I går var jeg på spinning. Greit å få skrytt litt av det også så klart, men det er ikke meg, eller min innsats på sykkelsetet det skal handle om. Det skal handle om han som hadde sykkeltimen, og gamle folk. Han som hadde timen var en temmelig spinkel mann. Litt sånn senete fyr som typisk suser forbi bilen din innover i Maridalen med rulleski om våren, og vanlige ski om vinteren. Og sykkel til alle årstider. Og han er der uansett vær. Høyt hårfeste hadde han, og jeg ville tippe at han var omlag 40-45 år. Ikke så viktig hvilken alder han hadde, tenker du. Jo, det er litt viktig, og forklaring følger.
Han var tydeligvis en fyr som drev mye med idrett, det er på bakgrunnn av det inntrykket jeg har skissert bildet av ham over. Som en slags motivasjon for oss pesende syklister i salen, fortalte han om en dag her forleden hvor han hadde gått på en skikkelig smell fordi han hadde tatt i for hardt. Han hadde lagt seg ut med to karer som var i samme treningsgruppe som ham. Disse omtalte han som "to gamle folk, to skikkelige gamlinger." Ikke noe rart i det for så vidt, det er jo selvfølgelig kjipere å gå på en smell mot "to gamle folk" en "to unge og friske", bortsett fra at de to de var snakk om var - hold deg fast -mellom 50 og 55 år.
Hæ? Når ble det stuerent å kalle femtiåringer for "skikkelige gamlinger"? Jeg tror jeg kjenner endel folk som ville blitt ekstremt fornærmet over å bli kalt det, og det satt selvfølgelig to damer midt i salen som var nettopp - kanskje nøyaktig femti år. De så mistroisk på hverandre, og virket litt som at de ikke visste om de skulle le eller gråte. Ja, da gjør han ikke det igjen, tenkte jeg, for han må jo ha fått med seg hvordan de reagerte. Men det gikk ikke lenge før han klinte til med en ny historie om en 22-åring som hadde tatt opp kampen mot en gammal fyr, også han rundt femti, i løping på bane. Historien fortalte at den gamle fyren tydeligvis hadde tatt innersvingen på 22-åringen, og ha mente det måtte ha vært ekstremt kjipt for denne 22-åringen å bli slått av en gamling.
Jeg leste faktisk senest i går at forventet levealder i de utviklede delene av verden øker med fem timer for hver dag, to år for hvert tiår. Det har blitt hevdet at barn som fødes i dag kommer til å leve til de blir omtrent 103 år. Dette kan man lese om i Aftenpostens Innsikt, septemberutgaven 2013, om man er interssert. Hvis man da begynner å omtale folk i femtiårene som "gamlinger" begynner man jo å gå tom for begreper når man nærmer seg 70-årene. Da er man vel fort blitt et fossil. Når man er åtti, er man blitt et gammelt fossil, og når man når nitti, ja da er man fort et ELDGAMMELT fossil. Men hva da når man når hundre? Et fossil av fossilet? Nei, det blir jo bare rot.
Jeg ble jo selvfølgelig ekstremt nyskjerrig på hvor gammel denne sykkelinstruktløren var. Ikke fordi jeg skal anvende den kunnskapen til noe nytting, men det var da ekstremt til kjekkaseri!!?Han må jo totalt ha oversett at folk faktisk lever lengre nå til dags, og at man i mange tilfeller bare er halvveis i livet når man er femti. Det gikk plutselig opp for meg at det er kortere til femti enn den tiden jeg alt har levd, og da følte jeg meg også gammel. De to damene på midterse rad, snakket selvfølgelig opprømt med hverandre da de gikk fra timen. Det kan jeg god skjønne. De så ikke i det hele tatt skikkelig gamle ut, men at de var femti år, det tror jeg nok. Her må jeg selvfølgelig ta forbehold om at jeg kanskje oppfattet dem som mer opprømte en de var, jeg var nemlig litt opprømt selv.
Mads, min såklate bestevenn, mente at den siste bloggen jeg skrev var den kjedeligste hittil. Jeg tar det til meg, og vil gjerne benytte anledningen til å takke alle som skriver gøyale kommentarer. Det er lov å si at det jeg skriver er dårlig, men hyggeligst om man syns det er gøy!
fredag 29. november 2013
mandag 25. november 2013
Selskapsreisen, anno 2013
Vi har vært på ferie. Ikke noe spesielt med det - kanskje bortsett fra at vi unnet oss en uke midt i november. Noen vil sikkert også mene at det høres overflødig ut med ferie midt i en periode med arbeidsledighet. Det kan jeg være enig i.
Vi var på Gran Canaria, nærmere bestemt Playa Del Ingles. Altså, ikke Spania, sånn jeg trodde, men et merkelig stykke land som kan synes å være delt mellom Sverige, Finland, England, Tyskland og Norge. Man har åpenbart valgt anarki som styresett i denne pussig samensatte republikken - alt er lov, og ingen bryr seg om innbyggernes helse eller utdanningsnivå.
Nok ironi. Eller, vent - egentlig ikke. Det er så mye man kan si om chartertur. Det er ikke egentlig noe vits å fortelle at sokker i sandalene var regelen, ikke unntaket, at alle menyene var på norsk, finsk, svensk, dansk, engelsk og tysk, at ingen ville snakke spansk med oss, at VG er mer tilgjengelig en solkrem, at bassenget er som en bikube av pensjonister som sloss om de beste spottene - dette vet man liksom. Og om man ikke har opplevd det, så har man sett det på Charterfeber i fjernsynet. Playa del Ingles var allikvel verre en forventet.
"Verdeyoufron?". Det er det verste. Alle skal spørre hvor man er fra. Og når man er så ærlig å svare "eh Norway" så kommer det. "Heia norge"! Hva skal man svare på det? Ingen spanjoler lot seg imponere da jeg prøvde å snakke spansk som faktisk ga mening. SÅ HVA SKAL MAN SVARE? Jeg blir altså så klein, at jeg har ikke ord for å beskrive det. Det krøller seg innvendig, og man blir bare stående der å gape. En gang jeg tilfeldigvis stod utenfor en butikk og ventet på at Olav skulle på do kom det en fyr som først stirret et hull på meg, før han spurte "Verdeyoufron?" "Eh Norway". "Heia Norge! Veldig billig!" Herregud. Jeg kunne liksom ikke stikke av. Da ville jo Olav kommet ut og blitt fanget inn i det samme garnet. Det ble så stille og rar stemning.
Videre virker det som at man hadde inntrykk av at dette Heia Norge-fjaset skulle føre til at man fikk lyst til å kjøpe noe av alt søppelet de hadde inne i alle de helt like butikkene. Etterhvert var det altså så fristende å bare svare at man var fra, tja, Moldova, for eksempel. Ingen på Gran Canaria kan moldovisk(...??!!) Problemet er bare at man blir avslørt, for de har gjerne lært seg litt mer en bare "Heia Norge" (billig pris, fine t-skjorter), og dermed ville vi jo fort bli avslørt om vi snakket sammen på nettopp norsk, og ikke moldovisk. Man følte seg nesten forfulgt.
Når man er på ferie så vil man jo gjerne kose seg med noe god mat. Det var dessverre umulig i Playa del Ingles. Min restaurant, Hildes grill, ville vært den beste restauranten på hele Gran Canaria. Hvis den noen gang hadde blitt åpnet. Jeg regner med at det sier sitt - hvis ikke anbefaler jeg å lese innlegget "Hildes matblogg." Basert på dette fikk vi en ny ide til et fjernsynsprogram. Eyvind Hellstrøm rydder opp - Gran Canaria. Han er jo kjent for sin iver etter at alle restauranter bør ha få, men gode ting på menyen. Det hadde med andre ord vært nok til et tyvetalls seonger bare i Playa del Ingles. Alle restaurantene hadde side opp og side ned med retter. Problemet med ideen er at Hellstrøm nok hadde pådratt seg stressykdommer, så vi ble enige om at det ikke hadde være en så god ide allikevel. Vi endte opp med å spise alle måltider på Subway etter at vi gikk rett på limpinnen på en Irsk pub hvor vi ble lovet et hamburger de skulle være "famous for", men som var to flate kaker på tørt brød, og en cæsarsalat som tydeligvis var blitt varmet opp i en ovn så osten på toppen fikk smelte. Mmmm, varm salat med smeltet ost.
Hvis man ikke spiser eller drikker eller soler seg, så spiller man minigolf. Når gjør man det ellers? Jeg har aldri i mitt liv gjort det. Men tettheten av minigolfbaner var stor, så vi måtte jo ta en runde. Jeg mistenker at dette blir et slags alibi - vi har spilt golf, dermed har vi hattt en aktiv ferie. Jeg kan jo skjønne at det kan være fristende å overbevise seg selv om det når man har ligget og veltet seg ved bassenget hele dagen. Jeg ble forøvrig shussset på ved bassenget - og er fortsatt sjokkert over det. En trasig finsk mann ble så oppgitt over at jeg hadde holdt av en solseng med en bok (altså ikke et håndkle eller annet som kunne virke "vanlig"). Han fant en ny seng som han kastet i bakken med et brak, før han viftet hissig med armen for å få meg til å flytte meg til siden. Jeg kan selvfølgelig gjøre det, men kan man ikke bare spørre?
Det skal ikke stå usagt: Olav og jeg hadde en veldig fin tur. Vi var til og med innom E6 - norsk pub! Det var bare for å ha gjort det også, liksom. Men neste gang drar vi nok heller til Madagaskar. Eller Ulan Bator.
