SniwBIRD

I Norge er det sommer, og vinteren og de aktiviteter som folger med denne virker nok noe fjernt. Men i Chile er det midt pa vinteren, og
selv om snoen ikke ligger tjukk her i Temuco, finnes det muligheter for vintersportaktiviteter ikke mange timene unna. I helgen pakket Adrian, Gonzalo, som er koordinatoren for utvekslingsstudenter pa skolen, og undertegnede sin sekk for a oppleve litt sno. Vi satte oss pa en buss. Etter omlag to timer, to timer jeg forovrig brukte pa a sove med hodet hengende og slengende til alle kanter, ankom vi Pucon - en landsby som anses for a vaere hjertet for aktivieteter for den som liker litt god, gammeldags fart og spenning, skulle man engang finne det for godt a befinne seg i Chile.

Selve turen skal jeg ikke fortelle sa mye om. Den var for mitt vedkommende heller kjedelig, da det apenbart hersker en oppfatning mellom Gonzalo og Adrian om at jeg ikke skjonner noe spansk overhodet. Dette resulterer i at de sitter og snakker veldig iherdig seg imellom, uten engang a lofte et oyenbryn for a se pa meg, enda jeg stirrer dem sa hardt midt i pupillen jeg bare orker. Dette pa tross av at jeg normalt skjonner nesten alt de snakker om, kanskje med unntak av nar de kommer med sanne teite kjaereste-spoker. De skjonner jeg helt pa ordentlig ikke noen ganger, andre ganger later jeg bare som, fordi jeg ikke synes det er noe morsomt.

Lordagen fant vi et passende sted a leie utstyr. Jeg fikk samlet sammen noen alreite boots, et brett, et par briller og noen votter, samt en bukse som ikke var fullt sa smud, men som definitivt funket til sitt bruk. Sondagen var det duket for litt krusing. Gonzalo og Adrian var teite, og valgte a ga en tur i pa et fjell, selv om jeg lurte og lokket med litt snowboardopplaering. Det hjalp ikke. De valgte fjellet fremfor mitt vanvittige gode tilbud. En darlig prioritet spor du meg. Pucon ligger ved foten av en vulkan, Volcan Villarica, og det er i fjellsiden av vulkanen man finner loypene. Oboy, det var helt vilt kult a kjore snowboard pa en bokstavelig talt rykende ekte vulkan. Utsikten var helt upaklagelig, og jeg satt i stolheisen og smilte fra ore til ore.

Lypene var ikke sa lange, de ovale fottene forstod ingen ting av a bli presset ned i et par stovler som krystet og klemte pa alle kanter, og snowboardformen er dessverre ikke er som den var da jeg var femten. Men det gjorde ikke noe. Jeg hadde hele syv flotte timer a leke meg med, og jeg lekte meg! Jeg apnet dagen med a tryne noe helt vilt - jeg cruset nedover og ante fred og ingen fare, da jeg plutselig mistet totalt kontrollen, og spratt nedover loypa med hodet foerst. Det har resultert i en kranglete hals idag, som tydeligvis har fatt seg en kraftig sleng. Det interessante er at det ikke er nakken, men HALSEN - jeg er stol i musklene rundt spiseroret. Jeg har aldri tenkt saerlig over at det er muskler der engang. Fallet skremte meg litt, men jeg hentet meg inn igjen, foer jeg rundet av dagen med nok et fall - igjen var det hoderegionen som fikk unngjelde, men denne gangen planta jeg panna ned i snoen. Da tenkte jeg at det kanskje var nok, men da jeg kjorte ned siste turen, ville jeg bare kjoere mer.

Fornoyd er jeg, og fornoyd blir jeg. Solen skinte og snoen blinket, snowboardkjorerne var akkurat sa fete som hjemme, de sma barna som fyrer los alt de er gode for rett ned bakken var pa plass, sikkerhetsvaktene snakket i sine walkie-talkies, polsene de grillet midt i bakken luktet godt, og smakte om mulig enda bedre, jeg var aldri kjempekald og jeg har fatt frisk farge i ansiktet.

Na ma jeg faktisk avslutte. Jeg sitter i stua. Adrian har sovnet pa sin faste plass i sofaen, og han snorker sa fryktelig forferdelig. Det er rett og slett sa irriterende a hore pa at jeg ikke orker a sitte her mer. Jeg ma dessuten sove selv. Hvile denne halsen min som ikke skjonner hva den er blitt utsatt for, og gjore meg klar til nny dyst i morgen. Jeg har besluttet at det herved er slutt pa feien - det iskalde biblioteket pa skolen skal laere seg a kjenne meg, Hilde SMUKKESTAD! Jeg har kjopt meg en ullgenser, og foler at jeg stiller forberedt...

Pa dette fotoet har jeg en dobbelthake jeg ikke er videre stolt av a vise frem. Jeg tror det er strikken pa brillene som trekker hodet mitt bakover, men det kan vaere sjokkis og empanadas som begynner a gjore susen. Jeg skal pa spinning imorgen, om ikke halsen har tatt helt kvelden:) Jeg ville uansett gjerne bade vise og bevise at historen over er sann.