Riktig rar reality

Jeg fryder meg! Jeg fryder meg over den morsomme grafen på siden som viser at jeg sakte, men sikkert åler meg opp mot firetusen sidevisninger - at jeg selv kanskje står for halvparten er ikke så viktig, det er det jo ingen som veit allikavæl - og jeg fryder meg over at folk har stemt på den uhøytidelige spørreundersøkelsen. Ganske godt kom jeg ut av det også. Jeg var selvfølgelig livredd for å bli oppfattet som sur.

Videre fryder jeg meg over at våren melder sin ankomst sånn annenhver dag, og en videre følge av det er bysykler. Bæng - Oslo ble plutselig mye mindre! Det er dessuten snart 17 mai, og jeg begynner å se enden på utdanningen jeg følte jeg begynte på igår. Jeg skal dog ikke gnage om at tiden går fort, slik jeg har for vane å gjøre. Jeg gnager helt enkelt for mye om det. Så mye at jeg selv oppfatter det som ganske irriterende. I den senere tid har det gått opp for meg at jeg irriterer meg over alt for mange ting. Eller, greia er egentlig at jeg tror jeg irriterer meg over mange ting, men om jeg kjenner skikkelig etter er det egentlig veldig få ting som gjør sånn at jeg blir fyllt av en prikkende irritasjonsfølelse. Det betyr at jeg går rundt og innbiller meg at jeg er irritert. Hvilket jo er unødvendig, for ikke å si vanvittig. Ting som fremkaller ekte irritasjon hos meg er barnevogner som tar hele veien og amming i full offentlighet , og de gangene jeg glemmer noe viktig hjemme som jeg MÅ gå hjem å hente. Det er forferdelig.

Jeg opplever noen ganger å søle slik at det finnes naturlover som sier at denslags søling ikke skal være mulig. Det er maks irriterende. En gang opplevde jeg at det gule i et bløtkokt egg på en eller annen måte spratt ut og lagde et helvetes søl. Det skal jo faktisk ikke være mulig - det skal jo sitte fast i det hvite når egget ikke er hardkokt??!!! Jeg ble sittende litt paralysert og glane på det før det gikk opp for meg at jeg måtte få rydda det vekk. Jeg har selvfølgelig også opplevd at hele middager har gått i gulvet - og det verste tilfellet var nok den gangen jeg våkna etter fylla med en skive kaviar smørt utover hele trynet, og håret. Det var åpenbart prisen å betale for å være sulten da man kom hjem fra byen. Det kan neppe kalles søling, men det var like fullt irriterende, og det lukta dritt.

Men med de tingene tror jeg man kan sette en strek over ting som irriterer meg skikkelig. Jeg må dermed slutte å gå rundt å innbille meg at jeg er irritert. Det er jo virkelig helt meningsløst å bruke tid på.

Videre vil jeg ta opp noe som ikke irriterer meg, men som jeg oppfatter som veldig rart; Farmen. Reality-programmet Farmen. Jeg oppfatter det som over gjennomsnittlig rart. Jeg har per dags dato ikke sett en hel episode, men det jeg har sett har vært nok til at jeg har gjort meg opp en riktig meing av det opplegget der. Jeg kan leve med at unge mennesker velger å være flaue på et hotell i Mexico - eller hvor de er - og at en gjeng friluftsfolk kjemeper om å komme seg til Nordkapp. Da utnytter man Norge på en god måte, slik jeg ser det (men kun i sistnevnte tilfelle, dersom det skulle herske noen uklarhet rundt det.)

Men Farmen er merkelig. Der sitter det forholdsvis gamle mennesker og prater om at de skal ha tvekamp og hvilken teknikk de skal bruke når de kaster melkespann i dagens konkurranse, eller de forteller fortvilet om at de ikke har nok midler til å kjøpe ting på det markedet. Markedet er forøvrig troverdig iscenesatt med folk i bunad og kuer til salgs. Er det virkelig sånn at de sluker den pakka der helt, og plutselig glemmer verden utenfor? Og om de er hypp på å leke, kan de ikke gjøre det med noen barn de kjenner eller noe. Jeg så nå at det kanskje hørtes litt skittent ut, men gidder ikke ro meg ut av det. Jeg tror man tar poenget.

Jeg ser for meg min egen pappa sitte på tv i en klassisk islender, og snakke om hvilken taktikk han skal bruke fremover og være i tvil om hvorvit han skal velge tautrekking eller spikking ved neste tvekamp, med masse skjegg og så uflidd som man sjelden har sett ham - det slår jo alt hva absurditet angår. Det blir ikke noe bedre om jeg ser for meg mamma i den situasjonen, eller noen venners foreldre for den skyld. Det ville jo kanskje nesten vært enda verre, for da måtte man overveid hvorvidt man skal at opp med den vennen det måtte gjelde at det er helt hårreisende at vedkommendes mor eller far kastet seg inn i det opplegget der, eller ikke. Det er  tross alt stort sett lettere å ta ting opp med sine egne foreldre.

Jeg legger med en video til - dette er også virkelighet: