Grillegrillegrillegrill

Når man går på skole, så burde man ting hele tiden. Jeg burde vært inne i WORD akkurat nå og skrevet om demokrati og mediedekning. Jeg føler allikevel at det er mer riktg å sette av et kvarter til å følge opp suksessen på bloggen med over 4000 sidevisninger. EEEEEE - gratulerer? Takk.

Jeg har lagt merke til en tendens. Det har ikke vært så ekstremt i det siste, men det var mye av det akkurat idet jeg kom hjem fra Chile. Så mye at det fikk meg til å tenke. Det kunne vært det fenomenet at nordemenn trekker ut i sola bare en stusslig stråle lurer seg gjennom skylaget. Det kunne også vært at Norge gjør det godt i VM i ishockey for tiden. Det er ingen av de to tingene som er temaet i dagens blogg. Ingen av de to tingene var noen tendens da jeg kom hjem fra Chile heller, så det forutså man muligens.

Temaet i dagens blogg er dialekter og det å gi uttrykk for ektehet. Det kan virke som at komersielle aktører tror at jo mer dialekt man snakker for å promotere et produkt, jo mer attraktivt fremstår produktet. Er dette noe man lærer på mareksføringshøgskolen? Eller hvor man går for å lage reklamer for saft og syltetøy og pølse som tydelig påføres et ekstra kvalititesstempel bare de på reklamen snakker så kav dialekt i markedsføringen av produktet at det ikke går an å skjønne hva de sier.

Jeg synes den eneste aktøren som kan forsvare bruken av den effekten er den Vossafår-pølsa, som trekker det så langt at de bruker tolk. Jeg kan strekke meg til å synes det er litt morsomt. Ellers synes jeg ikke at jeg kan si at jeg får lyst på saft bare fordi en dame forteller meg på bondsk dialekt at jeg ikke kommer nærmere naturen, og en eller annen type på sørlandsk opplyser om at Hennig-Olsen har lagd is siden tidenes morgen bak i en slunken bakgård.

En cafe på vei til skolen har den siste tiden reklamert med noe jeg tror de kaller Transilvansk suppe. Her er det altså ikke dialekt, men bruken av et eksotisk ord som skal få meg til å bli fristet til å kjøpe produktet. Jeg vet ikke om det er jeg som er forutinntatt etter å ha trottet meg gjennom India og Mexico og sett gresshopper til salgs per kilo og hele frosker bli røra sammen levende i en blender, men Transilvansk suppe? Den må jo være kokt på kjemikalier? Alternativt oppvaskvann? Jeg ser for meg at Magica fra Tryll står bak den oppskriften der. Jeg lar meg hverken friste, eller lure.

Takke meg til målrettet markedsføring med mening som treffer det brede lag av folket:

Bekymringsmelding

I dag har vært en slitsom dag, sånn rent mediemessig. Veldig slitsom, faktisk. Noen har giftet seg, og det har helt enkelt vært en umulighet å unngå å bli informert om det. Helt umulig har det vært. Og det skal understrekes at undertegnede har forsøkt.


Jeg tenkte at jeg skulle hygge meg med en kopp kaffe og litt nyheter i fjernsyn i dag morges. Det var imidlertid  ingenting annet av interesse som hadde skjedd de siste 24 timene enn at Kate og William skulle gifte seg. Ingenting. Alle kanalene, NRK, TV2, BBC, CNN og TVSverige hadde alle full dekning av bryllupet.

Animal Planet var den eneste kanalen som ikke hadde funnet noe relevant de kunne vise i denne sammenhengen. Jeg ble sittende å se på et program om hvor overveldende raske dyr kan være, og lot meg imponere over krokodillens veldige reaksjonsevne og en slange som spyttet gift. Eller, det jeg egentlig ble mest imponert over var han programlederen som kastet seg rundt med krokodillene, og understreket at dersom dette gikk galt, så var det ikke bare slutt på dagens episode, men hele sesongen av denne serien. Fornuftig greie å sette livet sitt på spill for.

Da jeg skulle gå hjemeefra, var bryllupshendelsen på forsiden av Aftenposten som lå på trappa. Dog ikke førsteside, men de var der, like fullt. Jeg la avisen inn på kjøkkenet, og håpet jeg var skånet for bryllupsmas resten av dagen. En stor feil å begå.

På skolen lager journaliststudentene radio. Jammen var ikke bryllupet tema i journaliststudetene på HiO sin radiosending også. Konge at de ikke har lydtette vegger inn til radiostudioet. Det er nesten så jeg anklager dem for å ha latt døra stå opp med overlegg...

Når man sitter og jobber med oppgave slik jeg gjør nå, er Internet et hyppig brukt verktøy - både fagmessig og  underholdningsmessig. På YouTube, hvor vi har moret oss med videoer i hele dag (jeg innrømmer med dette at dagens arbeidsøkt har vært preget av dårlig konsentrasjon) har det stått en blå linje hvor det tilbys at man kan streame bryllupet. Bra, for det var jo manko på dekning andre steder.

Forsiden idet man åper MSN er selvfølgelig full av nyheter om bryllupet - jeg har dermed sett dette kyssebildet, enda jeg har jobbet mot å se det. Det oppleves som noe merkelig at man ikke skal få lov til å utelukke nyheter man ikke er interessert i. Det tror jeg ikke at jeg har opplevd før. Til og med Dagsavisen har sørget for at jeg er så oppdatert det er mulig å være når man tross alt har motarbeidet å bli informert. Nede i foajeen (eller hva i gudenes navn det heter - gangen...??) på skolen har de også montert opp fjernsyn, så man må gå med ørepropper og bind for øynene er man virkelig opptatt av å ikke få med seg noe av bryllupet når man krysser gjennom her. Oppriktig talt tror jeg ikke det har gått mer enn en time mellom hver gang jeg er blitt minnet om at det har vært kongelig bryllup idag - og da har jeg ikke frivillig ment å oppsøke det, snarere tvert imot.

Dere tror selvfølgelig bekymringsmeldingen min går på hvor dette skal ende, og en forespørsel om sosiale medier, og mediene generelt tar en for stor plass i livene våre når det er blitt slik at du føler at reporteren henger uttafor soveromsvinduet ditt. Dere gikk rett på limpinnen. Jeg er mest bekymret for at det fantastiske kongelige bryllupet vi opplevde her i Norge i 2001 nå skal gå i glemmeboken - kommer Mette-Marit og Kronprins Haakon til å stilles i skyggen? Mye tyder på det...

Om å oppdage nye sider ved Internet - sett med dinosaurbriller

Min familie har alltid vært ganske konservativ, ja, man kan gjerne kalle oss dinosaurer når det gjelder teknologisk utvikilig. Videre følger noen eksempler: da vi fikk VHS-spiller hjemme, hadde de aller fleste alt gått over til DVD. Trine og jeg fikk Absoultt Music 12 til jul en gang- på kassett. Det var det så og si ingen som hadde, alle hadde den selvfølgelig på CD. Mamma fikk mikrobølgeovn til en eller annen bursdag. Stemningen stod i taket hjemme, men ingen av vennene mine skjønte hva som var så storslått med det. De hadde varmet smørbrød i mikroen så lenge de kunne huske.


Det beste jeg visste var å være hos folk som hadde kabel-tv. Da kunne jeg velte meg i Fresh Prince of Bel Aire og Friends, og var jeg riktig heldig fikk jeg overnatte og stå opp drittidlig en lørdagsmorgen å se på Skurt. Denslags var fremmed der jeg kom fra, uten at jeg egentlig føler at det gjorde noe. Alt ble liksom mye større og spennende fordi det ble gjort nummer ut av hver tekniske nyvinnig som fant veien til huset der vi bodde. Da pappa kom hjem med en Macintosh av den typen som i dag henges ut på teknisk museum som et verktøy fra steinalderen, gjorde at Trine og jeg sloss om å slå rekken i Tetris - i svart/hvitt - og da vi kjøpte en brukt Nintendo 8bits var lykken fullkommen.

Denne følelsen ble jeg nettopp veldig innhentet av. Jeg kom hjem fra impro og burde egentlig lagt meg - en bacheloroppgave hyler om å bli skrevet - men det var før jeg oppdaget pakken som lå på bordet. Jeg hadde bestilt en bok fra Amazon, og nå var den kommet frem!

HERREGUD! Jeg har aldri bestilt TING på Internet før, så jeg må innrømme jeg var både vantro og skepisk til hvorvidt Amazon kom til å levere varene. Men det gjorde de - og godt innenfor tidsramma også. Jeg har dermed bestilt, betalt og mottatt min første ting fra selveste Internet. Jeg er innefortsått med at folk har gjort dette omtrent siden 1991 da den første kodingen for nettsider ble oppfunnet. Jeg føler allikevel at jeg nå opplever det mye sterkere enn alle andre. Jeg tar det ikke som en selvfølge, liksom.

Lisa lo, og sa "blogg om det". Jeg kastet meg over pcen. Ikke for å kjøpe mer, men for å blogge - det føltes flott. Jeg gleder med til å kaste meg over den boka - "Vivos bajo tierra", helt fra England har den kommet. Hvem visst vel at verden skulle bli SÅ liten dengang man la telegrafkabelen mellom USA og Europa en gang på 1700-tallet??!

Påskedrama

I dag gikk det opp en greie for meg. Siden det er påske, skal jeg på ett stk. fjell, og måtte naturlig nok pakke til det. Jeg fant fram kameraet mitt, og skrudde det på. Kameraet var dødt. Ikkeno liv å få i det...WHATTEF#¤%K! Jeg ble helt stressa og ble kin på å beine ned på Elkjøp i samme straks og spørre dem hva i alle dager dette skulle bety, og at dette fikk de se til helvete å fikse på flekken!!! Fet ide.


Jeg gjorde ikke det. Jeg trakk pusten opptil flere ganger, og så slo tanken meg: så slitsom livet egentlig blir av å eie ting. De går jo i stykker hele tiden, også bli man stresset for det, nettopp slik jeg ble i dag, og går helt fra konseptene for å få fikset det. Og jo flere ting man eier, jo mer fare er det for at greier går i stykker. Jeg har helt oppriktig, faktisk uavhegig av dagens hendelse, tenkt på å selge alle tingene jeg eier som står hos pappa og ikke tjener til en dritt. No strings attatched - da trenger jeg ikke tenke på det mer, og kan dermed slappe mer av også. Det er viktig, tror jeg. Jeg lodder herved ut kasser med stæsj, jeg vet ikke hva som er i dem engang. Interessenter bes melde seg.

Påske - duket for kryss og kviss og swix - kjempestemning. Jeg satser på øl i solveggen, og reiser til Hemsedal uten kamera. Det går nok bra uten også.

En klassiker av en video som illustrerer hvor irriterende TING kan være, ødelagte som ikke ødelagte.....

Søndagssladder og en vanvittig påskelåt som setter fart i påskefeiringen

Det er søndag. Dagens startet med en kjempenyhet, og en kjedelig opplevelse. Jeg tar den kjedelige opplevelsen først. Jeg har sjelden hatt så lyst på en cola som jeg hadde før i dag. Jeg understreker SJELDEN! Jeg skulle være på skolen klokka tolv, og greide å være der klokka tre. Kunne vært verre. Endelig på plass på skolen gravde jeg frem en tjuelapp fra lommeboka og gledet meg til at brusmaskinen i første etasje på HiO som hevder at den "gjør dagen bedre", skulle servere meg det kroppen trengte skulle det bli noe skolearbeide. Slik ble det imidlertid ikke. Tror du ikke den utspekulerte drittmaskinen slukte hele pengen, uten å gi meg noe igjen for den. Takke meg til tider da man byttet til seg ting - da var man i alle fall sikret å ikke blir lurt av dustemaskiner som lover ting de ikke kan holde. Det ble altså ikke noe brus.

Men jeg kunne jo trøste meg med den fantastikse nyheten som møtte meg da jeg skulle sette fra meg bysykkelen jeg hadde benyttet til skolen. En reklameplakat på sykkestativet kunne fortelle at nittitallet innhenter kinosalene: Kjempesuksessen Scream, som utkom første gang i 1996, kommer med en oppfølger. Storfilmen Scream går inn i historien som beste skrekkfilm NOENSINNE, og ble som de fleste kanskje husker fulgt opp av en knakende god både nummer to og tre.  Og nå kommer altså den nervepirrende fireren vi alle har ventet på. Det er konge. Oppfølgere er uten unntak suksess. Og spesielt når de kommer et tosifret antall år etter at den første suksessfilmen kom ut. Jeg kan faen ikke vente med å benke meg!

Siden det ikke ble noe brus, og jeg etter hvert var ferdig med å glede meg over oppfølger-nyheten, ble jeg veldig rastløs. Jeg bestemte meg for å gjøre noe sinnsykt. Jeg tok på meg jakka, tok heisen helt ned i første etasje, krysset veien og entret Bislett Kebab House. Det kan virke som en hverdagslig ting å gjøre, men jeg vil videre argumentere for hvorfor jeg mener det var en sinnsyk handling.

Det første, og beste, argumentet er at jeg skal på total familiemiddag hjemme hos mamma etterpå. Hvis hun får vite at jeg har besudlet matlysten min med en svett bab fra Bislett før jeg skal innta et påskemåltid hun har stått for, står jeg i fare for å bli arveløs. Jeg kan dermed ikke nevne noe om det. Et annet sentralt poeng er at jeg ikke eier spenn. Med andre ord er det en vanvittig greie å bruke penger man ikke har på en kebab når man kan spise en brødskive. Det siste argumentet, som jeg også vil hevde at står sterkt, er at Bislett Kebab House et inferno. Det lukter helt vanvittig dritt der, spesielt utafor. Kebabrester, ikke bare fra helgens strabaser, men fra en tiårsepoke med helgefylla, ligger smørt nedi asfalten i en kilomteres omkrets. Folka som jobber der inne er dessuten roboter. Selv om det ikke i det hele tatt er mange mennesker i køen, rekker man knapt å registrere at personer langt foran deg får bestille før det plutselig er din tur! -Værsegodnestehvavilduhaådrikkecolacolalightfantasprite? Altpåsalat,løk,agurk,mais,tomatmildsterkellermiddels? Skalduta
medellerspiseherdetblirsøttikronerværsågod! Sånn tar de imot bestilling på Bislett Kebab. Bak meg i køen stod det....ingen. Bra det gikk så fort.

Egentlig var det jo litt bra at det gikk så fort. Da rekker jeg kanskje å drikke opp den bøtta med brus jeg fikk utdelt før jeg stikker til mamma og leverer en løgn om at jeg er skrubbsulten. Nå har jeg hørt på Ol-floka på YouTube fem ganger på rad. Det satte fart i skrivinga.

Jeg har endelig funnet ut hvordan jeg hyperlinker videoer, og vil derfor gjerne dele alle de morsomme videoene jeg til stadighet finner på YouTube. Her kommer en LEKKERBISKEN AV EN PÅSKELÅT - om noen gidder å oversette den er det topp:)

Riktig rar reality

Jeg fryder meg! Jeg fryder meg over den morsomme grafen på siden som viser at jeg sakte, men sikkert åler meg opp mot firetusen sidevisninger - at jeg selv kanskje står for halvparten er ikke så viktig, det er det jo ingen som veit allikavæl - og jeg fryder meg over at folk har stemt på den uhøytidelige spørreundersøkelsen. Ganske godt kom jeg ut av det også. Jeg var selvfølgelig livredd for å bli oppfattet som sur.

Videre fryder jeg meg over at våren melder sin ankomst sånn annenhver dag, og en videre følge av det er bysykler. Bæng - Oslo ble plutselig mye mindre! Det er dessuten snart 17 mai, og jeg begynner å se enden på utdanningen jeg følte jeg begynte på igår. Jeg skal dog ikke gnage om at tiden går fort, slik jeg har for vane å gjøre. Jeg gnager helt enkelt for mye om det. Så mye at jeg selv oppfatter det som ganske irriterende. I den senere tid har det gått opp for meg at jeg irriterer meg over alt for mange ting. Eller, greia er egentlig at jeg tror jeg irriterer meg over mange ting, men om jeg kjenner skikkelig etter er det egentlig veldig få ting som gjør sånn at jeg blir fyllt av en prikkende irritasjonsfølelse. Det betyr at jeg går rundt og innbiller meg at jeg er irritert. Hvilket jo er unødvendig, for ikke å si vanvittig. Ting som fremkaller ekte irritasjon hos meg er barnevogner som tar hele veien og amming i full offentlighet , og de gangene jeg glemmer noe viktig hjemme som jeg MÅ gå hjem å hente. Det er forferdelig.

Jeg opplever noen ganger å søle slik at det finnes naturlover som sier at denslags søling ikke skal være mulig. Det er maks irriterende. En gang opplevde jeg at det gule i et bløtkokt egg på en eller annen måte spratt ut og lagde et helvetes søl. Det skal jo faktisk ikke være mulig - det skal jo sitte fast i det hvite når egget ikke er hardkokt??!!! Jeg ble sittende litt paralysert og glane på det før det gikk opp for meg at jeg måtte få rydda det vekk. Jeg har selvfølgelig også opplevd at hele middager har gått i gulvet - og det verste tilfellet var nok den gangen jeg våkna etter fylla med en skive kaviar smørt utover hele trynet, og håret. Det var åpenbart prisen å betale for å være sulten da man kom hjem fra byen. Det kan neppe kalles søling, men det var like fullt irriterende, og det lukta dritt.

Men med de tingene tror jeg man kan sette en strek over ting som irriterer meg skikkelig. Jeg må dermed slutte å gå rundt å innbille meg at jeg er irritert. Det er jo virkelig helt meningsløst å bruke tid på.

Videre vil jeg ta opp noe som ikke irriterer meg, men som jeg oppfatter som veldig rart; Farmen. Reality-programmet Farmen. Jeg oppfatter det som over gjennomsnittlig rart. Jeg har per dags dato ikke sett en hel episode, men det jeg har sett har vært nok til at jeg har gjort meg opp en riktig meing av det opplegget der. Jeg kan leve med at unge mennesker velger å være flaue på et hotell i Mexico - eller hvor de er - og at en gjeng friluftsfolk kjemeper om å komme seg til Nordkapp. Da utnytter man Norge på en god måte, slik jeg ser det (men kun i sistnevnte tilfelle, dersom det skulle herske noen uklarhet rundt det.)

Men Farmen er merkelig. Der sitter det forholdsvis gamle mennesker og prater om at de skal ha tvekamp og hvilken teknikk de skal bruke når de kaster melkespann i dagens konkurranse, eller de forteller fortvilet om at de ikke har nok midler til å kjøpe ting på det markedet. Markedet er forøvrig troverdig iscenesatt med folk i bunad og kuer til salgs. Er det virkelig sånn at de sluker den pakka der helt, og plutselig glemmer verden utenfor? Og om de er hypp på å leke, kan de ikke gjøre det med noen barn de kjenner eller noe. Jeg så nå at det kanskje hørtes litt skittent ut, men gidder ikke ro meg ut av det. Jeg tror man tar poenget.

Jeg ser for meg min egen pappa sitte på tv i en klassisk islender, og snakke om hvilken taktikk han skal bruke fremover og være i tvil om hvorvit han skal velge tautrekking eller spikking ved neste tvekamp, med masse skjegg og så uflidd som man sjelden har sett ham - det slår jo alt hva absurditet angår. Det blir ikke noe bedre om jeg ser for meg mamma i den situasjonen, eller noen venners foreldre for den skyld. Det ville jo kanskje nesten vært enda verre, for da måtte man overveid hvorvidt man skal at opp med den vennen det måtte gjelde at det er helt hårreisende at vedkommendes mor eller far kastet seg inn i det opplegget der, eller ikke. Det er  tross alt stort sett lettere å ta ting opp med sine egne foreldre.

Jeg legger med en video til - dette er også virkelighet:

Med ønske om miljømanual

Jeg prøver å være så flink og miljøbevisst jeg klarer. Jeg innstiftet livsvarig medlemsakp i Blekkulfklubben for noen år tilbake, og oppretett sporenstreks miljøstasjon i Wilsesgate da jeg flytett inn der i februar. Jeg mener oppriktg talt at man ikke skal kaste mat, og mener generelt at folk er alt for hysteriske hva datostempling og holdbarhet på mat angår. I tillegg søker jeg lysbrytere for avslåing i stor skala, og har knapt hatt ovnen på inne på rommet mitt i hele vinter. Ingen skal si at jeg ikke er mitt strømforbruk bevisst. Jeg ser dessuten for meg et bilde av fisker med buken opp fra et eller annet tjern - et foto som har limt seg fast på netthinnen fra en bisarr naturfagbok jeg brukte til å pugge til en prøve rundt årstusenskiftet - nesten hver gang jeg setter på en vaskemaskin. Fiskene skulle angivelig være forgiftet av vaskemiddel som var lekket ut i vannet der de bodde.


Min iver etter å være miljøvennlig bunner i flere ting. Jeg er av den oppfatning at det er hensiktsmessig å leve etter føre-var prinsippet, i alle fall i miljø-øyemed. Det ville jo være tett driti ut om det viste seg at det nå faktisk er slik at global oppvarming er menneskeskapt. Nå argumenterte jeg omtrent så godt som en hvilkesomhelst gjennomsnittlig FrP-politiker.

Jeg inneforstått med at min innsats utgjør dråper i havet. I bunn og grunn handler det nok om at det gir meg en god følelse. Jeg skal selvfølgelig gni meg i hendene når alle oljeressurser er oppbrukt og jeg sitter på en kjempehaug med tom plastembalasje som plutselig får en vanvittig markedsverdi fordi man ikke lenger har oljeressurser til å mekke mer plastemballasje. Som jeg sikkert har vært inne på tidligere, så er jeg også dritt lei av at folk maser om strømprisene, uten å bruke en kilojule med energi for å ta sitt egets strømforbruk næmere i øyesyn. Det er mulig jeg er mye farget av mitt opphold i Chile, der man godtok at bare ett eller to rom i huset var oppvarmet, og ingen lot lyset stå på på badet med mindre noen oppholdt seg der. Uansett hva det kommer av, kan jeg i alle fall selv slå i bordet med at jeg er oppmerksom på mitt eget strømforbruk. Jeg levde lykkelig med det, en stund.

Men så viste det hele seg ikke å være så enkelt allikavæl. Stadig opplever jeg at jeg tilegner meg ny kunnskap som gjør livet som fanatisk kildesorterer og hobbymiljøverner vanskelig. Da jeg jobbet som pizzasjåfør hos Peppes tenkte jeg alltid at det var lurt å skru av motoren på bilen, før noen kunne opplyse om at det forurenser MINST like mye når du skrur motoren på, som det bilen slipper ut når den står på tomgang. WHATTEF..=??#/ Okei, da måtte jeg jo pent slutte med det, skulle jeg kunne forsvare mitt miljøstandpunkt.

Videre har jeg alltid omhyggelig skylt skitne tallerkner før jeg setter dem inn i oppvaskemaskinen, og levd i den tro at det var bra, både for miljøet og for maskinen. Men da er det plutselig slik at det tapper så mye varmt vann, at det å skylle av matrester nesten er som er miljøforbrytelse å regne. Dette er så innarbeidet i meg, at jeg noen ganger blir stående litt rådløs med tallerkenen i hånda, og ikke klarer å bestemme meg for om jeg skal skylle eller ikke skylle.

Men den største skuffelsen gikk jeg nok på i helgen under Earth Hour (som jeg naturligvis deltok på med stor iver. Jeg overvåket naboene, og fikk bekreftet at selv ikke under Earht Hour er folk interessert i å spare noen stakkarlige watt med strøm.) Da ble jeg opplyst om at dette med å skru av lyset når man går ut av et rom også er fånyttes. Det trekker nemlig like mye energi å skru lyset på, som å bare la det stå. Dermed skal man bare la lyset være på i rom man går mye inn og ut av.

Fortsetter det slik, kommer jeg etterhvert til å bruke hele min fritid på å foreta vurderinger på hva som er miljømessig best i enhver situasjon. Av gammel vane går jeg alltid bort til bryteren for å slå lyset av, men nå må jeg altså ta meg selv i det, og foreta en vurdering på hvorvidt det er påtrengt å sku av løyset. Hvem vet - kanskje skal jeg inn i dette rommet om kort tid?

Jeg tror jeg skal saksøke staten for dårlig informasjon rundt miljøbevissthet, og søke erstattning for tapt fritid. Hvorfor er det ikke satt sammen en utredningskommisjon som kan utarbeide en skikkelig informasjonsbrosjyre? Staten kan alltid klandres. For strømpriser, og tapt fritid. Hurra for det. 

Jeg håper alle setter av tid til å se denne viktige videoen, med klar melding: