Sokker og småprat

Jeg har nettopp hengt opp EN MILLION sokker!

Det føltes i alle fall sånn ut da jeg hengte dem opp. Når jeg ser på tørkestativet nå, skjønner jeg at det kanskje bare dreier seg om et tyvetalls.

Jeg går altså inn i min fjerde uke som arbeidsLEDIG, og det begynner å hope seg opp igjen. Huset er fullt av ting som må gjøres. Det ligger støv i alle hjørner, og skittentøyskurven rant over. Merk; rant - den gjør det ikke lenger, for jeg har brukt dagen på klesvask.

Jeg pleier altså å stappe alt som enten er for stort til at det går an å henge det opp på en skikkelig måte, og alt som er så smått at det må henges opp på en skikkelig måte (les sokker og undertøy) inn i den store, deilige tørketrommelen vi har i vaskekjelleren. Da trenger jeg bare å brette disse tingene, og alt er ferdig på to timer.

Men med jevne mellomrom går tørketrommelen over fra å være deilig, til å være kravstor og vanskelig. Den hevder plutselig at man ikke har lukket døra ordentlig, selv om man helt sikkert har det, og den nekter å starte. Herregud, det er så irriterende! Når man har smelt igjen døra med all kraft for tiende gang- etter å ha prøvd med list i en ti minutters tid først, får man lyst til å skade den. Jeg snakker for meg selv når dette skjer, og irriterer meg grenseløst. Syns synd på meg selv som må henge opp ALLE de sokkene. En million i tallet. Og dumme sengetrekk som er helt uhåndterlige og subber i bakken. Og for ikke å snakke om sånne dobbeltlaken! De blir jo bare hengende på stativet som en ball uansett.

Videre er det håpløst at jeg nå må dekorere hele stua med klesvask. Det er jo ingen som vil ha en masse sokker hengende foran tven. Eller et stort tørkestativ foran skapet med alle dvdene, og et annet tørkestativ som sperrer for kjøleskapet! Dessuten blir det som å ha en egen maskin som produserer støv stående midt i stua! Jezez! Skjønner ikke den dumme tørketrommelen hvor vanskelig den gjør livet til folk bare fordi den nekter å høre på at døra faktisk ER lukket!

Men så kommer jeg på alle de menneskene i verden som ikke har mat, og ikke klær de kan tørke midt i stua, og ikke har tv de kan irritere seg over at det henger sokker foran. Og langt mindre har en tørketrommel. Så får jeg dårlig samvittighet over hele greia.

Det er forøvrig ikke bare tørketrommelen jeg snakker til. I går tok jeg meg selv i å snakke til doen vår. Vi har en litt gammeldags do, med en sånn pinne man trekker opp i. Den hadde begynt å bli stående oppe etter at man har trukket opp, sånn at det blir stående å RENNE! Det må for all del ikke renne i en do etter at man har trukket opp, og siden jeg ikke har jobb, har vi jo heller ikke penger til å reparere den doen om den går i stykker. Dette sørget jeg nettopp da for å foretlle den. Deretter gikk jeg ut av badet og følte meg veldig rar.

Jeg må snart ned å hente en ny vask som er klar i vaskekjelleren. Heldigvis er ikke det sokker - da hadde det kjapt blitt mye fornøyelig prat her.

Forsikringssvindel

Her om dagen så jeg noe rart på tv. Jeg omtaler det som RART, selv om noen kanskje ville omtalt det som "uhørt" eller "ikke akseptabelt". Eller akseptabelt. Alt ettersom hva man mener om saken. Jeg omtaler det som rart, fordi jeg mener at man MÅ være uenig i det jeg så.

Det var et innslag på dagsrevyen om en dame som leide ut hus, jeg tror det var i Farsund. I det ene huset bodde det bare norske, eller "vanlige" mennesker, som de ble omtalt som. I det andre huset leide hun ut til ayslsøkere. I huset med bare vanlige mennseker, betalte hun 20.000 i forsikring, i huset med ayslsøkere betalte hun noe slikt som 160.000. Em, hæ?

