Bekymringsmelding om begrepsbruk

I går var jeg på spinning. Greit å få skrytt litt av det også så klart, men det er ikke meg, eller min innsats på sykkelsetet det skal handle om. Det skal handle om han som hadde sykkeltimen, og gamle folk. Han som hadde timen var en temmelig spinkel mann. Litt sånn senete fyr som typisk suser forbi bilen din innover i Maridalen med rulleski om våren, og vanlige ski om vinteren. Og sykkel til alle årstider. Og han er der uansett vær. Høyt hårfeste hadde han, og jeg ville tippe at han var omlag 40-45 år. Ikke så viktig hvilken alder han hadde, tenker du. Jo, det er litt viktig, og forklaring følger.

Han var tydeligvis en fyr som drev mye med idrett, det er på bakgrunnn av det inntrykket jeg har skissert bildet av ham over. Som en slags motivasjon for oss pesende syklister i salen, fortalte han om en dag her forleden hvor han hadde gått på en skikkelig smell fordi han hadde tatt i for hardt. Han hadde lagt seg ut med to karer som var i samme treningsgruppe som ham. Disse omtalte han som "to gamle folk, to skikkelige gamlinger." Ikke noe rart i det for så vidt, det er jo selvfølgelig kjipere å gå på en smell mot "to gamle folk" en "to unge og friske", bortsett fra at de to de var snakk om var - hold deg fast -mellom 50 og 55 år.

Hæ? Når ble det stuerent å kalle femtiåringer for "skikkelige gamlinger"? Jeg tror jeg kjenner endel folk som ville blitt ekstremt fornærmet over å bli kalt det, og det satt selvfølgelig to damer midt i salen som var nettopp - kanskje nøyaktig femti år. De så mistroisk på hverandre, og virket litt som at de ikke visste om de skulle le eller gråte. Ja, da gjør han ikke det igjen, tenkte jeg, for han må jo ha fått med seg hvordan de reagerte. Men det gikk ikke lenge før han klinte til med en ny historie om en 22-åring som hadde tatt opp kampen mot en gammal fyr, også han rundt femti, i løping på bane. Historien fortalte at den gamle fyren tydeligvis hadde tatt innersvingen på 22-åringen, og ha mente det måtte ha vært ekstremt kjipt for denne 22-åringen å bli slått av en gamling.

Jeg leste faktisk senest i går at forventet levealder i de utviklede delene av verden øker med fem timer for hver dag, to år for hvert tiår. Det har blitt hevdet at barn som fødes i dag kommer til å leve til de blir omtrent 103 år. Dette kan man lese om i Aftenpostens Innsikt, septemberutgaven 2013, om man er interssert. Hvis man da begynner å omtale folk i femtiårene som "gamlinger" begynner man jo å gå tom for begreper når man nærmer seg 70-årene. Da er man vel fort blitt et fossil. Når man er åtti, er man blitt et gammelt fossil, og når man når nitti, ja da er man fort et ELDGAMMELT fossil. Men hva da når man når hundre? Et fossil av fossilet? Nei, det blir jo bare rot.

Jeg ble jo selvfølgelig ekstremt nyskjerrig på hvor gammel denne sykkelinstruktløren var. Ikke fordi jeg skal anvende den kunnskapen til noe nytting, men det var da ekstremt til kjekkaseri!!?Han må jo totalt ha oversett at folk faktisk lever lengre nå til dags, og at man i mange tilfeller bare er halvveis i livet når man er femti. Det gikk plutselig opp for meg at det er kortere til femti enn den tiden jeg alt har levd, og da følte jeg meg også gammel. De to damene på midterse rad, snakket selvfølgelig opprømt med hverandre da de gikk fra timen. Det kan jeg god skjønne. De så ikke i det hele tatt skikkelig gamle ut, men at de var femti år, det tror jeg nok. Her må jeg selvfølgelig ta forbehold om at jeg kanskje oppfattet dem som mer opprømte en de var, jeg var nemlig litt opprømt selv.

Mads, min såklate bestevenn, mente at den siste bloggen jeg skrev var den kjedeligste hittil. Jeg tar det til meg, og vil gjerne benytte anledningen til å takke alle som skriver gøyale kommentarer. Det er lov å si at det jeg skriver er dårlig, men hyggeligst om man syns det er gøy!

Selskapsreisen, anno 2013

Vi har vært på ferie. Ikke noe spesielt med det - kanskje bortsett fra at vi unnet oss en uke midt i november. Noen vil sikkert også mene at det høres overflødig ut med ferie midt i en periode med arbeidsledighet. Det kan jeg være enig i.

Vi var på Gran Canaria, nærmere bestemt Playa Del Ingles. Altså, ikke Spania, sånn jeg trodde, men et merkelig stykke land som kan synes å være delt mellom Sverige, Finland, England, Tyskland og Norge. Man har åpenbart valgt anarki som styresett i denne pussig samensatte republikken - alt er lov, og ingen bryr seg om innbyggernes helse eller utdanningsnivå.

Nok ironi. Eller, vent - egentlig ikke. Det er så mye man kan si om chartertur. Det er ikke egentlig noe vits å fortelle at sokker i sandalene var regelen, ikke unntaket, at alle menyene var på norsk, finsk, svensk, dansk, engelsk og tysk, at ingen ville snakke spansk med oss, at VG er mer tilgjengelig en solkrem, at bassenget er som en bikube av pensjonister som sloss om de beste spottene - dette vet man liksom. Og om man ikke har opplevd det, så har man sett det på Charterfeber i fjernsynet. Playa del Ingles var allikvel verre en forventet.

"Verdeyoufron?". Det er det verste. Alle skal spørre hvor man er fra. Og når man er så ærlig å svare "eh Norway" så kommer det. "Heia norge"! Hva skal man svare på det? Ingen spanjoler lot seg imponere da jeg prøvde å snakke spansk som faktisk ga mening. SÅ HVA SKAL MAN SVARE? Jeg blir altså så klein, at jeg har ikke ord for å beskrive det. Det krøller seg innvendig, og man blir bare stående der å gape. En gang jeg tilfeldigvis stod utenfor en butikk og ventet på at Olav skulle på do kom det en fyr som først stirret et hull på meg, før han spurte "Verdeyoufron?" "Eh Norway". "Heia Norge! Veldig billig!" Herregud. Jeg kunne liksom ikke stikke av. Da ville jo Olav kommet ut og blitt fanget inn i det samme garnet. Det ble så stille og rar stemning.

Videre virker det som at man hadde inntrykk av at dette Heia Norge-fjaset skulle føre til at man fikk lyst til å kjøpe noe av alt søppelet de hadde inne i alle de helt like butikkene. Etterhvert var det altså så fristende å bare svare at man var fra, tja, Moldova, for eksempel. Ingen på Gran Canaria kan moldovisk(...??!!) Problemet er bare at man blir avslørt, for de har gjerne lært seg litt mer en bare "Heia Norge" (billig pris, fine t-skjorter), og dermed ville vi jo fort bli avslørt om vi snakket sammen på nettopp norsk, og ikke moldovisk. Man følte seg nesten forfulgt.

Når man er på ferie så vil man jo gjerne kose seg med noe god mat. Det var dessverre umulig i Playa del Ingles. Min restaurant, Hildes grill, ville vært den beste restauranten på hele Gran Canaria. Hvis den noen gang hadde blitt åpnet. Jeg regner med at det sier sitt - hvis ikke anbefaler jeg å lese innlegget "Hildes matblogg."  Basert på dette fikk vi en ny ide til et fjernsynsprogram. Eyvind Hellstrøm rydder opp - Gran Canaria. Han er jo kjent for sin iver etter at alle restauranter bør ha få, men gode ting på menyen. Det hadde med andre ord vært nok til et tyvetalls seonger bare i Playa del Ingles. Alle restaurantene hadde side opp og side ned med retter. Problemet med ideen er at Hellstrøm nok hadde pådratt seg stressykdommer, så vi ble enige om at det ikke hadde være en så god ide allikevel. Vi endte opp med å spise alle måltider på Subway etter at vi gikk rett på limpinnen på en Irsk pub hvor vi ble lovet et hamburger de skulle være "famous for", men som var to flate kaker på tørt brød, og en cæsarsalat som tydeligvis var blitt varmet opp i en ovn så osten på toppen fikk smelte. Mmmm, varm salat med smeltet ost.

Hvis man ikke spiser eller drikker eller soler seg, så spiller man minigolf. Når gjør man det ellers? Jeg har aldri i mitt liv gjort det. Men tettheten av minigolfbaner var stor, så vi måtte jo ta en runde. Jeg mistenker at dette blir et slags alibi - vi har spilt golf, dermed har vi hattt en aktiv ferie. Jeg kan jo skjønne at det kan være fristende å overbevise seg selv om det når man har ligget og veltet seg ved bassenget hele dagen. Jeg ble forøvrig shussset på ved bassenget - og er fortsatt sjokkert over det. En trasig finsk mann ble så oppgitt over at jeg hadde holdt av en solseng med en bok (altså ikke et håndkle eller annet som kunne virke "vanlig"). Han fant en ny seng som han kastet i bakken med et brak, før han viftet hissig med armen for å få meg til å flytte meg til siden. Jeg kan selvfølgelig gjøre det, men kan man ikke bare spørre?

Det skal ikke stå usagt: Olav og jeg hadde en veldig fin tur. Vi var til og med innom E6 - norsk pub! Det var bare for å ha gjort det også, liksom. Men neste gang drar vi nok heller til Madagaskar. Eller Ulan Bator.

Knurring rundt knask eller knep - og litt dugnad

I dag er det sånn grå høst. Det gjør det enda mer kranglete å være arbeidsledig. Når det er sånt vær som i dag, er det jo veldig fristende å bare gå rundt i tøfler og drikke kaffi hele dagen, og bare være inne. Men man bør jo iverksette noe. Denne dagen kommer tross alt ALDRI tilbake. Det ville jo vært klønete å ikke bruke den til noen ting bare på grunn av litt regn.

Det er kommet opp ny lapp om dugnad i borettslaget. Æsj - jeg har jo så dårlig erfaring med dugnad. Men nå er det lenge siden noen fra denne boenheten har stilt, så vi må nesten gå. Jeg kommer til å bli så sur hvis det regner. Men jeg har funnet ut at det er lurt å komme først! Da kan man være med å bære ting ned fra loftet, i stedet for å stå ute og klippe på en tjafsete rosebusk. Hvis de da ikke har tenkt til å prøve seg på den forhistoriske kjønnsdelingen de gjorde sist - mennene får bære ned fra loftet, damene må plante blomster og klippe busker. Hvis det er sånn denne gangen også, kan man bare slå fast at på borettslagsnivå har ikke likestillingen flyttet seg en meter.

Samme dagen som det er dugnad, er det halloween. Sikkert ikke overraskende, så hater jeg halloween. Det er meg helt uforståelig at nordmenn har trykket denne tradisjonen så hard til sitt bryst. Jeg har aldri skjønt hvorfor barn skal få godteri bare fordi de har kledd seg ut. Er ikke det noe av det beste de vet? De burde nettopp IKKE få godteri fordi de allerede har fått gjøre noe de syns er kjempegøy. Videre får man straff hvis man ikke gir godteri. Man tvinges altså inn i et handlingsmønster der alle følger denne ideen som sauer, av frykt for å få et egg kastet i ruta på de nypussede verandadørene, eller postkassa sprengt i fillebiter av en kinaputt. Av små barn! Hvem er det som har kommet på en så dustete ide? Resultatet er at ungene får så mye godteri at de ikke klarer og spise opp alt sammen, og det er jo ingen barn som har godt av å sitte og stappe i seg en hel tjueliters bøtte med godteri. Jeg regner med at den blåblå regjeringen tar en titt på dette, og innfører et forbud mot knask eller knep - de skal jo oppheve så mange forbud, så det er best å innføre noen nye, så regnestykket går opp. Det kan jo ikke være sånn at alt er lov.

Det er ikke bare barn som kler seg ut på halloween. Det er også fritt fram for de voksne. Det slår aldri feil. Den helgen det er halloween er alltid 31-bussen ned til sentrum full av folk som har vært på halloween-vors, og som skal på byen etterpå. Plutselig en dag midt i året hvor det er greit å gå ut og se ut som en komplett idiot! Alt er liksom lov. Gutter kler seg ut som jenter, jenter kler seg ut som prinsesser, noen tar bare på seg en teit parykk som går sin seiersgang rundt i lokalet når man kommer frem på utstedet. Alle vil prøve den gøyale parykken! Harry Potter får sin renessanse, og dopapirsalget går så det suser fordi plutselig skal alle være mumie. Når var det det norske folk plutselig fikk en sånn trang til å kle seg ut? Er det sånn at mange egentlig går rundt og har en sånn innestengt følelese av at de MÅ kle seg ut, og så ENDELIG når det er halloween, da kan de få utløp for denne følelsen.


Det er herved besluttet at det blir dugnad - da har vi en god unnskyldning for ikke å være hjemme når det kommer små hekser og troll og ringer på. Og for ordens skyld: ja til mer julebukk!

Sokker og småprat

Jeg har nettopp hengt opp EN MILLION sokker!

Det føltes i alle fall sånn ut da jeg hengte dem opp. Når jeg ser på tørkestativet nå, skjønner jeg at det kanskje bare dreier seg om et tyvetalls.

Jeg går altså inn i min fjerde uke som arbeidsLEDIG, og det begynner å hope seg opp igjen. Huset er fullt av ting som må gjøres. Det ligger støv i alle hjørner, og skittentøyskurven rant over. Merk; rant - den gjør det ikke lenger, for jeg har brukt dagen på klesvask.

Jeg pleier altså å stappe alt som enten er for stort til at det går an å henge det opp på en skikkelig måte, og alt som er så smått at det må henges opp på en skikkelig måte (les sokker og undertøy) inn i den store, deilige tørketrommelen vi har i vaskekjelleren. Da trenger jeg bare å brette disse tingene, og alt er ferdig på to timer.

Men med jevne mellomrom går tørketrommelen over fra å være deilig, til å være kravstor og vanskelig. Den hevder plutselig at man ikke har lukket døra ordentlig, selv om man helt sikkert har det, og den nekter å starte. Herregud, det er så irriterende! Når man har smelt igjen døra med all kraft for tiende gang- etter å ha prøvd med list i en ti minutters tid først, får man lyst til å skade den. Jeg snakker for meg selv når dette skjer, og irriterer meg grenseløst. Syns synd på meg selv som må henge opp ALLE de sokkene. En million i tallet. Og dumme sengetrekk som er helt uhåndterlige og subber i bakken. Og for ikke å snakke om sånne dobbeltlaken! De blir jo bare hengende på stativet som en ball uansett.

Videre er det håpløst at jeg nå må dekorere hele stua med klesvask. Det er jo ingen som vil ha en masse sokker hengende foran tven. Eller et stort tørkestativ foran skapet med alle dvdene, og et annet tørkestativ som sperrer for kjøleskapet! Dessuten blir det som å ha en egen maskin som produserer støv stående midt i stua! Jezez! Skjønner ikke den dumme tørketrommelen hvor vanskelig den gjør livet til folk bare fordi den nekter å høre på at døra faktisk ER lukket!

Men så kommer jeg på alle de menneskene i verden som ikke har mat, og ikke klær de kan tørke midt i stua, og ikke har tv de kan irritere seg over at det henger sokker foran. Og langt mindre har en tørketrommel. Så får jeg dårlig samvittighet over hele greia.

Det er forøvrig ikke bare tørketrommelen jeg snakker til. I går tok jeg meg selv i å snakke til doen vår. Vi har en litt gammeldags do, med en sånn pinne man trekker opp i. Den hadde begynt å bli stående oppe etter at man har trukket opp, sånn at det blir stående å RENNE! Det må for all del ikke renne i en do etter at man har trukket opp, og siden jeg ikke har jobb, har vi jo heller ikke penger til å reparere den doen om den går i stykker. Dette sørget jeg nettopp da for å foretlle den. Deretter gikk jeg ut av badet og følte meg veldig rar.

Jeg må snart ned å hente en ny vask som er klar i vaskekjelleren. Heldigvis er ikke det sokker - da hadde det kjapt blitt mye fornøyelig prat her.

Forsikringssvindel

Her om dagen så jeg noe rart på tv. Jeg omtaler det som RART, selv om noen kanskje ville omtalt det som "uhørt" eller "ikke akseptabelt". Eller akseptabelt. Alt ettersom hva man mener om saken. Jeg omtaler det som rart, fordi jeg mener at man MÅ være uenig i det jeg så.

Det var et innslag på dagsrevyen om en dame som leide ut hus, jeg tror det var i Farsund. I det ene huset bodde det bare norske, eller "vanlige" mennesker, som de ble omtalt som. I det andre huset leide hun ut til ayslsøkere. I huset med bare vanlige mennseker, betalte hun 20.000 i forsikring, i huset med ayslsøkere betalte hun noe slikt som 160.000. Em, hæ?

Jepp - det var syv ganger så dyrt (nå er ikke 20.000 ganger 7 160.000, men det var det som ble sagt...)å leie ut til asylsøkere, og man er visst pliktig til å oppgi dersom man huser asylsøkere. Hvilket man jo kanskje ikke får så lyst til hvis den virksomheten skal lønne seg.

Så var det selvfølgelig intervju med en representat fra forsikringsbransjen. Han stod der i sin rosa genser, og kunne ikke skjønne hva journalisten som intervjuet ham gjorde så nummer ut av. Han mente at asylsøkere ikke kjente til hvordan de elektriske systemene her i Norge virket, de lagde mat på en annen måte, generelt at de ikke hadde kunnskap nok om norske systemer, og at det dermed var mye større sjanse for at noe skulle skje. Dette mente han på ramme alvor.

Hva, HVA er det han ser for seg at skal gå så skrekkelig galt? De har lysbrytere i Afrika også, og her lager vi jo til og med mat på komfyr med strøm. Jeg tror de forstår prinsippet med å skru av komfyren når du er ferdig. Og ingen vet bedre enn en som har levd i en stråhytte hele livet at du blåser ut lyset, eller bålet etter deg når du legger deg. For alle asylsøkere har jo bodd i en stråhytte hele sitt liv før de kom hit, så de vet ikke hvordan man ter seg i et vanlig hus.

Jeg bodde i Chile, og var stadig redd for at jeg ikke hadde skrudd av gassen på komfyren. Jeg innrømmer det. Det var en fare for at jeg kunne glemme det. Man ser for seg scenarioet - noen tenner en fyrstikk, og hele leiligheten blåser til havs og til værs. Men selv om jeg står her og INNRØMMER at jeg ikke hadde så god snøring på hvordan gasskomfyr funker, var det var ingen som sa at jeg måtte betale mer husforsikring da jeg bodde i Chile. Er det fordi jeg ikke har bodd i en stråhytte hele livet?

Jeg er så uenig i dette at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Hva er det fornoe gammeldags tankegang?LITT dyrere kan det være, - hvem vet, kanskje går det med SKO inne som fører til slitasje på gulvene, eller henger for mange klær opp på en knagg, så knaggen deiser i gulvet. Rekk opp hånda alle som er enige med meg. Det er rom for å avgi stemme.

Bill.mrk jobb søkes

Jeg har vært arbeidsledig i ni dager. Arbeidsledig. Jeg er ledig for arbeid. Ikke arbeidsløs. Det høres jo ikke bra ut.

Selv om jeg har vært velsignet med fint vær, og flere venner som er i mamma- eller pappapermisjon, eller av andre grunner faktisk har fri på dagen, blir det mer og mer klart for meg at det ikke er bra å gå for lenge uten arbeid.

Jeg begynte med å pusse opp gangen. Gikk ordentlig til verks. Vasket veggene først. Sparklet, pusset og malte. Tak og vegg.  Det tok fire dager, med litt pause innimellom mens ting tørket. Så skrudde jeg sammen et skoskap og malte et speil. Hang opp ny lampe. Gangen er som ny. Jeg er fornøyd med at jeg fikk gjort det. Videre har jeg passet hund, og støvsugd. To ganger, og mellom putene i sofaen. Jeg har vasket klær. Absolutt ALLE klærne. Det inkluderer dusjforhenget på badet, og kjøkkenlappene. I to forskjellige maskiner. Jeg har skrubbet badet, og vasket alle frontene på kjøkkenet. Skrapt fastbrente matrester ut av ovnen. Skiftet sengetøy. Ryddet i magnetene på kjøleskapet. Laget kalender. Sydd en knapp i en bukse. Vannet alle blomstene. Tatt ut søpla, og alt papiret. Laget middag hver dag. Jeg har dessuten vært statist, kjøpt bursdagsgave til mamma og ny røykvarsler. I dag tok jeg meg tid til å krølle håret. Det er ikke mer å gjøre her. Vi bor på 36 kvadrat. DET ER IKKE MER Å GJØRE HER!

Allikevel er det hår overalt. Jeg tør snart ikke børst håret lengre, for da kommer det hår. Det er hår i kjøleskapet, og på tven. Selv rett etter at jeg har støvsugd. Støv også. Overalt. Selv om jeg nettopp har støvsugd. Er det sånn i alle hjem? Jeg leter etter klær å vaske. Jeg leter etter ting vi trenger. Selv om jeg ikke har penger til å kjøpe det. Men først og fremst går jeg å lurer på hva jeg skal gjøre. Ikke i dag, ikke i morgen. Egentlig ikke neste uke heller. Jeg klarer en uke til med lediggang og støv på hjernen. Jeg tenker på selve livet. Hva vil jeg? Med selve livet? Det ene øyeblikket virker alt veldig stort, det neste så smått. "Jeg må realisere meg selv. Bli politiker eller samfunnsdebatant." tenker jeg. FNs klimapanel la frem en ny rapport i dag om verdens klimatilstand. Rapporten sier at "det er ekstremt stor sannsynlighet" for at global oppvarming i stor del skyldes menneskelig aktivitet. "Jeg må jo gjøre noe", tenker jeg. Bli bestevenn med Frederic Hauge! Melde meg inni et politisk parti! De grønne! Eller skal jeg bare bli blitzer, og demonstrere?

Den neste dagen tenker jeg "er det egentlig så viktig? Alle dør jo uansett en gang. Og da er det ingen som bryr seg om hvorvidt jeg har gjort noe for klimaet, eller for fattige bønder i Bangladesh eller jobbet som tekstforfatter eller regissør. Jeg kan vel like gjerne bare jobbe som vikar et eller annet sted, og slappe av litt. bare så lenge jeg syns det er ok, liksom". Men ville jeg synes det var ok, da?

Sånn holder jeg på. Bytter mening. Blir enig med meg selv, for så å bli uenig med det jeg nettopp hadde blitt enig med meg selv om. Det ene øyeblikket vil jeg reise til Argetina, og i det neste vil jeg bare jobbe med film og tv, og ikke noe annet. Deretter vil jeg flytte til Berlin for å studere, før jeg bestemmer meg for at det er master på Blindern her i Oslo jeg vil. Så bestemmer jeg meg plutselig for å bare finne en hvilkensomhelst jobb på finn.no, og tenker at det er greit så lenge jeg bare tjener penger. Men, nei, det er jo ikke det jeg vil. Jeg vil skrive. Vært journalist. Men hva skal jeg skrive da? Nei, kanskje jeg skulle prøve noe helt annet. Bli elektriker. Og sånn holder jeg på.

Noen bør ringe snart og si at de vet om et sted det finnes et oppdrag. Ellers begynner jeg fra toppen og vasker alle de rene klærne, og ommøblerer hele leiligheten  selv om det ikke er noen alternative steder å sette møblene. Så ender jeg opp med å møbelangre etter at jeg satte tven inn i den nypussede ovnen, og kjøkkenstolene inn i dusjen oppå det rene dusjforhenget. Dette er å betrakte som en jobbsøknad.

Slideshow

Vi har så mange bilder fra turen! Videre følger altså en liten bildekavalkade fra Olav og Hilde sin ferietur til Cuba, julen 2012/2013. Nesten litt som lysbildefremvisning anno 1995, da Trine og jeg satt i pysjen med nyvasket hår og fulgte ivrig med da pappa viste frem bilder av ville dyr og jordhytter fra Afrika. Cuba hadde ikke så mange ville dyr som kan måle seg med løver og sjiraffer, men de hadde:

 

Verdens minste frosk, kun 9mm. Jeg har kanskje sagt det før? VI ble så veldig imponerte, og ikke minst redde for å tråkke på en. Den er visst litt vanskelig å se, men den sitter på det brune bladet i midten.

 

Geiter. Over alt. Denne er tatt på vei opp til El Yunque. Geiter er festlige. De ser jo helt trøtte ut.

 

Troa på at alt er mulig, samt propagandaplakater over alt. På den øverste her står det at
vi ønsker å være som CHE - den store nasjonalhelten.

 

Frisørsalonger. For de lokale kostet det 5 pesos cubanos, for oss kostet det 5 cuc. Ikke rart de var ivrige på å ha oss om kunder, da de tjente tjuefem ganger så mye på oss. Han her var kjempefornøyd over at han ble med oss hjem til Norgen gjennom dette bildet. Olav var litt skeptisk til å ta alt håret, men ble fornøyd da det hele var unnagjort.

 

 

Gamle biler - overalt. Fine å se på hvis de var nypolerte, men spydde ut eksos som la et lokk på hele Havana.

 

Baseball. Vi skjønte jo ingen ting, men tror vi var vitne til en homerun en gang da alle på tribunen reiste seg og jublet, og en mann på banen løp veldig fort. Vi moret oss mest med å se på alle kidsa som hadde pyntet seg og gikk rundt og hilste på alle de kjente.

 

Venterom på busstasjonen til bare oss. Alle cubanerne satt i venterommet ved siden av.

 

Statlige Cubanske campinghytter. Vi slo til på to netter, og ble solbrente ved bassenget.

Haiking og pizza. Om hverandre.

Tiden går like fort som en time på Internet i Cuba, og vi er tilbake på det Europeiske kontinent. Vi nyter å kase dopapiret i dass, og gleder oss over at det ikke er haikere over alt.

 

 

For det ble bil de siste to ukene på Cuba, og en ting man er nødt til å forholde seg til da, utenom høner og sauer og kuer og sykler og hunder og hull i veien, er haikere. Det haikes over alt. Om dagen og om natten. På støvete landevier, og på trefelts motorveier. Det er så ekstremt at noen steder hadde de egne haikevakter i gule uniformer som organiserte haikingen. Hvem er først i kø, og hvor mange er man. Vi ble riktignok aldri stoppet av disse - det gikk etterhvert opp for oss at turister kunne gjøre nesten akkurat som de ville, så vi ble sjelden innlemmet i slik lokal aktivitet. Når det er sagt plukket vi opp en og annen haiker når det passet seg sånn vi også, så vi følte vi kunne levere bilen tilbake med god samvittighet på det feltet. Det bør også i kjøresammenheng nevnes at veiene noen steder var så dårlige at vi brukte ekstreme mengder tid, på korte avstander. Et eksempel kan være da vi brukte to og en halv time på 28 km. Veien det her var snakk om, var for hovedvei mellom to byer å regne.

 

Når vi ikke har kjørt bil, har vi spist pizza. Selv om vi begge har jobbet et representativt antall timer på pizzarestaurant, har vi aldri spist så mye pizza i vårt liv som på Cuba. Det var det som var variasjonen til Comida Criolla, som stort sett innebar ris og et kjøttstykke - en diett man går fort lei av. Videre hende det at vi rett og slett ikke hadde andre alternativer. Som da vi stoppet i Guantanamo og skulle spise lunsj før vi kjørte videre. Alle restaurantene hadde steng for vaktskifte mellom klokka 15.00 og 16.00, så eneste alternativet var statiseide Dinos Pizza, som vi etterhvert ble ganske godt kjent med. Vi fant ut at vi snitta på en pizza hver om dagen.

 

Heldigvis fikk vi gymmet av oss litt pizza da vi besteg et kult, flatt fjell, også kjent som El Yunque. Bilde følger:

 

 

I områdene rundt kunne man finne verdens minste frosk - kun 9 millimeter! Vi lot oss selvfølgelig imponere voldsomt.

 

 

Det hører også med til historien, som kommer litt i biter, at pappaen til Olav plutselig også dukket opp på Cuba - så vi hadde to luksuriøse dager på Hotel National, med litt daquiri attåt. Alltid gøy med kjente fjes på andre siden av jorda!