The little 5

Når man trer inn i rollen som turist, må man finne seg i at det meste som rører seg, eller har rørt seg et sted, blir fremstilt med tanke på å vekke interesse hos turisten. I Afrika opererer de med det de kaller "The big five", sikkert ikke ukjent for mange, som er de fem største dyrene. Jeg tror det er gnu, elefant, nesehorn, flodhest og løve, om jeg ikke tar helt feil.

Nå har det seg slik at dette begrepet med letthet kan endres litt på - slik at man da skaper litt blest rundt de kanskje mindre interessante dyrene. Dermed har man altså supplert med The Ugly Five - som inkulderer blant annet hyene og en sånn ganske støgg fugl som jeg ikke husker navnet på i farta. I Namib-ørkenen opererer de med The Little Five.

Jeg tenkte som så at det er jo ikke hver dag jeg er i Namib-ørkenen, så jeg fikk vel friste lykken på en slik guidet tur for å se The Little Five. Guiden vår kunne gjerne vært i familie med han Krokodille-Steve fra Animal Planet. Han var liten og hjulbeint, og hadde semi-agro gange. Det første han gjorde da han kom ut i ørkenen var selvfølgelig å kaste skoene, før han føk rundt i sanden på jakt etter disse little five dyrene. Det var virkelig en fest å følge med på han engasjement der han travet rundt i sanden.

En del av showet var å få en av disse lizardene vi, eller rettere sagt han, fant i sanden, til å bite seg fast i øret på oss turistene, og der hang den bom fast. Bildebevis følger. Han syntes selvfølgelig også at det var kostelig at jeg ikke slukte slanger, så han drev og skulle gjøre en "bushman" ut av meg - the viking woman, som han valgte å kalle meg.

Den kuleste av disse tingene han drev og fant nede i sanden var en liten lizard (jeg kommer altså ikke på det norske ordet for det....) som var helt gjennomsiktig og full av farger. Den hadde sånne svømmerføtter, og er egentlig noe av det rareste jeg har sett.

Etter at denne guiden vår hadde løpt seg ferdig gjennom sanden, kjørte vi litt rundt i ørkenen før vi vendte nesa hjemover med fire av de små fem i opplevelses-bagasjen.

Ikke dødsgiftig, men ekkel nok til at jeg holdt meg på avstand. Til vår guides store begeistring. 

 

En kamelon kaster i seg en larve eller annet snækkks. Akkurat like lang tunge som de viser på TEVE.



En skapning som er så liten at den ikke synes på denne avstanden, kan skape mye liv i en flokk turister.

Den kuleste av de lille fem.

 

Dyr henger og kulern på øret.



DYYYYYYR!!!

Det er duket for dyrene i Afrika!!!

Vi var altså i Etosha nasjonalpark, hvor det formelig mysser av liv. Større og mindre arter – alle med sine egenskaper. Jeg kan forøvrig nevne, fordi det er mange som spør om det, at jeg tilbragte nyttårsaften midt i denne parken på et sted som het Halali. Det var nok en av de mindre innholdrike nyttårsaftner i mitt liv. Ingen fyrverkeri, og de fleste som var der var en gjengn kjedelige hvite turister som nok skulle tidlig opp på safari dagen etter.  Det begynte å bli temmelig glissent i rekkene allerede klokka ti – elleve.

Da har jeg opplevd det også, men jeg synes ikke det er noe viedere å fortelle om kvelden. Kanskje med unntak av en slags konfransier som med jevne mellomrom kom opp til et stereoanlegg de hadde satt opp for anledningen. Der annonserte han at ”its me again – i am looking at my watch now, and its only a little time to go. I hope you are enjoing – remember, this is the last time you have dinner in 2011.” Søtt nok, men han hadde litt lite reportoar, og slet nok litt med å få med seg crowden.

Nok om det. Det var tross alt DYR Etosha hadde å by på, ikke fest. Jeg har sett mange gøyale dyr. Ingen hadde vondt i maven, eller spiste hostesaft, eller hva de gjør i den der sangen, men de var ivirge på å mate seg på det de fant. Vi så løver og nesehorn, sebraer og en million forskjellige antiloper. En som het dik-dik. Den er pitteliten, og ser helt ut som bambi.

Jeg synes nok allikevel at sjiraffen er aller gøyest. Jeg blir aldri lei av å se på sjiraffer. Jeg kunne studert dem i timesvis der de står og liksomgjemmer seg bak et tre.Eller lunter avgårde med den DRITlange halsen. Ha, den lange halsen. De sover med den lange halsen opp i været, kan jeg fortelle. Det er noe med at de drøvtygger mens de sover. De så lange øyevipper at man kan bli misunnelig av mindre. Tøft mønster har de også. Og det som er aller kulest er hvordan de titter nyskjerrig på deg. Det var en som bøyde seg ned, og studerte oss nøye fra stedet sitt bak et tre. Og da vi var ute og så på noen elefanter som badet, så sto de i bakgrunnen og virket neste fornærmet fordi elefantene fikk mye mer oppmerskomhet enn dem.

Jeg føler meg ganske sikker på at jeg kunne blitt svært god venn med enn sjiraff. Løpt rundt med gardintrapp og holdt den med selskap der oppe. Det er bare det at det er så varmt i Afrika, så jeg hadde nok ikke holdt ut så lenge.
I tillegg til sjiraffene, og løvene, som også er veldig høyt på lista, kommer nok også den pittelille bebielefanten vi så. Mrrrrrrrrrrr – så rar det går an å se ut. Den løp over veien, så snabelen og halen dinglet til alle kanter. Herregud, den hadde lett ikke kontroll på noe. Men så søt, og med masse hår på kroppen. Den badet seg, og blåste i lille trompetsnabelen sin, og koste seg riktig. For de som mangler o-fag fra barneskolen, kan jeg opplyse om at elefanter går drektige i hele 22 måneder, og helst får kun en unge. En ganske så eksklusiv liten sak der altså.

Hallo?? Hvem er du, egentlig?

En hel sjiraff-familie!!!! Jammen fikk jeg bruk for kunnskapene jeg tilegnet meg da jeg skrev særoppgave om sjiraffer i femte klasse på denne turen.



EhhhHRRRRRRRRRRRRRRR!

Hihiiiiiiiiiiiiii - lille!!!! Bare EN uke!!

Vildbest!



 



En av flere antilopearter - Oryx



En rødhud beretter

Jeg befinner meg altså, som tidligere nevnt, på kysten. Som nordmenn flest er jeg ivrig etter å få litt farge når jeg reiser til sydligere strøk. I dag morges bestemte jeg meg derfor for å tilbringe hele dagen på stranden. Hele. Det var kanskje litt vel tungt satset med kun ti i solfaktor på baklomma, og ingen til å smøre det kranglete partiet midt på ryggen hvor det  er så vanskelig å komme til. Konsekvensen er selvfølgelig at jeg nå er rød. Ikke på hele meg, men litt sånn ujevnt fordelt på øret, og litt på ryggen, samt at jeg har et linjallrett skille der bikinien har sitttet foran på overkroppen. Kjempefin ser jeg ut, med andre ord, og rødhuden det refereres til i overskriften er altså meg selv.

Det er generelt blitt en tendens at jeg ikke får være i fred her. Er det ikke det ene, så er det det andre. Jeg har en semi-speisa dame fra Windhoek som driver og sender meg meldinger, og fikk søren ikke ligge i fred på stranda i dag heller. Jeg prøver så godt jeg kan å være hyggelig, og merker at jeg har veldig problemer med å bestemt avvise folk - men jeg må innrømme at jeg begynner å bli litt lei av smalltalk komplett uten innhold.

Jeg lovet flere bilder. Her kommer et lite utvalg jeg fint synes representerer de to siste ukene, hvor mesteparten av tiden var reise med pappa:

Etosha pan. Ørken så langt du kan se. U dont wanna get lost....

Pappa og Andrew, samt mammaen til Andrew - sjefen i crawlen, foran et av husene i en Owambo-crawl, eller craal, som de vel egentlig kaller det.

Oi - javisst...Skal vi bo her???! Resepsjonsområdet i en av de mest luksuriøse lodgene JEG har bodd på i mitt liv...


  <>  Kjøkkenet i en Owambo - craal. Hvem trenger kjøleskap og komfyr når du har fyrstikker? <> 

Struts ute av kontroll:)

 

Jess - kjempetilbud hos begravelsesbyrået. Plukk og betal!

 Jeg kommer på hvorfor jeg ikke er så flink til å laste opp bilder. Det tar helt ekstremt mye tid. Vel - det beste gjenstår fortsatt; alle DYRENE I AFRIKAAAAA:) (utover strutsene, da)

Dagens andre

Da har jeg på forespørsel snurret sammen en meningsmåling. Jeg er enig i at det er gøy. Ingenting som ei litta meningsmåling!

Jeg har dessuten sittet og tittet gjennom tidligere innlegg. Jeg ser at bilder er gøy. Innleggene med bilder er helt klart gøyest. Jeg skal bli flinkere til å legge ut mer bilder.

Det var ikke så varmt idag som jeg trodde. Det begynte til og med NESTEN å regne på et tidspunkt. Nesten. Det regner ikke så ofte i ørkner. Jeg tenkte jeg skulle handle litt på det fine kjøpesenteret de har her. Synd for meg at de stengte rundt to da jeg var der halv to. Jeg trodde i alle fall de var oppe til tre, eller kanskje fem. Da har jeg lært det. Du ække hjemme, hvor Oslo City er oppe til ti. Og i jula til tolv. Det var galskap da. Lite ikke kjipt å være ferdig på jobb halv ett på natta når du jobber i en vanlig butikk, liksom. Jula er ubønnhørlig over, så nå er det vel tilbake til det normale.

Jeg kan forøvrig nevne at jeg ikke syntes det var en flekk kjipt å fly på julaften. Det var nesten ingen mennesker, og vi fikk god mat. For min del tror jeg julefeiring - altså feiring den 24. desember fra nå av er blitt en saga blott. Jeg vil ikke ha noe mer av det. Jeg er veldig fornøyd med å gjøre andre ting. Andre burde prøve det - men jeg skal selvsagt ikke tvinge det på noen.

I morgen reiser jeg til havet. Til Swakopmund. Det skal bli bra med litt sand mellom tærne og oppi sandalen.

Griser og Owamboland

Her har kommet flere kommentarer - det liker jeg! Ja, takk - mere kommentarer. Skriv dog gjerne hvem som snakker - jeg er evig spent på hvem som gir meg gode råd for 2012, og mener at jeg går I Afrikas stier. Vedkommende påpeker at jeg er både naiv og fordomsfull, og det skal jeg innrømme at det ikke er fritt for. Alle har sine sider.

På tross av fordommer og naivitet setter jeg nå snart ut på egenhånd etter å ha diltet etter pappa i vel to uker. Vi har vært på lang tur. På tross av at det bare var en uke, kjentes det veldig lenge. Vi har sett og opplevd mye. Akkurat nå er det allikevel en hendelse som inntraff på vei hjem som sitter aller best igjen. Kanskje fordi den er nærmest i tid, men kanskje også fordi jeg ble så forferdet.

Det var da en liten gruppe svarte griser skulle krysse veien på vei hjemover. Pappa utbrøt: "Oi, se på de", men hadde såvidt rukket å si det, før den ene grisen hardt og brutalt ble påkjørt av en bil som kom i motsatt kjørefelt. Herregud - det var helt forjævlig. Jeg så den ble rullet rundt mange ganger under bilen, nærmest kastet opp og ned. Da vi kjørte forbi lå den og kavet i dødskramper. Jeg har visst aldri sett et dyr bli påkjørt sånn, for det gjorde helt forferdelig inntrykk. Stakkars lille grisen!

Utover dette har vi tilbakelagt mange mil, og vi kjørte helt nord, til det de her  kaller Owambo-land. Der bor hovedsakelig en av de største folkegruppene, som da ikke overraksende kaller seg owamboer. De bor opprinnelig i det de kaller for crawler, som er flere stråhytter som er gjerdet inn sammen. Vi besøkte en slik, og her bodde moren til en bekjent av pappa. Hun var en festlig, og svært hardbarket dame, som bar preg av at hun hadde bodd så og si utendørs i sola hele sitt liv. Hun stilte villig opp på fotografering, og syntes tydelig det var stas med besøk så langveis fra, selv om hun høyst sannsynlig ikke er i nærheten av å vite hvor langt unna vi egentlig bor. Hun syntes tross alt det å reise fra Windhoek var uendelig langt, så vi nevnte ikke engang at vi før det hadde flydd i mer en 20 timer for å komme oss til Namibia.

Mer rapport av tur kommer - nå må jeg ut og lufte meg litt i Afrikas varme sol. Her er nesten 40 grader.

Grensesniking, og spennende konkurranse attåt!!!

Jeg er kommet til Afrika. Her har jeg aldri vært før. Jeg trodde at i Afrika var det kun veldig tynne mennesker som bodde i stråhytter overalt.

Neida. Jeg trodde selvfølgelig ikke det. Jeg gjør meg nå ekstra dum for morsomhetens skyld. Sykt morsomt, i grunnen. Okei - jeg innrømmer at jeg kanskje tror det er sånn i Somalia. Men ikke i HELE Afrika, som jo tross alt er et helt kontinent, og ikke bare et land. Jeg skal ikke til Somalia denne gangen, så det blir med spekuleringen rundt det.

Det har rukket å skje litt av hvert. I Sør-Afrika fikk jeg meg en ny venn. Han jobber med å selge antikke souvenirer på et marked i Cape Town. Jeg tror han trodde vi ble bestevenner. Han fikk nummeret mitt, og vi så på Boxing-day kamp sammen. Litt dumt, egentlig, for nå kan jeg aldri gå på det markedet igjen, og jeg vet ikke om jeg kan bo på det hostellet jeg bodde, fordi det er rett ved siden av. Jeg så nok noe annerledes på det vennskapet enn han gjorde.

Etter å ha sagt hadet til ham, tok jeg bussen til Windhoek, Namibia. Det tok lang tid. Det som tok aller mest tid var å komme seg over grensen. Da vi skulle UT av Sør-Afrika opplevde jeg at mitt hellige norske pass, som vanligvis blir mer enn godkjent de fleste steder, plutselig hadde fått et ankomststempel som de på grenseovergangen ikke kjente. Dermed var jeg den siste som kom meg på bussen igjen, etter at de hadde sjekket at stempelet var gyldig i Johannesburg. Det var selvfølgelig fristende å påpeke at det kanskje er essensielt at alle grenseoverganger kjenner til hvilke stempler som er i omløp, men ble enig med meg selv om at det var best å la være.

KONKURRANSE:

HUNDRE SPENN TIL DEN SOM UTTALER NAVNET RIKTIG PÅ FØRSTE FORSØK!!! NEI, VENT, TUSEN!!!

Videre var det tidens kø da vi skulle stemples INN i Namibia. Det svirret en stund rykter om at vi måtte vente til fire-fem om morgenen før vi kunne fortsette. Vi ankom klokka ni på kvelden. Etterhvert ble det litt fortgang i prosessen, og køen beveget seg noe. Plutselig kom det en eldre mann som var med bussen, som jeg hadde slått av en kort samtale med da vi ventet, og mente han kunne fikse denne stemplingen i en fei - han var allerdene stemplet inn og ferdig.

Jeg fulgte etter ham i god tro. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si da han rett og slett snek meg inn foran hele køen. Stemningen ble ikke spesielt god blant andre som hadde ventet i fem timer med å få stemplet passet - men denne eldre mannen var blid som ei sol, og syntes bare det var " a pleasure" å hjelpe meg. Jeg flyktet bort til bussen og holdt en lav profil resten av turen. De andre måtte tross alt også vente et godt stykke tid, og var nok heller ikke så fornøyde med vår lille snike-manøver.

Dette var i fjor. Nytt år, nye muligheter. Jeg lover å ikke snike i pass-stemplingkø i 2012!!!!