Jepp - det var syv ganger så dyrt (nå er ikke 20.000 ganger 7 160.000, men det var det som ble sagt...)å leie ut til asylsøkere, og man er visst pliktig til å oppgi dersom man huser asylsøkere. Hvilket man jo kanskje ikke får så lyst til hvis den virksomheten skal lønne seg.

Så var det selvfølgelig intervju med en representat fra forsikringsbransjen. Han stod der i sin rosa genser, og kunne ikke skjønne hva journalisten som intervjuet ham gjorde så nummer ut av. Han mente at asylsøkere ikke kjente til hvordan de elektriske systemene her i Norge virket, de lagde mat på en annen måte, generelt at de ikke hadde kunnskap nok om norske systemer, og at det dermed var mye større sjanse for at noe skulle skje. Dette mente han på ramme alvor.

Hva, HVA er det han ser for seg at skal gå så skrekkelig galt? De har lysbrytere i Afrika også, og her lager vi jo til og med mat på komfyr med strøm. Jeg tror de forstår prinsippet med å skru av komfyren når du er ferdig. Og ingen vet bedre enn en som har levd i en stråhytte hele livet at du blåser ut lyset, eller bålet etter deg når du legger deg. For alle asylsøkere har jo bodd i en stråhytte hele sitt liv før de kom hit, så de vet ikke hvordan man ter seg i et vanlig hus.

Jeg bodde i Chile, og var stadig redd for at jeg ikke hadde skrudd av gassen på komfyren. Jeg innrømmer det. Det var en fare for at jeg kunne glemme det. Man ser for seg scenarioet - noen tenner en fyrstikk, og hele leiligheten blåser til havs og til værs. Men selv om jeg står her og INNRØMMER at jeg ikke hadde så god snøring på hvordan gasskomfyr funker, var det var ingen som sa at jeg måtte betale mer husforsikring da jeg bodde i Chile. Er det fordi jeg ikke har bodd i en stråhytte hele livet?

Jeg er så uenig i dette at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Hva er det fornoe gammeldags tankegang?LITT dyrere kan det være, - hvem vet, kanskje går det med SKO inne som fører til slitasje på gulvene, eller henger for mange klær opp på en knagg, så knaggen deiser i gulvet. Rekk opp hånda alle som er enige med meg. Det er rom for å avgi stemme.

Bill.mrk jobb søkes

Jeg har vært arbeidsledig i ni dager. Arbeidsledig. Jeg er ledig for arbeid. Ikke arbeidsløs. Det høres jo ikke bra ut.

Selv om jeg har vært velsignet med fint vær, og flere venner som er i mamma- eller pappapermisjon, eller av andre grunner faktisk har fri på dagen, blir det mer og mer klart for meg at det ikke er bra å gå for lenge uten arbeid.

Jeg begynte med å pusse opp gangen. Gikk ordentlig til verks. Vasket veggene først. Sparklet, pusset og malte. Tak og vegg.  Det tok fire dager, med litt pause innimellom mens ting tørket. Så skrudde jeg sammen et skoskap og malte et speil. Hang opp ny lampe. Gangen er som ny. Jeg er fornøyd med at jeg fikk gjort det. Videre har jeg passet hund, og støvsugd. To ganger, og mellom putene i sofaen. Jeg har vasket klær. Absolutt ALLE klærne. Det inkluderer dusjforhenget på badet, og kjøkkenlappene. I to forskjellige maskiner. Jeg har skrubbet badet, og vasket alle frontene på kjøkkenet. Skrapt fastbrente matrester ut av ovnen. Skiftet sengetøy. Ryddet i magnetene på kjøleskapet. Laget kalender. Sydd en knapp i en bukse. Vannet alle blomstene. Tatt ut søpla, og alt papiret. Laget middag hver dag. Jeg har dessuten vært statist, kjøpt bursdagsgave til mamma og ny røykvarsler. I dag tok jeg meg tid til å krølle håret. Det er ikke mer å gjøre her. Vi bor på 36 kvadrat. DET ER IKKE MER Å GJØRE HER!

Allikevel er det hår overalt. Jeg tør snart ikke børst håret lengre, for da kommer det hår. Det er hår i kjøleskapet, og på tven. Selv rett etter at jeg har støvsugd. Støv også. Overalt. Selv om jeg nettopp har støvsugd. Er det sånn i alle hjem? Jeg leter etter klær å vaske. Jeg leter etter ting vi trenger. Selv om jeg ikke har penger til å kjøpe det. Men først og fremst går jeg å lurer på hva jeg skal gjøre. Ikke i dag, ikke i morgen. Egentlig ikke neste uke heller. Jeg klarer en uke til med lediggang og støv på hjernen. Jeg tenker på selve livet. Hva vil jeg? Med selve livet? Det ene øyeblikket virker alt veldig stort, det neste så smått. "Jeg må realisere meg selv. Bli politiker eller samfunnsdebatant." tenker jeg. FNs klimapanel la frem en ny rapport i dag om verdens klimatilstand. Rapporten sier at "det er ekstremt stor sannsynlighet" for at global oppvarming i stor del skyldes menneskelig aktivitet. "Jeg må jo gjøre noe", tenker jeg. Bli bestevenn med Frederic Hauge! Melde meg inni et politisk parti! De grønne! Eller skal jeg bare bli blitzer, og demonstrere?

Den neste dagen tenker jeg "er det egentlig så viktig? Alle dør jo uansett en gang. Og da er det ingen som bryr seg om hvorvidt jeg har gjort noe for klimaet, eller for fattige bønder i Bangladesh eller jobbet som tekstforfatter eller regissør. Jeg kan vel like gjerne bare jobbe som vikar et eller annet sted, og slappe av litt. bare så lenge jeg syns det er ok, liksom". Men ville jeg synes det var ok, da?

Sånn holder jeg på. Bytter mening. Blir enig med meg selv, for så å bli uenig med det jeg nettopp hadde blitt enig med meg selv om. Det ene øyeblikket vil jeg reise til Argetina, og i det neste vil jeg bare jobbe med film og tv, og ikke noe annet. Deretter vil jeg flytte til Berlin for å studere, før jeg bestemmer meg for at det er master på Blindern her i Oslo jeg vil. Så bestemmer jeg meg plutselig for å bare finne en hvilkensomhelst jobb på finn.no, og tenker at det er greit så lenge jeg bare tjener penger. Men, nei, det er jo ikke det jeg vil. Jeg vil skrive. Vært journalist. Men hva skal jeg skrive da? Nei, kanskje jeg skulle prøve noe helt annet. Bli elektriker. Og sånn holder jeg på.

Noen bør ringe snart og si at de vet om et sted det finnes et oppdrag. Ellers begynner jeg fra toppen og vasker alle de rene klærne, og ommøblerer hele leiligheten  selv om det ikke er noen alternative steder å sette møblene. Så ender jeg opp med å møbelangre etter at jeg satte tven inn i den nypussede ovnen, og kjøkkenstolene inn i dusjen oppå det rene dusjforhenget. Dette er å betrakte som en jobbsøknad.

Slideshow

Vi har så mange bilder fra turen! Videre følger altså en liten bildekavalkade fra Olav og Hilde sin ferietur til Cuba, julen 2012/2013. Nesten litt som lysbildefremvisning anno 1995, da Trine og jeg satt i pysjen med nyvasket hår og fulgte ivrig med da pappa viste frem bilder av ville dyr og jordhytter fra Afrika. Cuba hadde ikke så mange ville dyr som kan måle seg med løver og sjiraffer, men de hadde:

 

Verdens minste frosk, kun 9mm. Jeg har kanskje sagt det før? VI ble så veldig imponerte, og ikke minst redde for å tråkke på en. Den er visst litt vanskelig å se, men den sitter på det brune bladet i midten.

 

Geiter. Over alt. Denne er tatt på vei opp til El Yunque. Geiter er festlige. De ser jo helt trøtte ut.

 

Troa på at alt er mulig, samt propagandaplakater over alt. På den øverste her står det at
vi ønsker å være som CHE - den store nasjonalhelten.

 

Frisørsalonger. For de lokale kostet det 5 pesos cubanos, for oss kostet det 5 cuc. Ikke rart de var ivrige på å ha oss om kunder, da de tjente tjuefem ganger så mye på oss. Han her var kjempefornøyd over at han ble med oss hjem til Norgen gjennom dette bildet. Olav var litt skeptisk til å ta alt håret, men ble fornøyd da det hele var unnagjort.

 

 

Gamle biler - overalt. Fine å se på hvis de var nypolerte, men spydde ut eksos som la et lokk på hele Havana.

 

Baseball. Vi skjønte jo ingen ting, men tror vi var vitne til en homerun en gang da alle på tribunen reiste seg og jublet, og en mann på banen løp veldig fort. Vi moret oss mest med å se på alle kidsa som hadde pyntet seg og gikk rundt og hilste på alle de kjente.

 

Venterom på busstasjonen til bare oss. Alle cubanerne satt i venterommet ved siden av.

 

Statlige Cubanske campinghytter. Vi slo til på to netter, og ble solbrente ved bassenget.

Haiking og pizza. Om hverandre.

Tiden går like fort som en time på Internet i Cuba, og vi er tilbake på det Europeiske kontinent. Vi nyter å kase dopapiret i dass, og gleder oss over at det ikke er haikere over alt.

 

 

For det ble bil de siste to ukene på Cuba, og en ting man er nødt til å forholde seg til da, utenom høner og sauer og kuer og sykler og hunder og hull i veien, er haikere. Det haikes over alt. Om dagen og om natten. På støvete landevier, og på trefelts motorveier. Det er så ekstremt at noen steder hadde de egne haikevakter i gule uniformer som organiserte haikingen. Hvem er først i kø, og hvor mange er man. Vi ble riktignok aldri stoppet av disse - det gikk etterhvert opp for oss at turister kunne gjøre nesten akkurat som de ville, så vi ble sjelden innlemmet i slik lokal aktivitet. Når det er sagt plukket vi opp en og annen haiker når det passet seg sånn vi også, så vi følte vi kunne levere bilen tilbake med god samvittighet på det feltet. Det bør også i kjøresammenheng nevnes at veiene noen steder var så dårlige at vi brukte ekstreme mengder tid, på korte avstander. Et eksempel kan være da vi brukte to og en halv time på 28 km. Veien det her var snakk om, var for hovedvei mellom to byer å regne.

 

Når vi ikke har kjørt bil, har vi spist pizza. Selv om vi begge har jobbet et representativt antall timer på pizzarestaurant, har vi aldri spist så mye pizza i vårt liv som på Cuba. Det var det som var variasjonen til Comida Criolla, som stort sett innebar ris og et kjøttstykke - en diett man går fort lei av. Videre hende det at vi rett og slett ikke hadde andre alternativer. Som da vi stoppet i Guantanamo og skulle spise lunsj før vi kjørte videre. Alle restaurantene hadde steng for vaktskifte mellom klokka 15.00 og 16.00, så eneste alternativet var statiseide Dinos Pizza, som vi etterhvert ble ganske godt kjent med. Vi fant ut at vi snitta på en pizza hver om dagen.

 

Heldigvis fikk vi gymmet av oss litt pizza da vi besteg et kult, flatt fjell, også kjent som El Yunque. Bilde følger:

 

 

I områdene rundt kunne man finne verdens minste frosk - kun 9 millimeter! Vi lot oss selvfølgelig imponere voldsomt.

 

 

Det hører også med til historien, som kommer litt i biter, at pappaen til Olav plutselig også dukket opp på Cuba - så vi hadde to luksuriøse dager på Hotel National, med litt daquiri attåt. Alltid gøy med kjente fjes på andre siden av jorda!

 

 

Mwah CUBAAAA!

A vaere blogger pa Cuba byr pa utfordringer. De digger rett og slett ikke Internet. Nar man spor hvor man kan logge pa Internet ser de uforstaende pa oss, og WIRELESS er et ord de aldri har hort. Vi dristet oss til a sporre om det en gang, og rekasjonene var sa voldsomme at vi siden har latt det vaere. A ta med egen laptop har dermed vist seg like nyttig som a baere rundt pa en stein.

Na har vi imidlertid samlet oss, og kommet oss til en statlig internetsjappe, for en internetcafe kan det ikke kalles. Vi ma kjope kort pa en halv time eller en time, sa etter a ha kranglet med en dust mus uten musepad i en halvtime for a fa sjekka nettbanken, og for a huske de forskjellige passordene, var det igjen litt knapt med tid. Men vi gjor en iherdig innstats her na!

Vi har opplevd mye, og vaert endel sinte, men mest glade. Vi blir tvunget rundt pa forskjellige casa partikulares av en mafia som kjenner hverandre og later som at de blir lei seg hvis vi ikke bor hos de. Videre lyver de om at det ikke finnes restauranter, sa vi ma spaise hos de. Her om dagen gikk de sa langt som a si at vi ble syke hvis vi dristet oss til a spise andre steder en hjemme hos hun dama vi bodde hos. Dette var i Trinidad, kanskje Cubas uovertruffent storste tursitdestinasjon, kanskje med unntak av Vardadero, sa a hevde at det ikke finnes restauranter der, og at man eventuelt blir syk om man spiser pa en, er helt hinsides. Det endte med at vi spiste hos hun dama en dag, og fikk torre koteletter, men Olav fikk i det minste sitte i en gyngestol og se pa Frustrerte fruer. Det hittil morsomste synest sa langt pa turen.

Videre har Olav blitt en klopper i a fange frosker, etter at vi var to netter pa en strand hvor badet var til stadighet ble invadert av frosker. Han tok heltekappen pa, og fanget frosker i glass og kastet dem ut pa trappen. I denne landsbyen fikk vi forovrig den beste maten vi har spist i et land som ellers fortjener sitt darlige rykte hva angar mat. Og lyving om mat, som vi jo alt har varet inne pa.

Vi har altsa rundet havana, Vinales i nordvest, Cienfuegos, Rancholuna og Trinidad, foer vi flyket fra alle huslerne i Trinidad til Sancti Spiritus i dag, etter en fuktig kveld pa et DISCO i en hule i gar kveld.

Aiai, tiden flyr, spesielt pa Internet i Cuba, og i frykt for a miste det som na er blitt skrevet, publiserer vi i en fei. Vi har det flott, koser oss og blir litt brune! Godt nyttar til alle!!!!!

OLAV HAR BURSDAG!!!

 

Stakkars Olav må feire bursdagen sin på en flyplass i Moskva. Han mener selv det går bra. Men de er jo så sure her. Hvorfor ER de så sure, lurer vi på. Selv om man klasker til og smiler og holder på, bruker de ikke en kilojoule på å prøve å være hyggelige tilbake. Det ser liksom ut for at de har bestemt seg for at dette er en dritt dag, eller en dritt uke, eller til og med et dritt ÅR, og jeg (altså vedkommende man har å gjøre med) har ikke tenkt til å legge noen innsats i å prøve å gjøre det bedre.

 

Greit nok at de har vært gjennom sovjet-tid og andre knallharde tider. Men det ikke på tide å løfte blikket litt oppover og utover og fremover??? Vi har nå blant annet travet frem og tilbake på terminal D på flyplassen for å finne noe som er i nærheten av å være skrevet på et annet språk en russisk. Ikke å oppdrive. Noe sted. Eller vent. Det var overdrivelse. Vi fant en tynn bok på engelsk. Det var Romeo og Juliet. Ingen av oss var så interessert i å lese den. Vi har ikke turt å spørre om de har noe på engelsk. De skjønner jo for det første ikke hva vi sier. Og så blir de enda surere enn det de var i utgangspunktet.

 

Vi er litt trøtte, og døgnville, og gleder oss til å komme frem. Vi har unnet oss en øl på fridays, hvor de selvfølgelig også er sure. Det er nok mer rock og roll på Cuba! Men allikevel; HURRA FOR OLAV! HAN HAR BURSDAG!!!

 

 

 

 

Litt bleke og slitne, på flyplassen i Mockba - SOM DET JO HETER!