Vi var på Gran Canaria, nærmere bestemt Playa Del Ingles. Altså, ikke Spania, sånn jeg trodde, men et merkelig stykke land som kan synes å være delt mellom Sverige, Finland, England, Tyskland og Norge. Man har åpenbart valgt anarki som styresett i denne pussig samensatte republikken - alt er lov, og ingen bryr seg om innbyggernes helse eller utdanningsnivå.
Nok ironi. Eller, vent - egentlig ikke. Det er så mye man kan si om chartertur. Det er ikke egentlig noe vits å fortelle at sokker i sandalene var regelen, ikke unntaket, at alle menyene var på norsk, finsk, svensk, dansk, engelsk og tysk, at ingen ville snakke spansk med oss, at VG er mer tilgjengelig en solkrem, at bassenget er som en bikube av pensjonister som sloss om de beste spottene - dette vet man liksom. Og om man ikke har opplevd det, så har man sett det på Charterfeber i fjernsynet. Playa del Ingles var allikvel verre en forventet.
"Verdeyoufron?". Det er det verste. Alle skal spørre hvor man er fra. Og når man er så ærlig å svare "eh Norway" så kommer det. "Heia norge"! Hva skal man svare på det? Ingen spanjoler lot seg imponere da jeg prøvde å snakke spansk som faktisk ga mening. SÅ HVA SKAL MAN SVARE? Jeg blir altså så klein, at jeg har ikke ord for å beskrive det. Det krøller seg innvendig, og man blir bare stående der å gape. En gang jeg tilfeldigvis stod utenfor en butikk og ventet på at Olav skulle på do kom det en fyr som først stirret et hull på meg, før han spurte "Verdeyoufron?" "Eh Norway". "Heia Norge! Veldig billig!" Herregud. Jeg kunne liksom ikke stikke av. Da ville jo Olav kommet ut og blitt fanget inn i det samme garnet. Det ble så stille og rar stemning.
Videre virker det som at man hadde inntrykk av at dette Heia Norge-fjaset skulle føre til at man fikk lyst til å kjøpe noe av alt søppelet de hadde inne i alle de helt like butikkene. Etterhvert var det altså så fristende å bare svare at man var fra, tja, Moldova, for eksempel. Ingen på Gran Canaria kan moldovisk(...??!!) Problemet er bare at man blir avslørt, for de har gjerne lært seg litt mer en bare "Heia Norge" (billig pris, fine t-skjorter), og dermed ville vi jo fort bli avslørt om vi snakket sammen på nettopp norsk, og ikke moldovisk. Man følte seg nesten forfulgt.
Når man er på ferie så vil man jo gjerne kose seg med noe god mat. Det var dessverre umulig i Playa del Ingles. Min restaurant, Hildes grill, ville vært den beste restauranten på hele Gran Canaria. Hvis den noen gang hadde blitt åpnet. Jeg regner med at det sier sitt - hvis ikke anbefaler jeg å lese innlegget "Hildes matblogg." Basert på dette fikk vi en ny ide til et fjernsynsprogram. Eyvind Hellstrøm rydder opp - Gran Canaria. Han er jo kjent for sin iver etter at alle restauranter bør ha få, men gode ting på menyen. Det hadde med andre ord vært nok til et tyvetalls seonger bare i Playa del Ingles. Alle restaurantene hadde side opp og side ned med retter. Problemet med ideen er at Hellstrøm nok hadde pådratt seg stressykdommer, så vi ble enige om at det ikke hadde være en så god ide allikevel. Vi endte opp med å spise alle måltider på Subway etter at vi gikk rett på limpinnen på en Irsk pub hvor vi ble lovet et hamburger de skulle være "famous for", men som var to flate kaker på tørt brød, og en cæsarsalat som tydeligvis var blitt varmet opp i en ovn så osten på toppen fikk smelte. Mmmm, varm salat med smeltet ost.
Hvis man ikke spiser eller drikker eller soler seg, så spiller man minigolf. Når gjør man det ellers? Jeg har aldri i mitt liv gjort det. Men tettheten av minigolfbaner var stor, så vi måtte jo ta en runde. Jeg mistenker at dette blir et slags alibi - vi har spilt golf, dermed har vi hattt en aktiv ferie. Jeg kan jo skjønne at det kan være fristende å overbevise seg selv om det når man har ligget og veltet seg ved bassenget hele dagen. Jeg ble forøvrig shussset på ved bassenget - og er fortsatt sjokkert over det. En trasig finsk mann ble så oppgitt over at jeg hadde holdt av en solseng med en bok (altså ikke et håndkle eller annet som kunne virke "vanlig"). Han fant en ny seng som han kastet i bakken med et brak, før han viftet hissig med armen for å få meg til å flytte meg til siden. Jeg kan selvfølgelig gjøre det, men kan man ikke bare spørre?
Det skal ikke stå usagt: Olav og jeg hadde en veldig fin tur. Vi var til og med innom E6 - norsk pub! Det var bare for å ha gjort det også, liksom. Men neste gang drar vi nok heller til Madagaskar. Eller Ulan Bator.
Abonner på:
Innlegg (Atom)