En bildedokumentasjon

En lordag vi kjedet oss, reiste Adrian og jeg pa markedet. Han stilte godt forbredt med sekken klar til a fylles og mange penger pa baklomma.

Stemningen var riktig god pa markedet denne dagen - nesten ALLE ville fotograferes!

Og vi handlet masse frukt og gronnsaker - sa mye at det ikke fikk plass i sekken! Adrian brukte alle triks han kunne for a fa med seg sakene hjem. Jeg skjonner ikke helt hvorfor vi alltid kjoper sa fryketlig mye frukt. Han spiser det ikke uansett, sa ofte ratner det.

Da sekken var fylt, var det slutt pa moroa. Da bar det rett hjem! Vi tok bussen.Bussen er alltid goy. Det humper og skangler. Legg merke til det oversiktlige og LAMINERTE rutekartet for linje 3. Og Jesus-klistremerket, naturligvis. Bussene har forresten ofte goyale navn - Crazy machine og greier i den duren der. Ogsa kommer det gjerne noen folk pa og selger mints, eller en penn, eller et blad.

Sekken ma ha vaert temmelig tung, for plutselig kunne ikke Adrian vente med a komme seg hjem.

"Mi casa en Chile" sa jeg fornoyd, og tok bildet av huset vi bor i. "uuuummmmm, eh - NUESTRA casa en Chile" rettet Adrian meg med en noe mutt tone. Javel, da, vart hus i Chile. Her, i forste etasje bor vi!

Jeg har plutselig blitt mamma, sann over natta. Jeg rydder og rydder etter Adrian. Slik ser det ut omtrent hver dag nar jeg kommer hjem:

Mulig de har andre sedvaner, eller vaner, for den saks skyld nar det gjelder det a dele leilighet i Spania. Jeg gir det ikke lenger til oktober. Jeg var iferd med a sprekke igar. Bestemte meg for a ta det opp med ham pa en voksen mate - be han se til helvete a begynne a rydde etter seg. Men vips! sa skulle han plutselig ut og gjore noe greier. Jeg feiret den forste kvelden i sofaen med Seinfeld og lesing til prove. Idag morges kunne han fortelle at han hadde vunnet over attetusenkroner pa kasinoet. Jeg forventer at han spanderer noe kult nar vi skal ut og reise i uken som kommer. Da har vi friiiiiiii:)

Og en ting til jeg ma vise. Sosteren til Eimy, Fernanda har en sonn. Han heter Jose Thomas og er tre ar. Jeg er jo egentlig ikke sa glad i barn, men han her er fet. Her skremmer han meg med en plastilinaslange han har lagd:

Oi, jeg ser na at han bare skremmer meg. Men han og Fernanda lop forst rundt og skremte alle med plastilinaslangene. Jeg lo sa jeg daevva. Han far vaere oppe til seint pa kveld, og far igrunnen alt han peker pa, men jeg tror det blir folk av ham. Her om dagen fikk jeg et kyss pa kinnet da jeg gikk - jeg foler meg dermed akseptert.