En rødhud beretter

Jeg befinner meg altså, som tidligere nevnt, på kysten. Som nordmenn flest er jeg ivrig etter å få litt farge når jeg reiser til sydligere strøk. I dag morges bestemte jeg meg derfor for å tilbringe hele dagen på stranden. Hele. Det var kanskje litt vel tungt satset med kun ti i solfaktor på baklomma, og ingen til å smøre det kranglete partiet midt på ryggen hvor det  er så vanskelig å komme til. Konsekvensen er selvfølgelig at jeg nå er rød. Ikke på hele meg, men litt sånn ujevnt fordelt på øret, og litt på ryggen, samt at jeg har et linjallrett skille der bikinien har sitttet foran på overkroppen. Kjempefin ser jeg ut, med andre ord, og rødhuden det refereres til i overskriften er altså meg selv.

Det er generelt blitt en tendens at jeg ikke får være i fred her. Er det ikke det ene, så er det det andre. Jeg har en semi-speisa dame fra Windhoek som driver og sender meg meldinger, og fikk søren ikke ligge i fred på stranda i dag heller. Jeg prøver så godt jeg kan å være hyggelig, og merker at jeg har veldig problemer med å bestemt avvise folk - men jeg må innrømme at jeg begynner å bli litt lei av smalltalk komplett uten innhold.

Jeg lovet flere bilder. Her kommer et lite utvalg jeg fint synes representerer de to siste ukene, hvor mesteparten av tiden var reise med pappa:

Etosha pan. Ørken så langt du kan se. U dont wanna get lost....

Pappa og Andrew, samt mammaen til Andrew - sjefen i crawlen, foran et av husene i en Owambo-crawl, eller craal, som de vel egentlig kaller det.

Oi - javisst...Skal vi bo her???! Resepsjonsområdet i en av de mest luksuriøse lodgene JEG har bodd på i mitt liv...


  <>  Kjøkkenet i en Owambo - craal. Hvem trenger kjøleskap og komfyr når du har fyrstikker? <> 

Struts ute av kontroll:)

 

Jess - kjempetilbud hos begravelsesbyrået. Plukk og betal!

 Jeg kommer på hvorfor jeg ikke er så flink til å laste opp bilder. Det tar helt ekstremt mye tid. Vel - det beste gjenstår fortsatt; alle DYRENE I AFRIKAAAAA:) (utover strutsene, da)

Dagens andre

Da har jeg på forespørsel snurret sammen en meningsmåling. Jeg er enig i at det er gøy. Ingenting som ei litta meningsmåling!

Jeg har dessuten sittet og tittet gjennom tidligere innlegg. Jeg ser at bilder er gøy. Innleggene med bilder er helt klart gøyest. Jeg skal bli flinkere til å legge ut mer bilder.

Det var ikke så varmt idag som jeg trodde. Det begynte til og med NESTEN å regne på et tidspunkt. Nesten. Det regner ikke så ofte i ørkner. Jeg tenkte jeg skulle handle litt på det fine kjøpesenteret de har her. Synd for meg at de stengte rundt to da jeg var der halv to. Jeg trodde i alle fall de var oppe til tre, eller kanskje fem. Da har jeg lært det. Du ække hjemme, hvor Oslo City er oppe til ti. Og i jula til tolv. Det var galskap da. Lite ikke kjipt å være ferdig på jobb halv ett på natta når du jobber i en vanlig butikk, liksom. Jula er ubønnhørlig over, så nå er det vel tilbake til det normale.

Jeg kan forøvrig nevne at jeg ikke syntes det var en flekk kjipt å fly på julaften. Det var nesten ingen mennesker, og vi fikk god mat. For min del tror jeg julefeiring - altså feiring den 24. desember fra nå av er blitt en saga blott. Jeg vil ikke ha noe mer av det. Jeg er veldig fornøyd med å gjøre andre ting. Andre burde prøve det - men jeg skal selvsagt ikke tvinge det på noen.

I morgen reiser jeg til havet. Til Swakopmund. Det skal bli bra med litt sand mellom tærne og oppi sandalen.

Griser og Owamboland

Her har kommet flere kommentarer - det liker jeg! Ja, takk - mere kommentarer. Skriv dog gjerne hvem som snakker - jeg er evig spent på hvem som gir meg gode råd for 2012, og mener at jeg går I Afrikas stier. Vedkommende påpeker at jeg er både naiv og fordomsfull, og det skal jeg innrømme at det ikke er fritt for. Alle har sine sider.

På tross av fordommer og naivitet setter jeg nå snart ut på egenhånd etter å ha diltet etter pappa i vel to uker. Vi har vært på lang tur. På tross av at det bare var en uke, kjentes det veldig lenge. Vi har sett og opplevd mye. Akkurat nå er det allikevel en hendelse som inntraff på vei hjem som sitter aller best igjen. Kanskje fordi den er nærmest i tid, men kanskje også fordi jeg ble så forferdet.

Det var da en liten gruppe svarte griser skulle krysse veien på vei hjemover. Pappa utbrøt: "Oi, se på de", men hadde såvidt rukket å si det, før den ene grisen hardt og brutalt ble påkjørt av en bil som kom i motsatt kjørefelt. Herregud - det var helt forjævlig. Jeg så den ble rullet rundt mange ganger under bilen, nærmest kastet opp og ned. Da vi kjørte forbi lå den og kavet i dødskramper. Jeg har visst aldri sett et dyr bli påkjørt sånn, for det gjorde helt forferdelig inntrykk. Stakkars lille grisen!

Utover dette har vi tilbakelagt mange mil, og vi kjørte helt nord, til det de her  kaller Owambo-land. Der bor hovedsakelig en av de største folkegruppene, som da ikke overraksende kaller seg owamboer. De bor opprinnelig i det de kaller for crawler, som er flere stråhytter som er gjerdet inn sammen. Vi besøkte en slik, og her bodde moren til en bekjent av pappa. Hun var en festlig, og svært hardbarket dame, som bar preg av at hun hadde bodd så og si utendørs i sola hele sitt liv. Hun stilte villig opp på fotografering, og syntes tydelig det var stas med besøk så langveis fra, selv om hun høyst sannsynlig ikke er i nærheten av å vite hvor langt unna vi egentlig bor. Hun syntes tross alt det å reise fra Windhoek var uendelig langt, så vi nevnte ikke engang at vi før det hadde flydd i mer en 20 timer for å komme oss til Namibia.

Mer rapport av tur kommer - nå må jeg ut og lufte meg litt i Afrikas varme sol. Her er nesten 40 grader.

Grensesniking, og spennende konkurranse attåt!!!

Jeg er kommet til Afrika. Her har jeg aldri vært før. Jeg trodde at i Afrika var det kun veldig tynne mennesker som bodde i stråhytter overalt.

Neida. Jeg trodde selvfølgelig ikke det. Jeg gjør meg nå ekstra dum for morsomhetens skyld. Sykt morsomt, i grunnen. Okei - jeg innrømmer at jeg kanskje tror det er sånn i Somalia. Men ikke i HELE Afrika, som jo tross alt er et helt kontinent, og ikke bare et land. Jeg skal ikke til Somalia denne gangen, så det blir med spekuleringen rundt det.

Det har rukket å skje litt av hvert. I Sør-Afrika fikk jeg meg en ny venn. Han jobber med å selge antikke souvenirer på et marked i Cape Town. Jeg tror han trodde vi ble bestevenner. Han fikk nummeret mitt, og vi så på Boxing-day kamp sammen. Litt dumt, egentlig, for nå kan jeg aldri gå på det markedet igjen, og jeg vet ikke om jeg kan bo på det hostellet jeg bodde, fordi det er rett ved siden av. Jeg så nok noe annerledes på det vennskapet enn han gjorde.

Etter å ha sagt hadet til ham, tok jeg bussen til Windhoek, Namibia. Det tok lang tid. Det som tok aller mest tid var å komme seg over grensen. Da vi skulle UT av Sør-Afrika opplevde jeg at mitt hellige norske pass, som vanligvis blir mer enn godkjent de fleste steder, plutselig hadde fått et ankomststempel som de på grenseovergangen ikke kjente. Dermed var jeg den siste som kom meg på bussen igjen, etter at de hadde sjekket at stempelet var gyldig i Johannesburg. Det var selvfølgelig fristende å påpeke at det kanskje er essensielt at alle grenseoverganger kjenner til hvilke stempler som er i omløp, men ble enig med meg selv om at det var best å la være.

KONKURRANSE:

HUNDRE SPENN TIL DEN SOM UTTALER NAVNET RIKTIG PÅ FØRSTE FORSØK!!! NEI, VENT, TUSEN!!!

Videre var det tidens kø da vi skulle stemples INN i Namibia. Det svirret en stund rykter om at vi måtte vente til fire-fem om morgenen før vi kunne fortsette. Vi ankom klokka ni på kvelden. Etterhvert ble det litt fortgang i prosessen, og køen beveget seg noe. Plutselig kom det en eldre mann som var med bussen, som jeg hadde slått av en kort samtale med da vi ventet, og mente han kunne fikse denne stemplingen i en fei - han var allerdene stemplet inn og ferdig.

Jeg fulgte etter ham i god tro. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si da han rett og slett snek meg inn foran hele køen. Stemningen ble ikke spesielt god blant andre som hadde ventet i fem timer med å få stemplet passet - men denne eldre mannen var blid som ei sol, og syntes bare det var " a pleasure" å hjelpe meg. Jeg flyktet bort til bussen og holdt en lav profil resten av turen. De andre måtte tross alt også vente et godt stykke tid, og var nok heller ikke så fornøyde med vår lille snike-manøver.

Dette var i fjor. Nytt år, nye muligheter. Jeg lover å ikke snike i pass-stemplingkø i 2012!!!!

Begeistring denne gang

Dette innlegget skriver jeg ene og alene for å runde 4500. Jeg trodde aldri jeg var så opptatt av tall. Jeg er egentlig heller ikke det. Men når det gjelder bloggen, så er jeg det. Spesielt nå som den har våknet fra sommerdvalen, og rister løs på høstløv og andre fundamentale saker i samfunnet vi måtte finne det for godt å mene noe om.

I vinter ble jeg frastjålet en jakke. Dette kan man lese om under innlegget "Bitterhet rundt bestjeling...." også het det noe mer, men jeg husker ikke hva det var. I dette innlegget, som kan dateres omlag et halvt år tilbake, tok for seg den bitterheten jeg måtte innrømme at jeg følte rundt det å bli frastjålet en ganske dyr jakke. Jeg prøvde å trekke på skuldrene. Tenke at det var en materiell ting, og at det å få en kreftdiagnose eller sammenlikne det med en tilværelse i slummen i Nairobi, eller enda verre, Mogadishu (det er uomtvistelig at det må være katta i sekken å bo der....). Og det kan vi fortsatt være enige om at selvfølgelig er mye tristere. Samtidig måtte jeg vedgå at det irriterte meg. Jeg syntes det var riktig dumt at noen fant det nødvendig å måtte stjele jakka jeg hadde rukket å bli veldig glad i.

Men - ikke så galt at det ikke er godt for noe. Da jeg var i Bergen i helgen, fant jeg faktisk igjen nettopp den jakka, og ble først i overkant begeistret for det. Før jeg bestemte meg for at jeg ville gjøre et enda bedre kjøp. Jeg klasket til. Jeg klinket til. Jeg kjøpte noe på krita jeg definitivt ikke hadde råd til. Men så fremt ingen dustemikler kommer med lange fingre for stjele denne investeringen også, kommer jeg til å glede meg over dette i en mannsalder fremover. En mannsalder er lenge. Det er LIKE LENGE SOM EN MANN LEVER. Tygg litt på den.

Jeg sitter og titter på I Kveld med Ylvis, og jeg er like fornøyd med det som den nye investeringen min.  Tingene går min vei om dagen, i alle fall på disse frontene. Det er viktig å ikke bli for kjekkas. SLik som disse kara her:

Vel, så kjekkaser er de kanskje ikke, men flotte shortser har de. Investeringen var en Fjellreven-jakke. Man kunne vunnet mange penger hadde man satt penger på at man skulle se Smigun svinse rundt i en Fjellreven-jakke, vinteren 2011. Sjansene var ikke store. Jeg lærer meg aldri det med høy og lav odds, så jeg styrer unna, og bruker uttrykket sjanse i stedet. Bare så det er sagt. Jakka henger til utstilling på skapet. Bitterheten rundt fjorårets bestjeling er betraktelig dempet - nå tar begeistringen over.

Refleksjoner rundt et reisefenomen

Jeg har vært ute og reist. Ikke så langt, men langt nok til at det må kunne kalles en reise, og ikke bare en tur. Jeg pakket et par ovale støvler - jeg skulle til Bergen. Hvilkensomhelst annen destinasjon, og jeg ville selvfølgelig pakket sko.

Det er en greie med reising som fasinerer meg. Eller, vent, det er to, men det er kun en av dem som vies videre oppmerksomhet denne gangen. Dette er en greie som gjelder alle steder jeg hittil har vært i mitt liv, og det gjelder uansett fremkomstmiddel, men det er spesielt fremtredende når man reiser med fly.

Jeg reiste med fly til Bergen, og lot meg nok en gang imponere over den veldige trangen folk har til å komme seg opp og ut, først av flysetet, deretter ut av den trange midtgangen. Det er i og for seg ikke noe rart med at man vil ut av fly. Eller buss. Eller tog. Det er trangt, og skal man sette det hele litt på spissen kan man jo forundres over at man helt frivillig lar seg frakte rundt i boksorienterte farkoster laget av metall eller aluminium. Farksoter man gjerne ikke har kontroll over selv.

Men det er mye armer og bein og kofferter og jakker og aviser og kaffekopper og mobiltelefoner som fyker i alle retninger og klemmes ubehagelig nærme kroppen under denne seansen. Jeg har aldri skjønt hvorfor man ikke velger å vente til dørene i det minste har åpnet seg, før man febrilsk kaster seg rundt og klemmer seg inn i mengden som allerede står trykket sammen i midtgangen, og har vært enda raskere i vendingen. Personlig gjør jeg helst det. Venter, altså. Problemet oppstår idet man sitter ytterst på rekka, og du hører personen som sitter innenfor blir mer og mer tungpustet og stresset formelig brer seg fordi vedkommende ikke får reist seg umiddelbart fra setet og røsket kofferten ned fra hyllen, via et hode, eller kanskje to, før noen andre rekker å gjøre det.

Jeg mener det hadde hatt noe for seg med en holdningskampanje. Slappav litt, liksom. Når du allikevel har sittet på det flyet i en time eller to eller ti har vel ikke de tretti sekundene du sparer på å klemme deg ut av flyet så ekstremt mye å si, når muligheten for å spasere rolig ut faktisk ligger der som åpent alternativ? Er det noe spesielt man skal bruke det halve minuttet på? Jeg opplever generelt at jeg tar de fleste igjen ved bagasjebåndet, og føler allikevel ikke at jeg har gått glipp av det helt store.

Eller kanskje har jeg det? Før jeg vet ordet av det har hele livet mitt forsvunnet, og jeg blir gammel og bitter og tenker på alle de minuttene jeg mistet ved å være en slappfisk da flyet landet. Javel, så får man en glovarm kaffeflekk her, og en stiletthæl plantet på fotbladet der, men kanskje hadde det vært verd det, tenker jeg da.

Det var uansett en fin tur til Bergen. Det regnet ikke så mye som forventet. Vi var på kulturhistorisk museum. Det finnes så mange rare dyr, konkluderer jeg med etter å ha vært der. Vi oppdaget blant annet skjelldyr. Jeg ante ikke at det fantes dyr, altså IKKE fisk, men dyr, som bare var dekket av skjell. Dessuten var det et annet dyr som het maki. Mange forskjellige typer maki, faktisk. Morsomt at de har fått samme navn som en sushi-roll. Eller kanskje er det omvendt. Morsomt var det uansett.

Jeg har  oppdaget enn ny radiokanal. Den er muligens ikke ny, men den er ny for meg. RadioNorge. RadioNorge er kongen av svisker. De spiller faktisk KUN svisker. Da jeg stod på badet og pusset, eller børstet, tennene, spillte de en sang jeg for lengst hadde glemt at eksiterte. Det var et nostaligsik øyeblikk.Takket være moderne teknologi, har dere muligheter til å oppleve det samme som jeg gjorde, bare ved å trykke på linken under:

http://www.youtube.com/watch?v=CHS-JA2Mc64

Avslutningsvis - man sier vitterlig å pusse tennene? Min mamma har alltid sagt børstet - er det et vestlandsfenomen?

Smigun stiller spørsmål

Bloggen har hatt ferie. Ubestridelig en veldig lang en. I prinsippet trodde jeg bare det var mennesker som hadde det, kanskje under noen omstendigheter dyr, men jeg føler allikevel helst at konseptet ferie er forbeholdt mennesker. Inntil jeg fant ut at bloggen bare tok seg flere månenders ferie, hvilket jo er helt utenfor den avtalen vi ble enige om da jeg for et års tid siden pakket de ovale skoene og bestemte meg for å bruke bloggen som formidlingsverktøy under min reise.

Ferien er nå uansett ubønnhørlig over både for bloggens og min del. Det er ting som må tas opp. Jeg har observert flere ting de siste dagene som kunne vært gjenstand for diskusjon og skriving, men det er to ting som har utpekt seg som spesielt rare, og derfor vinner spalteplass denne gangen.

For et par dager siden gikk jeg forbi et forretningsvindu, med en kjempestor reklameplakat i utstillingsvinduet. Jeg skvatt til da jeg så plakaten. Ikke fordi den var så stor, men fordi personen som figurerte på den så så forferdlig streng og børst ut. Jeg tenkte, eller jeg sa faktisk høyt til meg selv - Jøsses, det var da en streng type!

Så var jeg snarrådig nok til å legge sammen to og to, og kom frem til at her var det  noe muffins på gang. Det måtte være en kjendis ellerno som figurerte på plakaten. Ellers ville man jo heller brukt en eller annen kjekk kar,  som ikke nødvendigvis så så streng ut. Og ganske riktig. Det var selveste Magnus Karlsen som tittet, eller snarere stirret med de morske øynene sine på meg fra plakaten. I alle dager. I ALLE DAGER! Når ble Magnus Karlsen en kul type? Altså sånn "verdt å bruke i en jeansreklame"-kul?? Har dette skjedd mens jeg var travelt opptatt med å feriere og drikke kåkteils fra gullbelagte sugerør på Bahamas??

Jeg er inneforstått med at han er en reser i  å spille sjakk, og at det på mange måter er litt kult. Han er så smart at det er kult, liksom. Men jeg nekter å gå med på at han er egnet til å stille opp på den slags oppdrag. Jeg nekter. Og det hjelper ikke at han setter opp det morskeste blikket han har. Jeg er skremt vekk fra den sjappa der på livstid. Han så litt ut som at han ville statppe alle sjakkbrikkene sine ned i halsen på meg  om jeg ikke kjøpte de buksene. Ohhhh, creepy.....(altså så skummelt at jeg må si det på engelsk, da jeg ikke finner uttrykk i vårt ordfattige norske pråk til å uttrykke hva jeg mener.)

Jeg har  ved en tidligere anledning fyrt friskt, eller kanskje ikke så veldig friskt, men jeg har i alle fall uttrykt irritasjon over sigøynere som plukker flasker i park. Denne gangen er jeg ikke irritert eller sint, jeg er kun forundret. Jeg har lagt merke til en ting jeg finner merkelig, nemlig følgende: jeg har, ved to anledninger, observert mennesker jeg vil si går i kategorien flaskeplukkere sitte å farge håret.

Det i seg selv er kanskje ikke SÅ spesielt, men mer spesielt blir det idet man tar i betraktning at det foregår på benken i en park, og det merkeligste ved det hele er at det ikke ser ut for at de har noen som helst tilgang på vann. Ved alle anledninger jeg har farget håret tidligere i mitt liv har vann vært helt essensielt blant annet for å skylle stoffet som setter fargen, ut av håret. Jeg lurer i tillegg på følgende: når er jo ikke mennesker som går rundt i parker og samler flasker kjent for sin snerte klesstil. Jeg synes snarere det ligger slik an at det florerer av ufreshe sandaler og fleecevester, gjerne  av typen tennissokker i sandaler, og flere plagg oppå hveranndre som ikke passer. Når ble det da plutselig så essensielt at de er fine på håret? Og et uungåelig spørsmål: er det DET de tiggespenna går til? Det fremstår for meg som uforståelig.

For den oppvakte: ja, dette ble skrevet for en tid tilbake. Jeg syntes allikevel det var verd å publisere -og faen, et sted må jeg starte for å få denne bloggen opp å gå igjen, så jeg begynte her. Jeg kan raskt oppsummere noen greier som skjedde IDaG for å gjøre det hele mer dagsaktuelt. Jeg kjøpte meg en sjokolade på butikken. Papiret utenpå forespeilet en smaskopplevelse der karamell i midten av sjokoladen skulle være en viktig del. Jeg gledet meg, og ble veldig skuffet da det ikke var et gram karamell i sjokoladen. Hva har skjedd der? Bare ren sjokolade. Da kunne jeg like gjerne kjøpt en melkesjokolade. En vanlig en. Jeg følte meg lurt, og lurte på om det var innafor å gå tilbake å klage. På en anne side - det er jo ikke hun stakkars kassadama sin skyld at produsenten ikke leverer varene, og det er helt i grenseland til å være litt sært, slik jeg ser det. Jeg gikk ikke tilbake.

Etter å ha satt til livs skuffelsessjokoladen, gikk jeg forbi en spansk restaurant som ligger rett nedenfor der jeg bor. De kunne skilte med å ha lam med kål på menyen. Lam med kål... Det hørtes da til forveksling likt ut som fårikål. Men det var altså lam med kål. Sleipinger. Lam med kål. Når ble det en klassiker av en spansk rett? Jeg tror det er det dummeste plagiatet jeg har sett.