Temucolife

Brikkene begynner a falle pa plass - jeg foler at jeg har et liv i Temuco. Og jeg liker det. Det har blitt noen endringer fra slik ting var i starten, og noen ting har ikke helt endt opp slik jeg hadde sett det for meg. Jeg begynner med endringene.

Universidad Mayor badet i sol en ettermiddag en hvilken som helst dag

Pa skolen kan jeg som nevnt tidligere velge nesten de fagene jeg vil. Utvelgelsesprosessen er herved et tilbakelagt stadium, og det har blitt slik at jeg har tre journalistiske fag; periodismo y diversidad, periodismo de anticipacion og periodismo ingles. Sistnevnte kan man gjerne le av. Jeg gjor det  i grunnen sjael. Jeg er virkelig, oppriktig talt, alt for flink til a vaere i den klassen. Kanskje skyldes det latskap at jeg valgte dette faget, kanskje skyldes det andre ting. Den som leser videre far nok svaret pa det. Videre pa timeplanen star fotografi, hvor jeg forovrig har den kuleste laereren, og diseño y editicion de media (tror jeg det heter...). Flotte saker. Dette skal jeg komme meg gjennom uten det storste drama, tenker jeg.

Vi over oss pa a fotografere i "Fotografía". Ganske sa goy. 

Til a begynne med hadde jeg valgt et fag som virkelig var helt uoverkommelig vanskelig, og det er her endringen ligger. Forst lurte jeg meg selv til a tro at jeg skulle klare det, og at jeg er en sann person som klarer a jobbe meg gjennom alt. Fra na av hersker det ingen tvil: det er jeg ikke. Jeg ga det opp, og oss ble enige om at det var bade kulere, morsommere og til syvende og sist ogsa kanskje mer laererikt a ha et fag som er kjempelett - periodismo ingles - for da far jeg tid til a studere litt spansk ved siden av (hvilket jeg faktisk gjor fra tid til annen.) Jeg er jo dessuten her for a ha det litt goy, og bli venner med andre ting en et bibliotek. Det er imidlertid grunn til a holde litt igjen pa morsomhetene. Chilenere drikker med begge henda, blander femti-femti pisco og cola, og holder det gaende til sola star opp, eller lengre om det passer seg slik. Dette forte blant annet at undertegnede ikke var tilstede i sin andre time i Periodismo de Anticipacion idag, hvilket jeg haper ikke far konsekvenser utover den darlige samvittigheten som meldte seg omtrent da klokken slo to, og det at timen for lengst var over var et faktum. Jeg drister meg til a fortelle denne historien til tross for at det nok ikke faller i sa god jord hos internasjonalt kontor ved Hogskolen i Oslo, eller hos mine foreldre for den saks skyld.

A bo sammen med Adrian har videre ikke blitt helt slik jeg hadde trodd. Tidligere har jeg valgt a spare meg for detaljerte personforklaringer, i frykt for at vedkommende skal finne bloggen, og fa en person som snakker norsk til a oversette for dem hva jeg har skrevet om dem. Denne frykten foler jeg imidlertid ikke nar det gjelder Adrian - jeg tror ganske enkelt han er for lat til a foreta seg noe slikt.

Jeg ma forst si at Adrian er en grei gutt. Jeg merker at han muligens er blitt noe negativt fremstilt pa bloggen, og det skyldes nok at jeg har skrevet nar jeg har vaert irritert pa han. Rent PERSONLIGHETSMESSIG har jeg ingen problemer med han - han er bade snill og omtenksom. Men han er ogsa helt ubeskrivelig lat og forferdelig foretakslos. Hver eneste dag (per dags dato uten det klassiske unntaket) nar jeg kommer hjem, ligger han i sofaen (som han forovrig eier. Sannhet: jeg har sittet i den EN gang siden vi flyttet inn) i morket, spiller poker pa lille pcen sin og med The Simpson pa full guffe. Det er i og for seg helt ok, om han syntes det er en morsom mate a bedrive tiden sin pa, sa er det naturligvis greit for meg. I denne sammenhengen er det langt mer irriterende er det a finne kjokkenet i et helvetes rot hver bidige dag. Vasken er alltid full av oppvask, og han velger stort sett og ta klaerne sine ut av vaskemaskinen, og ikke lengre. Problemet er jo apenbart ikke at han ikke har TID til a bare gjore en bitteliten innsats. 

Hittil har jeg ikke sagt noe, men jeg vasker derimot gjerne opp alt i det oyeblikket jeg kommer hjem. Jeg foler selv at jeg gjor det svaert demonstrativt, for a fa han til a forsta at jeg ikke liker et kjokken som ser ut som en soppeldynge. Med tanke pa at han fortsatt ikke har brukt en kalori pa hverken a vaske opp eller gjore andre ting, tomme soppel, for eksempel, er det muligens ikke demonstrativt nok. Jeg ser for meg at jeg kommer til a EKSPLODERE en gang uti, tja, oktober kanskje.

Det virker dessuten ikke som at han har tenkt til a skaffe seg noen venner. Dette blir pa en mate litt trist, synes jeg. Han ligger i sofaen hver kveld og spiller poker - den samme aktiviteten han da pa en mate har brukt hele dagen pa ogsa. I begynnelsen spurte jeg om han ville vaere med pa litt fest og moro. Det ville han ikke. Na gidder jeg ikke sporre mer. Energy Life har det heller ikke lyktes meg a fa han med pa, og idag toppet det seg da han ikke engang ville vaere med til sentrum bare for a gjore NOE, liksom. Sa Adrian er kongen av huset, jeg er hushjelpen. Slik foler jeg det, i alle fall. En sak har jo som kjent alltid to sider - mye mulig han har en annen versjon. Men jeg fikk nettopp bestemme hva vi skulle se pa TV, sa stemningen oss imellom er det altsa ikke noe a si pa - i alle fall ikke enna.

Livet pa U - som de sier. Venstre, mer fototime, midten, en slags turnering de hadde pa skolen, Trofeo Mayor, hoyre, traer smykker skolegarden pa Universidad Mayor.