Bloggen har hatt ferie. Ubestridelig en veldig lang en. I prinsippet trodde jeg bare det var mennesker som hadde det, kanskje under noen omstendigheter dyr, men jeg føler allikevel helst at konseptet ferie er forbeholdt mennesker. Inntil jeg fant ut at bloggen bare tok seg flere månenders ferie, hvilket jo er helt utenfor den avtalen vi ble enige om da jeg for et års tid siden pakket de ovale skoene og bestemte meg for å bruke bloggen som formidlingsverktøy under min reise.
Ferien er nå uansett ubønnhørlig over både for bloggens og min del. Det er ting som må tas opp. Jeg har observert flere ting de siste dagene som kunne vært gjenstand for diskusjon og skriving, men det er to ting som har utpekt seg som spesielt rare, og derfor vinner spalteplass denne gangen.
For et par dager siden gikk jeg forbi et forretningsvindu, med en kjempestor reklameplakat i utstillingsvinduet. Jeg skvatt til da jeg så plakaten. Ikke fordi den var så stor, men fordi personen som figurerte på den så så forferdlig streng og børst ut. Jeg tenkte, eller jeg sa faktisk høyt til meg selv - Jøsses, det var da en streng type!
Så var jeg snarrådig nok til å legge sammen to og to, og kom frem til at her var det noe muffins på gang. Det måtte være en kjendis ellerno som figurerte på plakaten. Ellers ville man jo heller brukt en eller annen kjekk kar, som ikke nødvendigvis så så streng ut. Og ganske riktig. Det var selveste Magnus Karlsen som tittet, eller snarere stirret med de morske øynene sine på meg fra plakaten. I alle dager. I ALLE DAGER! Når ble Magnus Karlsen en kul type? Altså sånn "verdt å bruke i en jeansreklame"-kul?? Har dette skjedd mens jeg var travelt opptatt med å feriere og drikke kåkteils fra gullbelagte sugerør på Bahamas??
Jeg er inneforstått med at han er en reser i å spille sjakk, og at det på mange måter er litt kult. Han er så smart at det er kult, liksom. Men jeg nekter å gå med på at han er egnet til å stille opp på den slags oppdrag. Jeg nekter. Og det hjelper ikke at han setter opp det morskeste blikket han har. Jeg er skremt vekk fra den sjappa der på livstid. Han så litt ut som at han ville statppe alle sjakkbrikkene sine ned i halsen på meg om jeg ikke kjøpte de buksene. Ohhhh, creepy.....(altså så skummelt at jeg må si det på engelsk, da jeg ikke finner uttrykk i vårt ordfattige norske pråk til å uttrykke hva jeg mener.)
Jeg har ved en tidligere anledning fyrt friskt, eller kanskje ikke så veldig friskt, men jeg har i alle fall uttrykt irritasjon over sigøynere som plukker flasker i park. Denne gangen er jeg ikke irritert eller sint, jeg er kun forundret. Jeg har lagt merke til en ting jeg finner merkelig, nemlig følgende: jeg har, ved to anledninger, observert mennesker jeg vil si går i kategorien flaskeplukkere sitte å farge håret.
Det i seg selv er kanskje ikke SÅ spesielt, men mer spesielt blir det idet man tar i betraktning at det foregår på benken i en park, og det merkeligste ved det hele er at det ikke ser ut for at de har noen som helst tilgang på vann. Ved alle anledninger jeg har farget håret tidligere i mitt liv har vann vært helt essensielt blant annet for å skylle stoffet som setter fargen, ut av håret. Jeg lurer i tillegg på følgende: når er jo ikke mennesker som går rundt i parker og samler flasker kjent for sin snerte klesstil. Jeg synes snarere det ligger slik an at det florerer av ufreshe sandaler og fleecevester, gjerne av typen tennissokker i sandaler, og flere plagg oppå hveranndre som ikke passer. Når ble det da plutselig så essensielt at de er fine på håret? Og et uungåelig spørsmål: er det DET de tiggespenna går til? Det fremstår for meg som uforståelig.
For den oppvakte: ja, dette ble skrevet for en tid tilbake. Jeg syntes allikevel det var verd å publisere -og faen, et sted må jeg starte for å få denne bloggen opp å gå igjen, så jeg begynte her. Jeg kan raskt oppsummere noen greier som skjedde IDaG for å gjøre det hele mer dagsaktuelt. Jeg kjøpte meg en sjokolade på butikken. Papiret utenpå forespeilet en smaskopplevelse der karamell i midten av sjokoladen skulle være en viktig del. Jeg gledet meg, og ble veldig skuffet da det ikke var et gram karamell i sjokoladen. Hva har skjedd der? Bare ren sjokolade. Da kunne jeg like gjerne kjøpt en melkesjokolade. En vanlig en. Jeg følte meg lurt, og lurte på om det var innafor å gå tilbake å klage. På en anne side - det er jo ikke hun stakkars kassadama sin skyld at produsenten ikke leverer varene, og det er helt i grenseland til å være litt sært, slik jeg ser det. Jeg gikk ikke tilbake.
Etter å ha satt til livs skuffelsessjokoladen, gikk jeg forbi en spansk restaurant som ligger rett nedenfor der jeg bor. De kunne skilte med å ha lam med kål på menyen. Lam med kål... Det hørtes da til forveksling likt ut som fårikål. Men det var altså lam med kål. Sleipinger. Lam med kål. Når ble det en klassiker av en spansk rett? Jeg tror det er det dummeste plagiatet jeg har sett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar