Jeg prøver å være så flink og miljøbevisst jeg klarer. Jeg innstiftet livsvarig medlemsakp i Blekkulfklubben for noen år tilbake, og oppretett sporenstreks miljøstasjon i Wilsesgate da jeg flytett inn der i februar. Jeg mener oppriktg talt at man ikke skal kaste mat, og mener generelt at folk er alt for hysteriske hva datostempling og holdbarhet på mat angår. I tillegg søker jeg lysbrytere for avslåing i stor skala, og har knapt hatt ovnen på inne på rommet mitt i hele vinter. Ingen skal si at jeg ikke er mitt strømforbruk bevisst. Jeg ser dessuten for meg et bilde av fisker med buken opp fra et eller annet tjern - et foto som har limt seg fast på netthinnen fra en bisarr naturfagbok jeg brukte til å pugge til en prøve rundt årstusenskiftet - nesten hver gang jeg setter på en vaskemaskin. Fiskene skulle angivelig være forgiftet av vaskemiddel som var lekket ut i vannet der de bodde.
Min iver etter å være miljøvennlig bunner i flere ting. Jeg er av den oppfatning at det er hensiktsmessig å leve etter føre-var prinsippet, i alle fall i miljø-øyemed. Det ville jo være tett driti ut om det viste seg at det nå faktisk er slik at global oppvarming er menneskeskapt. Nå argumenterte jeg omtrent så godt som en hvilkesomhelst gjennomsnittlig FrP-politiker.
Jeg inneforstått med at min innsats utgjør dråper i havet. I bunn og grunn handler det nok om at det gir meg en god følelse. Jeg skal selvfølgelig gni meg i hendene når alle oljeressurser er oppbrukt og jeg sitter på en kjempehaug med tom plastembalasje som plutselig får en vanvittig markedsverdi fordi man ikke lenger har oljeressurser til å mekke mer plastemballasje. Som jeg sikkert har vært inne på tidligere, så er jeg også dritt lei av at folk maser om strømprisene, uten å bruke en kilojule med energi for å ta sitt egets strømforbruk næmere i øyesyn. Det er mulig jeg er mye farget av mitt opphold i Chile, der man godtok at bare ett eller to rom i huset var oppvarmet, og ingen lot lyset stå på på badet med mindre noen oppholdt seg der. Uansett hva det kommer av, kan jeg i alle fall selv slå i bordet med at jeg er oppmerksom på mitt eget strømforbruk. Jeg levde lykkelig med det, en stund.
Men så viste det hele seg ikke å være så enkelt allikavæl. Stadig opplever jeg at jeg tilegner meg ny kunnskap som gjør livet som fanatisk kildesorterer og hobbymiljøverner vanskelig. Da jeg jobbet som pizzasjåfør hos Peppes tenkte jeg alltid at det var lurt å skru av motoren på bilen, før noen kunne opplyse om at det forurenser MINST like mye når du skrur motoren på, som det bilen slipper ut når den står på tomgang. WHATTEF..=??#/ Okei, da måtte jeg jo pent slutte med det, skulle jeg kunne forsvare mitt miljøstandpunkt.
Videre har jeg alltid omhyggelig skylt skitne tallerkner før jeg setter dem inn i oppvaskemaskinen, og levd i den tro at det var bra, både for miljøet og for maskinen. Men da er det plutselig slik at det tapper så mye varmt vann, at det å skylle av matrester nesten er som er miljøforbrytelse å regne. Dette er så innarbeidet i meg, at jeg noen ganger blir stående litt rådløs med tallerkenen i hånda, og ikke klarer å bestemme meg for om jeg skal skylle eller ikke skylle.
Men den største skuffelsen gikk jeg nok på i helgen under Earth Hour (som jeg naturligvis deltok på med stor iver. Jeg overvåket naboene, og fikk bekreftet at selv ikke under Earht Hour er folk interessert i å spare noen stakkarlige watt med strøm.) Da ble jeg opplyst om at dette med å skru av lyset når man går ut av et rom også er fånyttes. Det trekker nemlig like mye energi å skru lyset på, som å bare la det stå. Dermed skal man bare la lyset være på i rom man går mye inn og ut av.
Fortsetter det slik, kommer jeg etterhvert til å bruke hele min fritid på å foreta vurderinger på hva som er miljømessig best i enhver situasjon. Av gammel vane går jeg alltid bort til bryteren for å slå lyset av, men nå må jeg altså ta meg selv i det, og foreta en vurdering på hvorvidt det er påtrengt å sku av løyset. Hvem vet - kanskje skal jeg inn i dette rommet om kort tid?
Jeg tror jeg skal saksøke staten for dårlig informasjon rundt miljøbevissthet, og søke erstattning for tapt fritid. Hvorfor er det ikke satt sammen en utredningskommisjon som kan utarbeide en skikkelig informasjonsbrosjyre? Staten kan alltid klandres. For strømpriser, og tapt fritid. Hurra for det.
Jeg håper alle setter av tid til å se denne viktige videoen, med klar melding:
torsdag 31. mars 2011
fredag 25. mars 2011
Sidestatistikk og sinne
Jeg må snart skrive noe nytt. Jeg gjør det nå. Vi har alt vært inne på at jeg er rævva på å oppdatere - det temaet får dermed ligge.
Min gode venn Håkon, som jeg i grunnen ble kjent med for ikke så alt for lenge siden, men allikevel har rukket å bli en god venn, viste meg et konge opplegg her om dagen. På siden av bloggen, i et eget felt på høyre side har jeg nå fått opp en graf som viser aktiviteten på siden. Jeg var langt over gjennomsnittlig fornøyd med over 3000 treff på min særdelses ovale blogg. Videre ser jeg at jeg fort kan bli hekta på å følge med på om det nummeret stiger, at det nærmest kan bli en besettelse. Som vi ser - det bør ikke stå på motivasjonen - allikvel svikter jeg altså på leveringsfronten, slik jeg selv ser det.
Jeg tror mye av grunnen, nesten hele grunnen faktisk, er at jdet er problematisk å leve livet mitt om dagen. Det er selvfølgelig mangelen på tid jeg sikter til, selv om det ved første øyekast kunne se selvmordsdystert ut.. Jeg rekker aldri å sove nok. Aldri. Derfor er jeg alltid trøtt på denne praksisplassjobben jeg fortsatt er i. Videre blir jeg helt ør av å sitte ved pcen hele dagen. Et resultat av dette er at jeg gjør så mye som overhodet mulig for å styre unna pc-bruk når jeg ikke er på praksisjobb - ergo lite blogg-fokus. Videre har jeg en tendens til å bli fanget opp av fjernsynets magiske kraft, og dermed blir klokken kjapt både elleve og tolv før jeg hyller meg inn i dynens myke svøpe. Det kan høres pompøst ut, og det er det. Soving er blitt mye viktgere for meg etter at jeg tvinges til å stå opp klokken halv syv hver morgen. Det skal dog sies at jeg, overraskende nok for meg selv, og muligens andre, slumrer som en lausbikkje, og i praksis er jeg stort sett aldri ute av senga før sju. Jeg har alltid vært overbevist om at jeg kunne anse meg selv som en slags AB-modell. En AB-modell liker ikke å stå opp om morgenen, men gjør det allikevel, uten problemer.
Nok om det. Poenget er at ingenting er blitt så hellig som det å sove lenge en stakkars lørdag og søndagsmorgen. Jeg legger meg fredag, og fryder meg.
På grunnlag av dette trekker jeg følgende konklusjon: jeg overraskes ikke over at folk blir deprimerte dersom de har det sånn. Hva skjer med "glede seg til helg"-pakka? En evig endeløs venting på disse to stakkarslige dagene som tilsammen utgjør det vi mennesker kaller helg, men som for dyr er en hvilken som helst vanlig dag. Det er på tide å banke på med en sinnsyk klisje: JEG TROR IKKE MAN SKAL GLEMME AT HVER ENKELT DAG ER DET LIVET VI LEVER, OG SOM VI ALLE ER SÅ FORBANNET OPPTATTE AV. Jeg råtner på rot av pakka med å glede seg til helg. Jeg føler meg kallet til å sørge for at verden skal endre sitt syn på mandagene. I min utopiske verden våker alle opp, og roper henrykt: - KOOOONGe, det er mandag!
Det kan fort bli et livslangt prosjekt. Pakka virker for innarbeidet. Jeg tror jeg begynner med å slå fast en ting som har gått grundig opp for meg de siste to månedene: jeg er ikke moden for noen kontorjobb, der jeg må stille på arbeid klokken åtte om morgenen og bli der til kolkken er fire. Samme prosedyre. Ikke har jeg noe særlig å bira med i lunsjen heller. det går fryktelig mye i innkjøp av ny bil, graviditet (...) og barnas fritidsinteresser. Jeg har type null å bidra med. Når det snakkes om føding er jeg hypp på å bytte bord, men føler at det ikke er helt sosialt akseptert. Så jeg blir heller sittende, med knekkebrødet i halsen.
Det er mulig jeg virker sint denne gangen. Men jeg er ikke det. Jeg bare tydeliggjør. Det må man når man jobber i lokalavis.
Jeg kom på at jeg har lovet bilder. Slepphendt. her kommer det noen:
Min gode venn Håkon, som jeg i grunnen ble kjent med for ikke så alt for lenge siden, men allikevel har rukket å bli en god venn, viste meg et konge opplegg her om dagen. På siden av bloggen, i et eget felt på høyre side har jeg nå fått opp en graf som viser aktiviteten på siden. Jeg var langt over gjennomsnittlig fornøyd med over 3000 treff på min særdelses ovale blogg. Videre ser jeg at jeg fort kan bli hekta på å følge med på om det nummeret stiger, at det nærmest kan bli en besettelse. Som vi ser - det bør ikke stå på motivasjonen - allikvel svikter jeg altså på leveringsfronten, slik jeg selv ser det.
Jeg tror mye av grunnen, nesten hele grunnen faktisk, er at jdet er problematisk å leve livet mitt om dagen. Det er selvfølgelig mangelen på tid jeg sikter til, selv om det ved første øyekast kunne se selvmordsdystert ut.. Jeg rekker aldri å sove nok. Aldri. Derfor er jeg alltid trøtt på denne praksisplassjobben jeg fortsatt er i. Videre blir jeg helt ør av å sitte ved pcen hele dagen. Et resultat av dette er at jeg gjør så mye som overhodet mulig for å styre unna pc-bruk når jeg ikke er på praksisjobb - ergo lite blogg-fokus. Videre har jeg en tendens til å bli fanget opp av fjernsynets magiske kraft, og dermed blir klokken kjapt både elleve og tolv før jeg hyller meg inn i dynens myke svøpe. Det kan høres pompøst ut, og det er det. Soving er blitt mye viktgere for meg etter at jeg tvinges til å stå opp klokken halv syv hver morgen. Det skal dog sies at jeg, overraskende nok for meg selv, og muligens andre, slumrer som en lausbikkje, og i praksis er jeg stort sett aldri ute av senga før sju. Jeg har alltid vært overbevist om at jeg kunne anse meg selv som en slags AB-modell. En AB-modell liker ikke å stå opp om morgenen, men gjør det allikevel, uten problemer.
Nok om det. Poenget er at ingenting er blitt så hellig som det å sove lenge en stakkars lørdag og søndagsmorgen. Jeg legger meg fredag, og fryder meg.
På grunnlag av dette trekker jeg følgende konklusjon: jeg overraskes ikke over at folk blir deprimerte dersom de har det sånn. Hva skjer med "glede seg til helg"-pakka? En evig endeløs venting på disse to stakkarslige dagene som tilsammen utgjør det vi mennesker kaller helg, men som for dyr er en hvilken som helst vanlig dag. Det er på tide å banke på med en sinnsyk klisje: JEG TROR IKKE MAN SKAL GLEMME AT HVER ENKELT DAG ER DET LIVET VI LEVER, OG SOM VI ALLE ER SÅ FORBANNET OPPTATTE AV. Jeg råtner på rot av pakka med å glede seg til helg. Jeg føler meg kallet til å sørge for at verden skal endre sitt syn på mandagene. I min utopiske verden våker alle opp, og roper henrykt: - KOOOONGe, det er mandag!
Det kan fort bli et livslangt prosjekt. Pakka virker for innarbeidet. Jeg tror jeg begynner med å slå fast en ting som har gått grundig opp for meg de siste to månedene: jeg er ikke moden for noen kontorjobb, der jeg må stille på arbeid klokken åtte om morgenen og bli der til kolkken er fire. Samme prosedyre. Ikke har jeg noe særlig å bira med i lunsjen heller. det går fryktelig mye i innkjøp av ny bil, graviditet (...) og barnas fritidsinteresser. Jeg har type null å bidra med. Når det snakkes om føding er jeg hypp på å bytte bord, men føler at det ikke er helt sosialt akseptert. Så jeg blir heller sittende, med knekkebrødet i halsen.
Det er mulig jeg virker sint denne gangen. Men jeg er ikke det. Jeg bare tydeliggjør. Det må man når man jobber i lokalavis.
Jeg kom på at jeg har lovet bilder. Slepphendt. her kommer det noen:
 |
| På gangbroene i Foz do Iguazu er det FORBUDT Å STREKKE SEG PÅ REKKVERKET |
 |
| AAARGHH - det var det selvfølgelig en turist som ikke greide å dy seg...og strakk beinet sitt på gangbroen. |
 |
| Tilbakei Norge. Kebabsjappa på hjørnet hadde trøbbel med kortmaskinen. Heldigvis var det bare midlertid. Det har de jo understreket to ganger. Jeg holdt dessuten på å klikke og lage nummer, før jeg så at dette faktisk medførte riktighet - det forteller nemlig lappen som er stiftet på i høyre hjørne. |
onsdag 9. mars 2011
Bitterhet rundt bestjeling og uteblitt VM-deltagelse
Jeg hadde skaffet sovepose. Liggeunderlag. Vedsekk. Pølsepinne til å steke grillpølse på bål. Jonatan og jeg hadde satt oss ned og laget en eminent spilleliste der ingen var glemt - Kjetil Stokkan, Ole Ivars, OL- floka, Daddy Yankee. Alle var med. Jeg hadde til og med skaffet eget VM-gear i form av frivilligdress fra Lillehammer OL. eg vet den hadde gjort suksess. Ingen skal si at jeg ikke stilte forberedt. Jeg rakk i alle fall å glede meg.
http://www.youtube.com/watch?v=jOtx0msoEOQ
La oss hoppe litt tilbake i tid. Ganske rett etter at jeg kom hjem fra Chile ble jeg frastjålet en ganske kul og temmelig dyr jakke. Følelsen av det, og følelsen av å gå glipp av å overnatte i skogen under århundrets, kanskje til og med årtusenets folkefest, er sammenlignbar. Man må bite bitterheten i seg.
Jeg hadde hengt jakka fra meg på et stativ, dog uten tilsyn av en vakt. Jeg tenkte som så at når det har gått bra i Sør-Amerika i syv måender, skal det naturligvis ikke være noe problem å gjøre dette i det velstående landet Norge. Her hvor vi opererer med minstelønnsordninger, arbeidsledighetstrygd og stipendordninger for studenter. Ingen skal behøve å sulte. Eller fryse. Jeg tok feil.
Det bitreste var nok at jakka gikk ut av døra rett foran trynet på meg. "Åh, hun har lik jakke som meg" tenkte jeg bare i det jeg så ei jente forsvinne ut døra i ei jakke som var påfallende lik min. I ettertid viste det seg at den ikke var lik. Det var min..... Jeg kunne tenkt meg å klippe av håret hennes i store tjafser med en skikkelig sløv saks. Saksen kunne gjerne vært dyppet i noe kliss. Sånn knekk, for eksempel, for å lage et skikkelig klisse-helvete. Etterpå skulle jeg gjerne vokse vekk øyenbrynene hennes, slik at det tok virkelig lang tid før de vokste ut igjen. Drittkjerring.
Da jeg oppdaget hva som hadde skjedd, svelget jeg tappert, og prøvde å overbevise meg selv om at jeg følte meg priveligert som i det hele tatt hadde penger til å kjøpe meg en så dyr jakke. Et desperat forsøk på å ikke virke kvelende materialitisk, selvfølgelig. Det var i og for seg ikke en ren løgn, men jeg savner fortsatt den jakka. Over en måned etter at den er forsvunnet. Det irriterer meg at den ikke henger i gangen og at jeg kan ta den på meg når et er kaldt. Jeg fikk igjen penger på forsikringen, men den er så ekkelt mager den trøsten. Jeg vil ikek ha penger. Jeg vil ha den jakka!
Det at jeg gikk glipp av den nå mye omtalte folkefesten i Kollen blir på mange måter lik. Man kan si at det kommer flere mesterskap. Det kommer en Kollensøndag. Det kommer mange andre helger hvor man skal gjøre mye annet gøy. Det er i og for seg riktig det - men det er ikke den siste helgen i ski-VM arrangert i Kollen, der alt var duket for en knallfest. Selv om jeg ikke liker å inrømme det, kommer det nok til å irritere meg ganske lenge. Hvertfall med tanke på at jeg har en nesten ubrukt OL-dress hengende i skapet. En OL-dress jeg så på som erstatning for den jakka som ble borte. En OL-dress som nå må vente lenge på den oppmerksomheten den fortjener. Været ute tilsier ikke at den egener seg til bruk de kommende ukene.
Avslutningsvis: jeg bekrefter at jeg nok en gang bruker tiden jeg er i Budstikka til å skrive i min egen blogg.
Jeg har også vurdert å bruke et helt innlegge på skrivefeil. Jeg tror bare at jeg fastslår først som sist: jeg er opptatt av norsk rettskriving - men det betyr ikke at jeg er utenommenneskelig på det området. Jeg skriver feil, og jeg gjør det stadig vekk. Det har begynt å gå sport i å tyne meg for skirvefeil på bloggen. Si at det er dritmange, når det er sånn fem stykker. Denslags plager nattesøvnen min. Jeg synes ikke fem skrivefeil et flere tusen tegns innlegg kvalifiserer til MANGE - men det er jeg villig til å diskutere. Jeg ber om at min nattesøvn ikke forstyrres mer av krasst, annledning, nyskjerrig og kjern. Jeg lærer av mine feil. Takk.
http://www.youtube.com/watch?v=jOtx0msoEOQ
La oss hoppe litt tilbake i tid. Ganske rett etter at jeg kom hjem fra Chile ble jeg frastjålet en ganske kul og temmelig dyr jakke. Følelsen av det, og følelsen av å gå glipp av å overnatte i skogen under århundrets, kanskje til og med årtusenets folkefest, er sammenlignbar. Man må bite bitterheten i seg.
Jeg hadde hengt jakka fra meg på et stativ, dog uten tilsyn av en vakt. Jeg tenkte som så at når det har gått bra i Sør-Amerika i syv måender, skal det naturligvis ikke være noe problem å gjøre dette i det velstående landet Norge. Her hvor vi opererer med minstelønnsordninger, arbeidsledighetstrygd og stipendordninger for studenter. Ingen skal behøve å sulte. Eller fryse. Jeg tok feil.
Det bitreste var nok at jakka gikk ut av døra rett foran trynet på meg. "Åh, hun har lik jakke som meg" tenkte jeg bare i det jeg så ei jente forsvinne ut døra i ei jakke som var påfallende lik min. I ettertid viste det seg at den ikke var lik. Det var min..... Jeg kunne tenkt meg å klippe av håret hennes i store tjafser med en skikkelig sløv saks. Saksen kunne gjerne vært dyppet i noe kliss. Sånn knekk, for eksempel, for å lage et skikkelig klisse-helvete. Etterpå skulle jeg gjerne vokse vekk øyenbrynene hennes, slik at det tok virkelig lang tid før de vokste ut igjen. Drittkjerring.
Da jeg oppdaget hva som hadde skjedd, svelget jeg tappert, og prøvde å overbevise meg selv om at jeg følte meg priveligert som i det hele tatt hadde penger til å kjøpe meg en så dyr jakke. Et desperat forsøk på å ikke virke kvelende materialitisk, selvfølgelig. Det var i og for seg ikke en ren løgn, men jeg savner fortsatt den jakka. Over en måned etter at den er forsvunnet. Det irriterer meg at den ikke henger i gangen og at jeg kan ta den på meg når et er kaldt. Jeg fikk igjen penger på forsikringen, men den er så ekkelt mager den trøsten. Jeg vil ikek ha penger. Jeg vil ha den jakka!
Det at jeg gikk glipp av den nå mye omtalte folkefesten i Kollen blir på mange måter lik. Man kan si at det kommer flere mesterskap. Det kommer en Kollensøndag. Det kommer mange andre helger hvor man skal gjøre mye annet gøy. Det er i og for seg riktig det - men det er ikke den siste helgen i ski-VM arrangert i Kollen, der alt var duket for en knallfest. Selv om jeg ikke liker å inrømme det, kommer det nok til å irritere meg ganske lenge. Hvertfall med tanke på at jeg har en nesten ubrukt OL-dress hengende i skapet. En OL-dress jeg så på som erstatning for den jakka som ble borte. En OL-dress som nå må vente lenge på den oppmerksomheten den fortjener. Været ute tilsier ikke at den egener seg til bruk de kommende ukene.
Avslutningsvis: jeg bekrefter at jeg nok en gang bruker tiden jeg er i Budstikka til å skrive i min egen blogg.
Jeg har også vurdert å bruke et helt innlegge på skrivefeil. Jeg tror bare at jeg fastslår først som sist: jeg er opptatt av norsk rettskriving - men det betyr ikke at jeg er utenommenneskelig på det området. Jeg skriver feil, og jeg gjør det stadig vekk. Det har begynt å gå sport i å tyne meg for skirvefeil på bloggen. Si at det er dritmange, når det er sånn fem stykker. Denslags plager nattesøvnen min. Jeg synes ikke fem skrivefeil et flere tusen tegns innlegg kvalifiserer til MANGE - men det er jeg villig til å diskutere. Jeg ber om at min nattesøvn ikke forstyrres mer av krasst, annledning, nyskjerrig og kjern. Jeg lærer av mine feil. Takk.
tirsdag 15. februar 2011
OL-dresser og livet generelt
I dag var det tungt å stå opp. Jeg holdt nesten på å sovne igjen, til tross for at Elvis - selveste kongen der altså - spilte på diskoen, og klokken tikket nærmere og nærmere halv åtte, tidspunktet jeg ideelt sett skal stå utenfor og vente på å bli plukket opp for å reise ut til Billingstadsletta. Jeg er ikke noe utpreget b-menneske, men halv syv en morgen det er mange blå ute, er for tidlig. Det gjorde vondt.
Enda mer vondt gjorde det da jeg kom på jobben. (Okei, jeg kaller det jobben, men det er strengt tatt ikke det. Det er en praksisplass.) I går skrev jeg en sak om fiskedød på Dælivann. Jeg gikk inn på saken for å se åssen det lå an. Det var flere som hadde lest saken, blant annet T.B. T.B hadde krast kommentert at kanskje forfatteren av teksten skulle tatt seg et norsk grunnkurs.
..... !!!!!
Jeg hadde ved en anledning skrevet "på Dælivann" - T.B mente at fisk levde i og ikke på vann. Jeg mener å kunne forsvare min bruk av "på" og ikke "i" i den sammenhengen, men det andre tilfellet T.B hadde kritisert meg for, var noe verre. Jeg hadde konsekvent skrevet tjern med kj - kjern...Jeg måtte ta en runde med meg selv. Det var veldig fristende å gå inn å motkommentere. Poengtere at man kanskje ikke trenger et GRUNNkurs, da det fremgår av ordet at man på et grunnkurs lærer grunnleggende ting - en, ei og ett og slikt. Det føler jeg at jeg kan. Videre kan jeg ikke, under noen omstendighet, huske sist jeg skrev, eller for så vidt sa ordet tjern, og det er nok høyst sannsynlig derfor jeg skrev det så feil. Men det hjelper ikke. Oss ble enige om å ikke kommentere. Jeg ser ingen vits i å bruke energi på slikt, på tross av at jeg syntes det var knusende nedverdigende.Jeg skriver nok aldri mer, noen gang, noen sinne, tjern feil igjen.
Deretter ble jeg sittende arbeidsløs. Jeg gikk for å høre om det var noe jeg kunne henge fingrene i. Jeg fikk spille kabal, om jeg var interessert. Jeg er ikke så interessert i det. Jeg vil heller skrive om fiskedød. Eller gjøre hvasomhelst annet, egentlig. Det er dumt å tenke på at jeg maste meg opp klokka sju i dag morges, for å gjøre ingenting. Eller bare for å bli konfrontert med at norsken min er dårlig, om ikke annet. På en annen side - i dag får jeg overlevert min flotte OL-dress fra de olympsike leker på Lillehammer 1994.
Det er helt sykt at det alt er så lenge siden. Jeg sier det hele tiden, og jeg veit det er en klisje, men faen. Vi hadde to ukers vinterferie, skrev OL-dagbok og kledde oss ut som Kristin og Håkon. Samlet på pins. Jeg har hørt at pinsen fikk sin renessanse på grunn av OL. Det er nok å betrakte som som OL på Lillehammers mørke side. Jeg har aldri skjønt greia med pins. Jeg har aldri skjønt greia med souvenirer sånn generelt sett. Det samler støv, og skaper bare dårlig stemning. Da jeg var i Chile prøvde jeg å ymte frempå om det til Marcela i det hun var i ferd med å kjøpe en helt forferdelig, støvsamlende effekt som virkelig ikke tjente noe annet fomål enn å samle støv. Hun fatta ikke pakka.
OL-dresser skaper ikke dårlig stemning. Min dress kommer i ettermiddag. Etter klokken to. Jeg gleder meg. Jeg skal gå med den hele tiden. Eller i alle fall hele tiden når det passer seg. Passende anledninger er ski-VM og påskeferie. Det blir perfekt. Min eneste redsel er at dressen jeg har kjøpt er for trang. Det er et klassisk problem, at buskene blir for trange i livet. På en annen side, det er jo jakka som er viktig, og den føler jeg meg ganske sikker på at skal passe. Det er jo ingen som egentlig la merke til at kongen hadde matchende bukse da han iførte seg frivilligdrakta i 94?OL-dressen gjorde det verd å stå opp denne morgenenen.
Ved siden av OL-dresser og tjern, er det noen andre ting som har preget livet mitt i det siste.
Det ene er POTENSIELT. Hva skjedde med potensielt? Det ordet har fått sin renessanse i 2011, slik pins fikk sin renessanse i 1994. Alle går rundt og maser om at ting er potensielt sånn og potensielt slik. Potensielt er i og for seg et potensielt godt ord, men ikke når det brukes potensielt tre ganger i en poteniselt enkel og grei setning. Og var det slik at man oppdaget at det ordet eksisterte sånn rundt den 31 desember 2010, og at man følte at ordet poteniselt ikke hadde fått ut potensialet i seg rett og slett fordi det ikke var blitt nok brukt? Det skal blir spennende å følge utviklingen. Den er potensielt god tor jeg. Haha - jeg elsker hvordan ord blir seendes rare ut når man skriver det mange ganger. Potensielt fremstår for meg nå som et vanvittig ord.
Det andre er Linni Meister. Det kan muligens høres rart ut. Okei-hun har muligens ikke preget livet mitt. Men jeg har gjort meg noen tanker om henne. Jeg gikk hjem en dag, og stoppet foran en reklameplakat. Plakaten informerte om at man nå kunne se programmet firestjerners middag på teve. Plakaten var full av kjendisnavn, også hadde man kjørt frem fire kjendiser - en fyr jeg aldri hadde hørt om, Unni Lindell, Ole Lukkeøye - altså han der boksefyren, og Linni Meister. Jeg har tre ting å si om den plakaten.
For det første trodde jeg det programmet hadde gått ut på dato for lengst. Jeg har sett på det ved et par anledninger, og det er altså ikke RASENDE underholdende - det hadde holdt med de sesonegne de alt har mekka, synes jeg.
Videre kan jeg ikke se at noen av de kjendisene man hadde valgt å kjøre frem i promoteringen har så stor underholdningsverdi. At man har valgt disse kan jo nettopp ha å gjøre med at man spinner videre på et egentlig oppbrukt konsept, og at det var disse som nå var tilgjengelige.
Til sist - jeg ved det er veldig klassisk å gå løs på puppemodeller og si at de er dumme i hodet og sånn. Det er meg knusende likgyldig. Jeg synes Linni Meister virker som hun er dum i hodet. Jeg så henne som gjest i et program en gang. Hun hadde ordsortemang på omlag tretti ord, og hun mente ingenting om noe. Det var helt fasinerende å se hvor lite hun bidro. Jeg følte med andre ord at plakaten oppfordret meg til IKKE å se på firestjernes middag, for her var det jo duket for kjedelighet fra ende til anenn - feilstlått markedsføring tror jeg man ville kalt det i bisnisskretser.
Jeg fryder meg imidlertid over at man har fått igjen "Fangene på fortet" på TV3, selv om jeg høyst sannsynlig aldri kommer til å se på det. Jeg er fra i dag av travelt opptatt med å trave rundt i skogen i mi nye OL-dress.
Enda mer vondt gjorde det da jeg kom på jobben. (Okei, jeg kaller det jobben, men det er strengt tatt ikke det. Det er en praksisplass.) I går skrev jeg en sak om fiskedød på Dælivann. Jeg gikk inn på saken for å se åssen det lå an. Det var flere som hadde lest saken, blant annet T.B. T.B hadde krast kommentert at kanskje forfatteren av teksten skulle tatt seg et norsk grunnkurs.
..... !!!!!
Jeg hadde ved en anledning skrevet "på Dælivann" - T.B mente at fisk levde i og ikke på vann. Jeg mener å kunne forsvare min bruk av "på" og ikke "i" i den sammenhengen, men det andre tilfellet T.B hadde kritisert meg for, var noe verre. Jeg hadde konsekvent skrevet tjern med kj - kjern...Jeg måtte ta en runde med meg selv. Det var veldig fristende å gå inn å motkommentere. Poengtere at man kanskje ikke trenger et GRUNNkurs, da det fremgår av ordet at man på et grunnkurs lærer grunnleggende ting - en, ei og ett og slikt. Det føler jeg at jeg kan. Videre kan jeg ikke, under noen omstendighet, huske sist jeg skrev, eller for så vidt sa ordet tjern, og det er nok høyst sannsynlig derfor jeg skrev det så feil. Men det hjelper ikke. Oss ble enige om å ikke kommentere. Jeg ser ingen vits i å bruke energi på slikt, på tross av at jeg syntes det var knusende nedverdigende.Jeg skriver nok aldri mer, noen gang, noen sinne, tjern feil igjen.
Deretter ble jeg sittende arbeidsløs. Jeg gikk for å høre om det var noe jeg kunne henge fingrene i. Jeg fikk spille kabal, om jeg var interessert. Jeg er ikke så interessert i det. Jeg vil heller skrive om fiskedød. Eller gjøre hvasomhelst annet, egentlig. Det er dumt å tenke på at jeg maste meg opp klokka sju i dag morges, for å gjøre ingenting. Eller bare for å bli konfrontert med at norsken min er dårlig, om ikke annet. På en annen side - i dag får jeg overlevert min flotte OL-dress fra de olympsike leker på Lillehammer 1994.
Det er helt sykt at det alt er så lenge siden. Jeg sier det hele tiden, og jeg veit det er en klisje, men faen. Vi hadde to ukers vinterferie, skrev OL-dagbok og kledde oss ut som Kristin og Håkon. Samlet på pins. Jeg har hørt at pinsen fikk sin renessanse på grunn av OL. Det er nok å betrakte som som OL på Lillehammers mørke side. Jeg har aldri skjønt greia med pins. Jeg har aldri skjønt greia med souvenirer sånn generelt sett. Det samler støv, og skaper bare dårlig stemning. Da jeg var i Chile prøvde jeg å ymte frempå om det til Marcela i det hun var i ferd med å kjøpe en helt forferdelig, støvsamlende effekt som virkelig ikke tjente noe annet fomål enn å samle støv. Hun fatta ikke pakka.
OL-dresser skaper ikke dårlig stemning. Min dress kommer i ettermiddag. Etter klokken to. Jeg gleder meg. Jeg skal gå med den hele tiden. Eller i alle fall hele tiden når det passer seg. Passende anledninger er ski-VM og påskeferie. Det blir perfekt. Min eneste redsel er at dressen jeg har kjøpt er for trang. Det er et klassisk problem, at buskene blir for trange i livet. På en annen side, det er jo jakka som er viktig, og den føler jeg meg ganske sikker på at skal passe. Det er jo ingen som egentlig la merke til at kongen hadde matchende bukse da han iførte seg frivilligdrakta i 94?OL-dressen gjorde det verd å stå opp denne morgenenen.
Ved siden av OL-dresser og tjern, er det noen andre ting som har preget livet mitt i det siste.
Det ene er POTENSIELT. Hva skjedde med potensielt? Det ordet har fått sin renessanse i 2011, slik pins fikk sin renessanse i 1994. Alle går rundt og maser om at ting er potensielt sånn og potensielt slik. Potensielt er i og for seg et potensielt godt ord, men ikke når det brukes potensielt tre ganger i en poteniselt enkel og grei setning. Og var det slik at man oppdaget at det ordet eksisterte sånn rundt den 31 desember 2010, og at man følte at ordet poteniselt ikke hadde fått ut potensialet i seg rett og slett fordi det ikke var blitt nok brukt? Det skal blir spennende å følge utviklingen. Den er potensielt god tor jeg. Haha - jeg elsker hvordan ord blir seendes rare ut når man skriver det mange ganger. Potensielt fremstår for meg nå som et vanvittig ord.
Det andre er Linni Meister. Det kan muligens høres rart ut. Okei-hun har muligens ikke preget livet mitt. Men jeg har gjort meg noen tanker om henne. Jeg gikk hjem en dag, og stoppet foran en reklameplakat. Plakaten informerte om at man nå kunne se programmet firestjerners middag på teve. Plakaten var full av kjendisnavn, også hadde man kjørt frem fire kjendiser - en fyr jeg aldri hadde hørt om, Unni Lindell, Ole Lukkeøye - altså han der boksefyren, og Linni Meister. Jeg har tre ting å si om den plakaten.
For det første trodde jeg det programmet hadde gått ut på dato for lengst. Jeg har sett på det ved et par anledninger, og det er altså ikke RASENDE underholdende - det hadde holdt med de sesonegne de alt har mekka, synes jeg.
Videre kan jeg ikke se at noen av de kjendisene man hadde valgt å kjøre frem i promoteringen har så stor underholdningsverdi. At man har valgt disse kan jo nettopp ha å gjøre med at man spinner videre på et egentlig oppbrukt konsept, og at det var disse som nå var tilgjengelige.
Til sist - jeg ved det er veldig klassisk å gå løs på puppemodeller og si at de er dumme i hodet og sånn. Det er meg knusende likgyldig. Jeg synes Linni Meister virker som hun er dum i hodet. Jeg så henne som gjest i et program en gang. Hun hadde ordsortemang på omlag tretti ord, og hun mente ingenting om noe. Det var helt fasinerende å se hvor lite hun bidro. Jeg følte med andre ord at plakaten oppfordret meg til IKKE å se på firestjernes middag, for her var det jo duket for kjedelighet fra ende til anenn - feilstlått markedsføring tror jeg man ville kalt det i bisnisskretser.
Jeg fryder meg imidlertid over at man har fått igjen "Fangene på fortet" på TV3, selv om jeg høyst sannsynlig aldri kommer til å se på det. Jeg er fra i dag av travelt opptatt med å trave rundt i skogen i mi nye OL-dress.
onsdag 26. januar 2011
Simsalabim
... ... jeg tror alle skjønner hva jeg refererer til. I går var det nøyaktig en uke siden jeg kom hjem. Eller - altså, i går klokken halv åtte på kvelden var det nøyaktig en uke siden Kristine og Line stod på Gardermoen for å ta imot undertegnede. Da hadde jeg vært borte i ganske nøyaktig syv måneder.
Flagg hadde de, og for ikke å glemme plakat, stort søtere får du det med andre ord ikke - hadde det ikke bare vært for at en misforståelse gjorde at mine søte venninner trodde at jeg kom med et annet fly. Et annet fly som var forsinket. De trodde de måtte stå der i timesvis å vente, og var dermed travelt opptatt med å kommuniseremed de deler av verden som kunne bekrefte hvorvidt jeg kom med det flyet eller ei da jeg gjorde min entre i ankomsthallen på Gardermoen. Mottagelsen ble dermed ikke slik komiteen hadde forespeilet seg - Kristine var nær ved å forlange at jeg gikk inn igjen, slik at de kunne foreta den velkomsten de hadde planlagt. Jeg gjorde ikke det. Line reddet situasjonen. "Hun ler jo - da kan vi si oss fornøyde", konkluderte hun. Kristine godtok det, i alle fall delvis.
Vi dro på en bensinstasjon og kjøpte kaffe på veien inn til Oslo. De hadde tilbud. Man kunne få vaffel sammen med kaffen for en slikk og ingenting. Jeg klinte til på tilbudet, og sørget for å få brunost på - jeg har ikke bare ikke spist, men heller ikke sett brunost på syv måneder. Det var egentlig ikke noe spesielt ved brunostgjensynet. Det var helt ålreit digg. Jeg erklærte ganske følelsesladet at jeg synes jeg har verdens beste venner, før vi fortsatt innover mot hovedstaden.
Min reise, rent bloggmessig, ble en historie i 38 deler. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt til å gi meg der. Jeg har imidlertid tenkt meg om litt i forbindelse med dette. Jeg liker å skrive. Jeg liker å skrive blogg. Jeg tenker så mange merkelige tanker. Bloggen er et godt sted å gi uttrykk for dem - selv om jeg har lært at man kanskje kan ta noen forbehold før man kaster ting ut på verdensveven (jeg går ikke nærmere inn på det, jeg tar høyde for at faste lesere forstår hva det siktes til.) Alt taler for å fortsette. Jeg oppdaget dessuten at jeg har en milliard bilder som aldri har fått den oppmerksomheten de fortjener. En milliard høres nok mye ut, og det er nok også en overdrivelse. Men dog - jeg har en harddisk, og det er fryktelig mange bilder på den. Min plan er dermed å bruke bloggen som fremvisningskanal for noen av disse bildene. Med andre ord - bloggen overlever.
Jeg har spurt flere etter at jeg kom hjem hva som er det sjukeste de har opplevd i den tiden jeg har vært borte. Hva som karakteriseres som "sjukt" overlater jeg til den enkelte å definere. Hittil er det inegn "sjuke" ting å melde om. Nå beveger jeg meg ut på tynn is. Jeg forstår hvis det oppfattes som at jeg nå anklager folk for a ha et kjedelig liv, mens jeg trotter meg rundt hele verden og opplever interessante og uforglemmelige ting. Det vil jeg gjerne få understreke at jeg ikke gjør. Jeg trotter meg rundt og opplever fantastiske, mektige, utrolige og misunnelsesveridge mirkaler. Ehh...
Den brutale sannhet er jo at hverdagslivet innhenter deg - det gjør det uansett. Det finnes riktignok unnak, hvis du tjener en million dollars i uka på å selge feite hiphop-skiver, for eksempel. Jeg gjør ikke det. Hverdagen innhentet meg i Temuco også (selv om jeg har innledet et forhold til en vulkan, hvilket, slik jeg ser det, nok kan kategoriseres som "sjukt.") På en annen side - det var en ANNEN hverdag en den som er her, hvor dagene har en voldsom tendens til å forsvinne inn i et sug, sammenlignbart med slik pose knust potetgull suges inn i slangen på en støvsuger fra et langhåret gulvteppe. Jeg trengte den forandringen. Akkurat nå fremstår det for meg som helt åpenbart at jeg behøver en tilsvarende forandring igjen. Det trenger ikke være så lenge til heller. Når jeg sier det, er den mest vanlige responsen at folk ser overbærende på meg og kommenterer at det er veldig vanlig rett etter at man har kommet hjem. Jeg utelukker ikke det - men jeg utelukker heller ikke at de ovale sko plantes på andre siden av Atlanteren før man antok. Men før det skal jeg knuse meg kose meg i Oslo - det er så mange greie folk der ute:D
Flagg hadde de, og for ikke å glemme plakat, stort søtere får du det med andre ord ikke - hadde det ikke bare vært for at en misforståelse gjorde at mine søte venninner trodde at jeg kom med et annet fly. Et annet fly som var forsinket. De trodde de måtte stå der i timesvis å vente, og var dermed travelt opptatt med å kommuniseremed de deler av verden som kunne bekrefte hvorvidt jeg kom med det flyet eller ei da jeg gjorde min entre i ankomsthallen på Gardermoen. Mottagelsen ble dermed ikke slik komiteen hadde forespeilet seg - Kristine var nær ved å forlange at jeg gikk inn igjen, slik at de kunne foreta den velkomsten de hadde planlagt. Jeg gjorde ikke det. Line reddet situasjonen. "Hun ler jo - da kan vi si oss fornøyde", konkluderte hun. Kristine godtok det, i alle fall delvis.
Vi dro på en bensinstasjon og kjøpte kaffe på veien inn til Oslo. De hadde tilbud. Man kunne få vaffel sammen med kaffen for en slikk og ingenting. Jeg klinte til på tilbudet, og sørget for å få brunost på - jeg har ikke bare ikke spist, men heller ikke sett brunost på syv måneder. Det var egentlig ikke noe spesielt ved brunostgjensynet. Det var helt ålreit digg. Jeg erklærte ganske følelsesladet at jeg synes jeg har verdens beste venner, før vi fortsatt innover mot hovedstaden.
Min reise, rent bloggmessig, ble en historie i 38 deler. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt til å gi meg der. Jeg har imidlertid tenkt meg om litt i forbindelse med dette. Jeg liker å skrive. Jeg liker å skrive blogg. Jeg tenker så mange merkelige tanker. Bloggen er et godt sted å gi uttrykk for dem - selv om jeg har lært at man kanskje kan ta noen forbehold før man kaster ting ut på verdensveven (jeg går ikke nærmere inn på det, jeg tar høyde for at faste lesere forstår hva det siktes til.) Alt taler for å fortsette. Jeg oppdaget dessuten at jeg har en milliard bilder som aldri har fått den oppmerksomheten de fortjener. En milliard høres nok mye ut, og det er nok også en overdrivelse. Men dog - jeg har en harddisk, og det er fryktelig mange bilder på den. Min plan er dermed å bruke bloggen som fremvisningskanal for noen av disse bildene. Med andre ord - bloggen overlever.
Jeg har spurt flere etter at jeg kom hjem hva som er det sjukeste de har opplevd i den tiden jeg har vært borte. Hva som karakteriseres som "sjukt" overlater jeg til den enkelte å definere. Hittil er det inegn "sjuke" ting å melde om. Nå beveger jeg meg ut på tynn is. Jeg forstår hvis det oppfattes som at jeg nå anklager folk for a ha et kjedelig liv, mens jeg trotter meg rundt hele verden og opplever interessante og uforglemmelige ting. Det vil jeg gjerne få understreke at jeg ikke gjør. Jeg trotter meg rundt og opplever fantastiske, mektige, utrolige og misunnelsesveridge mirkaler. Ehh...
Den brutale sannhet er jo at hverdagslivet innhenter deg - det gjør det uansett. Det finnes riktignok unnak, hvis du tjener en million dollars i uka på å selge feite hiphop-skiver, for eksempel. Jeg gjør ikke det. Hverdagen innhentet meg i Temuco også (selv om jeg har innledet et forhold til en vulkan, hvilket, slik jeg ser det, nok kan kategoriseres som "sjukt.") På en annen side - det var en ANNEN hverdag en den som er her, hvor dagene har en voldsom tendens til å forsvinne inn i et sug, sammenlignbart med slik pose knust potetgull suges inn i slangen på en støvsuger fra et langhåret gulvteppe. Jeg trengte den forandringen. Akkurat nå fremstår det for meg som helt åpenbart at jeg behøver en tilsvarende forandring igjen. Det trenger ikke være så lenge til heller. Når jeg sier det, er den mest vanlige responsen at folk ser overbærende på meg og kommenterer at det er veldig vanlig rett etter at man har kommet hjem. Jeg utelukker ikke det - men jeg utelukker heller ikke at de ovale sko plantes på andre siden av Atlanteren før man antok. Men før det skal jeg knuse meg kose meg i Oslo - det er så mange greie folk der ute:D
 |
| Min nye kjæreste - Volcan Descabezada<3 |
 |
| Anette pener seg for chilenske menn. De var ikke helt vant til denslags. |
 |
| Dramatikk på Påskeøya - NOEN HADDE LAGT IGJEN OLE-BRUMM-SEKKEN |
 |
| Hurra - diplom fra universidad Mayor! Jeg fikk det på tross av at jeg fornærmet viserektoren med å si at Chile var et u-land. Dette hevdet i alle fall Anette, som var norges utsendte observatør på avskjedsseremonien. |
 |
| I Chile er kyllinger og mais bestevenner - tenk om hele verden hadde vørt slik! |
 |
| Chi-chi-chi-le-le-le - hasta siempre PO |
torsdag 13. januar 2011
En annerledes eksamenstid
Skolesystemet i Chile arter seg noe annerledes en det gjor i Norge. I lopet av semesteret har det slatt meg at chilenske studenter er noe mer uselvstendige en norske studenter. Jeg basere dette pa folgende: man noterer fravaer i alle fag, og man kan naturligvis bare ha et visst antall timer med fravaer i hvert fag. Videre har man prover i lopet av semesteret, akkurat slik vi hadde pa videregaende, for a sorge for at alle studerer jevnt. Hvis du far ok karakterer gjennom semesteret pa disse provene, eller pa annet arbeid man matte ha, sa slipper du a ha eksamen. Ok karakter innebaerer som regel en 5.5. I noen fa fag har man obligatorisk eksamen - og man kan seff ikke ha for mye fravær for å ta eksamen. Eller kanskje, om du klarer å snakke deg ut av det.... På slutten av semesteret fikk jeg vite at har ma for mye fravaer, sa ringer seakreteren for ditt faktultet hjem til foreldrene dine og forteller hva ståa er. Vi snakker om studenter som i noen tilfeller er like gamle som meg. Haha, jeg ser liksom for meg Carsten eller hvem det nå måtte være som skulle gjøre det ringe hjem til pappa eller mamma og fortelle at jeg var en slubbert som ikke kom i timene.
Vel, ingen trengte å ringe noeni mitt tilfelle - jeg var flink og hadde bare pittelitt fravær. Hva eksamen angår, har jeg bestatt tre fag uten eksamen, sa det var jo over all forventning. Vi skal nok se at det er noen laerere som har avert i overkant greie. Engelsklaereren min mente for eksempel at fordi jeg hadde vaert sa flink a kommet i timen klokken atte om morgenen, sa fortjente jeg en sekser, selv om jeg egetlig satt med en 5.8 i total. Han så ut for a ha glemt at jeg kom minst en halvtime for seint hver eneste gang - pa en anne side har jeg stort sett hatt de timene alene, de andre kom aldri av ren latskap, sa kanskje han har et poeng. For min del er vel det viktigste at jeg sto. I det to siste fagene har jeg måttet til pers med muntlig eksamen. De har artet seg slik:
Periodismo de anticipacion: et fag jeg ikke skjonte en dritt av. Dro til Påskeoya, og fant ut der at jeg burde ha lest neon tekster jeg selvfolgelig hadde lagt igjen i Temuco. Sendte en mail til laereren som mente det var mye viktigere at jeg not paskeoya, og at jeg ikke skulle bekymre meg. Leste over en powerpoint klokka atte pa morgenen samme dagen som jeg hadde eksamen. Kom pa skolen to pa ni. Eksamen skulle vaere klokka ni. Laereren var fortsatt ikke kommet. Han kom omtrent ti over, sammen med resten av klassen. Det eksisterte ingen liste over tidspunktene, sa alle bare ropte "jeg er hypp pa a avere forst" eller "tredj" - alt ettersom nar man var hypp pa a bli ferdig. Jeg kom inn nest sist. Vi snakket om reisen min til Paskeoya, og forskjellen pa menn og kvinners stilling i henhvoldsvis Chile og Norge. Detter er helt pa siden av hva faget handler om. Sporsmalene han stilte meg kunne jeg ikke besvare spesielt godt. Vi endte opp med a diskutere hvorvidt det er lurt a konstruere scenarioer om fremtiden, og bruke disse i journalistiske tekster. Han mente ja, jeg er mer skeptisk og mener det kan fore til at folk nettopp handler slik at det man forespeiler kan skje. Vi ble ikke enige. Han tilbod meg a la den karakteren jeg hadde bli staende. Jeg var sjeleglad - en 5.2 er mer en bra nok for min del i det faget der. ja, og PS - midt under eksamen snek en paparazzifotograf ved navn Anette Holdhus seg rundt utenfor og knipset useriøse bilder...
Diseño y edicion de medios escritos: i dette faget har alle de andre elevene hatt i oppgave a skrive tekster, fire i tallet, mens jeg fikk spesialbehandling, og ble satt til a fotografere. Dete hele virket enkelt, inntil det gikk opp for meg at det er svaert vanskelig, for ikke a si umulig a innga avataler med mine medstudenter. Om det har seg sann at de ikke vil vaere sammen med meg pa fritiden, eller om de bare er sann, bryr jeg meg igunnnen ikke videre om, jeg forstar bare ikke at det skal vaere sa vanskelig a bli enige om en tid og et sted hvor man tar man de bildene man trenger. Det hele endte med at jeg tok noen skarve bilder av en fotballturnering og skrev en stakkarslig tekst om curlig som jeg kalte "Un deporte diferente" - ganske skarl deltakelse med andre ord.
Eksamen skulle forega slik: vi skulle fa alle tekstene, redigere dem, lage forside og rett og slett sette det hele sammen slik at det lignet pa et "vanlig" magasin. Jeg spurte resten av gruppa ganske mange ganger, folte jeg selv i alle fall, nar vi skulle gjore dette arbeidet. Jeg fikk til svar at jeg ikke skulle stresse. Det gjorde jeg heller ikke, igrunnen tenkte jeg som sa at for dem er jo karakteren viktigere en for meg, og de ma jo gjore det uansett, sa i værste fall far de gjore alt. Og slik endte det igrunnen ogsa. Klokka atte kvelden foer vi skulle ha eksamen fikk jeg foresporsel om jeg kunne redigere et bilde og bidra pa forsiden. ....... Da ble jeg litt oppgitt, og hadde dessuten planer. Det endte med at jeg gjorde omtrent sann circa ikke en dritt, kom pa eksmen dagen etter litt noelende. OG fullforte en muntlig eksamen uten a apne munnen. Vi fikk en 4.8. Det betyr at jeg fullforer det faget der ogsa men en samlet karakter pa 5.3 eller no sant. Helt utrolig - jeg har ikke gjort noe.
Jeg er ferdig. Jeg har ferie. Jeg tror jeg avslutter halvaret pa Universidad Mayor med 5.5 i snitt. Bedre en flere chilenere. Helt utrolig, men jeg takker ja.
Vel, ingen trengte å ringe noeni mitt tilfelle - jeg var flink og hadde bare pittelitt fravær. Hva eksamen angår, har jeg bestatt tre fag uten eksamen, sa det var jo over all forventning. Vi skal nok se at det er noen laerere som har avert i overkant greie. Engelsklaereren min mente for eksempel at fordi jeg hadde vaert sa flink a kommet i timen klokken atte om morgenen, sa fortjente jeg en sekser, selv om jeg egetlig satt med en 5.8 i total. Han så ut for a ha glemt at jeg kom minst en halvtime for seint hver eneste gang - pa en anne side har jeg stort sett hatt de timene alene, de andre kom aldri av ren latskap, sa kanskje han har et poeng. For min del er vel det viktigste at jeg sto. I det to siste fagene har jeg måttet til pers med muntlig eksamen. De har artet seg slik:
Periodismo de anticipacion: et fag jeg ikke skjonte en dritt av. Dro til Påskeoya, og fant ut der at jeg burde ha lest neon tekster jeg selvfolgelig hadde lagt igjen i Temuco. Sendte en mail til laereren som mente det var mye viktigere at jeg not paskeoya, og at jeg ikke skulle bekymre meg. Leste over en powerpoint klokka atte pa morgenen samme dagen som jeg hadde eksamen. Kom pa skolen to pa ni. Eksamen skulle vaere klokka ni. Laereren var fortsatt ikke kommet. Han kom omtrent ti over, sammen med resten av klassen. Det eksisterte ingen liste over tidspunktene, sa alle bare ropte "jeg er hypp pa a avere forst" eller "tredj" - alt ettersom nar man var hypp pa a bli ferdig. Jeg kom inn nest sist. Vi snakket om reisen min til Paskeoya, og forskjellen pa menn og kvinners stilling i henhvoldsvis Chile og Norge. Detter er helt pa siden av hva faget handler om. Sporsmalene han stilte meg kunne jeg ikke besvare spesielt godt. Vi endte opp med a diskutere hvorvidt det er lurt a konstruere scenarioer om fremtiden, og bruke disse i journalistiske tekster. Han mente ja, jeg er mer skeptisk og mener det kan fore til at folk nettopp handler slik at det man forespeiler kan skje. Vi ble ikke enige. Han tilbod meg a la den karakteren jeg hadde bli staende. Jeg var sjeleglad - en 5.2 er mer en bra nok for min del i det faget der. ja, og PS - midt under eksamen snek en paparazzifotograf ved navn Anette Holdhus seg rundt utenfor og knipset useriøse bilder...
Diseño y edicion de medios escritos: i dette faget har alle de andre elevene hatt i oppgave a skrive tekster, fire i tallet, mens jeg fikk spesialbehandling, og ble satt til a fotografere. Dete hele virket enkelt, inntil det gikk opp for meg at det er svaert vanskelig, for ikke a si umulig a innga avataler med mine medstudenter. Om det har seg sann at de ikke vil vaere sammen med meg pa fritiden, eller om de bare er sann, bryr jeg meg igunnnen ikke videre om, jeg forstar bare ikke at det skal vaere sa vanskelig a bli enige om en tid og et sted hvor man tar man de bildene man trenger. Det hele endte med at jeg tok noen skarve bilder av en fotballturnering og skrev en stakkarslig tekst om curlig som jeg kalte "Un deporte diferente" - ganske skarl deltakelse med andre ord.
Eksamen skulle forega slik: vi skulle fa alle tekstene, redigere dem, lage forside og rett og slett sette det hele sammen slik at det lignet pa et "vanlig" magasin. Jeg spurte resten av gruppa ganske mange ganger, folte jeg selv i alle fall, nar vi skulle gjore dette arbeidet. Jeg fikk til svar at jeg ikke skulle stresse. Det gjorde jeg heller ikke, igrunnen tenkte jeg som sa at for dem er jo karakteren viktigere en for meg, og de ma jo gjore det uansett, sa i værste fall far de gjore alt. Og slik endte det igrunnen ogsa. Klokka atte kvelden foer vi skulle ha eksamen fikk jeg foresporsel om jeg kunne redigere et bilde og bidra pa forsiden. ....... Da ble jeg litt oppgitt, og hadde dessuten planer. Det endte med at jeg gjorde omtrent sann circa ikke en dritt, kom pa eksmen dagen etter litt noelende. OG fullforte en muntlig eksamen uten a apne munnen. Vi fikk en 4.8. Det betyr at jeg fullforer det faget der ogsa men en samlet karakter pa 5.3 eller no sant. Helt utrolig - jeg har ikke gjort noe.
Jeg er ferdig. Jeg har ferie. Jeg tror jeg avslutter halvaret pa Universidad Mayor med 5.5 i snitt. Bedre en flere chilenere. Helt utrolig, men jeg takker ja.
søndag 12. desember 2010
En lynrask oppdatering
Tiden, den flyr - og både turen til Påskeøya og ventingen i Santiago ligger bak meg. Anette har kommet, og det er så trivelig at det er nesten ikke til å holde ut!
Vi startet oppholdet i Temuco med å ertte på oss Adrian med et vors og et nach som irriterte han kraftig. Dette er i alle fall slik jeg oppfatter det, da han svarer meg med en temmelig kort tone når jeg henvender meg til han - en stil han har lagt seg til de siste dagene. Han har plutselig også fått besøk så vi har det riktig trangt og hyggelig her i Hochstetter 185 - fem mennesker hvorav den ene tar opp plass for to er i overkant er vi enige om vi gringasene. Ellers har vi vært på landet i helgen, der hvor pappaen til Eimy bor, og jeg glemte å si at vi hadde en knakendes kveld da vi irriterte Adrian, så Anette er herved presentert for den Chileneske drikkekulturen. Vi legger snart ut på tur, før vi returnerer hit for julefiering, Chilenian style. Anette mener vi må lage pepperkaker, så det er mulig det blir mer julete her en jeg noengang hadde forestilt meg, forsterket av at hun hadde med seg flere uventede pakker som vi naturligvis NESTEN ikke klarer å vente med å åpne - 26 år gamle som vi jo tross alt er!
Jeg må sove, landfesting og harde todagers tar på! Men altså, besøk gjør seg:)
Vi startet oppholdet i Temuco med å ertte på oss Adrian med et vors og et nach som irriterte han kraftig. Dette er i alle fall slik jeg oppfatter det, da han svarer meg med en temmelig kort tone når jeg henvender meg til han - en stil han har lagt seg til de siste dagene. Han har plutselig også fått besøk så vi har det riktig trangt og hyggelig her i Hochstetter 185 - fem mennesker hvorav den ene tar opp plass for to er i overkant er vi enige om vi gringasene. Ellers har vi vært på landet i helgen, der hvor pappaen til Eimy bor, og jeg glemte å si at vi hadde en knakendes kveld da vi irriterte Adrian, så Anette er herved presentert for den Chileneske drikkekulturen. Vi legger snart ut på tur, før vi returnerer hit for julefiering, Chilenian style. Anette mener vi må lage pepperkaker, så det er mulig det blir mer julete her en jeg noengang hadde forestilt meg, forsterket av at hun hadde med seg flere uventede pakker som vi naturligvis NESTEN ikke klarer å vente med å åpne - 26 år gamle som vi jo tross alt er!
Jeg må sove, landfesting og harde todagers tar på! Men altså, besøk gjør seg:)
Abonner på:
Innlegg (Atom)