Koz og klemz

Chile er en klemmende nasjon. Laereren, folks foreldre, diverse mennesker som arbeider pa skolen - i kantina, i resepsjonen, pa DAE - kontoret - folk man moter for forste gang og venner, naturligvis, skal klemmes. Og det hver eneste gang man motes. Og nar man sier ha det. Til tider er det et eneste klemme-inferno. Nar mange mennesker motes ma man nesten sette av tid til klemminmg foer man kan komme i gang med det man skal.

Dette gjor meg usikker. Hvem skal man klemme, og hvem ikke? Videre folger et par eksempler pa situasjoner hvor denne klemmingen har gjort det vanskelig a komme fra en ikke-klemmende nasjon: en gang kom jeg til en fest hvor det befant seg noe slikt som atte gutter, hvorav jeg ikke hadde mott noen foer. Jeg ble litt overveldet da jeg kom inn doren av sa mange ukjente, og begynte med a klemme han ene. De andre virket ikke videre interessert, sa jeg ga meg der. Etterpa foltes det imidlertid litt rart at jeg bare hadde klemt han ene. Jeg tror det forventes at man tar hele runden. Men det er da virkelig litt masete det ogsa. Det ble uansett en morsom kveld.

En annen gang tok Marcela meg med for a introdusere meg til en fyr som vasker klaer pa skolen. At han skulle klemmes virket som den storste selvfolge. Han reiste seg fra stolen og tok hele runden rundt skrivebordet for a klemme meg. Det var rart syntes jeg. Og da vi gikk igjen etter sann omtrent to minutter, skulle vi klemme igjen. De holder seg heldigvis bare til den ene siden, og ikke begge slik det kan se ut for at det er i Spania (dette baserer jeg pa da jeg motte Adrian for forste gang.) Jeg gjor det, men ser ikke vitsen.

Jeg horer videre til den gruppen mennesker som mener at "hvordan gar det?'" er et meningslost sporsmal. Med mindre man virkelig vil vite hvordan den andre personen har det. Jeg mener at de fleste ville bli overveldet begynte man a legge ut om hvordan man har det hver gang det spurtes om hvordan det gar. Jeg er inneforstatt med at det er en hoflighetsfrase, men jeg ser pa den som en unodvendighet. Sann sett har jeg VIRKELIG havet pa feil sted. Oboyoboy! De spor ALLTID, helt serr UTEN UNNTAK hvordan det gar! Jeg har naturligvis spurt om det forventes at man svarer, og det gjor det, men selvfolgelig da bare "bra" - og som i Norge, ingen utgreiing om hvordan det egentlig gar. Jeg blir mer demonstrativ her enn i Norge nar det gjelder det greiene der merker jeg.

Men jeg har oppdaget en annen ting som er sa fantastisk her at det veier opp mot alle darlige vaner chilenere matte ha. Oi - pa med de kulturrelativistiske brillene - de vanene chilenere har som er annerledes en de vanene vi har i Norge, var naturligvis det jeg mente a si. Men okei - holde dere fast....

Det finnes nesten ingen barnevogner! DET FINNES NESTEN INGEN BARNEVOGNER!!! Na skal det sies at jeg savidt hadde rukket a konstatere dette faktum for meg selv foer det kom et par rullende med en. Men hittil har jeg observert tre stykker, hvilket utgjor en minimal prosentandel sett i forhold til de som ikke har barnevogn, og man ma ta i betraktning at jeg har vaert her i maned.. Sa imorgen har jeg fatt inn pa oret at min RUT skal vaere ferdig (en maned etter at jeg avla et besok pa imigrasjonskontoret forste gangen) og jeg tror faktisk at jeg skal spasere inn til sentrum og nyte den hoyst sannsynlig barnevognfrie turen. TAKK FOR DET!