Grensesniking, og spennende konkurranse attåt!!!

Jeg er kommet til Afrika. Her har jeg aldri vært før. Jeg trodde at i Afrika var det kun veldig tynne mennesker som bodde i stråhytter overalt.

Neida. Jeg trodde selvfølgelig ikke det. Jeg gjør meg nå ekstra dum for morsomhetens skyld. Sykt morsomt, i grunnen. Okei - jeg innrømmer at jeg kanskje tror det er sånn i Somalia. Men ikke i HELE Afrika, som jo tross alt er et helt kontinent, og ikke bare et land. Jeg skal ikke til Somalia denne gangen, så det blir med spekuleringen rundt det.

Det har rukket å skje litt av hvert. I Sør-Afrika fikk jeg meg en ny venn. Han jobber med å selge antikke souvenirer på et marked i Cape Town. Jeg tror han trodde vi ble bestevenner. Han fikk nummeret mitt, og vi så på Boxing-day kamp sammen. Litt dumt, egentlig, for nå kan jeg aldri gå på det markedet igjen, og jeg vet ikke om jeg kan bo på det hostellet jeg bodde, fordi det er rett ved siden av. Jeg så nok noe annerledes på det vennskapet enn han gjorde.

Etter å ha sagt hadet til ham, tok jeg bussen til Windhoek, Namibia. Det tok lang tid. Det som tok aller mest tid var å komme seg over grensen. Da vi skulle UT av Sør-Afrika opplevde jeg at mitt hellige norske pass, som vanligvis blir mer enn godkjent de fleste steder, plutselig hadde fått et ankomststempel som de på grenseovergangen ikke kjente. Dermed var jeg den siste som kom meg på bussen igjen, etter at de hadde sjekket at stempelet var gyldig i Johannesburg. Det var selvfølgelig fristende å påpeke at det kanskje er essensielt at alle grenseoverganger kjenner til hvilke stempler som er i omløp, men ble enig med meg selv om at det var best å la være.

KONKURRANSE:

HUNDRE SPENN TIL DEN SOM UTTALER NAVNET RIKTIG PÅ FØRSTE FORSØK!!! NEI, VENT, TUSEN!!!

Videre var det tidens kø da vi skulle stemples INN i Namibia. Det svirret en stund rykter om at vi måtte vente til fire-fem om morgenen før vi kunne fortsette. Vi ankom klokka ni på kvelden. Etterhvert ble det litt fortgang i prosessen, og køen beveget seg noe. Plutselig kom det en eldre mann som var med bussen, som jeg hadde slått av en kort samtale med da vi ventet, og mente han kunne fikse denne stemplingen i en fei - han var allerdene stemplet inn og ferdig.

Jeg fulgte etter ham i god tro. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si da han rett og slett snek meg inn foran hele køen. Stemningen ble ikke spesielt god blant andre som hadde ventet i fem timer med å få stemplet passet - men denne eldre mannen var blid som ei sol, og syntes bare det var " a pleasure" å hjelpe meg. Jeg flyktet bort til bussen og holdt en lav profil resten av turen. De andre måtte tross alt også vente et godt stykke tid, og var nok heller ikke så fornøyde med vår lille snike-manøver.

Dette var i fjor. Nytt år, nye muligheter. Jeg lover å ikke snike i pass-stemplingkø i 2012!!!!

Begeistring denne gang

Dette innlegget skriver jeg ene og alene for å runde 4500. Jeg trodde aldri jeg var så opptatt av tall. Jeg er egentlig heller ikke det. Men når det gjelder bloggen, så er jeg det. Spesielt nå som den har våknet fra sommerdvalen, og rister løs på høstløv og andre fundamentale saker i samfunnet vi måtte finne det for godt å mene noe om.

I vinter ble jeg frastjålet en jakke. Dette kan man lese om under innlegget "Bitterhet rundt bestjeling...." også het det noe mer, men jeg husker ikke hva det var. I dette innlegget, som kan dateres omlag et halvt år tilbake, tok for seg den bitterheten jeg måtte innrømme at jeg følte rundt det å bli frastjålet en ganske dyr jakke. Jeg prøvde å trekke på skuldrene. Tenke at det var en materiell ting, og at det å få en kreftdiagnose eller sammenlikne det med en tilværelse i slummen i Nairobi, eller enda verre, Mogadishu (det er uomtvistelig at det må være katta i sekken å bo der....). Og det kan vi fortsatt være enige om at selvfølgelig er mye tristere. Samtidig måtte jeg vedgå at det irriterte meg. Jeg syntes det var riktig dumt at noen fant det nødvendig å måtte stjele jakka jeg hadde rukket å bli veldig glad i.

