Folk, ass!

Treningssenteret er igjen utgangspunkt for skriverier. Dette må på ingen måte oppfattes som skryt. Jeg er der nesten aldri, og jeg er den første til å nedprioritere trening fremfor sosiale aktiviteter. Men det er så mye rart der.

Nesten hver gang jeg er der, har det kommet opp en ny lapp om ett eller annet. Ved inngangen står det at man skal bruke innesko på treningssenteret. Eller, det står vel til og med at det er forbudt med utesko på treningssenteret. Det er ok. Det kan jeg akseptere. Jeg lyver dersom jeg sier at det aldri har falt meg inn å bruke utesko inne på treningssenter. Men ingen vil vel gå og vasse i grus og småstein på det deilige, spesielle gulvet de har der oppe i den treningssalen. Dessuten gir det skiltet meg dårlig samvittighet bare ved tanken på å gå inn med utesko. Jeg kommer aldri til å gjøre det.

I garderoben står det: Dette er ingen lekeplass. Barn må være under oppsyn når de er i garderoben. Eller noe sånt. Dette er noe fritt gjengitt. Uansett: Det er en sånn barnepass-greie vegg i vegg. Så hvorfor skal man ha med seg små barn inn i garderoben i det hele tatt? Kan man ikke levere barna i den barnepass-greia først? Jeg kan leve med at det i noen FÅ tilfeller er sånn at man må ha barna med inn i garderoben, men da skal de selvfølgelig ikke leke der inne.

Videre opp i selve treningsrommet fortsetter det. Det er ikke tillatt med barn i treningsstudioet. Nei! Selvfølgelig ER det ikke det. Og her nekter jeg å høre på at det finnes noen grunn til at de skal opp dit i utgangspunktet. DET FINNES JO EN SÅNN BARNEPASSER-GREIE!!! Hvis dette er så vanskelig å få til, må man bli en sånn ekstremvariant av en person som trener hjemme og bruker barna som manualer. Jeg er ikke kin på å være der den dagen en unge setter fast tenna sine i en sånn ellipsemaskin! Heldigvis har de hengt opp lapp, så da trenger jeg ikke å være redd for det.

Det viser seg også at det er behov for å gjøre folk oppmerksomme på at det er påbudt med treningsklær i treningsstudioet. Javel. Hvem er det som banker i vei på en tredemølle i olabukse og fleece, liksom? Med skjerf og ørevarmere? Det er, om ikke spesielt, i alle fall veldig varmt!

Etter å ha oppført meg pent i treningsstudioet og ikke tatt med barna mine, gått med innesko og trent med treningsklær, oppdager jeg i garderoben at det står utenfor badstuen at det ikke er lov med mobiltelefon der inne. Hæ? HÆÆ? Hvem er det som har interesse av å sitte der inne, naken, sammen med fremmede mennesker, svettende, å prate i telefon? Inne i det pittelille, trange rommet?! Det er så merkelig. Folk er på randen av hysteri når det gjelder bakterier fra mat som har ligget på bakken i fem sekunder, og skitne håndtak inn på toaletter. Men den TELEFONEN, den skal med. Inn i badstua. Sammen med de andre nakne menneskene. Må bare sjekke Face. Der inne. Jeg begriper ingen ting.

Dette kommer i tillegg til lapper om at det ikke er lov til å bruke kalk, som selvfølgelig ville støvet ned hele sjappa, og at det ikke er lov til å klatre på stolpene utenfor garderoben, hvilket jo virker svært overflødig å MÅTTE gjøre, med tanke på at det finnes en kjempestor klatrevegg rett innenfor. Og som høyst sannsynlig er grunnen til at man har kommet dit i første omgang, hvis man skal klatre. Og sikkert flere lapper om at det ikke er lov med barn. Når jeg tenker meg om tror jeg det stod en om barn utenfor badstua.

Og da tenker jeg: hva er det med folk? Hvorfor er det noen som bare MÅ gjøre ting som åpentbart irriterer andre, og som bare er unødvendig?!

Da jeg var i praksis i Asker og Bærums Budstikke, skjønte jeg at det er en ting som får folk til å tenne på alle pluggene, en brannfakkel uten sidestykke, i denne sammenhengen.  Og det er hundebæsj. Det er nesten ingen ting som provoserer folk i et lokalmiljø så mye som hundebæsj! En gang leste jeg en kommentartråd  til en sak på Budstikka.no om hundebæsj (ikke min egen, vel og merke), som hadde to hundre kommentarer. TO HUNDRE KOMMENTARER! Sett i lys av at det bor i underkant av 200 000 mennesker i Asker og Bærum, og langt i fra alle disse leser Budstikka, er det ekstremt mange, sånn jeg ser det. Og folk hater hverandre. Og hundene deres. Og folk hater folk som hater hundeeiere og hundene deres. Og barna, som ikke får være noen steder på treningssenteret stakkars, er igjen offer for det hele og ramler på ski i folks hundebæsj. Eller altså hundenes bæsj, som eierne ikke fjerner. Og det skammer andre hundeeiere seg over. Det er altså en bonza uten like.

