Våryr

Vær ass. Har man ikke annet å snakke om, så havner man alltid på værprat. Også kjent som et temmelig kjedelig tema. Brukes helst for å unngå pinlige tausheter. Det er allikevel nettopp vær som er temaet i kveld.  Det våres. Det går mot lysere tider. Og varmere tider. Tider hvor man kan sitte i parken og schlafe. Det var lenge siden jeg hadde sagt. Schlafe, altså. Det føltes godt å bruke det igjen.

Da jeg var liten var det alltid slik at det var en fryd å bytte ut de tunge vinterskoene med lettere vårsko, og ta med seg en rompetaske med klinkis og spille på de bare områdene i skolegården. Og aller best; de områdene som var feid av feiebilen. Der spratt ikke kulene i alle retninger. Så gikk vi opp og fikk gratis fotballkort og spilte dødball hele kvelden, så lenge det var lyst, og hadde det helt topp. Men det var en ting som ikke var lov; å ta av seg jakka. Det var nemlig så SKARP LUFT. Man kunne bli forkjølet om man tok av seg jakka, og få vondt i halsen. Solen stekte, men det var ikke lov å ta av seg jakka. Dette var alle voksne enige om. Det var ingen vei utenom. Ikke lov å ta av jakka.

I går var det nesten varmerekord i Oslo. Noe av det som er aller diggest med å bli voksen er at man kan bestemme SELV. Man kan ta av seg jakka selv om det er skarp luft. Jeg gikk i t-skjorte, ute, i hele går. Jeg har vondt - i - halsen - tendenser idag. Æsj, jeg blir irritert om det slår ut verre imorgen. Da viser det seg at de voksne hadde rett. Det er skarp luft til uti mai, og man skal, eller bør ikke ta av seg jakka. Ikke ennå. Selv om det virket helt meningsløst der og da.

Nok vær- og jakkeprat. Bare husk at det ikke er lurt å ta av jakka. Jeg føler jeg må snakke om meningsmålingene. I første omgang tenker jeg dette: meningsmålinger om Afrika og sult genererer mye flere stemmer, enn matlaging i Norge. Jeg tror det er et godt tegn. Det viser at folk er mer opptatt av barna i Afrika. Videre ser jeg at det ikke er bare jeg som er forutinntatt. Selv om de antagelsene jeg har om Afrika, og da Somalia spesielt ikke er forankret i faka, føles det godt å vite at jeg ikke er alene.

Jeg lager en ny meningsmåling, men lar den om Somalia stå. Jeg synes den fortjener det. Det er en tankevekker. Kanskje jeg skal sende den til regjeringen i Somalia?

Imponerede vær-  med regnbue i Afrika, Namibia.

Snart tid for øl i parken. det må bare bli skikkelig varmt først.

Smiguns matblogg

I dag gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. Ikke såvidt jeg kan huske, i alle fall. Jeg har, som mulig kjent, kjøpt leilighet. Og med det er tiden inne: jeg skal, og må, bli litt flinkere til å lage mat! Jeg er en total katastrofe når det gjelder matlaging, men nå som jeg har mitt eget kjøkken der det er rom for søl og rot, så er det et mål at dette endres på.

I går fant jeg dermed fram en kokebok som het "Rask mat". - Passer mitt utålmodige matlagingsvesen godt, tenkte jeg. Noe av problemet er at jeg er så sulten idet jeg setter i gang med matlaging at jeg bare spiser opp alle ingrediensene før maten er ferdig. Dermed er jeg nesten mett når alt er klart. Jeg bladde litt frem og tilbake i "Rask mat", og ble mer og mer oppgitt. Alle disse kokebøkene og "middag for under hundrelappen"-greiene forutsetter jo at man er i besittelse av masse rare greier. Kjøkkenmaskiner og hvitløksdeler, tørket timian og andre fiffige krydder. DET BLIR JO VERKEN LETT ELLER RASKT ELLER BILLIG OM MAN IKKE HAR ALLE DE TINGENE!!

Tilslutt fant jeg en overkommelig greie - Carbonara. Det er digg. Og jeg har alltid tenkt at det hadde vært kult å vite hvordan man lager. Jeg skrev ned det jeg skulle trenge på en lapp før jeg sovnet, og satt og gledet meg hele dagen på kontoret. Det skulle bli spennende å se om jeg fikk det til.

Da jeg kom meg i butikken, følte jeg meg bare elendig teit. Det virket som at de andre i butikken vistte hvor dårlig jeg var til å lage mat, og at alle lo bak ryggen min da jeg plukket med meg greier jeg aldri har lagt merke til at de har i butikken engang. Jeg kjøpte med en kjøkkenrull, så var jeg klar om det skulle bli mye søl, og for å understreke at jeg visste hva de tenkte.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om resultatet. Jeg synes jg fikk bekreftet at jeg er for klønete til å lage mat. De derre sleivene detter rundt over alt så det spruter mat, og jeg veltet selvfølgelig olivenolje utover hele benken. Et helt tydelig tegn på at man ikke er videre rutinert er når man ikke setter korken på flaska umiddelbart etter bruk.

Det ble allikevel ikke helt krise. Det var spiselig. Jeg tror jeg skal klare å gjøre de justeringene som må til. Jeg må lage det en gang til. Jeg kan ikke gi meg nå. Kanskje prøver jeg en ny greie i morgen. Det som er helt sikkert, er at jeg ikke kommer til å starte en matblogg. Jeg har imidlertid håp om at overskriften min skal generere treff på Google, slik at folk på jakt etter matblogger blir lurt inn her i stedet. Da blir de kanskje skuffet, eller de føler et behov for å hjelpe meg. Jeg håper mest på det siste.