Men - ikke så galt at det ikke er godt for noe. Da jeg var i Bergen i helgen, fant jeg faktisk igjen nettopp den jakka, og ble først i overkant begeistret for det. Før jeg bestemte meg for at jeg ville gjøre et enda bedre kjøp. Jeg klasket til. Jeg klinket til. Jeg kjøpte noe på krita jeg definitivt ikke hadde råd til. Men så fremt ingen dustemikler kommer med lange fingre for stjele denne investeringen også, kommer jeg til å glede meg over dette i en mannsalder fremover. En mannsalder er lenge. Det er LIKE LENGE SOM EN MANN LEVER. Tygg litt på den.

Jeg sitter og titter på I Kveld med Ylvis, og jeg er like fornøyd med det som den nye investeringen min.  Tingene går min vei om dagen, i alle fall på disse frontene. Det er viktig å ikke bli for kjekkas. SLik som disse kara her:

Vel, så kjekkaser er de kanskje ikke, men flotte shortser har de. Investeringen var en Fjellreven-jakke. Man kunne vunnet mange penger hadde man satt penger på at man skulle se Smigun svinse rundt i en Fjellreven-jakke, vinteren 2011. Sjansene var ikke store. Jeg lærer meg aldri det med høy og lav odds, så jeg styrer unna, og bruker uttrykket sjanse i stedet. Bare så det er sagt. Jakka henger til utstilling på skapet. Bitterheten rundt fjorårets bestjeling er betraktelig dempet - nå tar begeistringen over.

Refleksjoner rundt et reisefenomen

Jeg har vært ute og reist. Ikke så langt, men langt nok til at det må kunne kalles en reise, og ikke bare en tur. Jeg pakket et par ovale støvler - jeg skulle til Bergen. Hvilkensomhelst annen destinasjon, og jeg ville selvfølgelig pakket sko.

Det er en greie med reising som fasinerer meg. Eller, vent, det er to, men det er kun en av dem som vies videre oppmerksomhet denne gangen. Dette er en greie som gjelder alle steder jeg hittil har vært i mitt liv, og det gjelder uansett fremkomstmiddel, men det er spesielt fremtredende når man reiser med fly.

Jeg reiste med fly til Bergen, og lot meg nok en gang imponere over den veldige trangen folk har til å komme seg opp og ut, først av flysetet, deretter ut av den trange midtgangen. Det er i og for seg ikke noe rart med at man vil ut av fly. Eller buss. Eller tog. Det er trangt, og skal man sette det hele litt på spissen kan man jo forundres over at man helt frivillig lar seg frakte rundt i boksorienterte farkoster laget av metall eller aluminium. Farksoter man gjerne ikke har kontroll over selv.

Men det er mye armer og bein og kofferter og jakker og aviser og kaffekopper og mobiltelefoner som fyker i alle retninger og klemmes ubehagelig nærme kroppen under denne seansen. Jeg har aldri skjønt hvorfor man ikke velger å vente til dørene i det minste har åpnet seg, før man febrilsk kaster seg rundt og klemmer seg inn i mengden som allerede står trykket sammen i midtgangen, og har vært enda raskere i vendingen. Personlig gjør jeg helst det. Venter, altså. Problemet oppstår idet man sitter ytterst på rekka, og du hører personen som sitter innenfor blir mer og mer tungpustet og stresset formelig brer seg fordi vedkommende ikke får reist seg umiddelbart fra setet og røsket kofferten ned fra hyllen, via et hode, eller kanskje to, før noen andre rekker å gjøre det.

Jeg mener det hadde hatt noe for seg med en holdningskampanje. Slappav litt, liksom. Når du allikevel har sittet på det flyet i en time eller to eller ti har vel ikke de tretti sekundene du sparer på å klemme deg ut av flyet så ekstremt mye å si, når muligheten for å spasere rolig ut faktisk ligger der som åpent alternativ? Er det noe spesielt man skal bruke det halve minuttet på? Jeg opplever generelt at jeg tar de fleste igjen ved bagasjebåndet, og føler allikevel ikke at jeg har gått glipp av det helt store.

Eller kanskje har jeg det? Før jeg vet ordet av det har hele livet mitt forsvunnet, og jeg blir gammel og bitter og tenker på alle de minuttene jeg mistet ved å være en slappfisk da flyet landet. Javel, så får man en glovarm kaffeflekk her, og en stiletthæl plantet på fotbladet der, men kanskje hadde det vært verd det, tenker jeg da.

Det var uansett en fin tur til Bergen. Det regnet ikke så mye som forventet. Vi var på kulturhistorisk museum. Det finnes så mange rare dyr, konkluderer jeg med etter å ha vært der. Vi oppdaget blant annet skjelldyr. Jeg ante ikke at det fantes dyr, altså IKKE fisk, men dyr, som bare var dekket av skjell. Dessuten var det et annet dyr som het maki. Mange forskjellige typer maki, faktisk. Morsomt at de har fått samme navn som en sushi-roll. Eller kanskje er det omvendt. Morsomt var det uansett.

Jeg har  oppdaget enn ny radiokanal. Den er muligens ikke ny, men den er ny for meg. RadioNorge. RadioNorge er kongen av svisker. De spiller faktisk KUN svisker. Da jeg stod på badet og pusset, eller børstet, tennene, spillte de en sang jeg for lengst hadde glemt at eksiterte. Det var et nostaligsik øyeblikk.Takket være moderne teknologi, har dere muligheter til å oppleve det samme som jeg gjorde, bare ved å trykke på linken under:

http://www.youtube.com/watch?v=CHS-JA2Mc64

Avslutningsvis - man sier vitterlig å pusse tennene? Min mamma har alltid sagt børstet - er det et vestlandsfenomen?

Smigun stiller spørsmål

Bloggen har hatt ferie. Ubestridelig en veldig lang en. I prinsippet trodde jeg bare det var mennesker som hadde det, kanskje under noen omstendigheter dyr, men jeg føler allikevel helst at konseptet ferie er forbeholdt mennesker. Inntil jeg fant ut at bloggen bare tok seg flere månenders ferie, hvilket jo er helt utenfor den avtalen vi ble enige om da jeg for et års tid siden pakket de ovale skoene og bestemte meg for å bruke bloggen som formidlingsverktøy under min reise.

Ferien er nå uansett ubønnhørlig over både for bloggens og min del. Det er ting som må tas opp. Jeg har observert flere ting de siste dagene som kunne vært gjenstand for diskusjon og skriving, men det er to ting som har utpekt seg som spesielt rare, og derfor vinner spalteplass denne gangen.

For et par dager siden gikk jeg forbi et forretningsvindu, med en kjempestor reklameplakat i utstillingsvinduet. Jeg skvatt til da jeg så plakaten. Ikke fordi den var så stor, men fordi personen som figurerte på den så så forferdlig streng og børst ut. Jeg tenkte, eller jeg sa faktisk høyt til meg selv - Jøsses, det var da en streng type!

Så var jeg snarrådig nok til å legge sammen to og to, og kom frem til at her var det  noe muffins på gang. Det måtte være en kjendis ellerno som figurerte på plakaten. Ellers ville man jo heller brukt en eller annen kjekk kar,  som ikke nødvendigvis så så streng ut. Og ganske riktig. Det var selveste Magnus Karlsen som tittet, eller snarere stirret med de morske øynene sine på meg fra plakaten. I alle dager. I ALLE DAGER! Når ble Magnus Karlsen en kul type? Altså sånn "verdt å bruke i en jeansreklame"-kul?? Har dette skjedd mens jeg var travelt opptatt med å feriere og drikke kåkteils fra gullbelagte sugerør på Bahamas??

Jeg er inneforstått med at han er en reser i  å spille sjakk, og at det på mange måter er litt kult. Han er så smart at det er kult, liksom. Men jeg nekter å gå med på at han er egnet til å stille opp på den slags oppdrag. Jeg nekter. Og det hjelper ikke at han setter opp det morskeste blikket han har. Jeg er skremt vekk fra den sjappa der på livstid. Han så litt ut som at han ville statppe alle sjakkbrikkene sine ned i halsen på meg  om jeg ikke kjøpte de buksene. Ohhhh, creepy.....(altså så skummelt at jeg må si det på engelsk, da jeg ikke finner uttrykk i vårt ordfattige norske pråk til å uttrykke hva jeg mener.)

Jeg har  ved en tidligere anledning fyrt friskt, eller kanskje ikke så veldig friskt, men jeg har i alle fall uttrykt irritasjon over sigøynere som plukker flasker i park. Denne gangen er jeg ikke irritert eller sint, jeg er kun forundret. Jeg har lagt merke til en ting jeg finner merkelig, nemlig følgende: jeg har, ved to anledninger, observert mennesker jeg vil si går i kategorien flaskeplukkere sitte å farge håret.

Det i seg selv er kanskje ikke SÅ spesielt, men mer spesielt blir det idet man tar i betraktning at det foregår på benken i en park, og det merkeligste ved det hele er at det ikke ser ut for at de har noen som helst tilgang på vann. Ved alle anledninger jeg har farget håret tidligere i mitt liv har vann vært helt essensielt blant annet for å skylle stoffet som setter fargen, ut av håret. Jeg lurer i tillegg på følgende: når er jo ikke mennesker som går rundt i parker og samler flasker kjent for sin snerte klesstil. Jeg synes snarere det ligger slik an at det florerer av ufreshe sandaler og fleecevester, gjerne  av typen tennissokker i sandaler, og flere plagg oppå hveranndre som ikke passer. Når ble det da plutselig så essensielt at de er fine på håret? Og et uungåelig spørsmål: er det DET de tiggespenna går til? Det fremstår for meg som uforståelig.

For den oppvakte: ja, dette ble skrevet for en tid tilbake. Jeg syntes allikevel det var verd å publisere -og faen, et sted må jeg starte for å få denne bloggen opp å gå igjen, så jeg begynte her. Jeg kan raskt oppsummere noen greier som skjedde IDaG for å gjøre det hele mer dagsaktuelt. Jeg kjøpte meg en sjokolade på butikken. Papiret utenpå forespeilet en smaskopplevelse der karamell i midten av sjokoladen skulle være en viktig del. Jeg gledet meg, og ble veldig skuffet da det ikke var et gram karamell i sjokoladen. Hva har skjedd der? Bare ren sjokolade. Da kunne jeg like gjerne kjøpt en melkesjokolade. En vanlig en. Jeg følte meg lurt, og lurte på om det var innafor å gå tilbake å klage. På en anne side - det er jo ikke hun stakkars kassadama sin skyld at produsenten ikke leverer varene, og det er helt i grenseland til å være litt sært, slik jeg ser det. Jeg gikk ikke tilbake.

Etter å ha satt til livs skuffelsessjokoladen, gikk jeg forbi en spansk restaurant som ligger rett nedenfor der jeg bor. De kunne skilte med å ha lam med kål på menyen. Lam med kål... Det hørtes da til forveksling likt ut som fårikål. Men det var altså lam med kål. Sleipinger. Lam med kål. Når ble det en klassiker av en spansk rett? Jeg tror det er det dummeste plagiatet jeg har sett.

Mediene som vaktbikkje - en sylskarp kritikk

Jeg begynner å gå tom for temaer. Det er snart ingenting som irriterer meg lenger. Kanskje har jeg tømt meg for all rusk og rask som frusterer meg i hverdagen? Det er nok ikke helt sant, men det er lenge siden det er noe som har slått meg som noe påfallende godt bloggtema. Jeg gidder jo ikke skrive om min frustrasjon over at menneskene i verden ikke kan være venner, eller at det skal være forferdelig vanskelig å få ned co2 utslippene, eller i det aller minste at folk kan begynne å kildesortere søpla si. Jeg kunne selvfølgelig skrevet om barnevogner og dette, men det er et utgått tema. Det er blitt blogget om utallige ganger, og det er liksom blitt en trend å hate barnevogner og nybakte mødre. Alle som kjenner meg godt vet at jeg var tidlig ute på den fronten, og det er nærmest blitt som en baby for meg den problematikken der. Eh.

Jeg kunne også blåst ut mot komplett dustete hovedoppslag i de som kaller seg landets største aviser, men som egentlig er tabloide dusteblekker (jeg kom ikke på noe bedre ord..). Det er visst det jeg kommer til å gjøre. Jeg ble imidlertid kommet i forkjøpet også her, i det noen i dette sterke meninger hos Dagbladet kommenterte følgende: Lemen jakter på hund. Shit, VG, SHIT! (Nok en gang kanskje ikke ordrett gjengitt, men absolutt...i riktig gate! ) Jeg moret meg kostelig over  kommentaren, og forbannet egentlig litt at det ikke var den som var HOVEDOPPSLAGET til Dagbladet denne dagen - litt drittslenging de to avisene imellom hadde om  ikke annet gjort avishverdagen mer morsom - slik det forholder seg nå tjener jo ikke det disse avisene skriver om til det engang.

Det både jeg og den meningsytrende personen i Dagbladet sikter til er den hårreisende HOVEDOPPSLAGET til VG rundt 20 mai: "Lemen løp hundre meter for å bite hund". På forsiden under overskriften som rystet nordmenn i det ganske land var det bilde av en hund som lå med snuten på bakken mens en lemen stod og gnagde på snuten dens, eller hva den nå drev med.

Mediene forventes gjerne å ha en vaktbikkjefunksjon i samfunnet - det begynner liksom å bli en opplest og vedtatt greie. Flere journalister og erfarne skribenter mener at for å ivareta denne funksjonen, og sørge for et sunt og levedyktig demokrati er vi avhengige av medier som opplyser folket med gode og velbalanserte artikler som opplyser folket om hva som faktisk skjer i samfunnet. Jeg skulle gjerne - GJERNE - like å høre hvilken utvelgelsesprosess denne saken hadde vært gjennom på desken hos VG denne dagen, og trenger vel ikke engang nevne at de dreit seg ut skal saken sees i lys av dette prinisppet. Det skal heller ikke stå usagt at det på denne tiden var spente situasjoner ute og gikk flere steder i verden, men jeg tror ikke man hadde behøvd å tusle lenger en over veien og inn i regjeringskvartalet for å finne en mer interessant nyhet som hovedoppslag denne dagen. Hvem, utover hundeeieren, har interesse av å lese om en agurknyhet som dette - jeg ville heller, hold deg fast, lest om tomme doruller eller skittent bestikk i regjeringens kantine.

Nok om det. Det kan videre virke som at man mener at man opplyser befolkningen når man maler forsiden med det jeg vil tro går i kategorien forbrukerjournalistkk. Jeg synes ikke jeg overdriver idet jeg hevder at både VG og Dagbaldet flere dager i uken domineres av hovedoppslag i gata: "sånn blir du pen, tynn, rik, vellyket og når du har oppnådd det kan du dra på smud ferie her eller der, og så burde du kjøpe denne bilen, og sørge for ikke å gå i disse fellene når du kjøper bolig. " Jeg har merket meg at det er noen feriemål som uteblir helt i disse artiklene, og at man overser at kanskje ikke alle er interessert i å kjøpe seg bolig.

Her er det enorm fallgruve; at jeg blir oppfattet som en arrogant jævel som fremstiller meg selv som en kløktig medieekspert, som med rette kan lange ut i alle retninger. Jeg legger meg flat - jeg er ingen medieekspert. Jeg trenger jo ikke kjøpe avsiene, engang, så hva er egentlig problemet? Problemet er at jeg lar meg irritere av det. Jeg kan stå i butikken og riste oppgitt på hodet, og utbryte: Herregud! Er dette en nyhet?? Jeg føler meg nedvurdert som forbruker. De kaller meg feit og fattig! Dusteaviser.

En oppfriskning for å minne om den viktige rollen mediene har som vaktbikkje:

Snurt på en sigøyner

I går skjedde det noe jeg betrakter som litt rart, og som gjorde meg litt usikker. Jeg tror de færreste bosatt i Oslo er uenige med meg i at det er mange sigøynere ute og freser i gatene i hovedstaden om dagen. De slår gjerne ihjel tiden med tigging og trekkspillspilling på for- og ettermiddagen, før de begynner med blomster-  og cowboyhattsomblinkersalg på nattestid. Dersom været tillater det plukker de også flasker i park. De som gjør det må kunne sies å være ivrige, og sist vi var i en park opplevde vi en ny trend blant disse da en sigøynerdame begynte å forhandle om tiden vi fikk til å drikke opp før hun kom for å hente den tomme boksen.

Det var i og for seg morsomt i seg selv, men jeg opplevde altså noe igår jeg gjerne vil fortelle om. Jeg gikk hjem fra Aker Brygge etter å ha drukket en enkelt øl, og var ganske casual kledd. Det skulle ikke være vanskelig å kunne slå fast at jeg ikke skulle på byen. Allikvel kommer en av de cowboyhattselgende damene i min retning og roper følgende: "Hello lady. Look great tonight. Give me one kroner Ok. Good luck!"( Muligens ikke ORDRETT gjengitt, men absolutt i riktig gate.) Det jeg reagerte på i det hun sa, siden jeg jo åpenbart tok meg godt ut den kvelden, var GOOD LUCK. Good luck? Jeg begynte straks å gruble på hva i alle verden hun ønsket meg lykke til med. En sjekkeprosess? Turen hjem? Det slo meg plutselig at hun trodde jeg var en hore. Good luck kætsjin well-paying customers, liksom. Den tanken ble plutselig helt dominerende, og jeg ble sur. Hva faen.....De skal gjerne få de tomme ølboksene mine i parken, men jeg ser helst at jeg ikke ønskes lykke til av en sigøyner på den måten der igjen. Good luck, ass....

Til slutt: Jeg bruker konsekvent ordet sigøyner, og jeg sikter da til de menneskene som er å finne overalt i Oslo, jeg vil si de nærmest dominerer bybildet i Oslo om sommeren, og som gir inntrykk av å ikke ha noen fast bopæl. De er lett gjenkjennelige gjennom kleskoden lange skjørt med tilhørende fleecevest og sandaler med sokker i. Dersom sigøyener er feil betegnelse på disse, og jeg på denne måten er med på å rakke ned på et folkeslag som allerede er belastet med årelang nedrakking, gjøres jeg gjerne oppmerksom på det.

Takk

Grillegrillegrillegrill

Når man går på skole, så burde man ting hele tiden. Jeg burde vært inne i WORD akkurat nå og skrevet om demokrati og mediedekning. Jeg føler allikevel at det er mer riktg å sette av et kvarter til å følge opp suksessen på bloggen med over 4000 sidevisninger. EEEEEE - gratulerer? Takk.

Jeg har lagt merke til en tendens. Det har ikke vært så ekstremt i det siste, men det var mye av det akkurat idet jeg kom hjem fra Chile. Så mye at det fikk meg til å tenke. Det kunne vært det fenomenet at nordemenn trekker ut i sola bare en stusslig stråle lurer seg gjennom skylaget. Det kunne også vært at Norge gjør det godt i VM i ishockey for tiden. Det er ingen av de to tingene som er temaet i dagens blogg. Ingen av de to tingene var noen tendens da jeg kom hjem fra Chile heller, så det forutså man muligens.

Temaet i dagens blogg er dialekter og det å gi uttrykk for ektehet. Det kan virke som at komersielle aktører tror at jo mer dialekt man snakker for å promotere et produkt, jo mer attraktivt fremstår produktet. Er dette noe man lærer på mareksføringshøgskolen? Eller hvor man går for å lage reklamer for saft og syltetøy og pølse som tydelig påføres et ekstra kvalititesstempel bare de på reklamen snakker så kav dialekt i markedsføringen av produktet at det ikke går an å skjønne hva de sier.

Jeg synes den eneste aktøren som kan forsvare bruken av den effekten er den Vossafår-pølsa, som trekker det så langt at de bruker tolk. Jeg kan strekke meg til å synes det er litt morsomt. Ellers synes jeg ikke at jeg kan si at jeg får lyst på saft bare fordi en dame forteller meg på bondsk dialekt at jeg ikke kommer nærmere naturen, og en eller annen type på sørlandsk opplyser om at Hennig-Olsen har lagd is siden tidenes morgen bak i en slunken bakgård.

En cafe på vei til skolen har den siste tiden reklamert med noe jeg tror de kaller Transilvansk suppe. Her er det altså ikke dialekt, men bruken av et eksotisk ord som skal få meg til å bli fristet til å kjøpe produktet. Jeg vet ikke om det er jeg som er forutinntatt etter å ha trottet meg gjennom India og Mexico og sett gresshopper til salgs per kilo og hele frosker bli røra sammen levende i en blender, men Transilvansk suppe? Den må jo være kokt på kjemikalier? Alternativt oppvaskvann? Jeg ser for meg at Magica fra Tryll står bak den oppskriften der. Jeg lar meg hverken friste, eller lure.

Takke meg til målrettet markedsføring med mening som treffer det brede lag av folket: