OL-dresser og livet generelt

I dag var det tungt å stå opp. Jeg holdt nesten på å sovne igjen, til tross for at Elvis - selveste kongen der altså - spilte på diskoen, og klokken tikket nærmere og nærmere halv åtte, tidspunktet jeg ideelt sett skal stå utenfor og vente på å bli plukket opp for å reise ut til Billingstadsletta. Jeg er ikke noe utpreget b-menneske, men halv syv en morgen det er mange blå ute, er for tidlig. Det gjorde vondt.
Enda mer vondt gjorde det da jeg kom på jobben. (Okei, jeg kaller det jobben, men det er strengt tatt ikke det. Det er en praksisplass.) I går skrev jeg en sak om fiskedød på Dælivann. Jeg gikk inn på saken for å se åssen det lå an. Det var flere som hadde lest saken, blant annet T.B. T.B hadde krast kommentert at kanskje forfatteren av teksten skulle tatt seg et norsk grunnkurs.
..... !!!!!

Jeg hadde ved en anledning skrevet "på Dælivann" - T.B mente at fisk levde i og ikke på vann. Jeg mener å kunne forsvare min bruk av "på" og ikke "i" i den sammenhengen, men det andre tilfellet T.B hadde kritisert meg for, var noe verre. Jeg hadde konsekvent skrevet tjern med kj - kjern...Jeg måtte ta en runde med meg selv. Det var veldig fristende å gå inn å motkommentere. Poengtere at man kanskje ikke trenger et GRUNNkurs, da det fremgår av ordet at man på et grunnkurs lærer grunnleggende ting - en, ei og ett og slikt. Det føler jeg at jeg kan. Videre kan jeg ikke, under noen omstendighet, huske sist jeg skrev, eller for så vidt sa ordet tjern, og det er nok høyst sannsynlig derfor jeg skrev det så feil. Men det hjelper ikke. Oss ble enige om å ikke kommentere. Jeg ser ingen vits i å bruke energi på slikt, på tross av at jeg syntes det var knusende nedverdigende.Jeg skriver nok aldri mer, noen gang, noen sinne, tjern feil igjen.

Deretter ble jeg sittende arbeidsløs. Jeg gikk for å høre om det var noe jeg kunne henge fingrene i. Jeg fikk spille kabal, om jeg var interessert. Jeg er ikke så interessert i det. Jeg vil heller skrive om fiskedød. Eller gjøre hvasomhelst annet, egentlig. Det er dumt å tenke på at jeg maste meg opp klokka sju i dag morges, for å gjøre ingenting. Eller bare for å bli konfrontert med at norsken min er dårlig, om ikke annet. På en annen side - i dag får jeg overlevert min flotte OL-dress fra de olympsike leker på Lillehammer 1994.

Det er helt sykt at det alt er så lenge siden. Jeg sier det hele tiden, og jeg veit det er en klisje, men faen. Vi hadde to ukers vinterferie, skrev OL-dagbok og kledde oss ut som Kristin og Håkon. Samlet på pins. Jeg har hørt at pinsen fikk sin renessanse på grunn av OL. Det er nok å betrakte som som OL på Lillehammers mørke side. Jeg har aldri skjønt greia med pins. Jeg har aldri skjønt greia med souvenirer sånn generelt sett. Det samler støv, og skaper bare dårlig stemning. Da jeg var i Chile prøvde jeg å ymte frempå om det til Marcela i det hun var i ferd med å kjøpe en helt forferdelig, støvsamlende effekt som virkelig ikke tjente noe annet fomål enn å samle støv. Hun fatta ikke pakka.

OL-dresser skaper ikke dårlig stemning. Min dress kommer i ettermiddag. Etter klokken to. Jeg gleder meg. Jeg skal gå med den hele tiden. Eller i alle fall hele tiden når det passer seg. Passende anledninger er ski-VM og påskeferie. Det blir perfekt. Min eneste redsel er at dressen jeg har kjøpt er for trang. Det er et klassisk problem, at buskene blir for trange i livet. På en annen side, det er jo jakka som er viktig, og den føler jeg meg ganske sikker på at skal passe. Det er jo ingen som egentlig la merke til at kongen hadde matchende bukse da han iførte seg frivilligdrakta i 94?OL-dressen gjorde det verd å stå opp denne morgenenen.

Ved siden av OL-dresser og tjern, er det noen andre ting som har preget livet mitt i det siste.

Det ene er POTENSIELT. Hva skjedde med potensielt? Det ordet har fått sin renessanse i 2011, slik pins fikk sin renessanse i 1994. Alle går rundt og maser om at ting er potensielt sånn og potensielt slik. Potensielt er i og for seg et potensielt godt ord, men ikke når det brukes potensielt tre ganger i en poteniselt enkel og grei setning. Og var det slik at man oppdaget at det ordet eksisterte sånn rundt den 31 desember 2010, og at man følte at ordet poteniselt ikke hadde fått ut potensialet i seg rett og slett fordi det ikke var blitt nok brukt? Det skal blir spennende å følge utviklingen. Den er potensielt god tor jeg. Haha - jeg elsker hvordan ord blir seendes rare ut når man skriver det mange ganger. Potensielt fremstår for meg nå som et vanvittig ord.

Det andre er Linni Meister. Det kan muligens høres rart ut. Okei-hun har muligens ikke preget livet mitt. Men jeg har gjort meg noen tanker om henne. Jeg gikk hjem en dag, og stoppet foran en reklameplakat. Plakaten informerte om at man nå kunne se programmet firestjerners middag på teve. Plakaten var full av kjendisnavn, også hadde man kjørt frem fire kjendiser - en fyr jeg aldri hadde hørt om, Unni Lindell, Ole Lukkeøye - altså han der boksefyren, og Linni Meister. Jeg har tre ting å si om den plakaten.

For det første trodde jeg det programmet hadde gått ut på dato for lengst. Jeg har sett på det ved et par anledninger, og det er altså ikke RASENDE underholdende - det hadde holdt med de sesonegne de alt har mekka, synes jeg.

Videre kan jeg ikke se at noen av de kjendisene man hadde valgt å kjøre frem i promoteringen har så stor underholdningsverdi. At man har valgt disse kan jo nettopp ha å gjøre med at man spinner videre på et egentlig oppbrukt konsept, og at det var disse som nå var tilgjengelige.

Til sist - jeg ved det er veldig klassisk å gå løs på puppemodeller og si at de er dumme i hodet og sånn. Det er meg knusende likgyldig. Jeg synes Linni Meister virker som hun er dum i hodet. Jeg så henne som gjest i et program en gang. Hun hadde ordsortemang på omlag tretti ord, og hun mente ingenting om noe. Det var helt fasinerende å se hvor lite hun bidro. Jeg følte med andre ord at plakaten oppfordret meg til IKKE å se på firestjernes middag, for her var det jo duket for kjedelighet fra ende til anenn - feilstlått markedsføring tror jeg man ville kalt det i bisnisskretser.

Jeg fryder meg imidlertid over at man har fått igjen "Fangene på fortet" på TV3, selv om jeg høyst sannsynlig aldri kommer til å se på det. Jeg er fra i dag av travelt opptatt med å trave rundt i skogen i mi nye OL-dress.

Simsalabim

... ... jeg tror alle skjønner hva jeg refererer til. I går var det nøyaktig en uke siden jeg kom hjem. Eller - altså, i går klokken halv åtte på kvelden var det nøyaktig en uke siden Kristine og Line stod på Gardermoen for å ta imot undertegnede. Da hadde jeg vært borte i ganske nøyaktig syv måneder.

Flagg hadde de, og for ikke å glemme plakat, stort søtere får du det med andre ord ikke - hadde det ikke bare vært for at en misforståelse gjorde at mine søte venninner trodde at jeg kom med et annet fly. Et annet fly som var forsinket. De trodde de måtte stå der i timesvis å vente, og var dermed travelt opptatt med å kommuniseremed de deler av verden som kunne bekrefte hvorvidt jeg kom med det flyet eller ei da jeg gjorde min entre i ankomsthallen på Gardermoen. Mottagelsen ble dermed ikke slik komiteen hadde forespeilet seg - Kristine var nær ved å forlange at jeg gikk inn igjen, slik at de kunne foreta den velkomsten de hadde planlagt. Jeg gjorde ikke det. Line reddet situasjonen. "Hun ler jo - da kan vi si oss fornøyde", konkluderte hun. Kristine godtok det, i alle fall delvis.

Vi dro på en bensinstasjon og kjøpte kaffe på veien inn til Oslo. De hadde tilbud. Man kunne få vaffel sammen med kaffen for en slikk og ingenting. Jeg klinte til på tilbudet, og sørget for å få brunost på - jeg har ikke bare ikke spist, men heller ikke sett brunost på syv måneder. Det var egentlig ikke noe spesielt ved brunostgjensynet. Det var helt ålreit digg. Jeg erklærte ganske følelsesladet at jeg synes jeg har verdens beste venner, før vi fortsatt innover mot hovedstaden.

