Mediene som vaktbikkje - en sylskarp kritikk

Jeg begynner å gå tom for temaer. Det er snart ingenting som irriterer meg lenger. Kanskje har jeg tømt meg for all rusk og rask som frusterer meg i hverdagen? Det er nok ikke helt sant, men det er lenge siden det er noe som har slått meg som noe påfallende godt bloggtema. Jeg gidder jo ikke skrive om min frustrasjon over at menneskene i verden ikke kan være venner, eller at det skal være forferdelig vanskelig å få ned co2 utslippene, eller i det aller minste at folk kan begynne å kildesortere søpla si. Jeg kunne selvfølgelig skrevet om barnevogner og dette, men det er et utgått tema. Det er blitt blogget om utallige ganger, og det er liksom blitt en trend å hate barnevogner og nybakte mødre. Alle som kjenner meg godt vet at jeg var tidlig ute på den fronten, og det er nærmest blitt som en baby for meg den problematikken der. Eh.

Jeg kunne også blåst ut mot komplett dustete hovedoppslag i de som kaller seg landets største aviser, men som egentlig er tabloide dusteblekker (jeg kom ikke på noe bedre ord..). Det er visst det jeg kommer til å gjøre. Jeg ble imidlertid kommet i forkjøpet også her, i det noen i dette sterke meninger hos Dagbladet kommenterte følgende: Lemen jakter på hund. Shit, VG, SHIT! (Nok en gang kanskje ikke ordrett gjengitt, men absolutt...i riktig gate! ) Jeg moret meg kostelig over  kommentaren, og forbannet egentlig litt at det ikke var den som var HOVEDOPPSLAGET til Dagbladet denne dagen - litt drittslenging de to avisene imellom hadde om  ikke annet gjort avishverdagen mer morsom - slik det forholder seg nå tjener jo ikke det disse avisene skriver om til det engang.

Det både jeg og den meningsytrende personen i Dagbladet sikter til er den hårreisende HOVEDOPPSLAGET til VG rundt 20 mai: "Lemen løp hundre meter for å bite hund". På forsiden under overskriften som rystet nordmenn i det ganske land var det bilde av en hund som lå med snuten på bakken mens en lemen stod og gnagde på snuten dens, eller hva den nå drev med.

Mediene forventes gjerne å ha en vaktbikkjefunksjon i samfunnet - det begynner liksom å bli en opplest og vedtatt greie. Flere journalister og erfarne skribenter mener at for å ivareta denne funksjonen, og sørge for et sunt og levedyktig demokrati er vi avhengige av medier som opplyser folket med gode og velbalanserte artikler som opplyser folket om hva som faktisk skjer i samfunnet. Jeg skulle gjerne - GJERNE - like å høre hvilken utvelgelsesprosess denne saken hadde vært gjennom på desken hos VG denne dagen, og trenger vel ikke engang nevne at de dreit seg ut skal saken sees i lys av dette prinisppet. Det skal heller ikke stå usagt at det på denne tiden var spente situasjoner ute og gikk flere steder i verden, men jeg tror ikke man hadde behøvd å tusle lenger en over veien og inn i regjeringskvartalet for å finne en mer interessant nyhet som hovedoppslag denne dagen. Hvem, utover hundeeieren, har interesse av å lese om en agurknyhet som dette - jeg ville heller, hold deg fast, lest om tomme doruller eller skittent bestikk i regjeringens kantine.

Nok om det. Det kan videre virke som at man mener at man opplyser befolkningen når man maler forsiden med det jeg vil tro går i kategorien forbrukerjournalistkk. Jeg synes ikke jeg overdriver idet jeg hevder at både VG og Dagbaldet flere dager i uken domineres av hovedoppslag i gata: "sånn blir du pen, tynn, rik, vellyket og når du har oppnådd det kan du dra på smud ferie her eller der, og så burde du kjøpe denne bilen, og sørge for ikke å gå i disse fellene når du kjøper bolig. " Jeg har merket meg at det er noen feriemål som uteblir helt i disse artiklene, og at man overser at kanskje ikke alle er interessert i å kjøpe seg bolig.

Her er det enorm fallgruve; at jeg blir oppfattet som en arrogant jævel som fremstiller meg selv som en kløktig medieekspert, som med rette kan lange ut i alle retninger. Jeg legger meg flat - jeg er ingen medieekspert. Jeg trenger jo ikke kjøpe avsiene, engang, så hva er egentlig problemet? Problemet er at jeg lar meg irritere av det. Jeg kan stå i butikken og riste oppgitt på hodet, og utbryte: Herregud! Er dette en nyhet?? Jeg føler meg nedvurdert som forbruker. De kaller meg feit og fattig! Dusteaviser.

En oppfriskning for å minne om den viktige rollen mediene har som vaktbikkje: