Haiking og pizza. Om hverandre.

Tiden går like fort som en time på Internet i Cuba, og vi er tilbake på det Europeiske kontinent. Vi nyter å kase dopapiret i dass, og gleder oss over at det ikke er haikere over alt.

 

 

For det ble bil de siste to ukene på Cuba, og en ting man er nødt til å forholde seg til da, utenom høner og sauer og kuer og sykler og hunder og hull i veien, er haikere. Det haikes over alt. Om dagen og om natten. På støvete landevier, og på trefelts motorveier. Det er så ekstremt at noen steder hadde de egne haikevakter i gule uniformer som organiserte haikingen. Hvem er først i kø, og hvor mange er man. Vi ble riktignok aldri stoppet av disse - det gikk etterhvert opp for oss at turister kunne gjøre nesten akkurat som de ville, så vi ble sjelden innlemmet i slik lokal aktivitet. Når det er sagt plukket vi opp en og annen haiker når det passet seg sånn vi også, så vi følte vi kunne levere bilen tilbake med god samvittighet på det feltet. Det bør også i kjøresammenheng nevnes at veiene noen steder var så dårlige at vi brukte ekstreme mengder tid, på korte avstander. Et eksempel kan være da vi brukte to og en halv time på 28 km. Veien det her var snakk om, var for hovedvei mellom to byer å regne.

 

Når vi ikke har kjørt bil, har vi spist pizza. Selv om vi begge har jobbet et representativt antall timer på pizzarestaurant, har vi aldri spist så mye pizza i vårt liv som på Cuba. Det var det som var variasjonen til Comida Criolla, som stort sett innebar ris og et kjøttstykke - en diett man går fort lei av. Videre hende det at vi rett og slett ikke hadde andre alternativer. Som da vi stoppet i Guantanamo og skulle spise lunsj før vi kjørte videre. Alle restaurantene hadde steng for vaktskifte mellom klokka 15.00 og 16.00, så eneste alternativet var statiseide Dinos Pizza, som vi etterhvert ble ganske godt kjent med. Vi fant ut at vi snitta på en pizza hver om dagen.

 

Heldigvis fikk vi gymmet av oss litt pizza da vi besteg et kult, flatt fjell, også kjent som El Yunque. Bilde følger:

 

 

I områdene rundt kunne man finne verdens minste frosk - kun 9 millimeter! Vi lot oss selvfølgelig imponere voldsomt.

 

 

Det hører også med til historien, som kommer litt i biter, at pappaen til Olav plutselig også dukket opp på Cuba - så vi hadde to luksuriøse dager på Hotel National, med litt daquiri attåt. Alltid gøy med kjente fjes på andre siden av jorda!