Min reise, rent bloggmessig, ble en historie i 38 deler. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt til å gi meg der. Jeg har imidlertid tenkt meg om litt i forbindelse med dette. Jeg liker å skrive. Jeg liker å skrive blogg. Jeg tenker så mange merkelige tanker. Bloggen er et godt sted å gi uttrykk for dem - selv om jeg har lært at man kanskje kan ta noen forbehold før man kaster ting ut på verdensveven (jeg går ikke nærmere inn på det, jeg tar høyde for at faste lesere forstår hva det siktes til.) Alt taler for å fortsette. Jeg oppdaget dessuten at jeg har en milliard bilder som aldri har fått den oppmerksomheten de fortjener. En milliard høres nok mye ut, og det er nok også en overdrivelse. Men dog - jeg har en harddisk, og det er fryktelig mange bilder på den. Min plan er dermed å bruke bloggen som fremvisningskanal for noen av disse bildene. Med andre ord - bloggen overlever.

Jeg har spurt flere etter at jeg kom hjem hva som er det sjukeste de har opplevd i den tiden jeg har vært borte. Hva som karakteriseres som "sjukt" overlater jeg til den enkelte å definere. Hittil er det inegn "sjuke" ting å melde om. Nå beveger jeg meg ut på tynn is. Jeg forstår hvis det oppfattes som at jeg nå anklager folk  for a ha et kjedelig liv, mens jeg trotter meg rundt hele verden og opplever interessante og uforglemmelige ting. Det vil jeg gjerne få understreke at jeg ikke gjør. Jeg trotter meg rundt og opplever fantastiske, mektige, utrolige og misunnelsesveridge mirkaler. Ehh...

Den brutale sannhet er jo at hverdagslivet innhenter deg - det gjør det uansett. Det finnes riktignok unnak, hvis du tjener en million dollars i uka på å selge feite hiphop-skiver, for eksempel. Jeg gjør ikke det. Hverdagen innhentet meg i Temuco også (selv om jeg har innledet et forhold til en vulkan, hvilket, slik jeg ser det, nok kan kategoriseres som "sjukt.") På en annen side - det var en ANNEN hverdag en den som er her, hvor dagene har en voldsom tendens til å forsvinne inn i et sug, sammenlignbart med slik pose knust potetgull suges inn i slangen på en støvsuger fra et langhåret gulvteppe. Jeg trengte den forandringen. Akkurat nå fremstår det for meg som helt åpenbart at jeg behøver en tilsvarende forandring igjen. Det trenger ikke være så lenge til heller. Når jeg sier det, er den mest vanlige responsen at folk ser overbærende på meg og kommenterer at det er veldig vanlig rett etter at man har kommet hjem. Jeg utelukker ikke det - men jeg utelukker heller ikke at de ovale sko plantes på andre siden av Atlanteren før man antok. Men før det skal jeg knuse meg kose meg i Oslo - det er så mange greie folk der ute:D



Min nye kjæreste - Volcan Descabezada<3



Anette pener seg for chilenske menn. De var ikke helt vant til denslags.

Dramatikk på Påskeøya - NOEN HADDE LAGT IGJEN OLE-BRUMM-SEKKEN

Hurra - diplom fra universidad Mayor! Jeg fikk det på tross av at jeg fornærmet viserektoren med å si at Chile var et u-land. Dette hevdet i alle fall Anette, som var norges utsendte observatør på avskjedsseremonien.

I Chile er kyllinger og mais bestevenner - tenk om hele verden hadde vørt slik!

Chi-chi-chi-le-le-le - hasta siempre PO

En annerledes eksamenstid

Skolesystemet i Chile arter seg noe annerledes en det gjor i Norge. I lopet av semesteret har det slatt meg at chilenske studenter er noe mer uselvstendige en norske studenter. Jeg basere dette pa folgende: man noterer fravaer i alle fag, og man kan naturligvis bare ha et visst antall timer med fravaer i hvert fag. Videre har man prover i lopet av semesteret, akkurat slik vi hadde pa videregaende, for a sorge for at alle studerer jevnt. Hvis du far ok karakterer gjennom semesteret pa disse provene, eller pa annet arbeid man matte ha, sa slipper du a ha eksamen. Ok karakter innebaerer som regel en 5.5. I noen fa fag har man obligatorisk eksamen - og man kan seff ikke ha for mye fravær for å ta eksamen. Eller kanskje, om du klarer å snakke deg ut av det.... På slutten av semesteret fikk jeg vite at har ma for mye fravaer, sa ringer seakreteren for ditt faktultet hjem til foreldrene dine og forteller hva ståa er. Vi snakker om studenter som i noen tilfeller er like gamle som meg. Haha, jeg ser liksom for meg Carsten eller hvem det nå måtte være som skulle gjøre det ringe hjem til pappa eller mamma og fortelle at jeg var en slubbert som ikke kom i timene.
Vel, ingen trengte å ringe noeni mitt tilfelle - jeg var flink og hadde bare pittelitt fravær. Hva eksamen angår, har jeg bestatt tre fag uten eksamen, sa det var jo over all forventning. Vi skal nok se at det er noen laerere som har avert i overkant greie. Engelsklaereren min mente for eksempel at fordi jeg hadde vaert sa flink a kommet i timen klokken atte om morgenen, sa fortjente jeg en sekser, selv om jeg egetlig satt med en 5.8 i  total. Han så ut for a ha glemt at jeg kom minst en halvtime for seint hver eneste gang - pa en anne side har jeg stort sett hatt de timene alene, de andre kom aldri av ren latskap,  sa kanskje han har et poeng. For min del er vel det viktigste at jeg sto. I det to siste fagene har jeg måttet til pers med muntlig eksamen. De har artet seg slik:

Periodismo de anticipacion: et fag jeg ikke skjonte en dritt av. Dro til Påskeoya, og fant ut der at jeg burde ha lest neon tekster jeg selvfolgelig hadde lagt igjen i Temuco. Sendte en mail til laereren som mente det var mye viktigere at jeg not paskeoya, og at jeg ikke skulle bekymre meg. Leste over en powerpoint klokka atte pa morgenen samme dagen som jeg hadde eksamen. Kom pa skolen to pa ni. Eksamen skulle vaere klokka ni. Laereren var fortsatt ikke kommet. Han kom omtrent ti over, sammen med resten av klassen. Det eksisterte ingen liste over tidspunktene, sa alle bare ropte "jeg er hypp pa a avere forst" eller "tredj" - alt ettersom nar man var hypp pa  a bli ferdig. Jeg kom inn nest sist. Vi snakket om reisen min til Paskeoya, og forskjellen pa menn og kvinners stilling i henhvoldsvis Chile og Norge. Detter er helt pa siden av hva faget handler om. Sporsmalene han stilte meg kunne jeg ikke besvare spesielt godt. Vi endte opp med a diskutere hvorvidt det er lurt a konstruere scenarioer om fremtiden, og bruke disse i journalistiske tekster. Han mente ja, jeg er mer skeptisk og mener det kan fore til at folk nettopp handler slik at det man forespeiler kan skje. Vi ble ikke enige. Han tilbod meg a la den karakteren jeg hadde bli staende. Jeg var sjeleglad - en 5.2 er mer en bra nok for min del i det faget der. ja, og PS - midt under eksamen snek en paparazzifotograf ved navn Anette Holdhus seg rundt utenfor og knipset useriøse bilder...

Diseño y edicion de medios escritos: i dette faget har alle de andre elevene hatt i oppgave a skrive tekster, fire i tallet, mens jeg fikk spesialbehandling, og ble satt til a fotografere. Dete hele virket enkelt, inntil det gikk opp for meg at det er svaert vanskelig, for ikke a si umulig a innga avataler med mine medstudenter. Om det har seg sann at de ikke vil vaere sammen med meg pa fritiden, eller om de bare er sann, bryr jeg meg igunnnen ikke videre om, jeg forstar bare ikke at det skal vaere sa vanskelig a bli enige om en tid og et sted hvor man tar man de bildene man trenger. Det hele endte med at jeg tok noen skarve bilder av en fotballturnering og skrev en stakkarslig tekst om curlig som jeg kalte "Un deporte diferente" - ganske skarl deltakelse med andre ord.

Eksamen skulle forega slik: vi skulle fa alle tekstene, redigere dem, lage forside og rett og slett sette det hele sammen slik at det lignet pa et "vanlig" magasin. Jeg spurte resten av gruppa ganske mange ganger, folte jeg selv i alle fall, nar vi skulle gjore dette arbeidet. Jeg fikk til svar at jeg ikke skulle stresse. Det gjorde jeg heller ikke, igrunnen tenkte jeg som sa at for dem er jo karakteren viktigere en for meg, og de ma jo gjore det uansett, sa i værste fall far de gjore alt. Og slik endte det igrunnen ogsa. Klokka atte kvelden foer vi skulle ha eksamen fikk jeg foresporsel om jeg kunne redigere et bilde og bidra pa forsiden. ....... Da ble jeg litt oppgitt, og hadde dessuten planer. Det endte med at jeg gjorde omtrent sann circa ikke en dritt, kom pa eksmen dagen etter litt noelende. OG fullforte en muntlig eksamen uten a apne munnen. Vi fikk en 4.8. Det betyr at jeg fullforer det faget der ogsa men en samlet karakter pa 5.3 eller no sant. Helt utrolig - jeg har ikke gjort noe.

Jeg er ferdig. Jeg har ferie. Jeg tror jeg avslutter halvaret pa Universidad Mayor med 5.5 i snitt. Bedre en flere chilenere. Helt utrolig, men jeg takker ja.

En lynrask oppdatering

Tiden, den flyr - og både turen til Påskeøya og ventingen i Santiago ligger bak meg. Anette har kommet, og det er så trivelig at det er nesten ikke til å holde ut!

Vi startet oppholdet i Temuco med å ertte på oss Adrian med et vors og et nach som irriterte han kraftig. Dette er i alle fall slik jeg oppfatter det, da han svarer meg med en temmelig kort tone når jeg henvender meg til han - en stil han har lagt seg til de siste dagene. Han har plutselig også fått besøk så vi har det riktig trangt og hyggelig her i Hochstetter 185 - fem mennesker hvorav den ene tar opp plass for to er i overkant er vi enige om vi gringasene. Ellers har vi vært på landet i helgen, der hvor pappaen til Eimy bor, og jeg glemte å si at vi hadde en knakendes kveld da vi irriterte Adrian, så Anette er herved presentert for den Chileneske drikkekulturen. Vi legger snart ut på tur, før vi returnerer hit for julefiering, Chilenian style. Anette mener vi må lage pepperkaker, så det er mulig det blir mer julete her en jeg noengang hadde forestilt meg, forsterket av at hun hadde med seg flere uventede pakker som vi naturligvis NESTEN ikke klarer å vente med å åpne - 26 år gamle som vi jo tross alt er!

Jeg må sove, landfesting og harde todagers tar på! Men altså, besøk gjør seg:)

I Heyerdahls fotspor

Jeg hadde egentlig lovet meg selv totalt nett-fri denne uka. Forst og fremst fordi jeg sitter tilstrekkelig pa nettet nar jeg er i Temuco til a dekke et helt arsforbruk av, tja, nett...?! Jeg vet ikke, fant ikke pa noe bedre a skrive, poenget er at jeg sitter mye pa nettet i Temuco, jeg tror man skjonte det. And (....man sa det pa barneskolen tror jeg, fus og and..?) fordi jeg tenkte det var for dustete a bruke masse tid pa nettet nar jeg forst hadde funnet veien hit til den sagnomsuste Paskeoya. Men siden jeg reiser ALENE som alltid, og har havnet pa et hostellopplegg hvor der bor kun meg, dersom man ser bort fra de mange kakerkakkene som til stadighet ligger a leker dod ute pa terreassen og utenfor soverommet mitt hver dag, og katten som hopper inn vinduet og spiser brodet mitt og sopla, bor der altsa kun meg. Dermed har jeg ikke blitt kjent med overveldende mange mennesker. Dette  forer videre til at jeg kjeder meg litt om kveldene, og det blir straks ikke sa hasaridiost a spenne tid pa weben. Jeg prover imidlertid a holde det pa et minimum.

Men, paskeoya, altsa - PASKEOYA. Kon-Tikimuseet er blitt virkelighet! Hun dama jeg bor hos kunne fortelle at hun kjenner datteren til Thor Heyerdahl, og Moaiene er a se ut av vinduet der jeg bor (nesten). Hittil har det vaert verdt hver eneste krone jeg betalte for den sinnsvakt dyre billetten. Skulle naturligvis gjerne opplevd dette med NOEN, men bedre a oppleve det alene enn a ikke oppleve det. Det der kom jeg pa na, men virkelig et sannhetens ord, det merker jeg. Og dette pa tross av at jeg enna ikke har rukket a se sa mange ting. Prioriterte dykking - HAAAAAAAAAAAAAA,  vi dykket med en svaeris av en skilpadde, det var fett. Og igar dristet jeg meg opp pa en hest. Vi red rundt i mange timer ( i denne sammenhengen provde jeg altsa a bli kjent med folk, og meldte meg pa en tur der det skulle vaere med tre andre. De kom aldri, sa det ble med guiden og meg - en litt merkelig skrue med hareskar som inviterte meg med pa fisketur. Jeg takket ja - det skal bli spennende a se om han ringer) og til slutt var jeg sa stol i raevva og i knaerne (javisst, knarne) at jeg var helt skjelven da jeg steg av denna hesten. Videre hadde jeg, pa tross av solkrempaforing i morgentimene brent meg i nakken sa det lukta svidd. Jeg sitter igjen med et flott singlet-nakkeskille som garanter sitter til jeg er hjemme igjen, en skikkelig frekkas der altsa! Men, jeg fikk sett 7 moiaer, spist ananas rett fra jorda og gatt i gruver. Jeg husker forresten en gang vi diskuterte dette med ananas og hvor de vokser. Jeg var SIKKER pa at de vokste pa traer, men de vokser pa bakken, som....um, jordbaer tror jeg er en god sammenlikning. Okei, na haper jeg at dette ikke er en pakke alle VET, og at jeg blir postet pa wallen til folk pa feisis som hun teite som har en helt fjern blogg, og forteller om ting som anses som oppleste sannheter..

