet jeg hevder at både VG og Dagbaldet flere dager i uken domineres av hovedoppslag i gata: "sånn blir du pen, tynn, rik, vellyket og når du har oppnådd det kan du dra på smud ferie her eller der, og så burde du kjøpe denne bilen, og sørge for ikke å gå i disse fellene når du kjøper bolig. " Jeg har merket meg at det er noen feriemål som uteblir helt i disse artiklene, og at man overser at kanskje ikke alle er interessert i å kjøpe seg bolig.

Her er det enorm fallgruve; at jeg blir oppfattet som en arrogant jævel som fremstiller meg selv som en kløktig medieekspert, som med rette kan lange ut i alle retninger. Jeg legger meg flat - jeg er ingen medieekspert. Jeg trenger jo ikke kjøpe avsiene, engang, så hva er egentlig problemet? Problemet er at jeg lar meg irritere av det. Jeg kan stå i butikken og riste oppgitt på hodet, og utbryte: Herregud! Er dette en nyhet?? Jeg føler meg nedvurdert som forbruker. De kaller meg feit og fattig! Dusteaviser.

En oppfriskning for å minne om den viktige rollen mediene har som vaktbikkje:

Snurt på en sigøyner

I går skjedde det noe jeg betrakter som litt rart, og som gjorde meg litt usikker. Jeg tror de færreste bosatt i Oslo er uenige med meg i at det er mange sigøynere ute og freser i gatene i hovedstaden om dagen. De slår gjerne ihjel tiden med tigging og trekkspillspilling på for- og ettermiddagen, før de begynner med blomster-  og cowboyhattsomblinkersalg på nattestid. Dersom været tillater det plukker de også flasker i park. De som gjør det må kunne sies å være ivrige, og sist vi var i en park opplevde vi en ny trend blant disse da en sigøynerdame begynte å forhandle om tiden vi fikk til å drikke opp før hun kom for å hente den tomme boksen.

Det var i og for seg morsomt i seg selv, men jeg opplevde altså noe igår jeg gjerne vil fortelle om. Jeg gikk hjem fra Aker Brygge etter å ha drukket en enkelt øl, og var ganske casual kledd. Det skulle ikke være vanskelig å kunne slå fast at jeg ikke skulle på byen. Allikvel kommer en av de cowboyhattselgende damene i min retning og roper følgende: "Hello lady. Look great tonight. Give me one kroner Ok. Good luck!"( Muligens ikke ORDRETT gjengitt, men absolutt i riktig gate.) Det jeg reagerte på i det hun sa, siden jeg jo åpenbart tok meg godt ut den kvelden, var GOOD LUCK. Good luck? Jeg begynte straks å gruble på hva i alle verden hun ønsket meg lykke til med. En sjekkeprosess? Turen hjem? Det slo meg plutselig at hun trodde jeg var en hore. Good luck kætsjin well-paying customers, liksom. Den tanken ble plutselig helt dominerende, og jeg ble sur. Hva faen.....De skal gjerne få de tomme ølboksene mine i parken, men jeg ser helst at jeg ikke ønskes lykke til av en sigøyner på den måten der igjen. Good luck, ass....

Til slutt: Jeg bruker konsekvent ordet sigøyner, og jeg sikter da til de menneskene som er å finne overalt i Oslo, jeg vil si de nærmest dominerer bybildet i Oslo om sommeren, og som gir inntrykk av å ikke ha noen fast bopæl. De er lett gjenkjennelige gjennom kleskoden lange skjørt med tilhørende fleecevest og sandaler med sokker i. Dersom sigøyener er feil betegnelse på disse, og jeg på denne måten er med på å rakke ned på et folkeslag som allerede er belastet med årelang nedrakking, gjøres jeg gjerne oppmerksom på det.

Takk

Grillegrillegrillegrill

Når man går på skole, så burde man ting hele tiden. Jeg burde vært inne i WORD akkurat nå og skrevet om demokrati og mediedekning. Jeg føler allikevel at det er mer riktg å sette av et kvarter til å følge opp suksessen på bloggen med over 4000 sidevisninger. EEEEEE - gratulerer? Takk.

Jeg har lagt merke til en tendens. Det har ikke vært så ekstremt i det siste, men det var mye av det akkurat idet jeg kom hjem fra Chile. Så mye at det fikk meg til å tenke. Det kunne vært det fenomenet at nordemenn trekker ut i sola bare en stusslig stråle lurer seg gjennom skylaget. Det kunne også vært at Norge gjør det godt i VM i ishockey for tiden. Det er ingen av de to tingene som er temaet i dagens blogg. Ingen av de to tingene var noen tendens da jeg kom hjem fra Chile heller, så det forutså man muligens.

Temaet i dagens blogg er dialekter og det å gi uttrykk for ektehet. Det kan virke som at komersielle aktører tror at jo mer dialekt man snakker for å promotere et produkt, jo mer attraktivt fremstår produktet. Er dette noe man lærer på mareksføringshøgskolen? Eller hvor man går for å lage reklamer for saft og syltetøy og pølse som tydelig påføres et ekstra kvalititesstempel bare de på reklamen snakker så kav dialekt i markedsføringen av produktet at det ikke går an å skjønne hva de sier.

Jeg synes den eneste aktøren som kan forsvare bruken av den effekten er den Vossafår-pølsa, som trekker det så langt at de bruker tolk. Jeg kan strekke meg til å synes det er litt morsomt. Ellers synes jeg ikke at jeg kan si at jeg får lyst på saft bare fordi en dame forteller meg på bondsk dialekt at jeg ikke kommer nærmere naturen, og en eller annen type på sørlandsk opplyser om at Hennig-Olsen har lagd is siden tidenes morgen bak i en slunken bakgård.

En cafe på vei til skolen har den siste tiden reklamert med noe jeg tror de kaller Transilvansk suppe. Her er det altså ikke dialekt, men bruken av et eksotisk ord som skal få meg til å bli fristet til å kjøpe produktet. Jeg vet ikke om det er jeg som er forutinntatt etter å ha trottet meg gjennom India og Mexico og sett gresshopper til salgs per kilo og hele frosker bli røra sammen levende i en blender, men Transilvansk suppe? Den må jo være kokt på kjemikalier? Alternativt oppvaskvann? Jeg ser for meg at Magica fra Tryll står bak den oppskriften der. Jeg lar meg hverken friste, eller lure.

Takke meg til målrettet markedsføring med mening som treffer det brede lag av folket:

Bekymringsmelding

I dag har vært en slitsom dag, sånn rent mediemessig. Veldig slitsom, faktisk. Noen har giftet seg, og det har helt enkelt vært en umulighet å unngå å bli informert om det. Helt umulig har det vært. Og det skal understrekes at undertegnede har forsøkt.


Jeg tenkte at jeg skulle hygge meg med en kopp kaffe og litt nyheter i fjernsyn i dag morges. Det var imidlertid  ingenting annet av interesse som hadde skjedd de siste 24 timene enn at Kate og William skulle gifte seg. Ingenting. Alle kanalene, NRK, TV2, BBC, CNN og TVSverige hadde alle full dekning av bryllupet.

Animal Planet var den eneste kanalen som ikke hadde funnet noe relevant de kunne vise i denne sammenhengen. Jeg ble sittende å se på et program om hvor overveldende raske dyr kan være, og lot meg imponere over krokodillens veldige reaksjonsevne og en slange som spyttet gift. Eller, det jeg egentlig ble mest imponert over var han programlederen som kastet seg rundt med krokodillene, og understreket at dersom dette gikk galt, så var det ikke bare slutt på dagens episode, men hele sesongen av denne serien. Fornuftig greie å sette livet sitt på spill for.

Da jeg skulle gå hjemeefra, var bryllupshendelsen på forsiden av Aftenposten som lå på trappa. Dog ikke førsteside, men de var der, like fullt. Jeg la avisen inn på kjøkkenet, og håpet jeg var skånet for bryllupsmas resten av dagen. En stor feil å begå.

På skolen lager journaliststudentene radio. Jammen var ikke bryllupet tema i journaliststudetene på HiO sin radiosending også. Konge at de ikke har lydtette vegger inn til radiostudioet. Det er nesten så jeg anklager dem for å ha latt døra stå opp med overlegg...

Når man sitter og jobber med oppgave slik jeg gjør nå, er Internet et hyppig brukt verktøy - både fagmessig og  underholdningsmessig. På YouTube, hvor vi har moret oss med videoer i hele dag (jeg innrømmer med dette at dagens arbeidsøkt har vært preget av dårlig konsentrasjon) har det stått en blå linje hvor det tilbys at man kan streame bryllupet. Bra, for det var jo manko på dekning andre steder.

Forsiden idet man åper MSN er selvfølgelig full av nyheter om bryllupet - jeg har dermed sett dette kyssebildet, enda jeg har jobbet mot å se det. Det oppleves som noe merkelig at man ikke skal få lov til å utelukke nyheter man ikke er interessert i. Det tror jeg ikke at jeg har opplevd før. Til og med Dagsavisen har sørget for at jeg er så oppdatert det er mulig å være når man tross alt har motarbeidet å bli informert. Nede i foajeen (eller hva i gudenes navn det heter - gangen...??) på skolen har de også montert opp fjernsyn, så man må gå med ørepropper og bind for øynene er man virkelig opptatt av å ikke få med seg noe av bryllupet når man krysser gjennom her. Oppriktig talt tror jeg ikke det har gått mer enn en time mellom hver gang jeg er blitt minnet om at det har vært kongelig bryllup idag - og da har jeg ikke frivillig ment å oppsøke det, snarere tvert imot.

Dere tror selvfølgelig bekymringsmeldingen min går på hvor dette skal ende, og en forespørsel om sosiale medier, og mediene generelt tar en for stor plass i livene våre når det er blitt slik at du føler at reporteren henger uttafor soveromsvinduet ditt. Dere gikk rett på limpinnen. Jeg er mest bekymret for at det fantastiske kongelige bryllupet vi opplevde her i Norge i 2001 nå skal gå i glemmeboken - kommer Mette-Marit og Kronprins Haakon til å stilles i skyggen? Mye tyder på det...

Om å oppdage nye sider ved Internet - sett med dinosaurbriller

Min familie har alltid vært ganske konservativ, ja, man kan gjerne kalle oss dinosaurer når det gjelder teknologisk utvikilig. Videre følger noen eksempler: da vi fikk VHS-spiller hjemme, hadde de aller fleste alt gått over til DVD. Trine og jeg fikk Absoultt Music 12 til jul en gang- på kassett. Det var det så og si ingen som hadde, alle hadde den selvfølgelig på CD. Mamma fikk mikrobølgeovn til en eller annen bursdag. Stemningen stod i taket hjemme, men ingen av vennene mine skjønte hva som var så storslått med det. De hadde varmet smørbrød i mikroen så lenge de kunne huske.


Det beste jeg visste var å være hos folk som hadde kabel-tv. Da kunne jeg velte meg i Fresh Prince of Bel Aire og Friends, og var jeg riktig heldig fikk jeg overnatte og stå opp drittidlig en lørdagsmorgen å se på Skurt. Denslags var fremmed der jeg kom fra, uten at jeg egentlig føler at det gjorde noe. Alt ble liksom mye større og spennende fordi det ble gjort nummer ut av hver tekniske nyvinnig som fant veien til huset der vi bodde. Da pappa kom hjem med en Macintosh av den typen som i dag henges ut på teknisk museum som et verktøy fra steinalderen, gjorde at Trine og jeg sloss om å slå rekken i Tetris - i svart/hvitt - og da vi kjøpte en brukt Nintendo 8bits var lykken fullkommen.

Denne følelsen ble jeg nettopp veldig innhentet av. Jeg kom hjem fra impro og burde egentlig lagt meg - en bacheloroppgave hyler om å bli skrevet - men det var før jeg oppdaget pakken som lå på bordet. Jeg hadde bestilt en bok fra Amazon, og nå var den kommet frem!

HERREGUD! Jeg har aldri bestilt TING på Internet før, så jeg må innrømme jeg var både vantro og skepisk til hvorvidt Amazon kom til å levere varene. Men det gjorde de - og godt innenfor tidsramma også. Jeg har dermed bestilt, betalt og mottatt min første ting fra selveste Internet. Jeg er innefortsått med at folk har gjort dette omtrent siden 1991 da den første kodingen for nettsider ble oppfunnet. Jeg føler allikevel at jeg nå opplever det mye sterkere enn alle andre. Jeg tar det ikke som en selvfølge, liksom.

Lisa lo, og sa "blogg om det". Jeg kastet meg over pcen. Ikke for å kjøpe mer, men for å blogge - det føltes flott. Jeg gleder med til å kaste meg over den boka - "Vivos bajo tierra", helt fra England har den kommet. Hvem visst vel at verden skulle bli SÅ liten dengang man la telegrafkabelen mellom USA og Europa en gang på 1700-tallet??!

Påskedrama

I dag gikk det opp en greie for meg. Siden det er påske, skal jeg på ett stk. fjell, og måtte naturlig nok pakke til det. Jeg fant fram kameraet mitt, og skrudde det på. Kameraet var dødt. Ikkeno liv å få i det...WHATTEF#¤%K! Jeg ble helt stressa og ble kin på å beine ned på Elkjøp i samme straks og spørre dem hva i alle dager dette skulle bety, og at dette fikk de se til helvete å fikse på flekken!!! Fet ide.


Jeg gjorde ikke det. Jeg trakk pusten opptil flere ganger, og så slo tanken meg: så slitsom livet egentlig blir av å eie ting. De går jo i stykker hele tiden, også bli man stresset for det, nettopp slik jeg ble i dag, og går helt fra konseptene for å få fikset det. Og jo flere ting man eier, jo mer fare er det for at greier går i stykker. Jeg har helt oppriktig, faktisk uavhegig av dagens hendelse, tenkt på å selge alle tingene jeg eier som står hos pappa og ikke tjener til en dritt. No strings attatched - da trenger jeg ikke tenke på det mer, og kan dermed slappe mer av også. Det er viktig, tror jeg. Jeg lodder herved ut kasser med stæsj, jeg vet ikke hva som er i dem engang. Interessenter bes melde seg.

Påske - duket for kryss og kviss og swix - kjempestemning. Jeg satser på øl i solveggen, og reiser til Hemsedal uten kamera. Det går nok bra uten også.

En klassiker av en video som illustrerer hvor irriterende TING kan være, ødelagte som ikke ødelagte.....

Søndagssladder og en vanvittig påskelåt som setter fart i påskefeiringen

Det er søndag. Dagens startet med en kjempenyhet, og en kjedelig opplevelse. Jeg tar den kjedelige opplevelsen først. Jeg har sjelden hatt så lyst på en cola som jeg hadde før i dag. Jeg understreker SJELDEN! Jeg skulle være på skolen klokka tolv, og greide å være der klokka tre. Kunne vært verre. Endelig på plass på skolen gravde jeg frem en tjuelapp fra lommeboka og gledet meg til at brusmaskinen i første etasje på HiO som hevder at den "gjør dagen bedre", skulle servere meg det kroppen trengte skulle det bli noe skolearbeide. Slik ble det imidlertid ikke. Tror du ikke den utspekulerte drittmaskinen slukte hele pengen, uten å gi meg noe igjen for den. Takke meg til tider da man byttet til seg ting - da var man i alle fall sikret å ikke blir lurt av dustemaskiner som lover ting de ikke kan holde. Det ble altså ikke noe brus.

Men jeg kunne jo trøste meg med den fantastikse nyheten som møtte meg da jeg skulle sette fra meg bysykkelen jeg hadde benyttet til skolen. En reklameplakat på sykkestativet kunne fortelle at nittitallet innhenter kinosalene: Kjempesuksessen Scream, som utkom første gang i 1996, kommer med en oppfølger. Storfilmen Scream går inn i historien som beste skrekkfilm NOENSINNE, og ble som de fleste kanskje husker fulgt opp av en knakende god både nummer to og tre.  Og nå kommer altså den nervepirrende fireren vi alle har ventet på. Det er konge. Oppfølgere er uten unntak suksess. Og spesielt når de kommer et tosifret antall år etter at den første suksessfilmen kom ut. Jeg kan faen ikke vente med å benke meg!

Siden det ikke ble noe brus, og jeg etter hvert var ferdig med å glede meg over oppfølger-nyheten, ble jeg veldig rastløs. Jeg bestemte meg for å gjøre noe sinnsykt. Jeg tok på meg jakka, tok heisen helt ned i første etasje, krysset veien og entret Bislett Kebab House. Det kan virke som en hverdagslig ting å gjøre, men jeg vil videre argumentere for hvorfor jeg mener det var en sinnsyk handling.

Det første, og beste, argumentet er at jeg skal på total familiemiddag hjemme hos mamma etterpå. Hvis hun får vite at jeg har besudlet matlysten min med en svett bab fra Bislett før jeg skal innta et påskemåltid hun har stått for, står jeg i fare for å bli arveløs. Jeg kan dermed ikke nevne noe om det. Et annet sentralt poeng er at jeg ikke eier spenn. Med andre ord er det en vanvittig greie å bruke penger man ikke har på en kebab når man kan spise en brødskive. Det siste argumentet, som jeg også vil hevde at står sterkt, er at Bislett Kebab House et inferno. Det lukter helt vanvittig dritt der, spesielt utafor. Kebabrester, ikke bare fra helgens strabaser, men fra en tiårsepoke med helgefylla, ligger smørt nedi asfalten i en kilomteres omkrets. Folka som jobber der inne er dessuten roboter. Selv om det ikke i det hele tatt er mange mennesker i køen, rekker man knapt å registrere at personer langt foran deg får bestille før det plutselig er din tur! -Værsegodnestehvavilduhaådrikkecolacolalightfantasprite? Altpåsalat,løk,agurk,mais,tomatmildsterkellermiddels? Skalduta
medellerspiseherdetblirsøttikronerværsågod! Sånn tar de imot bestilling på Bislett Kebab. Bak meg i køen stod det....ingen. Bra det gikk så fort.

Egentlig var det jo litt bra at det gikk så fort. Da rekker jeg kanskje å drikke opp den bøtta med brus jeg fikk utdelt før jeg stikker til mamma og leverer en løgn om at jeg er skrubbsulten. Nå har jeg hørt på Ol-floka på YouTube fem ganger på rad. Det satte fart i skrivinga.

Jeg har endelig funnet ut hvordan jeg hyperlinker videoer, og vil derfor gjerne dele alle de morsomme videoene jeg til stadighet finner på YouTube. Her kommer en LEKKERBISKEN AV EN PÅSKELÅT - om noen gidder å oversette den er det topp:)

Riktig rar reality

Jeg fryder meg! Jeg fryder meg over den morsomme grafen på siden som viser at jeg sakte, men sikkert åler meg opp mot firetusen sidevisninger - at jeg selv kanskje står for halvparten er ikke så viktig, det er det jo ingen som veit allikavæl - og jeg fryder meg over at folk har stemt på den uhøytidelige spørreundersøkelsen. Ganske godt kom jeg ut av det også. Jeg var selvfølgelig livredd for å bli oppfattet som sur.

Videre fryder jeg meg over at våren melder sin ankomst sånn annenhver dag, og en videre følge av det er bysykler. Bæng - Oslo ble plutselig mye mindre! Det er dessuten snart 17 mai, og jeg begynner å se enden på utdanningen jeg følte jeg begynte på igår. Jeg skal dog ikke gnage om at tiden går fort, slik jeg har for vane å gjøre. Jeg gnager helt enkelt for mye om det. Så mye at jeg selv oppfatter det som ganske irriterende. I den senere tid har det gått opp for meg at jeg irriterer meg over alt for mange ting. Eller, greia er egentlig at jeg tror jeg irriterer meg over mange ting, men om jeg kjenner skikkelig etter er det egentlig veldig få ting som gjør sånn at jeg blir fyllt av en prikkende irritasjonsfølelse. Det betyr at jeg går rundt og innbiller meg at jeg er irritert. Hvilket jo er unødvendig, for ikke å si vanvittig. Ting som fremkaller ekte irritasjon hos meg er barnevogner som tar hele veien og amming i full offentlighet , og de gangene jeg glemmer noe viktig hjemme som jeg MÅ gå hjem å hente. Det er forferdelig.

Jeg opplever noen ganger å søle slik at det finnes naturlover som sier at denslags søling ikke skal være mulig. Det er maks irriterende. En gang opplevde jeg at det gule i et bløtkokt egg på en eller annen måte spratt ut og lagde et helvetes søl. Det skal jo faktisk ikke være mulig - det skal jo sitte fast i det hvite når egget ikke er hardkokt??!!! Jeg ble sittende litt paralysert og glane på det før det gikk opp for meg at jeg måtte få rydda det vekk. Jeg har selvfølgelig også opplevd at hele middager har gått i gulvet - og det verste tilfellet var nok den gangen jeg våkna etter fylla med en skive kaviar smørt utover hele trynet, og håret. Det var åpenbart prisen å betale for å være sulten da man kom hjem fra byen. Det kan neppe kalles søling, men det var like fullt irriterende, og det lukta dritt.

Men med de tingene tror jeg man kan sette en strek over ting som irriterer meg skikkelig. Jeg må dermed slutte å gå rundt å innbille meg at jeg er irritert. Det er jo virkelig helt meningsløst å bruke tid på.

Videre vil jeg ta opp noe som ikke irriterer meg, men som jeg oppfatter som veldig rart; Farmen. Reality-programmet Farmen. Jeg oppfatter det som over gjennomsnittlig rart. Jeg har per dags dato ikke sett en hel episode, men det jeg har sett har vært nok til at jeg har gjort meg opp en riktig meing av det opplegget der. Jeg kan leve med at unge mennesker velger å være flaue på et hotell i Mexico - eller hvor de er - og at en gjeng friluftsfolk kjemeper om å komme seg til Nordkapp. Da utnytter man Norge på en god måte, slik jeg ser det (men kun i sistnevnte tilfelle, dersom det skulle herske noen uklarhet rundt det.)

Men Farmen er merkelig. Der sitter det forholdsvis gamle mennesker og prater om at de skal ha tvekamp og hvilken teknikk de skal bruke når de kaster melkespann i dagens konkurranse, eller de forteller fortvilet om at de ikke har nok midler til å kjøpe ting på det markedet. Markedet er forøvrig troverdig iscenesatt med folk i bunad og kuer til salgs. Er det virkelig sånn at de sluker den pakka der helt, og plutselig glemmer verden utenfor? Og om de er hypp på å leke, kan de ikke gjøre det med noen barn de kjenner eller noe. Jeg så nå at det kanskje hørtes litt skittent ut, men gidder ikke ro meg ut av det. Jeg tror man tar poenget.

Jeg ser for meg min egen pappa sitte på tv i en klassisk islender, og snakke om hvilken taktikk han skal bruke fremover og være i tvil om hvorvit han skal velge tautrekking eller spikking ved neste tvekamp, med masse skjegg og så uflidd som man sjelden har sett ham - det slår jo alt hva absurditet angår. Det blir ikke noe bedre om jeg ser for meg mamma i den situasjonen, eller noen venners foreldre for den skyld. Det ville jo kanskje nesten vært enda verre, for da måtte man overveid hvorvidt man skal at opp med den vennen det måtte gjelde at det er helt hårreisende at vedkommendes mor eller far kastet seg inn i det opplegget der, eller ikke. Det er  tross alt stort sett lettere å ta ting opp med sine egne foreldre.

Jeg legger med en video til - dette er også virkelighet:

Med ønske om miljømanual

Jeg prøver å være så flink og miljøbevisst jeg klarer. Jeg innstiftet livsvarig medlemsakp i Blekkulfklubben for noen år tilbake, og oppretett sporenstreks miljøstasjon i Wilsesgate da jeg flytett inn der i februar. Jeg mener oppriktg talt at man ikke skal kaste mat, og mener generelt at folk er alt for hysteriske hva datostempling og holdbarhet på mat angår. I tillegg søker jeg lysbrytere for avslåing i stor skala, og har knapt hatt ovnen på inne på rommet mitt i hele vinter. Ingen skal si at jeg ikke er mitt strømforbruk bevisst. Jeg ser dessuten for meg et bilde av fisker med buken opp fra et eller annet tjern - et foto som har limt seg fast på netthinnen fra en bisarr naturfagbok jeg brukte til å pugge til en prøve rundt årstusenskiftet - nesten hver gang jeg setter på en vaskemaskin. Fiskene skulle angivelig være forgiftet av vaskemiddel som var lekket ut i vannet der de bodde.


Min iver etter å være miljøvennlig bunner i flere ting. Jeg er av den oppfatning at det er hensiktsmessig å leve etter føre-var prinsippet, i alle fall i miljø-øyemed. Det ville jo være tett driti ut om det viste seg at det nå faktisk er slik at global oppvarming er menneskeskapt. Nå argumenterte jeg omtrent så godt som en hvilkesomhelst gjennomsnittlig FrP-politiker.

Jeg inneforstått med at min innsats utgjør dråper i havet. I bunn og grunn handler det nok om at det gir meg en god følelse. Jeg skal selvfølgelig gni meg i hendene når alle oljeressurser er oppbrukt og jeg sitter på en kjempehaug med tom plastembalasje som plutselig får en vanvittig markedsverdi fordi man ikke lenger har oljeressurser til å mekke mer plastemballasje. Som jeg sikkert har vært inne på tidligere, så er jeg også dritt lei av at folk maser om strømprisene, uten å bruke en kilojule med energi for å ta sitt egets strømforbruk næmere i øyesyn. Det er mulig jeg er mye farget av mitt opphold i Chile, der man godtok at bare ett eller to rom i huset var oppvarmet, og ingen lot lyset stå på på badet med mindre noen oppholdt seg der. Uansett hva det kommer av, kan jeg i alle fall selv slå i bordet med at jeg er oppmerksom på mitt eget strømforbruk. Jeg levde lykkelig med det, en stund.

Men så viste det hele seg ikke å være så enkelt allikavæl. Stadig opplever jeg at jeg tilegner meg ny kunnskap som gjør livet som fanatisk kildesorterer og hobbymiljøverner vanskelig. Da jeg jobbet som pizzasjåfør hos Peppes tenkte jeg alltid at det var lurt å skru av motoren på bilen, før noen kunne opplyse om at det forurenser MINST like mye når du skrur motoren på, som det bilen slipper ut når den står på tomgang. WHATTEF..=??#/ Okei, da måtte jeg jo pent slutte med det, skulle jeg kunne forsvare mitt miljøstandpunkt.

Videre har jeg alltid omhyggelig skylt skitne tallerkner før jeg setter dem inn i oppvaskemaskinen, og levd i den tro at det var bra, både for miljøet og for maskinen. Men da er det plutselig slik at det tapper så mye varmt vann, at det å skylle av matrester nesten er som er miljøforbrytelse å regne. Dette er så innarbeidet i meg, at jeg noen ganger blir stående litt rådløs med tallerkenen i hånda, og ikke klarer å bestemme meg for om jeg skal skylle eller ikke skylle.

Men den største skuffelsen gikk jeg nok på i helgen under Earth Hour (som jeg naturligvis deltok på med stor iver. Jeg overvåket naboene, og fikk bekreftet at selv ikke under Earht Hour er folk interessert i å spare noen stakkarlige watt med strøm.) Da ble jeg opplyst om at dette med å skru av lyset når man går ut av et rom også er fånyttes. Det trekker nemlig like mye energi å skru lyset på, som å bare la det stå. Dermed skal man bare la lyset være på i rom man går mye inn og ut av.

Fortsetter det slik, kommer jeg etterhvert til å bruke hele min fritid på å foreta vurderinger på hva som er miljømessig best i enhver situasjon. Av gammel vane går jeg alltid bort til bryteren for å slå lyset av, men nå må jeg altså ta meg selv i det, og foreta en vurdering på hvorvidt det er påtrengt å sku av løyset. Hvem vet - kanskje skal jeg inn i dette rommet om kort tid?

Jeg tror jeg skal saksøke staten for dårlig informasjon rundt miljøbevissthet, og søke erstattning for tapt fritid. Hvorfor er det ikke satt sammen en utredningskommisjon som kan utarbeide en skikkelig informasjonsbrosjyre? Staten kan alltid klandres. For strømpriser, og tapt fritid. Hurra for det. 

Jeg håper alle setter av tid til å se denne viktige videoen, med klar melding:

Sidestatistikk og sinne

Jeg må snart skrive noe nytt. Jeg gjør det nå. Vi har alt vært inne på at jeg er rævva på å oppdatere - det temaet får dermed ligge.

Min gode venn Håkon, som jeg i grunnen ble kjent med for ikke så alt for lenge siden, men allikevel har rukket å bli en god venn, viste meg et konge opplegg her om dagen. På siden av bloggen, i et eget felt på høyre side har jeg nå fått opp en graf som viser aktiviteten på siden. Jeg var langt over gjennomsnittlig fornøyd med over 3000 treff på min særdelses ovale blogg. Videre ser jeg at jeg fort kan bli hekta på å følge med på om det nummeret stiger, at det nærmest kan bli en besettelse. Som vi ser - det bør ikke stå på motivasjonen - allikvel svikter jeg altså på leveringsfronten, slik jeg selv ser det.

Jeg tror mye av grunnen, nesten hele grunnen faktisk, er at jdet er problematisk å leve livet mitt om dagen. Det er selvfølgelig mangelen på tid jeg sikter til, selv om det ved første øyekast kunne se selvmordsdystert ut.. Jeg rekker aldri å sove nok. Aldri. Derfor er jeg alltid trøtt på denne praksisplassjobben jeg fortsatt er i. Videre blir jeg helt ør av å sitte ved pcen hele dagen. Et resultat av dette er at jeg gjør så mye som overhodet mulig for å styre unna pc-bruk når jeg ikke er på praksisjobb - ergo lite blogg-fokus. Videre har jeg en tendens til å bli fanget opp av fjernsynets magiske kraft, og dermed blir klokken kjapt både elleve og tolv før jeg hyller meg inn i dynens myke svøpe. Det kan høres pompøst ut, og det er det. Soving er blitt mye viktgere for meg etter at jeg tvinges til å stå opp klokken halv syv hver morgen. Det skal dog sies at jeg, overraskende nok for meg selv, og muligens andre, slumrer som en lausbikkje, og i praksis er jeg stort sett aldri ute av senga før sju. Jeg har alltid vært overbevist om at jeg kunne anse meg selv som en slags AB-modell. En AB-modell liker ikke å stå opp om morgenen, men gjør det allikevel, uten problemer.

Nok om det. Poenget er at ingenting er blitt så hellig som det å sove lenge en stakkars lørdag og søndagsmorgen. Jeg legger meg fredag, og fryder meg.

På grunnlag av dette trekker jeg følgende konklusjon: jeg overraskes ikke over at folk blir deprimerte dersom de har det sånn. Hva skjer med "glede seg til helg"-pakka? En evig endeløs venting på disse to stakkarslige dagene som tilsammen utgjør det vi mennesker kaller helg, men som for dyr er en hvilken som helst vanlig dag. Det er på tide å banke på med en sinnsyk klisje: JEG TROR IKKE MAN SKAL GLEMME AT HVER ENKELT DAG ER DET LIVET VI LEVER, OG SOM VI ALLE ER SÅ FORBANNET OPPTATTE AV. Jeg råtner på rot av pakka med å glede seg til helg. Jeg føler meg kallet til å sørge for at verden skal endre sitt syn på mandagene. I min utopiske verden våker alle opp, og roper henrykt:  - KOOOONGe, det er mandag!

Det kan fort bli et livslangt prosjekt. Pakka virker for innarbeidet. Jeg tror jeg begynner med å slå fast en ting som har gått grundig opp for meg de siste to månedene: jeg er ikke moden for noen kontorjobb, der jeg må stille på arbeid klokken åtte om morgenen og bli der til kolkken er fire. Samme prosedyre. Ikke har jeg noe særlig å bira med i lunsjen heller. det går fryktelig mye i innkjøp av ny bil, graviditet (...) og barnas fritidsinteresser. Jeg har type null å bidra med. Når det snakkes om føding er jeg hypp på å bytte bord, men føler at det ikke er helt sosialt akseptert. Så jeg blir heller sittende, med knekkebrødet i halsen.
Det er mulig jeg virker sint denne gangen. Men jeg er ikke det. Jeg bare tydeliggjør. Det må man når man jobber i lokalavis.
Jeg kom på at jeg har lovet bilder. Slepphendt. her kommer det noen:

På gangbroene i Foz do Iguazu er det FORBUDT Å STREKKE SEG PÅ REKKVERKET

AAARGHH - det var det selvfølgelig en turist som ikke greide å dy seg...og strakk beinet sitt på gangbroen.

Tilbakei Norge. Kebabsjappa på hjørnet hadde trøbbel med kortmaskinen. Heldigvis var det bare midlertid. Det har de jo understreket to ganger. Jeg holdt dessuten på å klikke og lage nummer, før jeg så at dette faktisk medførte riktighet - det forteller nemlig lappen som er stiftet på i høyre hjørne.

Bitterhet rundt bestjeling og uteblitt VM-deltagelse

Jeg hadde skaffet sovepose. Liggeunderlag. Vedsekk. Pølsepinne til å steke grillpølse på bål. Jonatan og jeg hadde satt oss ned og laget en eminent spilleliste der ingen var glemt - Kjetil Stokkan, Ole Ivars, OL- floka, Daddy Yankee. Alle var med. Jeg hadde til og med skaffet eget VM-gear i form av frivilligdress fra Lillehammer OL. eg vet den hadde gjort suksess. Ingen skal si at jeg ikke stilte forberedt. Jeg rakk i alle fall å glede meg.

http://www.youtube.com/watch?v=jOtx0msoEOQ

La oss hoppe litt tilbake i tid. Ganske rett etter at jeg kom hjem fra Chile ble jeg frastjålet en ganske kul og temmelig dyr jakke. Følelsen av det, og følelsen av å gå glipp av å overnatte i skogen under århundrets, kanskje til og med årtusenets folkefest, er sammenlignbar. Man må bite bitterheten i seg.

Jeg hadde hengt jakka fra meg på et stativ, dog uten tilsyn av en vakt. Jeg tenkte som så at når det har gått bra i Sør-Amerika i syv måender, skal det naturligvis ikke være noe problem å gjøre dette i det velstående landet Norge. Her hvor vi opererer med minstelønnsordninger, arbeidsledighetstrygd og stipendordninger for studenter. Ingen skal behøve å sulte. Eller fryse. Jeg tok feil.

Det bitreste var nok at jakka gikk ut av døra rett foran trynet på meg. "Åh, hun har lik jakke som meg" tenkte jeg bare i det jeg så ei jente forsvinne ut døra i ei jakke som var påfallende lik min. I ettertid viste det seg at den ikke var lik. Det var min..... Jeg kunne tenkt meg å klippe av håret hennes i store tjafser med en skikkelig sløv saks. Saksen kunne gjerne vært dyppet i noe kliss. Sånn knekk, for eksempel, for å lage et skikkelig klisse-helvete. Etterpå skulle jeg gjerne vokse vekk øyenbrynene hennes, slik at det tok virkelig lang tid før de vokste ut igjen. Drittkjerring.

Da jeg oppdaget hva som hadde skjedd, svelget jeg tappert, og prøvde å overbevise meg selv om at jeg følte meg priveligert som i det hele tatt hadde penger til å kjøpe meg en så dyr jakke. Et desperat forsøk på å ikke virke kvelende materialitisk, selvfølgelig. Det var i og for seg ikke en ren løgn, men jeg savner fortsatt den jakka. Over en måned etter at den er forsvunnet. Det irriterer meg at den ikke henger i gangen og at jeg kan ta den på meg når et er kaldt. Jeg fikk igjen penger på forsikringen, men den er så ekkelt mager den trøsten. Jeg vil ikek ha penger. Jeg vil ha den jakka!

Det at jeg gikk glipp av den nå mye omtalte folkefesten i Kollen blir på mange måter lik. Man kan si at det kommer flere mesterskap. Det kommer en Kollensøndag. Det kommer mange andre helger hvor man skal gjøre mye annet gøy. Det er i og for seg riktig det - men det er ikke den siste helgen i ski-VM arrangert i Kollen, der alt var duket for en knallfest. Selv om jeg ikke liker å inrømme det, kommer det nok til å irritere meg ganske lenge. Hvertfall med tanke på at jeg har en nesten ubrukt OL-dress hengende i skapet. En OL-dress jeg så på som erstatning for den jakka som ble borte. En OL-dress som nå må vente lenge på den oppmerksomheten den fortjener. Været ute tilsier ikke at den egener seg til bruk de kommende ukene.

Avslutningsvis: jeg bekrefter at jeg nok en gang bruker tiden jeg er i Budstikka til å skrive i min egen blogg.

Jeg har også vurdert å bruke et helt innlegge på skrivefeil. Jeg tror bare at jeg fastslår først som sist: jeg er opptatt av norsk rettskriving - men det betyr ikke at jeg er utenommenneskelig på det området. Jeg skriver feil, og jeg gjør det stadig vekk. Det har begynt å gå sport i å tyne meg for skirvefeil på bloggen. Si at det er dritmange, når det er sånn fem stykker. Denslags plager nattesøvnen min. Jeg synes ikke fem skrivefeil et flere tusen tegns innlegg kvalifiserer til MANGE - men det er jeg villig til å diskutere. Jeg ber om at min nattesøvn ikke forstyrres mer av krasst, annledning, nyskjerrig og kjern. Jeg lærer av mine feil. Takk.  

OL-dresser og livet generelt

I dag var det tungt å stå opp. Jeg holdt nesten på å sovne igjen, til tross for at Elvis - selveste kongen der altså - spilte på diskoen, og klokken tikket nærmere og nærmere halv åtte, tidspunktet jeg ideelt sett skal stå utenfor og vente på å bli plukket opp for å reise ut til Billingstadsletta. Jeg er ikke noe utpreget b-menneske, men halv syv en morgen det er mange blå ute, er for tidlig. Det gjorde vondt.
Enda mer vondt gjorde det da jeg kom på jobben. (Okei, jeg kaller det jobben, men det er strengt tatt ikke det. Det er en praksisplass.) I går skrev jeg en sak om fiskedød på Dælivann. Jeg gikk inn på saken for å se åssen det lå an. Det var flere som hadde lest saken, blant annet T.B. T.B hadde krast kommentert at kanskje forfatteren av teksten skulle tatt seg et norsk grunnkurs.
..... !!!!!

Jeg hadde ved en anledning skrevet "på Dælivann" - T.B mente at fisk levde i og ikke på vann. Jeg mener å kunne forsvare min bruk av "på" og ikke "i" i den sammenhengen, men det andre tilfellet T.B hadde kritisert meg for, var noe verre. Jeg hadde konsekvent skrevet tjern med kj - kjern...Jeg måtte ta en runde med meg selv. Det var veldig fristende å gå inn å motkommentere. Poengtere at man kanskje ikke trenger et GRUNNkurs, da det fremgår av ordet at man på et grunnkurs lærer grunnleggende ting - en, ei og ett og slikt. Det føler jeg at jeg kan. Videre kan jeg ikke, under noen omstendighet, huske sist jeg skrev, eller for så vidt sa ordet tjern, og det er nok høyst sannsynlig derfor jeg skrev det så feil. Men det hjelper ikke. Oss ble enige om å ikke kommentere. Jeg ser ingen vits i å bruke energi på slikt, på tross av at jeg syntes det var knusende nedverdigende.Jeg skriver nok aldri mer, noen gang, noen sinne, tjern feil igjen.

Deretter ble jeg sittende arbeidsløs. Jeg gikk for å høre om det var noe jeg kunne henge fingrene i. Jeg fikk spille kabal, om jeg var interessert. Jeg er ikke så interessert i det. Jeg vil heller skrive om fiskedød. Eller gjøre hvasomhelst annet, egentlig. Det er dumt å tenke på at jeg maste meg opp klokka sju i dag morges, for å gjøre ingenting. Eller bare for å bli konfrontert med at norsken min er dårlig, om ikke annet. På en annen side - i dag får jeg overlevert min flotte OL-dress fra de olympsike leker på Lillehammer 1994.

Det er helt sykt at det alt er så lenge siden. Jeg sier det hele tiden, og jeg veit det er en klisje, men faen. Vi hadde to ukers vinterferie, skrev OL-dagbok og kledde oss ut som Kristin og Håkon. Samlet på pins. Jeg har hørt at pinsen fikk sin renessanse på grunn av OL. Det er nok å betrakte som som OL på Lillehammers mørke side. Jeg har aldri skjønt greia med pins. Jeg har aldri skjønt greia med souvenirer sånn generelt sett. Det samler støv, og skaper bare dårlig stemning. Da jeg var i Chile prøvde jeg å ymte frempå om det til Marcela i det hun var i ferd med å kjøpe en helt forferdelig, støvsamlende effekt som virkelig ikke tjente noe annet fomål enn å samle støv. Hun fatta ikke pakka.

OL-dresser skaper ikke dårlig stemning. Min dress kommer i ettermiddag. Etter klokken to. Jeg gleder meg. Jeg skal gå med den hele tiden. Eller i alle fall hele tiden når det passer seg. Passende anledninger er ski-VM og påskeferie. Det blir perfekt. Min eneste redsel er at dressen jeg har kjøpt er for trang. Det er et klassisk problem, at buskene blir for trange i livet. På en annen side, det er jo jakka som er viktig, og den føler jeg meg ganske sikker på at skal passe. Det er jo ingen som egentlig la merke til at kongen hadde matchende bukse da han iførte seg frivilligdrakta i 94?OL-dressen gjorde det verd å stå opp denne morgenenen.

Ved siden av OL-dresser og tjern, er det noen andre ting som har preget livet mitt i det siste.

Det ene er POTENSIELT. Hva skjedde med potensielt? Det ordet har fått sin renessanse i 2011, slik pins fikk sin renessanse i 1994. Alle går rundt og maser om at ting er potensielt sånn og potensielt slik. Potensielt er i og for seg et potensielt godt ord, men ikke når det brukes potensielt tre ganger i en poteniselt enkel og grei setning. Og var det slik at man oppdaget at det ordet eksisterte sånn rundt den 31 desember 2010, og at man følte at ordet poteniselt ikke hadde fått ut potensialet i seg rett og slett fordi det ikke var blitt nok brukt? Det skal blir spennende å følge utviklingen. Den er potensielt god tor jeg. Haha - jeg elsker hvordan ord blir seendes rare ut når man skriver det mange ganger. Potensielt fremstår for meg nå som et vanvittig ord.

Det andre er Linni Meister. Det kan muligens høres rart ut. Okei-hun har muligens ikke preget livet mitt. Men jeg har gjort meg noen tanker om henne. Jeg gikk hjem en dag, og stoppet foran en reklameplakat. Plakaten informerte om at man nå kunne se programmet firestjerners middag på teve. Plakaten var full av kjendisnavn, også hadde man kjørt frem fire kjendiser - en fyr jeg aldri hadde hørt om, Unni Lindell, Ole Lukkeøye - altså han der boksefyren, og Linni Meister. Jeg har tre ting å si om den plakaten.

For det første trodde jeg det programmet hadde gått ut på dato for lengst. Jeg har sett på det ved et par anledninger, og det er altså ikke RASENDE underholdende - det hadde holdt med de sesonegne de alt har mekka, synes jeg.

Videre kan jeg ikke se at noen av de kjendisene man hadde valgt å kjøre frem i promoteringen har så stor underholdningsverdi. At man har valgt disse kan jo nettopp ha å gjøre med at man spinner videre på et egentlig oppbrukt konsept, og at det var disse som nå var tilgjengelige.

Til sist - jeg ved det er veldig klassisk å gå løs på puppemodeller og si at de er dumme i hodet og sånn. Det er meg knusende likgyldig. Jeg synes Linni Meister virker som hun er dum i hodet. Jeg så henne som gjest i et program en gang. Hun hadde ordsortemang på omlag tretti ord, og hun mente ingenting om noe. Det var helt fasinerende å se hvor lite hun bidro. Jeg følte med andre ord at plakaten oppfordret meg til IKKE å se på firestjernes middag, for her var det jo duket for kjedelighet fra ende til anenn - feilstlått markedsføring tror jeg man ville kalt det i bisnisskretser.

Jeg fryder meg imidlertid over at man har fått igjen "Fangene på fortet" på TV3, selv om jeg høyst sannsynlig aldri kommer til å se på det. Jeg er fra i dag av travelt opptatt med å trave rundt i skogen i mi nye OL-dress.

Simsalabim

... ... jeg tror alle skjønner hva jeg refererer til. I går var det nøyaktig en uke siden jeg kom hjem. Eller - altså, i går klokken halv åtte på kvelden var det nøyaktig en uke siden Kristine og Line stod på Gardermoen for å ta imot undertegnede. Da hadde jeg vært borte i ganske nøyaktig syv måneder.

Flagg hadde de, og for ikke å glemme plakat, stort søtere får du det med andre ord ikke - hadde det ikke bare vært for at en misforståelse gjorde at mine søte venninner trodde at jeg kom med et annet fly. Et annet fly som var forsinket. De trodde de måtte stå der i timesvis å vente, og var dermed travelt opptatt med å kommuniseremed de deler av verden som kunne bekrefte hvorvidt jeg kom med det flyet eller ei da jeg gjorde min entre i ankomsthallen på Gardermoen. Mottagelsen ble dermed ikke slik komiteen hadde forespeilet seg - Kristine var nær ved å forlange at jeg gikk inn igjen, slik at de kunne foreta den velkomsten de hadde planlagt. Jeg gjorde ikke det. Line reddet situasjonen. "Hun ler jo - da kan vi si oss fornøyde", konkluderte hun. Kristine godtok det, i alle fall delvis.

Vi dro på en bensinstasjon og kjøpte kaffe på veien inn til Oslo. De hadde tilbud. Man kunne få vaffel sammen med kaffen for en slikk og ingenting. Jeg klinte til på tilbudet, og sørget for å få brunost på - jeg har ikke bare ikke spist, men heller ikke sett brunost på syv måneder. Det var egentlig ikke noe spesielt ved brunostgjensynet. Det var helt ålreit digg. Jeg erklærte ganske følelsesladet at jeg synes jeg har verdens beste venner, før vi fortsatt innover mot hovedstaden.

Min reise, rent bloggmessig, ble en historie i 38 deler. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt til å gi meg der. Jeg har imidlertid tenkt meg om litt i forbindelse med dette. Jeg liker å skrive. Jeg liker å skrive blogg. Jeg tenker så mange merkelige tanker. Bloggen er et godt sted å gi uttrykk for dem - selv om jeg har lært at man kanskje kan ta noen forbehold før man kaster ting ut på verdensveven (jeg går ikke nærmere inn på det, jeg tar høyde for at faste lesere forstår hva det siktes til.) Alt taler for å fortsette. Jeg oppdaget dessuten at jeg har en milliard bilder som aldri har fått den oppmerksomheten de fortjener. En milliard høres nok mye ut, og det er nok også en overdrivelse. Men dog - jeg har en harddisk, og det er fryktelig mange bilder på den. Min plan er dermed å bruke bloggen som fremvisningskanal for noen av disse bildene. Med andre ord - bloggen overlever.

Jeg har spurt flere etter at jeg kom hjem hva som er det sjukeste de har opplevd i den tiden jeg har vært borte. Hva som karakteriseres som "sjukt" overlater jeg til den enkelte å definere. Hittil er det inegn "sjuke" ting å melde om. Nå beveger jeg meg ut på tynn is. Jeg forstår hvis det oppfattes som at jeg nå anklager folk  for a ha et kjedelig liv, mens jeg trotter meg rundt hele verden og opplever interessante og uforglemmelige ting. Det vil jeg gjerne få understreke at jeg ikke gjør. Jeg trotter meg rundt og opplever fantastiske, mektige, utrolige og misunnelsesveridge mirkaler. Ehh...

Den brutale sannhet er jo at hverdagslivet innhenter deg - det gjør det uansett. Det finnes riktignok unnak, hvis du tjener en million dollars i uka på å selge feite hiphop-skiver, for eksempel. Jeg gjør ikke det. Hverdagen innhentet meg i Temuco også (selv om jeg har innledet et forhold til en vulkan, hvilket, slik jeg ser det, nok kan kategoriseres som "sjukt.") På en annen side - det var en ANNEN hverdag en den som er her, hvor dagene har en voldsom tendens til å forsvinne inn i et sug, sammenlignbart med slik pose knust potetgull suges inn i slangen på en støvsuger fra et langhåret gulvteppe. Jeg trengte den forandringen. Akkurat nå fremstår det for meg som helt åpenbart at jeg behøver en tilsvarende forandring igjen. Det trenger ikke være så lenge til heller. Når jeg sier det, er den mest vanlige responsen at folk ser overbærende på meg og kommenterer at det er veldig vanlig rett etter at man har kommet hjem. Jeg utelukker ikke det - men jeg utelukker heller ikke at de ovale sko plantes på andre siden av Atlanteren før man antok. Men før det skal jeg knuse meg kose meg i Oslo - det er så mange greie folk der ute:D



Min nye kjæreste - Volcan Descabezada<3



Anette pener seg for chilenske menn. De var ikke helt vant til denslags.

Dramatikk på Påskeøya - NOEN HADDE LAGT IGJEN OLE-BRUMM-SEKKEN

Hurra - diplom fra universidad Mayor! Jeg fikk det på tross av at jeg fornærmet viserektoren med å si at Chile var et u-land. Dette hevdet i alle fall Anette, som var norges utsendte observatør på avskjedsseremonien.

I Chile er kyllinger og mais bestevenner - tenk om hele verden hadde vørt slik!

Chi-chi-chi-le-le-le - hasta siempre PO

En annerledes eksamenstid

Skolesystemet i Chile arter seg noe annerledes en det gjor i Norge. I lopet av semesteret har det slatt meg at chilenske studenter er noe mer uselvstendige en norske studenter. Jeg basere dette pa folgende: man noterer fravaer i alle fag, og man kan naturligvis bare ha et visst antall timer med fravaer i hvert fag. Videre har man prover i lopet av semesteret, akkurat slik vi hadde pa videregaende, for a sorge for at alle studerer jevnt. Hvis du far ok karakterer gjennom semesteret pa disse provene, eller pa annet arbeid man matte ha, sa slipper du a ha eksamen. Ok karakter innebaerer som regel en 5.5. I noen fa fag har man obligatorisk eksamen - og man kan seff ikke ha for mye fravær for å ta eksamen. Eller kanskje, om du klarer å snakke deg ut av det.... På slutten av semesteret fikk jeg vite at har ma for mye fravaer, sa ringer seakreteren for ditt faktultet hjem til foreldrene dine og forteller hva ståa er. Vi snakker om studenter som i noen tilfeller er like gamle som meg. Haha, jeg ser liksom for meg Carsten eller hvem det nå måtte være som skulle gjøre det ringe hjem til pappa eller mamma og fortelle at jeg var en slubbert som ikke kom i timene.
Vel, ingen trengte å ringe noeni mitt tilfelle - jeg var flink og hadde bare pittelitt fravær. Hva eksamen angår, har jeg bestatt tre fag uten eksamen, sa det var jo over all forventning. Vi skal nok se at det er noen laerere som har avert i overkant greie. Engelsklaereren min mente for eksempel at fordi jeg hadde vaert sa flink a kommet i timen klokken atte om morgenen, sa fortjente jeg en sekser, selv om jeg egetlig satt med en 5.8 i  total. Han så ut for a ha glemt at jeg kom minst en halvtime for seint hver eneste gang - pa en anne side har jeg stort sett hatt de timene alene, de andre kom aldri av ren latskap,  sa kanskje han har et poeng. For min del er vel det viktigste at jeg sto. I det to siste fagene har jeg måttet til pers med muntlig eksamen. De har artet seg slik:

Periodismo de anticipacion: et fag jeg ikke skjonte en dritt av. Dro til Påskeoya, og fant ut der at jeg burde ha lest neon tekster jeg selvfolgelig hadde lagt igjen i Temuco. Sendte en mail til laereren som mente det var mye viktigere at jeg not paskeoya, og at jeg ikke skulle bekymre meg. Leste over en powerpoint klokka atte pa morgenen samme dagen som jeg hadde eksamen. Kom pa skolen to pa ni. Eksamen skulle vaere klokka ni. Laereren var fortsatt ikke kommet. Han kom omtrent ti over, sammen med resten av klassen. Det eksisterte ingen liste over tidspunktene, sa alle bare ropte "jeg er hypp pa a avere forst" eller "tredj" - alt ettersom nar man var hypp pa  a bli ferdig. Jeg kom inn nest sist. Vi snakket om reisen min til Paskeoya, og forskjellen pa menn og kvinners stilling i henhvoldsvis Chile og Norge. Detter er helt pa siden av hva faget handler om. Sporsmalene han stilte meg kunne jeg ikke besvare spesielt godt. Vi endte opp med a diskutere hvorvidt det er lurt a konstruere scenarioer om fremtiden, og bruke disse i journalistiske tekster. Han mente ja, jeg er mer skeptisk og mener det kan fore til at folk nettopp handler slik at det man forespeiler kan skje. Vi ble ikke enige. Han tilbod meg a la den karakteren jeg hadde bli staende. Jeg var sjeleglad - en 5.2 er mer en bra nok for min del i det faget der. ja, og PS - midt under eksamen snek en paparazzifotograf ved navn Anette Holdhus seg rundt utenfor og knipset useriøse bilder...

Diseño y edicion de medios escritos: i dette faget har alle de andre elevene hatt i oppgave a skrive tekster, fire i tallet, mens jeg fikk spesialbehandling, og ble satt til a fotografere. Dete hele virket enkelt, inntil det gikk opp for meg at det er svaert vanskelig, for ikke a si umulig a innga avataler med mine medstudenter. Om det har seg sann at de ikke vil vaere sammen med meg pa fritiden, eller om de bare er sann, bryr jeg meg igunnnen ikke videre om, jeg forstar bare ikke at det skal vaere sa vanskelig a bli enige om en tid og et sted hvor man tar man de bildene man trenger. Det hele endte med at jeg tok noen skarve bilder av en fotballturnering og skrev en stakkarslig tekst om curlig som jeg kalte "Un deporte diferente" - ganske skarl deltakelse med andre ord.

Eksamen skulle forega slik: vi skulle fa alle tekstene, redigere dem, lage forside og rett og slett sette det hele sammen slik at det lignet pa et "vanlig" magasin. Jeg spurte resten av gruppa ganske mange ganger, folte jeg selv i alle fall, nar vi skulle gjore dette arbeidet. Jeg fikk til svar at jeg ikke skulle stresse. Det gjorde jeg heller ikke, igrunnen tenkte jeg som sa at for dem er jo karakteren viktigere en for meg, og de ma jo gjore det uansett, sa i værste fall far de gjore alt. Og slik endte det igrunnen ogsa. Klokka atte kvelden foer vi skulle ha eksamen fikk jeg foresporsel om jeg kunne redigere et bilde og bidra pa forsiden. ....... Da ble jeg litt oppgitt, og hadde dessuten planer. Det endte med at jeg gjorde omtrent sann circa ikke en dritt, kom pa eksmen dagen etter litt noelende. OG fullforte en muntlig eksamen uten a apne munnen. Vi fikk en 4.8. Det betyr at jeg fullforer det faget der ogsa men en samlet karakter pa 5.3 eller no sant. Helt utrolig - jeg har ikke gjort noe.

Jeg er ferdig. Jeg har ferie. Jeg tror jeg avslutter halvaret pa Universidad Mayor med 5.5 i snitt. Bedre en flere chilenere. Helt utrolig, men jeg takker ja.