lørdag 7. januar 2012

Griser og Owamboland

Her har kommet flere kommentarer - det liker jeg! Ja, takk - mere kommentarer. Skriv dog gjerne hvem som snakker - jeg er evig spent på hvem som gir meg gode råd for 2012, og mener at jeg går I Afrikas stier. Vedkommende påpeker at jeg er både naiv og fordomsfull, og det skal jeg innrømme at det ikke er fritt for. Alle har sine sider.

På tross av fordommer og naivitet setter jeg nå snart ut på egenhånd etter å ha diltet etter pappa i vel to uker. Vi har vært på lang tur. På tross av at det bare var en uke, kjentes det veldig lenge. Vi har sett og opplevd mye. Akkurat nå er det allikevel en hendelse som inntraff på vei hjem som sitter aller best igjen. Kanskje fordi den er nærmest i tid, men kanskje også fordi jeg ble så forferdet.

Det var da en liten gruppe svarte griser skulle krysse veien på vei hjemover. Pappa utbrøt: "Oi, se på de", men hadde såvidt rukket å si det, før den ene grisen hardt og brutalt ble påkjørt av en bil som kom i motsatt kjørefelt. Herregud - det var helt forjævlig. Jeg så den ble rullet rundt mange ganger under bilen, nærmest kastet opp og ned. Da vi kjørte forbi lå den og kavet i dødskramper. Jeg har visst aldri sett et dyr bli påkjørt sånn, for det gjorde helt forferdelig inntrykk. Stakkars lille grisen!

Utover dette har vi tilbakelagt mange mil, og vi kjørte helt nord, til det de her  kaller Owambo-land. Der bor hovedsakelig en av de største folkegruppene, som da ikke overraksende kaller seg owamboer. De bor opprinnelig i det de kaller for crawler, som er flere stråhytter som er gjerdet inn sammen. Vi besøkte en slik, og her bodde moren til en bekjent av pappa. Hun var en festlig, og svært hardbarket dame, som bar preg av at hun hadde bodd så og si utendørs i sola hele sitt liv. Hun stilte villig opp på fotografering, og syntes tydelig det var stas med besøk så langveis fra, selv om hun høyst sannsynlig ikke er i nærheten av å vite hvor langt unna vi egentlig bor. Hun syntes tross alt det å reise fra Windhoek var uendelig langt, så vi nevnte ikke engang at vi før det hadde flydd i mer en 20 timer for å komme oss til Namibia.

Mer rapport av tur kommer - nå må jeg ut og lufte meg litt i Afrikas varme sol. Her er nesten 40 grader.

2 kommentarer:

  1. Hei Hilde!
    Det var et visst overraskelsesmoment i avsnittet om grisen der. Ble nesten litt uvel, samtidig som du har så bra humor i fortellingen din. Me like bloggen din!
    God tur videre bereiste Kusine :-)

    SvarSlett
  2. Hei:)

    Ja,, den kom muligens litt uforutsett. Men det var virkelig helt forferdlig, jeg tror jeg følte at jeg måtte få det ut et sted. Jeg begynte nesten å grine, så sjokkert ble jeg:P

    Men takk for skryt, jeg fortsetter skrivingen, og gleder meg over at folk leser:)

    SvarSlett