Men skjer det , far jeg vel heller leve med det. Livet til de som bor her er ikke det meste stressende. Det forste som skjedde da jeg bega meg ut pa egenhand, var at jeg ble stoppet av den naermeste naboen. Han lurte pa om jeg royka hasj, for det gjorde nemlig de - hele dagen. Men det jobbet for det, altsa. Det samme skjedde da jeg skulle ut a hestetur. Guiden og en annen kompis sorget for a suge i seg en joint, foer de ga seg i kast med dagens arbeid. Ifolge denne guiden var dette for dem som a ta seg en vanlig sigg. de royka omtrent sju om dagen mente han, og nar de var pa fest holdt det ikke med en dag, man festet helst tre, eller mer. Og pa Paskeoya drikker de whiskey, og ikke pisco som pa fastalandet. Og om chilenere drikker mye, sa ma de nok se seg slatt av pascuenserne, skal man tro denne guiden. Han mente at han og kompisene med letthet delte syv flasker pa en kveld - han og noen fa kompiser altsa. Jeg skjonner aerlig talt ikke helt pakka, hverken med a drikke sa mye, eller fortelle om det som om det er noe a vaere sa fryktlig stolt av. Men han var en grei type han guiden altsa.

Jajjajjajja, jeg har sett meg nodt til a fullfore dette innlegget pa fastlandet. Plutselig endret det hele seg drastisk, og jeg ble kjent med bade en og to personer jeg kunne vaere sammen med. Dessuten kom det et sirkus jeg entusiastisk stilte meg i ko for a fa med meg. Herregud, det var goy - jeg har ikke vaert pa sirkus siden en million ar, sann circa, tror jeg. Det er lenge, sa det var et riktig goyalt gjensyn. Poenget var at med ett hadde jeg ikke tid til mer nett-surfing, og ermed heller ikke til a ferdigstille innlegget. Foer na, nar jeg igjen sitter i Santiago. Jeg kommer sterkere tilbake med flere elleville (...) historier fra paskeoya om kort tid, men her er altsa en smakebit, om en noe sent publisert. Men PASKEOYA altsa - hittil en av de kuleste stedene jeg har vaert i verden- og jeg kan sla i bordet med bade MAccu Picchu (som jeg ALDRI husker hvordan skrives), Svarstad Skisenter og Cinderella pa E18, som alle er for store severdigheter a regne i verdenssammenheng. Kort sagt: Rapa nui rocker:)

Helt sikkert ikke sa sikkert

Chilenere har et interessant forhold til sikkerhet og helse. Jeg har vaert inne pa tidligere at de royker som svamper. Savidt jeg har oversikt over tror jeg hittil jeg kjenner to personer som aldri tar seg en royk. ALLE andre jeg kjenner eller har snakket med her, royker - enten fast, eller bare nar de drikker. Den gjennomsnittlige chilener drikker videre mer enn noe annet folkeslag jeg har vaert borti, sa det betyr jo da at ogsa de som bare royker "noen ganger" konsumerer et nevneverdig antall pakker sigaretter i uka.

Videre kjorer de i fylla - mer eller mindre beruset. Noen liker a fremstille seg selv som mer ansvarsfulle, og hevder at de ikke kjorer nar de drikker, eller i det minste prover a unnga det. Vel, dem om det - senest i forrige uke var jeg sammen med en kompis som hevdet dette. Omstendighetene ha det til at vi tok en ol mens vi sa pa fotballkampen mellom Chile og Uruguay, og vips, sa hadde vi tilslutt drukket en hel del. Videre ville omstendighetene tydeligvis bevise at det han sa ikke medforte hundre prosent riktighet, for plutselig matte han ut a hente morens bil, som befant seg hos en venninne av moren. Se det, da endte han visst opp med a kjore i fylla likevel, for det a ikke hente bilen var ikke et alternativ. I denne sammneheng vil jeg gjerne fa sagt at det ikke er det at jeg ikke tror pa ham - han er en grei og ryddig gutt - jeg finner det kun interessant at man ikke ser seg om etter andre altenativer.

Jaja - bilen er pa plass og man er passe fin i farta. Men hva gjor man dersom det er flere pa vorset en det er plasser i bilen? Plasser? Seter, da? Antallet seter angir ikke nodvendigvis hvor mange det reelt sett er PLASS til, rent fysisk, i bilen. Klemming og krysting blir et stikkord. I helgen var vi pa hyttetur, og man fikk det for seg at vi skulle pa kasino. At vi var syv stykker, og kun en bil, var ikke et tema. Her var det bare a klemme seg inn, fem stykker i baksetet. At dette forovrig hverken er unormalt, ei heller det mest ekstreme jeg har sett trengs vel ikke a nevnes. At jeg under mitt opphold her har deltatt i denne galskapen er det vel heller ingen vits i a legge skjul pa. Men hva gjor man - skal jeg ta beina fatt a ga i stedet, og komme frem nar festen er slutt? Det er det som er alternativet, for for chilenere er taxi og det a ta seg frem til fots HELT fremmed. Sistnevnte gjelder forovrig ogsa nar de ikke drikker. Skal jeg noe sted, er det alltid sann "du kan ta den og den collectivoen", og nar jeg spor om det gar an a ga blir de liksom litt skepitsike - "jovisst, men det er langt" eller "det er farlig". Vanligvis er det hverken langt eller farlig.

Kostholdet deres er det jo ogsa en hel del a utsette pa, i alle fall rent helsemessig. Med det vanvittige inntaket de har av completos, hamburgere og ikke minst POMM FRITT padrar man seg hjerteinnfarkt bare av a se pa. Det hoye inntaket av pisco blandet med cola kan vel heller ikke betraktes som sunt. Nar dette er sagt, er det da interessant a se at nar de star pa ski eller snowboard er det ikke en person a se uten hjelm. IKKE EN! Det betraktes tydelig som helt essensielt a beskytte hodet nar man utforer denne typen sport - hvilket jo selvsagt er fornuftig, og ikke minst riktig, men overrasket meg da jeg oppdaget det forste gangen. Hva skjedde med at akkurat her er man opptatt av det som vanligvis synes a glemmes totalt?

Dessuten skal du ikke bevege deg mange metrene uten a ha et apotek innenfor synsvidde. I sentrum av Temuco, i sentrum av sentrum, faktisk, er det et kvartal hvor det er et apotek pa hvert hjorne - altsa fire apotek rett overfor hverandre i et lyskryss. Na selger de riktignok sukkerdrikke og andre effekter som, spor du meg ikke horer hjemme pa et apotek, i tillegg til helseartikler, men apotek er altsa big business. Jeg matte le da vi var pa denne hytteturer. Han ene fyren skar seg i fingeren - eller mer korrekt, han rispet seg litt. Men rispet det matte plastres! Oja, det kom jo blod ut, ma vite. Jeg provde litt harmlost a gjore narr av at han skulle sette et plaster pa det bittelille riftet, men det var han ikke i naerheten av a katsje. Skal man holde pa med plastring av et slikt kaliber i tide og utide kan jeg kanskje vaere litt mer tilboyelig til a forsta alle apotekene, for da er der jo apenbart et marked.

For mitt eget vedkommene hersker det null og niks tvil om at livet her i Chile definitivt tar pa. Noen ganger foler jeg at jeg ligger i teltet pa Roskilde nar jeg vakner om morgenen. Det er en helt saeregen folelse som kun fremkalles av for hoyt inntak av alkohol, og ma egentlig oppleves skal man vite skikkelig assen det er. Her om dagen sa dessuten Marcela at jeg var blitt tykk, og jeg lop i panikk pa EnergyLife for a brenne kalorier. Idag dristet jeg meg til og med inn pa en ny spinningtime for a svi av, og fant til min store glede ut at dagen na har blitt sa lang at lyset fra dagen holder til a lyse opp spinningsalen - og det betyr jo at man ikke trenger strobelys. Jeg kan dermed fra na av dra pa spinning uten a bekymre meg for epilepsi. Det er imidlertid en annen ting som skaper grunnlag for bekymring, og det er nivaet pa musikken. Det virker ikke som at de er kjent med det faktum at horselen svekkes permanent om man lytter til mye hoy musikk over tid. De har ganske enkelt musikken jaevlig hoyt, og spiller med noen forferdelig darlige anlegg.  Det vrenger  seg ordentlig i oregangen pa det verste. I andre etasje orker jeg ikke oppholde meg nar de har timer, sa det er bare a klemme til med de situpsene man rekker foer de begynner timen, a se til helvete a komme seg avgarde. HA, jeg foler meg forovrig ganske teit nar jeg er pa gymmen om dagen grunnet folgende: pa mandag var jeg og en klassekamerat og tok bilder og intervjuet en type som er spinninginstruktor pa EnergyLife. Tilfeldighetene ville ha det til at det var den samme dagen som Marcela kom med disse tjukkasankalgene, som resulterte i at jeg vaert pa gymmen to dager pa rad etter det - og det har seff han spinningtypen ogsa. Selv om jeg gir det blankeste f i hva han matte tro eller tenke, matte jeg le litt for meg selv da jeg selvfolgelig var pa hans spinningtime idag, og det gikk opp for meg at det virker som at jeg har blitt keen pa han INSTANTLY!

