Smigun smoeg til skolen

o-ve! Livet som blogger kan by pa utfordringer - den overskriften ble ikke sa fengende som den kunne blitt om jeg hadde hatt et tastatur mer komplett, sett med norske oyne. Uansett, jeg har begynt pa skolen! Det forlop seg nok noe annerledes en for Lisa (jeg referer her til en god, gammeldags barnesang, for den som alternativt ikke oppfattet det.) Det sa ikke trippe tripp, men snarere tramp tramp - na har jeg holdt meg god for tjukkasspoker sa lenge, det var berettiget med en der - der jeg banet meg vei gjennom Temucos humpete gater. Videre hadde jeg ikke pa meg kjole, men den ene av de to buksene jeg eier her nede, og dessuten var jeg ikke spesielt glad, men mest trott. Dette fordi vi hadde hatt utvekslingseleven fra foregaende semester boende i kaken var. Av en eller annen grunn taklet jeg ikke henne. Jeg har valgt rommet med to senger, og se det, hva var vel mer naturlig en at hun ETSEDE dama jeg ikke taklet skulle sove i den andre sengen pa mitt rom. Det ble ikke informert om at hun snorket og lagde lyder jeg ikke har tenkt til a ga naermere inn pa her, som gjorde at jeg om mulig likte henne enda mindre.

Pa en annen side var jeg fornoyd med at ting skulle begynne a skje, sa det hele artet seg nok ikke sa morkt som det kan virke i det foregaende avsnitt. Jeg ble riktignok litt oppgitt da jeg kom til skolen, og det viste seg at den forste timen var avlyst. Hvorfor, vites ikke, og jeg lurte litt pa hvorfor ingen hadde valgt a informere meg om det. Det rareste var nok imidlertid at dette virket vanlig. Skal jeg tro disse menneskene som hjelper oss, pa et kontor de kaller DAE, hadde akkurat tilsvarende skjedd med en tysk utvekslingsstudent, sa de var ikke en millimeter overrasket. Jeg var litt overrasket, men jeg rakk a drikke kaffe med Marcela, og sende en mail av det mer viktige slaget til HiO.

Etter a ha tomt to kopper kaffe, var jeg klar for min forste time. Jeg matte humre litt for meg selv. Man foler seg plutselig sa liten igjen - man kjenner ingen, og alt er nytt. Det var imidlertid ikke noe a bekymre seg over at jeg ikke kjente noen, for der var ingen andre studenter. Jeg kom til et bitte lite klasserom, der laereren satt i ensom majestet. Det var visst vanlig det ogsa, at folk ikke kom den forste dagen. I dette tilfellet var det snakk om "hun" - vi er to studenter i det faget. Jeg vet imidlertid ikke om jeg skal fortsette. Ryktet vil ha det til at det er kjedelig. En fordel ved a vaere utvekslingsstudent er at man kan hoppe rundt og velge de fagene man er hypp pa. Jeg er med andre ord midt i en utvelgesesprosess. Den skal paga omtrent en uke. I lopet av denne uka gar jeg i de klassene som virker interessante, og til slutt, nettopp, velger jeg!

Jeg fortsatte utvelgelsesprosessen senere pa ettermiddagen, etter a ha blitt med Marcela pa en heseblesende runde i sentrum for a bytte en jakke. Jeg rundet av runden med en bedre lunsj, foer jeg dristet meg inn i klasserommet der de hadde "fotografi". Der var det om ikke annet flere studenter, men det var noe av det samme opplegget der. Halvparten kom ramlende inn etter en halvtime, og jeg tror det manglet flere studenter. Ikke det at storrelsen pa klassene plager meg. Nar vi er sa fa, drister jeg meg til og med til a apne kjeften, noe jeg normalt prover a unnga nar det er store grupper - jeg snakker darligere spansk enn en inder pa et Peppes-kjokken snakker norsk. Slik foler jeg det i alle fall. Fotografilaereren syntes apenbart det var festlig at jeg ikke forstod alt han sa. Jeg synes imidlertid at jeg FORSTAR det meste (mer enn en inder pa et Peppes-kjokken forstar norsk...), og etter noe grunnleggende foto-teori skulle vi tegne.

TEGNE! Jeg har ikke tegnet siden bareskolen. Det har jeg forresten. Jeg er visst litt kjapp i vendingen av og til. Jeg har tegnet pa Ullevalsveien skole i den senere tid. Ullevalsveien skole er min mors arbeidsplass, der jeg stilller som vikar nar det passer seg slik. Der tegner vi og leker med lego. Elevene her er unger med forholdsvis lavt konsentrasjonsniva, og dermed er jeg ofte den mest ivrige tegneren og legobyggeren. Uansett, igjen fikk jeg muligheten til a tegne. Jeg var nok darligst i klassen, men jeg tegnet en flaske og en bok og en hengelas, og jeg var igrunnen temmelig fornoyd. Jeg haper imidlertid vi skal ta mer bilder med kamera i fremtiden, enn a tegne.

Slik forlop altsa min forste dag ved Universidad Mayor, Temuco. Jeg merker at spraket blir min storste utfordring. Det ma kunne sies a passe meg godt at de er slepphendte pa tiden. De har bedre kaffe i kantina en pa Hogskolen, og den er dessuten billigere. Jeg er lei av a forklare at jeg ikke vil ha sukker i kaffen. Vi har vaert i Universidad Mayors egen avis, og det bare fordi vi er utvekslingsstudenter. Man kan lese innlegget her: www.umayortemuco.cl/um/ (det er en link nesten nederst pa siden)

For de som lurer pa hvem Marcela er, er hun sekreteaeren pa dette DAE-kontoret. Hun er veldig grei, og tar seg av alle utvekslingsstudentene som om de var hennes egne barn. Hun er virkelig en bra person, og vel verdt a drikke kaffe med, skulle de finne det for godt a avlyse timer i hytt og pine.