Det skjønner jeg ikke. Det er enkelt. Hvis du har hund, så plukker du opp den bæsjen. Også legger du ikke fra deg posen på bakken litt lengre bort. Da gjør du bare vondt verre. Herregud.

- ÅÅÅÅÅÅkei. Hvalrossen får ikke bli med inn på treningsstudio? Hva er dette for et sært sted a liksom?

Å forholde seg til forholdisme

Hvis man skal være i det norske arbeidslivet, og leve i det norsk samfunnet generelt, er man nødt til å forholde seg til den mer og mer utbredte forholdsimen. Det er skrevet mye om dette, og det er jo fordi det er irriterende. Jeg skal imidlertid prøve å begrense utblåsningen av egen irritasjon, og snarere konsentrere meg om på hvilken måte irritasjonen kommer til utløp, og hvorfor jeg blir så irritert. Hvorfor er det så irriterende?

Jeg har jo hengt meg helt opp i dette. Ofte når noen snakker, og kommer til å skade for å dra på med mye "i forhold til", risikerer jeg å bli sittende å stirre på personen, uten evne til å få med meg det som blir sagt. Det eneste jeg tenker er: DET HETER IKKE I FORHOLD TIL!!!!!! IKKE BRUK DET FORBANNEDE UTTRYKKET!!! Ofte tar det helt av, og "i forhold til" dukker opp flere ganger i løpet av samme setning, og man forholdiserer i vei, uten at budskapet kommer frem. I alle fall til meg. Jeg er jo alt for opptatt av å irritere meg.

Videre får jeg lyst til, og dette er helt sant selv om det høres sinnsynkt ut, å sende ut fellesmailer hvor jeg høflig, men bestemt gjør folk oppmerksomme på denne veldige feilen som begås dag etter dag, og hvor jeg påpeker at dette kanskje er noe vi burde komme til livs. Og at det finnes folk som irriterer seg VELDIG over det. Disse folka er selvfølgelig meg, da jeg sjelden møter andre som irriterer seg så mye som meg selv. Noen irriterer seg kanskje litt. Jeg irritererer meg veldig.

Jeg avskriver autoritetspersoner som feilbruker det. - Jasså, så du bruker "i forhold" til feil? Da oppstår det en motvilje i meg til å lytte til det som blir sagt. Jeg har trukket statsministeres regjeringsevne i tvil fordi de bruker "i forhold" til feil. Forskere, leger - hvis de ikke kan bruke det lette ordet riktg, har jeg problemer med å stole på alt annet de sier.

Og det er jo da det begynner å gå opp for meg at dette er et problem. FOR DET ER JO BARE ET ORD! Hvorfor er det så viktig for meg at det brukes riktig? Det har jo ingen ting å si. Jeg snakker jo ikke helt korrekt selv alltid, heller. Feilbruker sikkert masse ord. Hengte og hang, lenger og lengre. Er jammen ikke lett å vite hva som skal brukes når. En gang diskuterte jeg "i forhold til" med en kollega, og hun sa bare - men kanskje man bare burde endre betydningen av det da? Det hadde jeg selvfølgelig problemer med å akseptere. Da er det jo ikke noen vits at ord har mening, da, liksom! Skal man bare tillegge et ord den meningen man vil?

Jeg tror at noe av problemet ligger i at det kan synes som at folk føler at det har et vidt vokabular, og at det høres flott ut. At de snakker fint når de bruker "i forhold til". Det gjør de jo ikke. De dummer seg ut.

Som det fremgår av denne teksten, er det på høy tid at det ryddes opp i dette problemet. En ting er at ordet blir brukt feil. En annen ting er at jeg, og sikkert også flere med meg, blir mentalt syke av feilbruken. Det blir snart en diagnose, og kommer til å koste samfunnet masse penger. Penger man kunne brukt på virkelig syke, og eldre.

Videre er det forskjell på å "avfinne seg", og "innfinne seg". Dette skal folk alltid diskutere, av en eller annen grunn. Folk oppfatter det tydeligvis som at dette er noe jeg mener. MENER???! Det er ikke noe jeg MENER, det er et faktum! Det er noe av det enkleste i denne verden å føre bevis for! Videre fant jeg ut at hvis det er genitivs S i et veinavn, for eksempel Wedel JarlsbergS vei, skal det deles opp. Deretter fikk jeg vite at det ikke heter genitivs s, det heter det bare på tysk. Men genitiv er jo eieform, og Wedel Jarlsberg eier veien - - æææææææ! Dette tar fra meg nattesøvnen!!!

 Bra det ikke bare er på norsk det begås feil.