Parkeringsbothælvette

På oppfordring fra Mads klasker jeg til med et nytt innlegg. Han kunne fortelle at siste gang vi var sammen, hadde vi det veldig hyggelig, men jammen lå det ikke jævla sur parkeringsbot i ruta da han kom tilbake til bilen. Det ble kostbare fem minutter å stå over tida. Det blir en tung vurdering om det var verd det, eller ikke.

Jeg har blitt på grensen til hysterisk - jeg skal altså IKKE ha parkeringsbot. Det gjør seriøst vondt når man kommer ut fra et sted, også ligger den ekle gule lappen og blafrer likegyldig mot deg. En ting er hvis man vet at man har parkert feil, og tar sjansen. En annen ting er når du går fra bilen, og tror alt er i orden. En gang mamma og jeg var på Lefdal i Sandvika, glemte vi sånn dustete stå-en-time-gratis-lapp. Vi var inne i TI minutter, og møtte selvfølgelig en likegyldig, blafrende lapp da vi kom ut. Og man blir ikke bøtelagt en tohundrelapp. Neida, 750 jævla spenn skal det koste å ha GLEMT å trekke en lapp for å få lov til å stå GRATIS for en butikk du legger igjen masse penger i. "Neida jeg skulle bare kjøpe en TV som var litt dyr, også glemte jeg å trekke parkeingslapp, så da har jeg ikke penger til å betale NRK-lisensen. " Det er jo et råflott opplegg.

Javel, greit nok at man skal forhindre folk i å okkupere plasser hele dagen. Tanken bak det er jo god. Men skulle det ikke være rom for å være litt rund i kantene? De verste er de som er ansatt som parkeringsvakter for private plasser. Jeg vet det er en klassiker å hevde dette, men man skulle jo virkelig tro at de med vilje ansetter folk som er så bitre på livet at det eneste som gjør at de orker å leve er og gjøre ting ugreit for andre. Her om dagen hadde jeg en bil som hadde stått på samme plassen hele dagen, og jeg betalte og betalte, og betalte. Så gikk den selvfølgelig ut på tid - vi snakker to usle minutter - og det skulle også koste 750 kroner. Da jeg prøvde å si til parkeringsvakta at jeg jo var rett i nærheten, og at han så at vi holdt på rett bortenfor så han kunne kanskje kommet bort og spurt om det var vår bil, var det ikke en smule hjelpsomhet å spore. "Du må betale" sa han tørt, før han freste avgårde i den lille parkeingsbilen sin - som han naturligvis parkerer hvor han vil fordi han jobber der.

Det ble altså en dyr affære for Mads å sitte og prate med meg fem minutter over tida. Jeg er selvfølgelig inneforstått med at vi må ha visse regler og at man ikke bare kan parkere i hytt og pine. Men disse kranglete vaktene, altså. De IRRITERER meg rett og slett. Ta seg betalt 40 spenn timen for å få lov til å stå parkert på en liten asfaltflekk. Dette burde være straffbart!

Hah, nå overdrev jeg selvfølgelig. Jeg er ikke taxisjåfør heller. Så irriterende synes jeg ikke det er. Men det er en vond følelse å bare pælme spenn ut av vinduet sånn. Da er det mye bedre å gå på ski (for de må man ikke parkere.)

Ser forresten at jeg får støtte, av en i alle fall, om dugnadsdeltakelse. Jeg står fortsatt fast på at det ble min siste dugnadsdeltakelse!!!

Legger ved denne karen, som har parkert seg flott oppe en bil

Snakker i telefon

Drikker vann

Og denne. Har ingenting med verken dugnad eller parkering å gjøre. Den er bare gøy! LILLE!

Å bo i borettslag

Når man bor et sted hvor man deler noe med andre, må man for det første regne med en slags form for styresett - en gruppe som bestemmer hva som skal skje, og man må belage seg på å måtte bidra.

Tre måneder gikk det før lappene kom opp. Først; generalforsamling. Jeg fikk ei tykk blekke med masse tall, som jeg følte ikke angikk meg i det hele tatt, men som kanskje angår meg litt allikevel. Nettopp fordi jeg bor der. Sammen med mange andre. Jeg hadde tenkt til å dra. Men plutselig fant jeg meg selv sittende i sofaen, langt ut i generalforsamlingen. Vel - der gikk min mulighet til å stemme ved lokaldemokratiet som hersker i slike borettslag, fra meg. Det føltes helt ok.

Ikke så lenge etter kom den andre lappen - den som er mye verre: DUGNAD. Dugnad ass. Jeg gruet meg i to uker. Noen i oppgangen rev ned lappen etter veldig kort tid. Jeg så det som et tegn på at vi i A-oppgangen ikke bryr oss om dugnad. Jeg likte først den tanken veldig godt. Så tenkte jeg at det allikevel kunne være fornuftig å møte opp. Vise at man er engasjert. Møte noen naboer. Sånne ting.

Da dagen opprant var jeg irritert allerede da jeg våknet. Dugnad ass. Skulle ødelegge hele den ellers så gode torsdagen. Jeg begynte å forhøre meg om hva folk tenker om det å møte opp på dugnad, kontra det å ikke møte. Sanke argumenter for ikke å stille. Jeg hadde virkelig ikke lyst.

Det er interessant hvor mye forskjellige meninger folk har rundt dugnaddeltakelse. Noen mente det å møte opp innebar mye tørrprat med noen tilfeldige naboer om været og planløsningen på de forskjellige leilighetene i borettslaget. Jeg var selvfølgelig enig. Samtidig er det mange som argumeterer tungt for den solidariske siden ved det: alle må bidra. Hvis du vil at det skal se pent ut der du bor, må du også bidra til det. Greit nok. Da det i tillegg begynte å pøsregne var jeg på et tidspunkt villig til å kjøre rundt i byen på måfå for å lure meg unna.

Tilslutt tok jeg meg sammen. Når man har kjøpt leilighet, må man ta det ansvaret det innebærer. Jeg trakk på meg støvlene, og trasket misfornøyd ut. Først så jeg lys i tunnellen da jeg først ikke fant dugnadsgjengen. - Perfekt, da kunne jeg bare skylde på det! Før de dukket opp rundt et hjørne. En stor gjeng. Kjempestor gjeng.

De skulle bære noe greier ned fra et loft. Den gruppa var visst full, så jeg havna selvfølgelig i blomsterplantegruppa. Herregud. Jeg angret skrekkelig på at jeg hadde satt fra meg den bilen, og latt meg overtale av arrgumentene for deltakelse. Jeg stilte meg i et hjørne og begynte å spekulere i hvordan jeg kunne snike meg unna. Så meldte muligheten seg for å beskjære litt busker. Jeg kastet meg over det. Bare spar meg for luking og blonmsterplanting!!!

Vi klippet i vei på noen busker som strengt tatt burde vært røsket opp med roten. Vi hadde selvfølgelig med oss en sånn overivrig dugnadsdeltaker, som mente det ble pent, og nektet å høre på da jeg prøvdeå si at jeg ikke syntes det var så pent det vi hadde gjort. Deretter var det bare å sette i gang med noen rosebusker. Skikkelig stikkehælvete. Det kom en dame og pep om at vi ikke måtte klippe vekk alt, for fuglene likte seg der om vinteren.  - Bidra på dugnaden ,da, tenkte jeg surt, og klippet litt mer. De dumme fuglene vil vel ikke sitte på de glisne rosebuskene?

Etter to timer ute i regnet, var vi endelig ferdige. Jeg rundet av det hele med å melde meg inn i en hagegruppe. Det kommer jeg garantert til å angre på. Det var bare for å virke jovial. Og jeg er selvfølgelig evig bitter for at alt som ble gjort var i indre gård. Jeg bor i ytre, så jobben som ble gjort  gavnet meg ikke det grann. Det var en av argumentene jeg ble servert på forhånd for deltakelse, men det faller altså på steingrunn.

Jeg kan gå til sengs med god samvittighet. Men jeg stiller ikke nødvendigvis på dugnad i borettslaget igjen. Jeg gidder ikke stå mer i regnet å gjøre meningsløse ting bare for å være grei. Det får være grenser.

Våryr

Vær ass. Har man ikke annet å snakke om, så havner man alltid på værprat. Også kjent som et temmelig kjedelig tema. Brukes helst for å unngå pinlige tausheter. Det er allikevel nettopp vær som er temaet i kveld.  Det våres. Det går mot lysere tider. Og varmere tider. Tider hvor man kan sitte i parken og schlafe. Det var lenge siden jeg hadde sagt. Schlafe, altså. Det føltes godt å bruke det igjen.

Da jeg var liten var det alltid slik at det var en fryd å bytte ut de tunge vinterskoene med lettere vårsko, og ta med seg en rompetaske med klinkis og spille på de bare områdene i skolegården. Og aller best; de områdene som var feid av feiebilen. Der spratt ikke kulene i alle retninger. Så gikk vi opp og fikk gratis fotballkort og spilte dødball hele kvelden, så lenge det var lyst, og hadde det helt topp. Men det var en ting som ikke var lov; å ta av seg jakka. Det var nemlig så SKARP LUFT. Man kunne bli forkjølet om man tok av seg jakka, og få vondt i halsen. Solen stekte, men det var ikke lov å ta av seg jakka. Dette var alle voksne enige om. Det var ingen vei utenom. Ikke lov å ta av jakka.

I går var det nesten varmerekord i Oslo. Noe av det som er aller diggest med å bli voksen er at man kan bestemme SELV. Man kan ta av seg jakka selv om det er skarp luft. Jeg gikk i t-skjorte, ute, i hele går. Jeg har vondt - i - halsen - tendenser idag. Æsj, jeg blir irritert om det slår ut verre imorgen. Da viser det seg at de voksne hadde rett. Det er skarp luft til uti mai, og man skal, eller bør ikke ta av seg jakka. Ikke ennå. Selv om det virket helt meningsløst der og da.

Nok vær- og jakkeprat. Bare husk at det ikke er lurt å ta av jakka. Jeg føler jeg må snakke om meningsmålingene. I første omgang tenker jeg dette: meningsmålinger om Afrika og sult genererer mye flere stemmer, enn matlaging i Norge. Jeg tror det er et godt tegn. Det viser at folk er mer opptatt av barna i Afrika. Videre ser jeg at det ikke er bare jeg som er forutinntatt. Selv om de antagelsene jeg har om Afrika, og da Somalia spesielt ikke er forankret i faka, føles det godt å vite at jeg ikke er alene.

Jeg lager en ny meningsmåling, men lar den om Somalia stå. Jeg synes den fortjener det. Det er en tankevekker. Kanskje jeg skal sende den til regjeringen i Somalia?

Imponerede vær-  med regnbue i Afrika, Namibia.

Snart tid for øl i parken. det må bare bli skikkelig varmt først.

Smiguns matblogg

I dag gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før. Ikke såvidt jeg kan huske, i alle fall. Jeg har, som mulig kjent, kjøpt leilighet. Og med det er tiden inne: jeg skal, og må, bli litt flinkere til å lage mat! Jeg er en total katastrofe når det gjelder matlaging, men nå som jeg har mitt eget kjøkken der det er rom for søl og rot, så er det et mål at dette endres på.

I går fant jeg dermed fram en kokebok som het "Rask mat". - Passer mitt utålmodige matlagingsvesen godt, tenkte jeg. Noe av problemet er at jeg er så sulten idet jeg setter i gang med matlaging at jeg bare spiser opp alle ingrediensene før maten er ferdig. Dermed er jeg nesten mett når alt er klart. Jeg bladde litt frem og tilbake i "Rask mat", og ble mer og mer oppgitt. Alle disse kokebøkene og "middag for under hundrelappen"-greiene forutsetter jo at man er i besittelse av masse rare greier. Kjøkkenmaskiner og hvitløksdeler, tørket timian og andre fiffige krydder. DET BLIR JO VERKEN LETT ELLER RASKT ELLER BILLIG OM MAN IKKE HAR ALLE DE TINGENE!!

Tilslutt fant jeg en overkommelig greie - Carbonara. Det er digg. Og jeg har alltid tenkt at det hadde vært kult å vite hvordan man lager. Jeg skrev ned det jeg skulle trenge på en lapp før jeg sovnet, og satt og gledet meg hele dagen på kontoret. Det skulle bli spennende å se om jeg fikk det til.

Da jeg kom meg i butikken, følte jeg meg bare elendig teit. Det virket som at de andre i butikken vistte hvor dårlig jeg var til å lage mat, og at alle lo bak ryggen min da jeg plukket med meg greier jeg aldri har lagt merke til at de har i butikken engang. Jeg kjøpte med en kjøkkenrull, så var jeg klar om det skulle bli mye søl, og for å understreke at jeg visste hva de tenkte.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om resultatet. Jeg synes jg fikk bekreftet at jeg er for klønete til å lage mat. De derre sleivene detter rundt over alt så det spruter mat, og jeg veltet selvfølgelig olivenolje utover hele benken. Et helt tydelig tegn på at man ikke er videre rutinert er når man ikke setter korken på flaska umiddelbart etter bruk.

Det ble allikevel ikke helt krise. Det var spiselig. Jeg tror jeg skal klare å gjøre de justeringene som må til. Jeg må lage det en gang til. Jeg kan ikke gi meg nå. Kanskje prøver jeg en ny greie i morgen. Det som er helt sikkert, er at jeg ikke kommer til å starte en matblogg. Jeg har imidlertid håp om at overskriften min skal generere treff på Google, slik at folk på jakt etter matblogger blir lurt inn her i stedet. Da blir de kanskje skuffet, eller de føler et behov for å hjelpe meg. Jeg håper mest på det siste.

Morsomme Afrika

Jeg er alt kommet hjem, men det betyr ikke at jeg har lagt fra meg Afrika. Snarere tvert om, egentlig. Jeg har stadig vært overbevist om at Sør-Amerika var det eneste kontinentet som gjalt for min del. Jeg er nå av en noe annen overbevisning. Afrika er også flott. Og gøy. Og spennende. Og ganske morsomt.

Det er jo en kjent sak at man ikke skal gjøre narr av, eller ha det morsomt på andre kulturers bekostning. I alle fall ikke dersom man påberoper seg å ha et  kulturrelativistisk syn på verden. Det gjør jo jeg. Men nå er det allikevel slik at når man er ute på reise, så ser og leser man endel morsomme ting. Ting man ikke ser hjemme, og som for de som bor der virker natrulig, men som for en fremmed, i dette tilfellet meg selv, virker rart. Videre følger en liten samling. Bare så det er understreket; jeg gjør ikke narr.

 

Åpent fra klokka ti til....tamtam - DET ER STENGT! Gåttabanen.

 

Hvem tar med seg tusj på do, liksom?



Ja, se det. Noen har donert et håndtak. Det må være et flott et, siden det har fått eget skilt.



Her er det! Nico viser imponert frem det flott håndtaket som hadde eget skilt. Vi var målløse.



Ikke drekk og kjør bil...Drinker, altså.

Lengste gjengivelsen av Che Guevara jeg har sett.



Den siste her har jeg litt dårlig samvittighet for. Jeg tror kanskje det er noen kids som har tegna den. Det var bare det at jeg skavett sånn da jeg så den. Han har jo ikke SÅ langt tryne! Men det er klart, er det en tiåring som har malt det, har vedkommende tegnet mye bedre en jeg noengang kommer til å klare, så jeg skal vel ikke være så ekstremt høy på pæra. Mer Afrika kommer. det er nok å fortelle om, tror jeg.

The little 5

Når man trer inn i rollen som turist, må man finne seg i at det meste som rører seg, eller har rørt seg et sted, blir fremstilt med tanke på å vekke interesse hos turisten. I Afrika opererer de med det de kaller "The big five", sikkert ikke ukjent for mange, som er de fem største dyrene. Jeg tror det er gnu, elefant, nesehorn, flodhest og løve, om jeg ikke tar helt feil.

Nå har det seg slik at dette begrepet med letthet kan endres litt på - slik at man da skaper litt blest rundt de kanskje mindre interessante dyrene. Dermed har man altså supplert med The Ugly Five - som inkulderer blant annet hyene og en sånn ganske støgg fugl som jeg ikke husker navnet på i farta. I Namib-ørkenen opererer de med The Little Five.

Jeg tenkte som så at det er jo ikke hver dag jeg er i Namib-ørkenen, så jeg fikk vel friste lykken på en slik guidet tur for å se The Little Five. Guiden vår kunne gjerne vært i familie med han Krokodille-Steve fra Animal Planet. Han var liten og hjulbeint, og hadde semi-agro gange. Det første han gjorde da han kom ut i ørkenen var selvfølgelig å kaste skoene, før han føk rundt i sanden på jakt etter disse little five dyrene. Det var virkelig en fest å følge med på han engasjement der han travet rundt i sanden.

En del av showet var å få en av disse lizardene vi, eller rettere sagt han, fant i sanden, til å bite seg fast i øret på oss turistene, og der hang den bom fast. Bildebevis følger. Han syntes selvfølgelig også at det var kostelig at jeg ikke slukte slanger, så han drev og skulle gjøre en "bushman" ut av meg - the viking woman, som han valgte å kalle meg.

Den kuleste av disse tingene han drev og fant nede i sanden var en liten lizard (jeg kommer altså ikke på det norske ordet for det....) som var helt gjennomsiktig og full av farger. Den hadde sånne svømmerføtter, og er egentlig noe av det rareste jeg har sett.

Etter at denne guiden vår hadde løpt seg ferdig gjennom sanden, kjørte vi litt rundt i ørkenen før vi vendte nesa hjemover med fire av de små fem i opplevelses-bagasjen.

Ikke dødsgiftig, men ekkel nok til at jeg holdt meg på avstand. Til vår guides store begeistring. 

 

En kamelon kaster i seg en larve eller annet snækkks. Akkurat like lang tunge som de viser på TEVE.



En skapning som er så liten at den ikke synes på denne avstanden, kan skape mye liv i en flokk turister.

Den kuleste av de lille fem.

 

Dyr henger og kulern på øret.



DYYYYYYR!!!

Det er duket for dyrene i Afrika!!!

Vi var altså i Etosha nasjonalpark, hvor det formelig mysser av liv. Større og mindre arter – alle med sine egenskaper. Jeg kan forøvrig nevne, fordi det er mange som spør om det, at jeg tilbragte nyttårsaften midt i denne parken på et sted som het Halali. Det var nok en av de mindre innholdrike nyttårsaftner i mitt liv. Ingen fyrverkeri, og de fleste som var der var en gjengn kjedelige hvite turister som nok skulle tidlig opp på safari dagen etter.  Det begynte å bli temmelig glissent i rekkene allerede klokka ti – elleve.

Da har jeg opplevd det også, men jeg synes ikke det er noe viedere å fortelle om kvelden. Kanskje med unntak av en slags konfransier som med jevne mellomrom kom opp til et stereoanlegg de hadde satt opp for anledningen. Der annonserte han at ”its me again – i am looking at my watch now, and its only a little time to go. I hope you are enjoing – remember, this is the last time you have dinner in 2011.” Søtt nok, men han hadde litt lite reportoar, og slet nok litt med å få med seg crowden.

Nok om det. Det var tross alt DYR Etosha hadde å by på, ikke fest. Jeg har sett mange gøyale dyr. Ingen hadde vondt i maven, eller spiste hostesaft, eller hva de gjør i den der sangen, men de var ivirge på å mate seg på det de fant. Vi så løver og nesehorn, sebraer og en million forskjellige antiloper. En som het dik-dik. Den er pitteliten, og ser helt ut som bambi.

Jeg synes nok allikevel at sjiraffen er aller gøyest. Jeg blir aldri lei av å se på sjiraffer. Jeg kunne studert dem i timesvis der de står og liksomgjemmer seg bak et tre.Eller lunter avgårde med den DRITlange halsen. Ha, den lange halsen. De sover med den lange halsen opp i været, kan jeg fortelle. Det er noe med at de drøvtygger mens de sover. De så lange øyevipper at man kan bli misunnelig av mindre. Tøft mønster har de også. Og det som er aller kulest er hvordan de titter nyskjerrig på deg. Det var en som bøyde seg ned, og studerte oss nøye fra stedet sitt bak et tre. Og da vi var ute og så på noen elefanter som badet, så sto de i bakgrunnen og virket neste fornærmet fordi elefantene fikk mye mer oppmerskomhet enn dem.

Jeg føler meg ganske sikker på at jeg kunne blitt svært god venn med enn sjiraff. Løpt rundt med gardintrapp og holdt den med selskap der oppe. Det er bare det at det er så varmt i Afrika, så jeg hadde nok ikke holdt ut så lenge.
I tillegg til sjiraffene, og løvene, som også er veldig høyt på lista, kommer nok også den pittelille bebielefanten vi så. Mrrrrrrrrrrr – så rar det går an å se ut. Den løp over veien, så snabelen og halen dinglet til alle kanter. Herregud, den hadde lett ikke kontroll på noe. Men så søt, og med masse hår på kroppen. Den badet seg, og blåste i lille trompetsnabelen sin, og koste seg riktig. For de som mangler o-fag fra barneskolen, kan jeg opplyse om at elefanter går drektige i hele 22 måneder, og helst får kun en unge. En ganske så eksklusiv liten sak der altså.

Hallo?? Hvem er du, egentlig?

En hel sjiraff-familie!!!! Jammen fikk jeg bruk for kunnskapene jeg tilegnet meg da jeg skrev særoppgave om sjiraffer i femte klasse på denne turen.



EhhhHRRRRRRRRRRRRRRR!

Hihiiiiiiiiiiiiii - lille!!!! Bare EN uke!!

Vildbest!



 



En av flere antilopearter - Oryx