Som vanlig oppsummerer vi: alt i alt - rent sikkerhetsmessig er Chile et paradoks slik jeg oppfatter det - og jeg har hatt de kulturrelativistiskebrillene pa meg nesten hele tiden. Videre er jo Adrian ogsa et kapittel for seg hva helse angar der han traver rundt med en koffert full av sykepleier-effekter og remedier, og kommer med rad om alt mulig helse-anliggender, mens hans egen kropp er i ferd med a kveles i fett og sukker - og latskap.

Et taskeliv

Noen tror kanskje at det mangler en N i overskriften. Men det gjor det ikke. Det refereres til taske - ROMPETASKE.

Min mamma har alltid sverget til a oppbevare smating man trenger - nokler, smapenger, leppestift(ja, det kan diskuteres hvorvidt det er noe man TRENGER, jeg ville sagt nei, mamma ville definitivt sagt ja), og mobiltelefon da det ble dags a ha med seg overalt (det sier altsa litt om hvilket tidsperspektiv vi snakker) i en klassisk rompetaske. Min lillesoster og jeg gjorde alltid narr av det. Vi var pa ferietur i Danmark. Mamma strenet rundt med en rodrutet rompetaske jeg egentlig tror en av oss hadde fatt i julegave men ikke villle ha, fornoyd som en fisk over hvor ubeskrivelig PRAKTISK det var med rompetaske. Vi pa var side kunne ikke fa sagt nok hvor teit og NORD og sikkert ogsa SAKLIG, et ord som forovrig plutselig ble ivrig tatt i bruk da vi gikk pa barneskolen, uten at vi i det hele tatt hadde peiling pa hva det betydde, vi synes det sa ut. Min mamma har definitivt fatt gjennomga for sin rompetaskebruk.

Chilenere har to interessante trender. Jeg sa her om dagen at jeg hadde skrevet i et innlegg i begynnelsen at jeg var skuffet over antallet MULLETS jeg hadde observert her. Dette gar jeg na tilbake pa. Chilenske gutter sparer gjerne haret i nakken, en pakke de kaller for pichanga (litt usikker pa om det skrives med t - pitchanga, men satser pa at det ene eller det andre ikke har en obskon mening bare fordi det mangler en bokstav, eller omvendt). Jeg liker det - hvis det er gjort med kjarlighet og lidenskap. En pichanga ma for enhver pris ikke se tilfeldig og uflidd ut. Jeg har observert (jeg skriver observert, for jeg er pa stadig jakt, og jeg betrakter nakkeharet inngaende, men selvsagt uten at inenhaveren merker det, haper jeg...) flere uflidde pichangas som rett og slett ikke fortjener livets rett. Bare en masse har som strutter til alle kanter, ikke smud, ikke kult. Videre er ikke en chilener med en chill pichanga komplett uten, nettopp,en chill ROMPETASKE!

Da Siri og jeg var pa reise i Sor-Amerika i 2008  provde jeg a ta opp trenden. Jeg kjopte en ganske harry skinnrompetaske, som Siri la for intenst hat. Slik jeg husker det fikk jeg ikke fred da jeg gikk med den fordi hun syntes den var sa intenst STOGG! Og jeg innrommer at det forsoket var noe halvveis. Jeg tror jeg kvittet meg med den etter ganske kort tid. Jeg gikk nok rett og slett ikke nok inn for det. Jeg tror at rompetaskebruk, pa lik linje med nakkehar ma baeres med stolthet, og gjennomfores med med lidenskap. Man ma smelte sammen med sin rompetaske, og kunne overse enhver kommentar som matte omhandle harryhet, eller andre fornaermelser.

Her i Chile har jeg gitt tasken et nytt forsok. Denne gangen langt mer vellykket. Jeg har anskaffet meg tre, og jeg er like glad i dem alle sammen. Alle skal med hjem til Norge, og de skal brukes. Jeg har altsa omfavnet rompetasken, og dens vanvittig gode egenskaper. Det finnes knapt bedre mate a frakte med seg ting pa uten mye mas. Men jeg har videre tippet over pa det stadiet at jeg synes at rompetaske er fint, kult, hipt, ja til og med trendy. Min plan er a ta Norge med rompetaskestorm idet de ovale sko igjen plantes pa norsk jord - glem grilldress og rompetaske, fra na av er det high heels og rompis, en uslaelig pakke slik jeg ser det. Det er bare a begynne a forberede seg.