Grensesniking, og spennende konkurranse attåt!!!

Jeg er kommet til Afrika. Her har jeg aldri vært før. Jeg trodde at i Afrika var det kun veldig tynne mennesker som bodde i stråhytter overalt.

Neida. Jeg trodde selvfølgelig ikke det. Jeg gjør meg nå ekstra dum for morsomhetens skyld. Sykt morsomt, i grunnen. Okei - jeg innrømmer at jeg kanskje tror det er sånn i Somalia. Men ikke i HELE Afrika, som jo tross alt er et helt kontinent, og ikke bare et land. Jeg skal ikke til Somalia denne gangen, så det blir med spekuleringen rundt det.

Det har rukket å skje litt av hvert. I Sør-Afrika fikk jeg meg en ny venn. Han jobber med å selge antikke souvenirer på et marked i Cape Town. Jeg tror han trodde vi ble bestevenner. Han fikk nummeret mitt, og vi så på Boxing-day kamp sammen. Litt dumt, egentlig, for nå kan jeg aldri gå på det markedet igjen, og jeg vet ikke om jeg kan bo på det hostellet jeg bodde, fordi det er rett ved siden av. Jeg så nok noe annerledes på det vennskapet enn han gjorde.

Etter å ha sagt hadet til ham, tok jeg bussen til Windhoek, Namibia. Det tok lang tid. Det som tok aller mest tid var å komme seg over grensen. Da vi skulle UT av Sør-Afrika opplevde jeg at mitt hellige norske pass, som vanligvis blir mer enn godkjent de fleste steder, plutselig hadde fått et ankomststempel som de på grenseovergangen ikke kjente. Dermed var jeg den siste som kom meg på bussen igjen, etter at de hadde sjekket at stempelet var gyldig i Johannesburg. Det var selvfølgelig fristende å påpeke at det kanskje er essensielt at alle grenseoverganger kjenner til hvilke stempler som er i omløp, men ble enig med meg selv om at det var best å la være.

KONKURRANSE:

HUNDRE SPENN TIL DEN SOM UTTALER NAVNET RIKTIG PÅ FØRSTE FORSØK!!! NEI, VENT, TUSEN!!!

Videre var det tidens kø da vi skulle stemples INN i Namibia. Det svirret en stund rykter om at vi måtte vente til fire-fem om morgenen før vi kunne fortsette. Vi ankom klokka ni på kvelden. Etterhvert ble det litt fortgang i prosessen, og køen beveget seg noe. Plutselig kom det en eldre mann som var med bussen, som jeg hadde slått av en kort samtale med da vi ventet, og mente han kunne fikse denne stemplingen i en fei - han var allerdene stemplet inn og ferdig.

Jeg fulgte etter ham i god tro. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si da han rett og slett snek meg inn foran hele køen. Stemningen ble ikke spesielt god blant andre som hadde ventet i fem timer med å få stemplet passet - men denne eldre mannen var blid som ei sol, og syntes bare det var " a pleasure" å hjelpe meg. Jeg flyktet bort til bussen og holdt en lav profil resten av turen. De andre måtte tross alt også vente et godt stykke tid, og var nok heller ikke så fornøyde med vår lille snike-manøver.

Dette var i fjor. Nytt år, nye muligheter. Jeg lover å ikke snike i pass-stemplingkø i 2012!!!!